Your English I do not speak

Det hender, som kjent, at det kan være ganske underholdende å lese en slakt av den hemningsløse sorten. Det finnes negative anmeldelser som er leseverdige utelukkende på grunn av sine velformulerte, nøye uttenkte spydigheter. William Logans anmeldelse av Michael Palmers diktsamling SUN for The New York Times er et godt eksempel på denne typen litteraturkritikk. I én og samme ekstremt siterbare setning får han ikke bare sagt hva han synes om Palmers poesi, han benytter dessuten anledningen til å gi uttrykk for sin motvilje mot seriell musikk, samtidig som han får luftet sin mistenksomhet overfor de menneskene som hevder å like disse fenomenene:

Reading Mr. Palmer’s poetry is like listening to serial music or slamming your head against a streetlight stanchion – somewhere, you’re sure, masochists are lining up to enjoy the very same thing, but for most people the only pleasure it can possibly have is the pleasure of its being over.

Ettersom jeg er blant dem som setter pris på Michael Palmers poesi, og som ikke lar seg skremme av seriell musikk, har jeg på dette tidspunktet etablert et inntrykk av denne Logan som en temmelig håpløs fyr – så håpløs at jeg kan bruke ham som eksempel for å illustrere nettopp hvor håpløse kritikere kan finne det for godt å være. For ordens skyld må jeg få si at jeg ikke finner noen glede i å slå hodet mot lyktestolper. Og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg gikk på en stolpe på Karl Johan en gang, og det var ikke det minste behagelig.

* * *

Michael Palmers SUN, som fikk William Logan til å ty til slik nedrig retorikk, ble i fjor gitt ut på norsk i Morten Øens gjendiktning, som del av Rune Christiansens gjendiktningsserie på Oktober forlag. I den grad det har vært noen mottakelse av Sol her i Norge, har den vært omtrent på samme nivå som anmeldelsen av SUN i The New York Times. All honnør til Morgenbladets redaksjon for at utgivelsen i det hele tatt omtales, men for min del kunne jeg godt ha vært spart for Preben Jordals nedsabling av Michael Palmer. Jordal forsøker å avskrive Palmer som en utdatert postmodernist som produserer «pseudoteoretisk skvalder» og «intellektualistisk ornamentikk» som «maskeres som anti-ornamentikk». Ifølge Jordal «gir [diktene] simpelthen ikke nok, verken i menneskelig eller språklig forstand, til at leseren selv blir med-tenkende i språkutforskningen», og han konkluderer med at Palmer «strengt tatt [...] ikke [fortjener] å få en hel diktsamling gjendiktet til norsk.» Samtidig innrømmer han at diktene har visse klanglige kvaliteter i Palmers original, som han kritiserer Øens oversettelse for ikke å lykkes med å gjengi på norsk. En dårlig bok på engelsk, enda dårligere på norsk?

Min ambisjon her er å vise hvorfor jeg nyter å lese Michael Palmer, og hvorfor jeg mener Sol er en bok som har noe interessant å tilføre norsk litteratur – hvorfor dette er en bok som fortjener å bli lest og omtalt. Dessuten har jeg tenkt å la Palmer selv slippe til, ved å sitere dikt og intervjuuttalelser.

* * *

Nytelsen ved å lese Palmers dikt skulle ikke egentlig være så vanskelig å demonstrere. Det burde være tilstrekkelig å sitere noen strofer, for eksempel dette vakre dobbeltdiktet, fra en avdeling kalt «Baudelaireserier»:

Du, øy på denne siden
bilde på denne siden

kveldens øyelokk, silke
fire vegger av pust

Til dem kunne jeg sagt
Se dere selv passere

Len dere tilbake og se dere selv passere
Se på tråden

*

Du, øy på denne siden
bilde på denne siden

Hva om ting virkelig
hang sammen, silke med pust

kveld med øyelokk
tråd med tråd (s. 20–21)¹

Disse to små diktene kan til en viss grad sies å være representative for Palmers skrift i Sol, men likevel ikke helt. Typisk er særlig bruken av gjentakelsen, doblingen, ekkoet, og gjenklangen fra andre lyrikere, i dette tilfelle særlig fra Paul Celan og Charles Baudelaire (på engelsk er forbindelsen til Baudelaire mer iøynefallende, med bruken av ordet «correspond»: «What if things really did / correspond»). Dessuten kan diktene leses metapoetisk, slik det ofte er tilfelle hos Palmer. Strofen «Du, øy på denne siden / bilde på denne siden» kan leses som en invokasjon av diktet selv.

Sol består imidlertid ikke bare av små meditative perler som disse, men også av lange, uoversiktlige dikt og prosatekster. Palmer sier i et intervju at det alltid har vært i hans interesse «not being dependent on that one voice that is so prevalent in the workshop model of poetry»². Vi kunne legge til, for vår egen del, at den «ene stemmen» også er svært dominerende i norsk poesi, med noen hederlige unntak – og det er særlig dette som gjør at jeg oppfatter Sol som et friskt pust.

* * *

Michael Palmer (som ikke må forveksles med krimforfatteren ved samme navn) ble født 1943 i New York og vokste opp der, men er nå bosatt i San Francisco. Han debuterte med diktsamlingen Blake’s Newton i 1972, og har siden dengang gitt ut en rekke diktsamlinger og oversettelser. Hans hittil siste diktsamling er The Promises of Glass (2000). SUN (1988) var Palmers sjette diktsamling, og er en av hans best kjente bøker: «it was the work of First Figure (1984) and especially SUN that seems to have captured the broader public that Palmer has enjoyed», skriver Keith Tuma i kapittelet om forfatteren i storverket American Poets Since World War II.³

Michael Palmer regnes blant de såkalte «Language poets». Henger dere med? Nei, kanskje ikke, «Language poetry» er ikke akkurat pensum her på berget, selv om Vagant har gjort sitt for å spre nyere amerikansk poesi til folket. Ærlig talt var jeg litt usikker på hva det var selv, før jeg satte meg ned for å skrive denne artikkelen. Men så bra da, at jeg bor sammen med en som har en bok med tittelen Language Poetry. Writing as Rescue stående i hylla.⁴ Forfatteren av denne boken, Linda Reinfeld, skriver blant annet følgende:

The question, What is Language poetry? has already inspired a number of definitions, some of them useful in a limited sense, some of them borderline silly. Language poetry is first of all an attempt to resist both the definition of content and the invisibility of form, and it does this by making it impossible for readers to ignore the materials, the structures, and the contextuality of writing. To the extent that it succeeds, it rescues us from the naïvité of believing we can escape the effects of «what we don’t know that we don’t know.»⁵

Begrepet «Language poetry» brukes altså som betegnelse på en type diktning med en sterk poetisk og teoretisk (selv)bevissthet. Som Reinfeld skriver et annet sted i boken sin: «Language poetry conceives of itself as continuous with prose fiction, ideology critique, and literary theory [...]».⁶ Betegnelsen «Language poets» brukes om en gruppe politisk og filosofisk orienterte intellektuelle forfattere som var tilknyttet det amerikanske tidsskriftet L=A=N=G=U=A=G=E, som ble lansert i 1978. Charles Bernstein og Ron Silliman var blant de sentrale forfatterne i Language-kretsen på 70- og 80-tallet. Også Michael Palmer var en del av denne kretsen, selv om han holdt seg mer i periferien. I et intervju sier Palmer følgende om sin oppfatning av begrepet «Language poetry»:

[...] it may be deceptive in its possible suggestion of a purely formal orientation.«Exploring the medium» is not in itself the goal. I hope we are questioning ways of understanding, seeing, and various crucial orders of assumption about meaning and representation in a culture where most things seems to have become re-presentation.⁷

Foruten tilknytningen til Language-kretsen, har Palmer en sterk tilknytning til fransk poesi og til franske poeter, blant dem Emmanuel Hocquard, som han har oversatt til engelsk, og som har oversatt ham til fransk. (Blant annet har Hocquard oversatt Palmers SUN, mens Palmer har oversatt Hocquards Théorie des Tables.)

* * *

Dersom man skulle sammenlikne Palmers skrift med musikk, er nok ikke den serielle musikken (som Logan assosierer den med) noe godt sammenlikningsgrunnlag, ettersom Palmer ikke tar utgangspunkt i noe gitt system. Det er langt lettere å trekke en parallell til den typen avantgardistisk jazz som beveger seg ut og inn av det melodiøse eller harmoniske, og som bearbeider elementer fra musikkhistorien i sitt eget uttrykk. Ellers bruker Palmer selv uttrykket «sampling» om sin bruk av sitater og henvisninger til andre diktere:

[...] rather than being a form of literary reference in the Eliotic sense, where you’re waiting eventually for a scholar to come along and say that’s the Bhagavad-gita, or that’s Henry IV, my use of subtexts is more like a kind of sampling in the midst of composition – adding tones, adding a little trumpet solo from here and a little passage of schizophrenic speech from over there and so on [...]⁸

I likhet med musikalsk sampling gir Palmers sampling først og fremst en gjenkjennelseseffekt for de leserne som klarer å identifisere de samplede elementene. Det er ikke strengt tatt nødvendig å gjenkjenne dem for å lese tekstene, selv om en leser som ikke kjenner til poeten Mei-Mei Berssenbrugge nok vil stusse litt over strofen «Mei-Mei, her er bordet / Hvem kjenner ordet for det» (Sol, s. 15).

* * *

Preben Jordal har så vidt jeg kan forstå problemer med å finne mening i Michael Palmers dikt. Han snakker om Palmers «mystifikasjonstrang» som får «spille [...] ut mot leserens oppriktige ønske om å gi teksten en sjanse, og enda en til, slik at det ihvertfall kan danne seg noen form for mening i det man leser». Riktignok skal det godt gjøres å finne en bakenforliggende, symbolsk og enhetlig mening i disse diktene, men slik jeg oppfatter dem er det alltid brokker av mening der, som man som leser kan gripe fatt i. Hver enkelt setning er stort sett forståelig i seg selv, det er forbindelsen mellom de enkelte elementene som ofte er mer uklar. Palmers skrift er oppbrudt, fragmentert, og forteller ingen sammenhengende historie:

Begjær var et sitat fra noen.

Noen sier, Dette Dette. Noen sier, Er.

Stammefolket konfronterer et islandskap.

Han sier, Jeg møter deg igjen i det parallelle livet.

Hun sier, En gjerrigknark har dødd av kulden; han sa alle
setningene sine og ville ikke noen noe vondt.

Stemmen min er klippet, din er et mønster av prikker.

Tre upostede har gått forut for dette, en slags sykdom.

Nå gir jeg deg disse linjene uten merknader, ikke engang et
vindpust.

stumme ord radbrukket av bruk

som å resitere en lekse eller Fadervår.

Hvor vakkert må ikke det unevnelige være. Du trenger bare
å si det, og det forteller en historie.

Noen døde og noen savnet

og stammefolket viser deg språket sitt. Det har bare ett.
     (s. 41)⁹

Mange av Palmers setninger er så vakre, rare, tydelige eller mystiske at de i en viss forstand er selvtilstrekkelige, samtidig som de er del av et større, komplekst, uavsluttet og usentrert «hele». For den som ønsker det, ligger forbindelsesmulighetene der, og det er i mange tilfeller givende å lese de forskjellige elementene og de forskjellige diktene i relasjon til hverandre. Michael Palmers poesi krever, i likhet med annen «Language poetry», en aktiv leser:

There’s a certain counter-visuality in much of my work, a resistance to the static image and, in fact, an invocation of one that is more nomadic and forces the reader into a [...] more active mode of reading. (Michael Palmer)¹⁰

* * *

Som jeg allerede har vært inne på, er Language-poetene kjent ikke bare for sin filosofiske, teoretiske orientering, men også for sin politiske bevissthet. Michael Palmer er opptatt av sitt politiske ansvar som forfatter:

I think [...] the immediate political responsibility is increased, but it’s a responsibility to the actual human world rather than to abstractions [...] certainly there’s a politics, or there’s a hope that there’s a political consciousness troughout my work, but it doesn’t come from an overriding ideology [...] It comes from human sympathy and horror at what we’re capable of doing. (Michael Palmer)¹¹

Mange av Palmers tekster er tydelig politiske. Dette gjelder for eksempel det andre av de to lange titteldiktene i Sol, som begynner slik:

Skriv dette. Vi har brent alle landsbyene deres

Skriv dette. Vi har brent alle landsbyene og de som bodde der

Skriv dette. Vi har tillagt oss deres skikker og måten de kler
seg på

Skriv dette. Et ord kan være formet som en seng, en kurv
tårer eller en X (Sol, s. 87)¹²

Palmer viser frem en bevissthet om avstanden til de hendelsene han skriver om. Dette er en type politisk diktning som har tatt opp i seg Theodor W. Adornos påpekning av misforholdet mellom poesien og masseutryddelsen, og som nettopp fokuserer på avgrunnen mellom det kunstneriske uttrykket og lidelsen – i motsetning til en politisk diktning som forsøker å uttrykke den andres lidelse direkte. I et dikt som han selv refererer til som «Adorno-diktet», skriver Palmer om en mann som «[...] erfarer smerte mens han sitter ved et piano» og «vet at tusener skal dø mens han spiller» (Sol s. 23). Selv om Palmers tekster ikke fremviser noen direkte identifiserbar politisk ideologi, så er de preget av en slik underliggende politisk bevissthet, som kanskje kan defineres som en bevissthet om det andre menneskets lidelse.

* * *

Det er altså mening å finne hos Michael Palmer, det er faktisk vanskelig å unngå at språk danner mening. Men er det noe å mase etter?

If you cannot allow yourself to be at loss, to take the risk, to face the essential emptiness at the heart of a poem – the nothing, then you’re working too much with an obligation to instantaneous apprehension in your mind, and too little with the larger areas of communication which that risk will eventually allow. (Michael Palmer)¹³

Er ikke det vesentlige at diktene taler til meg, at de tiltaler meg, at jeg tenker JA, akkurat, for en fantastisk, underlig setning! Er det ikke godt å ikke måtte forstå alt man leser? De beste diktene, er ikke det de diktene som har noe fremmed over seg?

I like Sartre’s idea that we speak in our own language, but we write in a foreign one [...]. It connects up for me with someone like Gilles Deleuze and his idea of finding the minoritarian language within one’s own code [...]. (Michael Palmer)¹⁴

* * *

Tillat meg å komme med en dobbel oppfordring: 1) les Michael Palmers Sol og 2) skriv mer fremmedartet poesi!

Tittelen på artikkelen er et sitat fra Michael Palmer: SUN, North Point Press, San Francisco 1988, s. 31.

*

(Daværende redaktør John Erik Rileys introduksjon av artikkelserien Røyksignaler fra The Badlands:

Svært få bøker får den oppmerksomheten de fortjener. Det har vi i Vinduets redaksjon lenge irritert oss over. Derfor ba vi en rekke ulike kritikere og forfattere om å skrive om én utgivelse som de mener har fått ufortjent dårlig mottagelse. Eneste betingelse var at boken måtte ha utkommet i løpet av de siste fem årene.

Selv om ikke alle velger å holde seg til denne enkle regelen, er vi svært fornøyd med responsen så langt. Det ser ut til å være mange frustrerte, men også takknemlige lesere dere ute: lesere som ønsker å løfte frem det de mener er blitt glemt eller oversett.

God lesning!
JER)