Vorter og det hele

Det kan begynne i arkivet. Nærmere bestemt langt nede i en arkivboks ved Slottsarkivet, fylt med gratulasjoner til prins Alexander Edward Christian Frederiks fødsel.¹ Ved Appleton House på kong Edward VIIs store Sandringham-gods i Norfolk hadde prins Carl av Danmark og prinsesse Maud av Storbritannia og Irland fått et lite prinsebarn 2. juli 1903, og i haugen av lykkønskninger finnes en hilsen fra familievennen Emmy Carstensen. Hva hadde foreldrene egentlig ønsket seg, sønn eller datter? spør hun som de kaller «Mams». Hun har funnet det så vakkert at de hadde kalt gutten «It» mens han befant seg i mors mage. Deri lå det at hva enn Gud sendte de kongelige – til og med en pike – ville de være takknemlige.

For meg, i mitt arbeid med en trebinds kongebiografi, ble dette lille funnet ansporende. For kallenavnet kan bety flere ting, utover det ukjønnede. Mest besnærende kan det stå for noe kong Olav V ble: It, det, institusjonen.

Arkiv og teori kan ikke nødvendigvis skilles fra hverandre. En empiriker kan også være teoretiker, og vice versa. I alle fall styrket dette arkivfunnet og opplysningen om fosterets kallenavn mitt teoretisk inspirerte ønske om å studere konstruksjonen av Olav V. For hvordan ble han «It»? Hva skulle til?

En stund lekte jeg med tanken om å skrive en biografi som utelukkende forholdt seg til det offentlige, som et studium av kulturens fortellinger om kongen, av hvordan språket skapte ham, og av hans selvframstilling. Annerledes skrevet: Jeg ønsket å undersøke et «performativt selv», et sosialt og offentlig selv som sto i et uklart forhold til et like uklart «egentlig selv».² Skulle jeg makte å forklare suksessen Olav V, hvordan han endte som umåtelig populær folkekonge, som sosialdemokratiets godslige landsbestefader, var det uansett dette det handlet om. Ikke om hvordan han oppførte seg i kulissene, men om hvordan han opptrådte på scenen.

Etter hvert fant jeg så mye stoff som sa noe om en annen og mer privat Olav, at jeg måtte fordype meg også i dette og dermed droppet å kalle verket It. Men ambisjonen fra første bind, Olav V. Den fremmede, står ved lag:

Først måtte «It» bli norsk, en av oss, skihopperen og seilerprinsen. Så kunne han ta plass som tribunesliter, og bli «Gla'Kongen», folkekongen, Olav V av Norge. Sakte gjør språket ham til den han skal være. Litt etter litt formes bildet. Langsomt blir kongen vår egen.

Det norske kongehuset sier seg selv. Det er nærmest naturliggjort. Men hvilket kulturelt og politisk arbeid ble utført da nasjonen skapte seg sin kong Olav? Hvilke virkeligheter oppsto? Og hva sier dette om oss?

Poetikk, takk!

Når jeg skriver ut noen av mine tanker om biografiverket Olav V, er det først og fremst fordi jeg tror sakprosaforfattere, i alle fall de med et tydelig litterært prosjekt, oftere burde ta seg bryet med å formulere en poetikk, om ikke som en lære eller vitenskap, så i form av refleksjoner omkring egen skriftpraksis og eget litterært prosjekt. Det kan bidra til en skjerpet bevissthet om sakprosaskriving.

En poetikk er selvsagt ingen fasit. Den forklarer bare hva vedkommende forfatter har forsøkt å få til, hvordan hen tenker om egen skrift. Men hvis slike uttalte ambisjoner foreligger, kan anmelderen i det minste slippe bryet med å belære forfatteren om ting vedkommende åpenbart allerede har tenkt igjennom. Slik kan man spare verdifull kritikertid. I tillegg vil sakprosaanmelderiet ligne mer på skjønnlitteraturanmelderiet, der man gjerne tar poetikken (eksempelvis manifestert i forfatterens essays) med i beregningen.

I et perfekt land i en perfekt verden ville slikt på sikt kunne gi norsk sakprosakritikk et løft. Men først og fremst er dette en oppfordring til sakprosaforfatterstanden. Skulle vi føle på manglende forståelse, har vi, til dels, oss selv å skylde. Vi bør oftere formulere våre tanker om hva vi driver på med.

Å vise versus å fortelle

«Resten overlater jeg til leseren. Så får du gjøre jobben. Det meste.» Så heter det til slutt i forordet til Den fremmede. Setningene utgjør et nikk tilbake til en tidligere Olav-biograf, Jo Benkow, og hans ord til den biograferte, sitert først i samme forord. Det gjelder den resepsjonsteoretiske innsikten at lesere er aktive snarere enn passive, at de er medskapere, at de tilegner seg tekster på sine egne vis. Spissformulert: uten leseren, ingen tekst.

Denne metoden, med vekt på å vise fram snarere enn å forklare eller eksplisitt fortolke, innebærer risiko. Siden fortelleren ikke peker på hvor teksten skiller seg fra tidligere framstillinger, kan den lesende gå glipp av hva som står på spill. Min ambisjon er å etablere en tekstlig autoritet uten altfor mye didaktikk. Min leserkontrakt innebærer at jeg ikke bryter med fortellingsplanet for å gjøre oppmerksom på nytt, det være seg funn eller fortolkninger, eller for å krangle med forgjengere. På samme vis er biografien på ulike måter teoretisk informert, uten at jeg benytter meg av fagsjargong. Likeledes sverger jeg stort sett til en indirekte, i beste fall subtil form for kildekritikk.

Med andre ord skriver jeg suverent, eller muligens beskjedent. Jeg tenker meg tilnærmingen som demokratisk snarere enn autoritær, som nærmere modernismens tilstrebede åpenhet enn mer didaktiske skriveformer. Blir resultatet en god leseopplevelse, og en framstilling leseren fester lit til, er det viktigere for meg enn at hen oppdager alt som måtte være nytt. Samtidig kan jeg nok ta meg selv i å drømme om at sakkyndige kritikere leser verket opp mot tidligere framstillinger, og at de dermed også gjenkjenner det nye.

Sirkuset rundt biografi-lanseringer tenderer likevel mot en overbetoning av «funn» og «det nye». Det bidrar til å ta oppmerksomheten bort både fra fortolkningen og fra tekstens litterære dimensjoner. Det nye er ingenting uten fortolkning. Arkivet, både det kjente og det glemte, må både fortolkes og settes i sammenheng, det må bli tekst. Først slik kan det bli en i beste fall adekvat, kompleks, nyansert og rik framstilling av et menneskeliv.

«Nytt om krigen, med andre ord», skriver jeg til slutt i Krigeren, biografiens andre bind, med et nikk til Georg Johannesens ironiske Nytt om Ibsen. Og fortsetter: «Men like viktig er det at dette stoffet aldri har vært satt sammen på denne måten før, og at det aldri har blitt fortolket akkurat som her.» Jeg legger til at jeg dessuten har ønsket å skape en tekst «som overskrider innholdet, som tilbyr mer enn selve saken».

Jeg er opptatt av sak. Jeg investerer gjerne blod, svette og tårer i arkivet, vidt forstått. Men jeg er minst like opptatt av form, av å skape prosa.

Fortellingens farer

Vi får stadig ny kunnskap om fortellingers betydning for hvordan vi strukturerer og prosesserer våre liv. Fortellingen er blant eksistensens rikeste ressurser. Men som biograf er jeg også kritisk til hva den utfører. Når fortellingene blir for enkle, kan de tilsløre mer enn de avslører, de kan øve vold på virkelighet, erfaring, liv og historie. Følgelig motsetter jeg meg den store fortellingen. Jeg ønsker både å søke erkjennelse og å skape leseverdig litteratur på andre vis. Jeg tror at også forskningsbasert sakprosa kan være mer enn formidling via fortelling.

Jeg har tidligere, i boka Min metode, skrevet om denne skepsisen, om hvordan den preger min tilnærming til egen skriving. Men stadig ser jeg denne typen påstander i sakprosakritikken: Å være en god forfatter er å kunne skrive en medrivende fortelling. Er ikke det å sikte litt lavt? Kunne man rettet en kritikk av av manglende fokus på den store fortellingen mot en skjønnlitterær forfatter, med unntak av underholdningsforfattere?

På ett plan kan man ikke unngå å skrive fortelling. Det ene kommer etter det andre, og framstillingen vil alltid kunne plasseres i en av kulturens store fortellinger. Men jeg sier nei takk til de enkleste dramaturgiske oppskriftene på markedet, til utvendige forsøk på å lokke leseren med. Fortelling er ikke den eneste, og kanskje heller ikke den beste, måten å gjøre sakprosa litterær på. I stedet tenker jeg framstilling, gjerne også narrativt driv. Jeg ønsker en tekst som fungerer på små flater, gjennom organisering, kontraster, veksling mellom nærhet og distanse, humor, språk, detaljrikdom, anekdoter og replikker, kanskje rytmeskift, og deretter, forhåpentligvis, i sin totalitet. All framstilling er forresten ikke språk. Jeg er også sterkt opptatt av det visuelle, av bildematerialet.

Enkelt sagt er min primære forpliktelse knyttet til historien og ikke fortellingen, og min forpliktelse overfor historien er også sterkere enn forpliktelsen overfor den biograferte. Biografien kan vise oss ett menneske i sin mangfoldighet, et unikt menneskeliv som likevel kan angå oss. Men sjangerens styrke kan også være dens svakhet. Det sterke individfokuset kan føre til at sammenhengene, de sosiale kreftene som er i spill, forsvinner. Det kan føre til at enkeltmenneskets historiske betydning overdrives, og til at andre aktører viskes ut.

Fravær og taushet

«Alle liker smiger», konstaterte den britiske forfatter og statsminister Benjamin Disraeli. «Og når det gjelder kongelige, bør man legge den på med murskje.» Da jeg for åtte år siden la i vei med biografien om kong Olav V, hadde jeg satt meg fore å skrive en historisk-kritisk, ikke-hagiografisk kongebiografi. Jeg var utvilsomt interessert i institusjonen Olav, men jeg lurte samtidig på om det gikk an å forholde seg til ham som om han var noe litt mindre enn overmenneskelig. Jeg hadde gitt mitt bud på forfatterbiografien og ønsket å utrette noe meningsfylt og friskt i fjeskets paradesjanger.

Ved å inkludere «vorter og det hele», i Samuel Johnson-biografen James Boswells berømte formulering, og ved å historisere og sosialisere den biograferte er jeg overbevist om at man yter ham størst rettferdighet. Slik tas kong Olav på alvor. Gjennom en åpen og vurderende tilnærming øker biografen dessuten sjansene for å skape et bestandig portrett, et som ikke står i fare for straks å undergraves av en ny og ærligere framstilling.

Den sekulære hagiografien lever i beste velgående. Men selv sverger jeg til selvstendighet, til det åpent utforskende, til å møte stoffet mest mulig fordomsfritt. Antakelig kan overinvolvering den ene eller den andre veien, i retning ukritisk dyrking eller myteknusing, ødelegge et biografiprosjekt. Engasjement er nødvendig, men også distanse. En kritisk innrettet biografi, i nøytral og positiv forstand, må makte å balansere forholdet mellom avstand og nærhet.

Én konsekvens av å skrive ikke-hagiografisk er at man ikke slår seg til ro med etablerte fortellinger. Ikke fordi overleveringene alltid er gale, men fordi de alltid bør undersøkes. Og fordi de så ofte gjentas og gjentas ukritisk, både i historieskrivingen og i populærkulturen. Det er simpelthen fruktbart å historisere dem, å se nærmere etter.

Er det ikoniske bildet av Olav på trikken representativt? Hva utsier det? Om det skulle vise seg å være unntaket som ble regelen, hva slags funksjon har det hatt? Hva sier det om oss? Når vi stiller slike spørsmål, beholder vi også et blikk for mytenes og fortellingenes produktive dimensjoner, deres helt reelle historiske virkninger, slik Ivo de Figueiredo minner om i sin Ibsen-biografi.

I arbeidet med denne kongebiografien har jeg måttet forholde meg til et ualminnelig omfattende kildemateriale. Det finnes mange titalls personarkiver og offentlige arkiver i inn- og utland, og ikke minst i mediearkivene. Utvilsomt kunne jeg valgt å betone overfloden av spor etter Olav. Men for meg er det en historikerdyd å minne leseren om det som er borte. «Denne teksten om kong Olavs liv er full av fravær», skriver jeg i Den fremmede og gjentar poenget med ujevne mellomrom. Det meste er igjen i fortida, det meste er taust. På dette området skiller Olav seg ikke sterkt fra andre kongelige, inklusive generasjonen over i den norske kongefamilien. Som dem, og også som svært mange forfattere, var han glad i å kvitte seg med ting. Forskjellen på meg og en del andre biografer er at jeg gjør et stort poeng av kongens lidenskap for fyrstikker. Fordi jeg gjerne vil minne om at en biografi, selv en omfangsrik, empirisk tett livsskildring, ikke bare er full av fakta, men også av fravær og usikkerhet.

Jeg vil frimodig påstå at vi i denne biografien kommer nærmere en norsk kongelig enn i noe annet verk, uten at jeg mener at denne nærheten er en biografis eneste mål. Man måste jämföra. Hvor «nær» Olav kommer man i andre versjoner av dette livet, hos andre biografer eller portrettører? Hvor «nær» kommer man andre kongelige, institusjonen, «It», i lignende framstillinger?

Fiksjonshimmelen

De språklige og litterære virkemidlene må tilpasses sjangeren. De må egne seg. Biografiene jeg skriver, er ikke, for å låne en formulering fra John Updike, «romaner med register», selv om de inneholder fortellingselementer. Fiksjonen er meg (i denne sammenheng) fremmed.

La meg gripe tak i en tilsynelatende perifer innvending i mottakelsen av Krigeren, nærmest en ettertanke, på tampen av Elin Kittelsens anmeldelse i Klassekampen («Den motvillige flyktningen», 16. oktober 2021). Ut fra undertegnedes «voldsomme kildearbeid og redegjørelse for enhver lille diskusjon av tenkelige valg, vokser det ironisk nok også fram et enormt fiksjonspotensial», bemerker Kittelsen. Det er godt sett. Annerledes formulert ønsker jeg å undersøke tvilens dramaturgi. Det gjør jeg i et forsøk på å unngå overdreven etterpåklokskap, og for å stille spørsmål ved de etablerte, for ikke å si fetisjerte, fortellingene om de kongelige og krigen. Igjen handler det om noe jeg anser som en historikerdyd: å minne om krigens kaos, om rotet, om mulighetene, i håp om å åpne opp de historiske øyeblikkene, slik de var før fasiten forelå.

Dermed blir leseren, gjennom en mengde nye kilder, men like mye gjennom et blikk, presentert for valgsituasjoner som langt fra var like selvfølgelige da som de siden er blitt. Som at kongens nei (som for øvrig har sin egen kompliserte historie) synes å ha åpnet for et kronprinsens ja, som at både konge og kronprins ønsket å bli igjen da regjeringen måtte dra fra landet, som at kronprinsesse Märtha nølte seg gjennom sommeren 1940. Helst ville hun bli i Sverige, kanskje til og med dra hjem til Skaugum. Kanskje ville hun gått med på å gjøre Harald til barnekonge. I alle fall hadde hun liten lyst til å dra til Amerika. Og så videre.

Gjennom å følge disse historiens bortvalg kunne en Philip Roth eller en Hilary Mantel utvilsomt utrettet noe annet enn meg. Kon(g)trafaktisk (om jeg får lov) historie, altså. Så langt er jeg med.

Kittelsens sans for fiksjon er imidlertid mer gjennomgripende enn som så. Følgelig fører hun et ikke overraskende sannhetsvitne: «I sitt glitrende essay 'Biografikunsten' fra 1942 analyserer Virginia Woolf kongehusbiografier, og til 'Queen Victoria' (1921) må hun innvende: For mange kilder, for lite fiksjon!» Faktahelvetet, om jeg får parafrasere, vil alltid komme til kort overfor fiksjonshimmelen.

Det er fristende å introdusere mer fakta snarere enn mindre. Dette essayet er ikke fra 1942 (da var Woolf død), men fra 1939. At Woolf skrev om «kongehusbiografier» [sic], var sekundært, hun var opptatt av biografisjangeren generelt. Dronning Victoria-biografien Kittelsen refererer til, er for øvrig ikke en hvilken som helst biografi fra 1921. Den er Lytton Stracheys, og en av de mest glitrende av sitt slag, et vendepunkt i sjangerens historie. Queen Victoria er forresten dedisert til Woolf.

Mer vesentlig er det at Woolf slett ikke skrev et «for mange kilder, for lite fiksjon!». I stedet hyllet hun Strachey for at han i Queen Victoria-biografien holdt seg til fakta. Hun sammenlignet til og med boka med en av sjangerens største triumfer, den tidligere nevnte Boswells Dr. Johnson-biografi. Woolf var nemlig utpreget purist. Den strengt kildeorienterte Strachey i Queen Victoria lyktes, mente hun, men når han i Elizabeth and Essex (1928) blandet fakta med fiksjon, gikk det aldeles galt.

Tvert imot, altså. Kittelsen synes å ha misforstått, men kanskje handler dette ikke om annet enn at hun selv foretrekker fiksjon framfor kildebasert, empiritung sakprosa. Det er en ærlig sak.

Sjangerkonkurranse?

La meg likevel foreslå at dette uansett ikke er Woolf på sitt mest overbevisende. Det være seg i vurderingen av Strachey eller av forholdet mellom biografi og fiksjon.³ Forenklet forklart: For Woolf var det sanne livet, det virkelige, synonymt med det indre. Dette indre kunne bare formidles fra innsiden, og dit nådde bare fiksjonen.

Ikke bare historievitenskapen, men de fleste av humanvitenskapene, vil ha problemer med å følge Woolf her. Vi kan søke innsikt i fortida og dens mennesker, også deres indre liv, ad andre veier enn fiksjonens. Hvis Woolf skulle sitte på sannheten, er den evig: Fiksjonen kommer alltid nærmere den virkeligste virkeligheten enn sakprosaen. Og fiksjon og fakta må for all del ikke blandes. Det høres ut som et trosspørsmål og mer enn en smule mystifiserende.

Det er åpenbart mulig å snu på det, uten at en slik sjangerkonkurranse dermed blir mer meningsfull. På baksiden av min utgave av Queen Victoria står et sitat fra avisen The Guardian: «Hvis alle biografier var som Stracheys, ville de antakelig forårsake romanens død.»

Selv regner jeg Strachey og den britiske biografitradisjonen han initierte, som en inspirasjon. Var Strachey ironiker og humorist? Ja. Var han språkkunstner? Ja. Gjorde han opprør mot både panegyrikk og usorterte fakta? Ja. Visste han at fakta måtte fortolkes? Definitivt. Var han kreativ? Utvilsomt. Strachey var både estet og historiker, og han var opptatt av at biografien var en kunstform. I et annet hovedverk, Eminent Victorians (1918), kaller han biografien «den av alle skrivekunstens genre som krever mest finfølelse og menneskelighet». Det kan være «like vanskelig å skrive et godt liv som å leve det», skrev denne briljante biografen ertende.

Jeg tror ikke at Kittelsen mener at min kongebiografi bare presenterer fakta. Hver og en av ytringene jeg inkluderer, de mange sitatene fra brev, dagbøker, for den saks skyld fra aviser og offentlige dokumenter, er selvsagt subjektive, preget av den ytrendes perspektiver, av selvframstilling så vel som selvsensur. Og de må fortolkes. Men jeg har tillit til at leserne forstår at en adjutants ytring om en kongelig i en dagbok ikke utgjør selve sannheten. Kanskje kan et snev av ironi tidvis også fungere som kildekritisk markør.

Det er det rituelle ved denne kritikken som interesserer meg. Den dukker opp med jevne mellomrom: Her ble det mye fakta, hvorfor ikke fiksjon? I stedet for å konstruere meningsløse motsetninger kunne kritikere kanskje heller bruke energi og tankekraft på å utforske hva henholdsvis sakprosaen og fiksjonen utretter (hvis de tør å trosse Woolf, må de selvsagt gjerne også utforske mer hybride og heterogene skriveformer, der grenseoppgangene mellom fakta og fiksjon ikke er tydelige). Da kunne vi kommet videre, i alle fall kunne vi oppnådd økt presisjon. Samtidig er det igjen mulig at vi sakprosaforfattere har oss selv å skylde fordi vi ikke oftere formulerer vår poetikk.

Det finnes rom for innlevelse også i møte med historien. Det finnes frihet i sakprosaen, ikke bare tvang.⁴ Også biografien kan stimulere leserens fantasi, uten å ty til fiksjon. For å nyansere: Dette anerkjente Woolf. Hun nevner «den underlige kvalitet som hører faktaene til – deres antydende virkelighet, deres egen sanne kreativitet». Til og med, foreslår hun, gjør biografen, riktignok på sitt «lavere nivå», mer for å stimulere fantasien enn «noen dikter eller romanforfatter». Med unntak, selvsagt, for de aller største. Men heller biografi enn middelmådig diktekunst, mente Woolf. Og dermed brøt den litt for enkle motsetningen nesten sammen.

«Ja – det underligste er aldrig skrevet, men levet», rimet en av denne kongebiografiens mulige helter, forfatteren Nini Roll Anker. «Truth is stranger than fiction.» Biografi, vil jeg legge til, kan fungere like underliggjørende som en roman.

Hardt arbeid

«Kongelige, forklarte jeg, var en truet art, og dette var en mulighet til å etablere, gjennom nærgående undersøkelse av ett enkelt liv, fenomenets natur.»⁵ Slik lyder den litt kronglete epigrafen til første bind av Olav-biografien. På ett plan er dette prosjektet såpass enkelt. Min biografi om kong Olav V handler først og fremst om dette ene livet, men også om en muligens utrydningstruet art.

I tillegg til nærgående undersøkelse av et menneskeliv, og kanskje gjennom dette av deler av norgeshistorien, har jeg villet undersøke et folks holdninger og lengsler. Fordi mennesket Olav vanskelig kan skilles fra konstruksjonen, fordi «It» er alle steder. Og fordi «It» ble skapt av oss. Jeg har vel også mumlet om at dette er en uvanlig kongebiografi, at den er skrevet for republikanere så vel som rojalister. Leseren behøver ikke engang å være forferdelig opptatt av kongelige som sådan.

Dette forsøket på å formulere en kongebiografipoetikk sier selvsagt bare noe om hva jeg ønsker å oppnå. Kritikere, lesere, ettertiden må vurdere om prosjektet lykkes. Men hva vinner man ved å vrake den store fortellingen, hva taper man? Hva oppnås ved å vise snarere enn å forklare og drøfte, hva mistes? Hva betyr det å komme nær, hva utfører grep som formidler avstand? Og hva er resultatet av å velge sakprosa i stedet for fiksjon?

Å skulle skrive det jeg vil kalle en «etablerende biografi», en biografi som må gjøre arbeidet med å få kildegrunnlaget på plass, er ingen helt enkel oppgave. Det kan utløse til dels motstridende lesekontrakter. Noen vil ha en feiende flott fortelling om kongen, andre vil ønske å finne fram til hver minste opplysning om Olavs liv, å følge ham fra statsbesøk til statsbesøk, fra hunde- til sølvrevutstilling. En slik biografi bør være både leseopplevelse og oppslagsverk. Det er en krevende balansekunst, og her siterer jeg gjerne Woolf en siste gang. Biografien har, skriver hun, «et langt og aktivt liv foran seg», et liv «fullt av vansker, fare og hardt arbeid».