Velimir Khlebnikov og første verdenskrig – en fantasi

Hvorfor skal jeg skrive fiksjoner når jeg ikke ser forskjell på én gang og en annen gang, skrev jeg. Jo, fordi et menneske er stedet der tidens og rommets akser møtes. Det var Velimir Khlebnikov som skrev det. Hvorfor skal du skrive dikt når du ikke ser forskjell på meg og deg. Jo, fordi diktet er stedet der det-jeg-er og det-jeg-ikke-er kan møtes. Hvorfor kan du ikke bare lene deg tilbake og være, siden du allerede er alt og alle. Men å være er en liten sko, den knirker og gnager, og dessuten er den bare én. Jeg vil ha to sko, for jeg har to bein og de vil ut å gå, langs to akser. Den ene er jeg, den andre er Velimir Khlebnikov. Alt dette har jeg skrevet.

Khlebnikov levde fra 1885 til 1922. Jeg lever nå. Han gjennomlevde den russisk-japanske krigen, to Balkankriger, revolusjonene, hundreårsjubilanten første verdenskrig og den russiske borgerkrig. Vi kaller ham poet. Selv hadde han andre navn på det han holdt på med. Hans hovedsakelige syssel besto av matematiske utregninger som skulle avdekke tidens lover.

Russlands Pearl Harbor (el. Waterloo, el. 11. september er lik (3,33 ganger 3,33 pluss 0,33 pluss 0,33) pluss 3 ganger 3) faller på den 27. (3 ganger 3 ganger 3) og den 28. (3 ganger 3 ganger 3 pluss 1) mai 1905 (1000 pluss 900 pluss 0 pluss 5), i slaget ved Tsushima. Da senkes 3 ganger 7 er lik 21 russiske krigsskip, mens ytterligere 3 pluss 3 pluss 1 tas i beslag og 3 pluss 3 passiviseres. Til sammen 4380 mennesker mistet livet (66,181 ganger 66,181 er lik 33 pluss 33 pluss (3,33 ganger 3,33) pluss 3 ganger 3 ganger 3) og 5917 ble såret i en ille overveid krig mot Japan. På innsiden av alle disse tap og ødeleggelser vrimler det av tretall: tristhet, tap, trauer und tod. Om man antar at de døde hadde to foreldre og ett søsken og en forlovede hver, blir det til sammen 17520 direkte berørte som aldri kommer til å se havet som en venn igjen. Om man legger til at de 5917 sårede er fortøyd i verden av en likedan vev av ømheter, får vi 23668 ytterligere berørte som aldri kommer til å klatre om bord i en båt uten å gyse. Dette resitativ i tall og sjeler har altså 41180 direkte berørte samt et ikke kjent antall vitner og pårørende som har en mening om hvorfor akkurat jeg skal – eller ikke skal – benevne de døde som tall. Eller om jeg (1 er lik 1) skal kunne benevne andres døde uten å ha vært vitne (1 er lik den andre) til deres død. Eller at «den som så det» + «den som ikke så det» (den andre pluss 1) aldri skal kunne summeres (en kan ikke være både én og null). Og jeg (1) og jeg (0) som sammen ser (den tredje) er lik Offeret er lik magen bar, ansiktet knust, slept opp i en haug, lagt på havets bunn. Er lik. Å dø er å bli til alle minus den ene du var. Av og til ønsker jeg at du kunne skrevet denne teksten og ikke jeg. Hilsen liket.

Tallenes verden er en stemmeløs, legemsbefridd dis. Som en hårspraydusj opplyst av monitorblått. Bare der kan verdenssmertens omfang få bre ut seg, for der kan den ikke bite oss. Det (vi) som smerter og gjør vondt, det skammer seg, bak ansiktets skjold, det (vi) brer sine skrik og sin gråt over sitt bulkede ansiktsskjold for å spare oss for å bli gjenkjent på slagmarken. Der, i masseslaktet, er navnet ditt og sjelen din en slags porno. Som du ikke skal ha, men har likevel. En gris-rosa sjel som skammer seg over å ha etterlatt en utsatt kropp i dødens gap, som skammer seg over å ha lidd i stedet for danset i lyset fra livets store bål, som skammer seg over å ha dratt seg ut av flokken med sitt lilla sår og sin utklinte sminke. Denne blødende retretten er ikke den lidendes skyld. Denne knesatte, innover-anklede skam-feigheten, den sitter lenger inn, bak hjertet, bortenfor sanse-skitten, og det anatomisk flådde sjeleknøvlet, dette påtrampede eccehomoskimret, som blir skutt etter og kalles personell, dette i grunnen allmennmenneskelige som rettelig kan kalles «den lidende», altså «det sant plagede mennesket», det sitter ikke engang i den lidendes kjøtt, det har allerede sprunget opp ryggradsvindeltrappa og kastet seg ut i den bakenformenneskelige slukten, gjennom de tomme øyenhulene i de vidåpne, navnløse ansiktene i det verken-døde-eller-levende, og druknet seg der, i den levende all-myra som surkler i oss alle, som hverdagslig lidelse, brukne negler, medlidelse over ingen, fra ditt med-ingensteds, kjøkkenkroken. Så når kula river over nervene mellom øyet og vettet og fornuften og angeren og kuken og de kalde tærne og den allestedsnærværende frykten, så er du allerede borte, skånet – og dau.

Slaget ved Tsushima forferder Khlebnikov i den grad at han lover å vie sitt liv til å avdekke tidens lover, slik at liknende katastrofer kan forutses – som jordskjelv og haglvær – og dermed unnvikes i fremtiden. Dette løftet risser han inn i stammen på ei bjørk.

Khlebnikov sitter på kanten av en åker og legger sammen lange rekker med tall. Han tenker å rekke opp tall-tøyet til det bare er en ren skjebnetråd igjen, som i myten. Han konstaterer at Jesus er født seks år før Kristus, 365 år etter filosofen Mencius (han som sa: Folket er større enn gudene, og gudene er større enn fyrstene). Fire ganger 365 etter Mencius fødes Savonarola (også kalt de fattiges venn, de rikes forderv), og fem ganger 365 etter Mencius kommer Walt Whitman OG Karl Marx. Åtte ganger 365 år tidligere ble Buddha født. Han skriver at Jesus er identisk med Walt Whitman. De er alle den samme, vår ene hjelper. Den ene stenket av landeveisstøv og hav, den andre av gnistregn fra et smelteverk.

Khlebnikov forestiller seg fremtiden. Han lager en akse av radioen, som står i et hjørne og spraker ulykker. Den må kunne brukes til opplysning og underholdning, tenker han. Han tenker videre langs radioaksen og ser at fremtidens mennesker snakker til hverandre med lyn. Eller gnister, eller elektrisitet. En ting som er sagt i Baku, blir hørt i San Francisco. Og at det 21. århundre tilhører Khlebnikov. Han både tror det og vet det samtidig. Samtidig som han både tror og håper at han først må overleve første verdenskrig.

Khlebnikov oppdager at det blir vanskelig å overleve første verdenskrig, men ikke hva for slags vanskelig. Han må overleve hester, geværer, bajonetter, uniformer, kanoner, sult, tyfus, tuberkulose. Det er lettest langs landeveien. To ganger lar han seg innskrive på mentalsykehus for å unnslippe fronten. De vet at han er poet, og lar ham være der selv om han stort sett er frisk, bak medtattheten.

Langs en vanlig uopplyst landevei i novemberskumringen. Den regnvåte asfaltstripa går gjennom skog, myr, åker og husklynger, og hjelper oss frem mellom bygdene. Halvveis til togstasjonen møter jeg en veiryddingsgjeng, to fargeglade og møkkete traktorer kjørende i følge. Den første har en lang hydraulisk arm som skjærer vekk lange treskudd, ganske identiske små meterlange trepisker som holder på å bli ask, bjørk, eik, hassel og selje. Den andre traktoren kapper de korte stubbene ytterligere slik at de etterlater ei slags organisk spikermatte, ei remse i hver grøft. Over slagmarken står en frisk lukt av sevje, bark og muld, som i syrlighet og fylde lyver om en frodig vårdag. De etterlater seg ødeleggelse. Veiryddingen er en av kulturens mange tause operasjoner, som pågår i fullt dagslys, for sikkerhet og trivsel. Men om vi skal lese dette som en samlet ytring fra oss til vekstene, så er det et hatefullt angrep, egnet til å skremme de allerede pjuskete granene som står tvangsplantet over hele fylket, i den merkantile hensikt å slakte dem som tømmer og male dem til papirmasse, og etterlate en søndermalt skogbunn der mindre vekster og smådyr ikke får feste. Denne øde veien skulle kunne kalles en skogsvei om vi satt i bil, og vi kunne idyllisert denne granplantasjen som urskog, for så mørk er den, men det er en øde cellulosefarm, som kun favoriserer ett dyr, nemlig det gjeninnførte villsvinet, som takker for sitt nye liv med å grave opp all skogbunn med sitt herdede tryne. Og hvorfor plante inn villsvinet, som er en stor kakerlakk på jorden. Jo, fordi det tømmer skogbunnen for arter som konkurrerer med cellulosegranen, og utgjør et lokkende vilt for lokale pamper som betaler dyrt for å få sitte en hel dag på en kamuflasjefarget campingstol og plaffe i halvblinde når jaktlederen hoster til dem i walkietalkien. Dette er fredstid.  

Khlebnikov mente at tallene hadde en slags identiteter på utsiden av vår fysiske verden. Han så for seg menneskelivets tall slynge seg som en matematisk humleranke rundt universets tallsøyle. Han skrev at dyrearter som forsvant ut av evolusjonen, «tok med seg sine tall». Han så seg selv som motsatsen til Pythagoras, hvis holistiske ur-matematikk var fremmed for tallet null. Ifølge Pythagoras fikk matematikk rette seg mot alt man kunne telle. Ett tre, to trær, tre trær. Der det ikke vokser trær, trenger man ikke telle trær.  

Ved å se språket på en tilsvarende måte, som et eget, utskilt system, slipper poeten å ha det bundet opp i sosial omgang og folk man kjenner. Man kan begynne å male med ord, skulptere dem, granske dem og finne ut at de har indre organer som kasus og morfemer. Dette oppmuntret Khlebnikov til å drømme om ytterligere en revolusjon, en han selv kunne føre an, som skulle gjøre mennesket til herre over tiden, slik det med radio, slagskip og ingeniørkunst har blitt herre over rommet. Han ville redde liv og avskaffe behovet for nasjoner og språkgrenser. Hans bok, Skjebnens tavler, som samler hans matematiske teorier, kan leses som den merkeligste sørgemusikk som noensinne har blitt komponert over alt det hverdagsliv som første verdenskrig tok knekken på. I all den faktiske død og ødeleggelse som var første verdenskrig, skrev Khlebnikov et verk der katastrofer og kriger fulgte lover og dermed sto på terskelen til å bli hersket over, slik disse nå hersket over oss. Han var ikke et upolitisk menneske. Han hadde demonstrert og blitt arrestert. Han skrev mange manifester, ikke alle av dem rettet seg til fremtiden. Skjebnens tavler viser likevel at for Khlebnikov var politikk mer naturkraft, nærmere beslektet med jordskred og vulkanutbrudd enn med konsekvenser av menneskelige valg.

Dada: Derfor trekker jeg kaniner og ord opp av hatten, sorterer likene alfabetisk og skriver en roman med bare ett eneste ord. Eller ei bok som bare består av navn, for navnene lyver ikke. Mine hester skal ikke trekke krigens vogn.

Mange andre steder i verden er 1905 så uhyggelig likt 1925. Og 1808. På fyllinger, snuplasser og i skogskratt, på øde nes, i kalde hav, der går tiden sakte. Altfor mange ganger som likner på andre ganger. Det er godt det finnes tall, for å holde alt det ulike ulikt og det like likt.

Der ugresset gror, der drivveden gjør strandhogg, alt som ingen leter etter, det som har minst identitet og minker her på jorden. 1917 og 1932 er identiske i det indigofargede dyphavet, der ishavstorskens hjerte slår to slag i minuttet og lever lenger enn en mann. Hvorfor skulle ikke 1903 være det samme året som 1920 – det er det samme for steinen, for munkelusa, for bjørnedyret. Sommer som vinter. Et brødstykke og et dyr kan begge se ut som stein, som dessuten ser ut som et ansikt. 1905 og 2005 har akkurat like store ansikter. Små, smale øyne som stirrer på deg, fra kanten av urskiva, nematodene, insektenes insekter, et tidløst vitne som lever i fjonet på ei overleppe og spiser skum, lo, flass, papir, svovel, diesel og aske, og de har ingen tid, ingen skjebne, ingen sorger.

Siden jordbruksrevolusjonen har språket vårt ekspandert hurtigere: Det har inkludert kalendere og merkedager og lover og samordnet dem med myter og ideer for å holde matproduksjonen og fødselstallene oppe. Moderne kriger behøver en kjempestor fortelling for å koordinere de tusener på tusener med mennesker som må samarbeide om krigshandlingene – dette gjelder både skyttergravsofferet fra første verdenskrig og hånden som styrer dronen. Slike syntetiske tankeduker veves med en undertråd av allmennhet, som korses av personlige overtråder. Og skyttelen som traverserer hele veven, er en slags moral, en liten gulrot som driver kollektivgampen. Og som vever dette sataniske tøyet stramt – av moral, masse, mobilitet og midler som skal svøpes over hele land og legge dem øde.

Khlebnikov sitter på kanten av en åker og legger sammen lange rekker med tall. Han tenker å rekke opp dette sataniske tøyet. De kantrende rekkene av symmetriske årstall og datoer reduseres likning for likning til ett enkelt to-tall ganget med seg selv mange ganger. Endelig. Han ser det samme som oss, men hundre år før: at det 21. århundre tilhører Khlebnikov. Han både tror det og vet det samtidig. Samtidig som han både tror og håper at han først må overleve 1. verdenskrig.

Men hva er første verdenskrig? Han leter i fremtiden, og der skimter han liket sitt, uten tær, føtter og knær, kjøttet likner havresuppe og tørket brennmanet, akk, dette hellige kjødet som kunne reparere seg selv og sydet av liv, se på det nå, dødt og levende i en usalig graut, det er forferdelig. Bare beinet er seg selv likt. En så ødelagt kropp overgir seg selv til materien og forlater ansiktet til Khlebnikov, som blir her, helt alene.

Dette liket skal ligge i to graver og feires ved tre minnesmerker. Aldri skal de bli enige om hvem jeg var. En halv pluss en pluss to pluss tre: Det blir en halv i rest, for nevneren i regnestykket er et menneske. Ett menneske må være ett eller fler. Alt mellom null og ett er sykdom, lidelse, fordervelse.

Han lager en liste over sykdommer og dødsårsaker, sortert etter stavelsesantall. Da får han øye på at Kanon og Kanin egentlig er det samme ordet.¹ Hvorfor har jeg ikke sett det før nå. Kanonen er mørkt stålblå, spjærer luft og spyr ild. Kaninen er hvit, fluffy og folkesky. Kanonen gjør og kaninen blir gjort med. Hvorfor har jeg ikke sett det før. Volomor Khlobnokov møter Vilimir Khlibnikiv i skogen, og bare en av dem går derfra, men hvem av dem? Ikke han som ble bitt, men han som ble skutt. S er farligere enn B. Og O er farligere enn I. S er slange, sykdom, selvtekt, symbol, simulasjon, selvmord. B er barm, barn, bark, brød, bønn, bløt. S stikker og skjærer. B beskytter eller ber om å bli. B nærer. Krigen er S, mennesket er B. Sibilanten S finnes i naturen, i sand som siger, slange som visler, katt som hveser, vind som hviner, isflak som sklir av tak. B er en stopplyd og tilhører mennesket. Apene skulle kunne bruke leppene til å lukke luftstrømmen og lage en B, men de gjør det ikke. Apene skjønner ikke at du må kunne vise bakeren at du er i stand til å lukke munnen for å be om brød. De bare gaper. Derfor er de aper.

Rimene i dikt er ei klebrig tunge slynget ut av likhetenes grådige gap, sultne etter alt som er ulikt. For det er så mye her i verden som finnes utelukkende fordi det er ulikt noe annet. Når x rimer på y, angripes ulikheter som det har tatt tusener av år å frembringe.

Hvordan overleve første verdenskrig når du er født antisoldat. Khlebnikovs kontakt med den fysiske verden forvandler redskaper, håndtak og nøkler til lemmeløse organismer i et bunnløst hav. Ikke send meg i krigen, både kamerater og hester frykter min klønethet mer enn fienden.

Mye av det Khlebnikov foretar seg under krigsårene, er i ettertid lett å kjenne igjen som krigsøkonomi for individer: å lappe sammen dårlige sko uten tråd, knytte fast et revnet fôr i en enarmet jakke eller på kne forsøke å re seg et nattleie av filler og aviser og matter i gud vet hvem sitt rom. Finne et sted å sove, unngå å bli mobilisert, unngå å bli tatt som desertør, unngå å bli sett på en åker, holde seg til grøfter og skogholt, svare omtrentlig på alle spørsmål, skrive brev til venner og venners venner om utsettelser, penger, nåde, hjelp. Vi kan følge Khlebnikov i dikt og dagbok frem til 1918, men i 1919 blir det et hull i biografien, han lykkes med å flykte fra både hvit og rød armé, militærpoliti og hemmelige tjenester, antakelig sirkulerende langs landeveiene et sted mellom Astrakhan og Kharkov, boende hos venner, bekjente, tilfeldige kumpaner. Deretter skriver han halve sitt livsverk på to år og dør av koldbrann i beina.

Men Khlebnikov har fått svar. Han må overleve 1. verdenskrig, ellers dør han u-realisert, u-utblomstret, u-utslitt. Det kommer til å være liv igjen i liket. Gud forby. Et lik skal være helt oppbrukt: Se på Gavrilo Princip der han strever seg til en udødelighet han antakelig ikke vil ha, gjennom menneskemengden i Sarajevo, for å skyte Franz Ferdinand, hestene steiler. Hendelsen ser ut som skoleteater, fremført av livstrette skuespillere på distriktsturné i en leiebil. Det store spørsmålet som turneen kretser rundt, er ikke krigen, men hvem av skuespillerne som sovner først bak rattet og dreper alle, inklusive den tarvelige scenografien og de halvhjertet innøvde replikkene som skal sementere ideen om startskuddet i Sarajevo. Volomor Khlobnokov sier at han skulle gjort det samme. Hva da samme. Skutt eller drept alle, spør kaninen Khlobnokov mellom utstående tenner. Deffinitivt, ørter kanonen til svar.

Å, om jeg bare ikke hadde vært russer, sukker kaninen. For oss begynte verdenskrigen lenge før, og gikk over i borgerkrig. Og etter at borgerkrigen var over, tok det ikke lang tid før vi fikk kamerat Stalin vinkende mot oss, fra Kremls murer.

Vi utøver et kritisk blikk bak bussvinduene, vi ser landsbyene fare forbi, vi har abonnert på kritiske tidsskrifter, vi kan bruke dem nå, men så er vi fremme, plutselig kommer et balalaikaorkester når vi kliver ut fra bussen, og så får vi vodka, de spiller så hjertelig, og akkurat når den pressede tårefilmen holder på å sprekke i øyeranden for å forme en synlig tåre, da kommer det seks folkedansere og bryter ut i sjelfull sang, og bærer ei flettet, nybakt kringle i en blendende hvit linduk, og nå river vi en bit av kringla og dypper den i salt mens de synger oss velkommen, og der revner både Russland og russlandseksperten og flyter inn i hverandre, et følelsenes osean, vi er søsken.

Etterpå blir det mer vodka, og det dras ivrig i et trekkspill mens vi alle nødes til å tømme glassene enda en gang. En kvinne begynner å lese hissig fra et papir. All dans og alt trekkspill stopper. De prøver å hysje på henne. Hun vil at jeg skal høre hva hun sier, jeg prøver virkelig å høre hva hun sier. Min russisk strekker ikke til. Det handler om, det handler om. Barna. Skolen. Myndighetene. Moskva. Penger. Skolen. Barna. Barna. Skolen. Moskva. Slik ser min nakenhet ut. Ikke hør på henne. Skriv under her på dette håndskrevne oppropet, du fremmede, jeg ser du har en sjel. Ikke skriv under på dette brevet. Hvem sa det. Han er sjefen her. Hva er det jeg skal skrive under på. Ikke skriv under. Jeg er sjefen. Men hva er det jeg ikke skal skrive under på. Sjefen: Det er et brev til myndighetene. Det er viktig at de ikke får noe brev. Hvis myndighetene begynner å bry seg, stenger de skolen. Men de skal jo stenge skolen, det er derfor jeg skal skrive under. Hvis myndighetene vil stenge skolen, gjør de det uansett. Vi har sytten døde og sytten fødte i år, de kommer antakelig ikke til å bry seg nå heller. Men jeg er fra Norge. Det har ikke noe å si om de blir sure på meg. De kan uansett ikke gjøre meg noe. Nei, men de tar ikke deg, kan du skjønne. De tar noen du er glad i. Ikke sekk over hodet og kule i nakken. Men bokettersyn, gasslekkasjer, ungene på anstalt, eksosanlegget, småtterier som flyter sammen til en flod av sorg. Slik tar de deg også, gjennom oss, for de har sett at du har samvittighet. Så drit i oss, vi klarer oss. Dra nå, og ta med deg navnet ditt. Du er hjertelig velkommen tilbake. Ikke glem oss.

Derfor går det ikke an å si noe om den russiske første verdenskrig. Fordi den begynner før og slutter innen. Khlebnikov fødes i 1885, og datoen plottes sirlig inn i utregningene. Den niende november. Helvete. Deadline er i morgen. Alle disse tankene utgår fra norsk bokmål i Norge. Alle de kyrilliske konsonantene er egentlig latinske konsonanter, og alle datoer inntraff etter den julianske kalenderen. Jeg må altså begynne på nytt.

(båt)

dagens siste time    faller rød   
dagens første time     ligger død
klokka fire ville varsle        gå hjem    det har blitt sent  
lyse dagen var helt fra seg     klokka elleve gikk og la seg    
klokka seks slaktet hanen    klokka ni drakk blod fra vingen   
klokka ett har rømt    runt svingen    for å leve midt på natten   
alle andre timer stakk      og klang med åtte slag    
for oss blir det aldri dag    

alle ganger dør        mange ganger    
det er alle etterlattes skyld    vi har ikke klart   
å glemme han som døde      i dag er han en skål
som står ved bord-enden og roper     vi er en for lite    
vi har løftet deg     og løftet deg    i kiste       
til slutt så ble du      lett å løfte   
til slutt så ble du      værende i luften     
vinden tuter     vi er en for mye    se på kista
den kan seile      vi har prøvd      å glemme   
kroppen fra den døde    senket vi i jorden   
men ansiktet      og ordene  aldri glem    
malte folk på veggene     og i baugen
på hver båt       vink til båten      vink     
den fødte oss på denne stranden
vi som bare ville glemme      vink til båten
den døpte oss til    de etterlatte   
vi som flagger med en plastpose
båter gir oss liten trøst      
båten sier       jeg kan gi deg havet     
vi vil ikke ha et hav     vi vil ha et land