Barn med rynker

Det startet med en Instagram-story. Jeg postet et bilde av Dag Johan Haugeruds roman Hva jeg betyr (2011), en perle av en bok som jeg måtte ty til en brukt-app for å få tak i. Boken har ikke bare vært unndratt offentligheten ved å ikke eksistere der man vanligvis finner bøker (i bokhandelen!), den har også vært unndratt oppmerksomheten til to årvåkne og respekterte kulturjournalister fra avisa Klassekampen. «Aldri hørt om», konstaterte den ene som svar på storyen, mens den andre skrev: «What. Jeg har ALDRI hørt om denne, men [Hva jeg betyr] har tydeligvis kultstatus?»

Selv om Dag Johan Haugerud har utgitt romaner siden slutten av 90-tallet¹ – Noe med natur (1999), Den som er veldig sterk, må også være veldig snill (2002), Hva jeg betyr (2011) og Enkle atonale stykker for barn² (2016) – er han i dag mest kjent som filmskaper. Når Haugeruds to fantastiske filmer Barn (2019) og Lyset fra sjokoladefabrikken (2020) kommer opp i samtale med venner og kjente, har jeg av den grunn forsøkt å tipse folk om å lese den ditto følsomme og vidunderlige Hva jeg betyr og informere om at det finnes 13 eksemplarer av den på Deichman, i og med at den er umulig å få kjøpt noe sted. Etterpå pleier jeg å sjekke deichman.no for å se om de faktisk har lånt den, noe de som regel ikke har gjort, hvilket kan tolkes som en fornærmelse mot meg og min vesle lesekampanje og/eller en hån mot norsk samtidslitteratur. Med ambisjoner om å løfte 2011-boken opp fra kultstatusens kjeller og inn i norske bokhyller, eller i det minste bidra til å få alle de 13 eksemplarene utlånt, sendte jeg derfor en intervjuforespørsel på e-post til Haugerud.

Da vi møttes i Gyldendal-huset i slutten av påsken, og jeg fortalte om motivasjonen for forespørselen og forferdelsen over at kulturredaksjonen til Klassekampen ikke kjente forfatterskapet hans, sa Haugerud at han syntes det var «trist å høre» – jeg avbrøt ham og forsikret ham om at «de var to ganske unge journalister, da». (Alt er relativt.) Han håpet det ikke var snakk om Bendik Wold, avisas kulturredaktør, noe jeg bedyret at det ikke var, og noe det heller ikke kunne vært. Haugerud fortalte nemlig rett etterpå at han har «evig dårlig samvittighet for Bendik Wold», fordi Wold sendte ham en e-post for over ti år siden som han aldri svarte på – i forbindelse med nettopp Hva jeg betyr – hvor han skal ha spurt om Haugerud kunne skrive om hva slags musikk han hørte på mens han skrev romanen. «Hver gang jeg ser ham, skammer jeg meg litt»³, sa Haugerud.

Den ti år gamle e-posten, skammen og den gnagende samvittigheten høres for så vidt ut som en situasjon den kvinnelige, middelaldrende jeg-personen i Hva jeg betyr også kunne ha viklet seg inn i. Hovedkarakteren, som i likhet med Haugerud jobber som bibliotekar⁴, er en grublende, engstelig, oppegående og samvittighetsfull overtenker som tilfeldigvis oppdager at hun har et talent for film, hvilket egentlig er sønnens territorium. Relasjonen gnisser. Hvem får kalle seg kunstner? I boken er vi så dypt inne i hovedkarakterens indre at Morgenbladet i 2011 kåret Haugerud til «en av våre fremste utøvere av det Pinlig Nærgående Tankereferatet» (sammen med Carl Frode Tiller), og selverklært middelaldrende kvinnelige intervjuere har spurt Haugerud hvordan han vet så mye om hvordan det er å være nettopp middelaldrende kvinne.

Det samme skjedde året etter, da Haugerud skrev og regisserte spillefilmen Som du ser meg (2012). Laila Goody, som spilte én av filmens hovedpersoner – den usikre, etnisk norske sykepleieren som slår over til engelsk når hun blir nervøs – omtalte således også Haugerud som «en gave til norske skuespillere»⁵. Filmen er nydelig og kan ses på TV2 Play, hvis man ikke har gjort det ennå (I’m looking at you, Klassekampen!!!).

Haugeruds filmer og bøker berører ofte mye av det samme: kommunikasjon, moral, skyld, ansvar, (dårlig) samvittighet, kinkige situasjoner, stille misforståelser og hvordan vi bruker språket; hva vi egentlig sier når vi snakker – også kjent som «den vanligste handlingen vi utfører»⁶. Haugeruds karakterer rammer hverandre, igjen og igjen, med ord. Det er de fire ordene «Du tenker for mye» i den oppvekstaktige romanen Den som er veldig sterk, må også være veldig snill.⁷ Det er de to smertefulle ordene «Å, nei!» som rammer sønnen i Hva jeg betyr, de glapp ut av moren da han fortalte henne at han var homofil. Det ene «oi»-et i Barn, da læreren Anders bekjenner til kjæresten Jan at han egentlig skulle vært til stede på fotballbanen da det skjedde en dødsulykke i friminuttet. Oi, sier Jan. Hvorfor sier han det sånn, spør Anders, mente kjæresten at det var Anders’ skyld? «Du kan ikke bare slippe ut en masse ord uten å tro at de ikke lander et sted», sier Jan til Anders senere i filmen, i en scene som begynner med at Anders forteller om irettesettelsen han fikk av en ung lærerstudent og nybakt pappa på jobb: «Har du tenkt på det, at når man har barn, får man automatisk et ansvar som gjør at man må ta voksenrollen», spør han. Det ansvaret har ikke Anders som barnløs, og resonnementet hans er derfor at han aldri blir helt voksen heller.

Det å bli voksen er også tematisert i Hva jeg betyr, da den middelaldrende, høyst ansvarsbevisste romankarakteren tenker på at den aldrende huden gir henne en «falsk pondus» som gir folk forventninger til henne og tillegger henne modne, trygge egenskaper hun ikke kjenner seg igjen i. Hun føler seg like utrygg i seg selv som da hun var 15: «Den eneste forskjellen var at tenåringen nå levde i en femti år gammel damekropp med slapp og merket hud (...)». Rynkene fikk henne til å virke omsorgsfull og troverdig, noe som «bare ville bli mer påtagelig jo eldre skallet ble», kanskje «den eneste fordelen med å eldes». Vi er alle barn med rynker, på en måte? Og noens barn? Hva betyr det egentlig å være voksen? Kanskje voiceoveren⁸ i filmen Som du ser meg best setter ord på noe av kjernen i Haugeruds kunstnerskap: «Hvorfor var dette så vanskelig?»

Ingenting av dette spurte jeg Haugerud om da vi møttes i påsken. Jeg nevnte knapt Hva jeg betyr, romanen som egentlig var hovedmotivasjonen for intervjuet, fordi jeg under forberedelsene kom i skade for å henge meg opp i en setning fra Haugeruds debutroman, Noe med natur⁹: «Det føltes som om noen hadde trengt seg inn på meg, og fått vite mer om meg enn jeg ville at de skulle vite», tenker jeg-personen.

Siden romanene går så langt inn i hva man innerst inne tenker, ble jeg overbevist om at Haugerud innerst inne synes at intervjuer er invaderende, som de jo er. Dessuten har jeg utviklet et anstrengt forhold til å intervjue folk etter at jeg leste Janet Malcolms Journalisten og morderen, som fastslår at journalistikk er moralsk uforsvarlig og derfor å anse som et slags overgrep. I tillegg hadde jeg i forkant av intervjuet matchet med det som viste seg å være Haugeruds nevø på en dating-app. Alt dette resulterte i en vill og ærlig talt litt sykelig overbevisning om at jeg gjorde nettopp det jeg-personen i romanen var ukomfortabel med: trengte meg på. I et forsøk på å være så lite påtrengende som mulig da vi møttes, valgte jeg å ikke kaste et eneste blikk på noen av spørsmålene jeg hadde forberedt (research er invaderende), og jeg glemte derfor å spørre om Hva jeg betyr.

Selv om perlen av en roman nok en gang ble neglisjert, pratet vi om mye annet, blant annet at det har gått inflasjon i historiefortelling, helsevesenets påvirkning på kunstnerskapet, om skriving, lesing og Haugeruds kommende spillefilmtrilogi Sex, Drømmer og Kjærlighet, som har premiere neste år. Og litt om forfatterskapet. Never forget.

*

EMMA CLARE GABRIELSEN: Din siste roman kom i 2016.

DAG JOHAN HAUGERUD: Ja, det er lenge siden nå.

ECG: Har du jobbet noe med romanskriving siden da?

DJH: Ja. Jeg har det. Jeg tenkte på et tidspunkt at kombinasjonen skriving og filmarbeid kunne fungere som en form for vekselbruk, men det har vist seg å ikke være så lett. Begge deler er både vanskelig og tidkrevende – i alle fall for meg. Å lage en film tar gjerne flere år. Men hvis jeg hadde tenkt at jeg skal beskrive meg selv, det er det ingen som har bedt meg om, men: Jeg tenker at jeg først og fremst er et skrivende menneske.

ECG: Du identifiserer deg mest som forfatter?

DJH: Nei, jeg gjør ikke det. Jeg identifiserer meg ikke som noe. Men jeg tenker kanskje at det er det jeg er, ja. Det er i alle fall det jeg liker best å gjøre. Da jeg gikk på forfatterstudiet, var det litt snakk om det, når man kunne kalle seg forfatter. Tittelen hang liksom så høyt. Forfatterforeningen hadde et krav om at man måtte ha to utgivelser for å søke. Det hadde kanskje med det å gjøre. Så stor respekt skal man kanskje ikke ha for den yrkestittelen. Det tror jeg ikke man har lenger heller.

ECG: Når tror du det forsvant?

DJH: Når jeg tror det forsvant? [Ler.] Det er veldig mange som gir ut en bok.

ECG: Alle har en historie.

[DJH smiler.]

ECG: Det er litt morsomt, for i Den som er veldig sterk … sier jeg-personen at han «blir tung og kraftløs» når han tenker på at han er et av disse menneskene som aldri får fortalt sin historie; at han aldri kommer til å få fortalt den, og heller ikke har noen historier å fortelle. Den romanen ble skrevet for nøyaktig 20 år siden. I dag får jo alle, eller, veldig mange, gjøre nettopp det: fortelle sin historie. Det virker som du har vært litt interessert i dette med historiefortelling i det siste – det å presse alle erfaringer, tanker og følelser en har, inn i en historie?

DJH: Dette er også et tema i de tre filmene [Sex, Drømmer og Kjærlighet] som jeg lager nå. På ulike måter. Jeg tror interessen for det bunner i en muligens fånyttes motstand mot at livet bare skal oppfattes som industri. Alt skal kunne formuleres til en lettfattelig historie som kan omsettes i en eller annen form som noen skal kunne kjøpe. Hvis du ikke lykkes med å formulere livet som en fortelling, har du på en måte ikke noe liv å vise til. Det er kanskje derfor sosiale medier er så viktig for folk. Selvfølgelig av flere grunner, men det gir jo alle en mulighet til å «fortelle sin historie» for verden, det er et tilgjengelig og billig format som kan hjelpe deg med å bekrefte at du finnes.

ECG: Hva tror du det gjør med folk?

DJH: Nei, det vil vi vel snart få se …

ECG: … gå på kino i 2024 og se selv?

DJH: Nei, det var ikke sånn jeg tenkte [ler], jeg bare tenkte at forskningen som gjøres på effekten av sosiale medier på folks liv, sikkert kommer etter hvert. Og det er veldig lett å spå og trekke slutninger ved å legge sammen summen av de tendensene man synes man ser, men det er ikke alltid det er riktig. Jeg tenker jo at den bekreftelsen man søker gjennom sosiale medier, muligens innebærer at du ender med å miste deg selv, men så kan jo definisjonen av «selv» kanskje være en annen for andre mennesker enn den er for meg, dermed er det ikke sikkert de føler at de mister noe som helst. Så mye av det jeg tenker, har jeg egentlig ikke noe grunnlag for å si. Det er lett å tro at unge og gamles bruk av sosiale medier må ha en sammenheng med økt voldsbruk, med en stadig økning av spiseforstyrrelser, psykiske problemer … men det er kanskje en altfor enkel forklaringsmodell. Vi får se.

ECG: Jeg holder på å lese en bok som heter Seduced by Story. The Use and Abuse of Narrative av Peter Brooks, som jeg tror er professor i litteraturvitenskap, og som handler om det han kaller en slags «narrativ takeover» og denne «historifiseringen»: at alt skal bli en story. At bedrifter og merkevarer har disse tilblivelseshistoriene sine på «OM OSS»-siden sin, alle magasinartiklene som åpner med en forsøksvis engasjerende, gjerne litt personlig fortelling [ikke helt ulikt dette intervjuet, journ.anm.],hvor klikk- og salgbart det er ... Jeg tenker mye på at det er så lett å låse seg fast i enkelte fortellinger, eller narrativer, på så mange måter også. Det kan man jo gjøre i språket generelt, man kan jo føle man reduserer seg selv bare man åpner munnen ... jeg ordlegger meg litt klumsete nå, for jeg har ligget inne en uke og vært syk og ikke snakket med et annet menneske siden tirsdag. Men nå havnet jeg litt ut på siden her. Det slår meg at også Sofie, journalist-blogger-forlegger-karakteren i Enkle atonale stykker for barn, som har tatt Guardians masterclass i New Journalism i London, er innmari opptatt av story: «What’s the story?» spør hun når hun skal skrive om enken Eva. Men ja. Kan du si mer om hvorfor du er interessert i dette?

DJH: Jeg ble veldig fascinert da jeg var i en Waterstones-bokhandel i London og så at det fantes en avdeling for «Painful lives», hvor bøker om og av Malala [Yousafzai] og Natascha Kampusch er plassert side ved side. Navnet på avdelingen er en veldig direkte synliggjøring av lidelsens kommersielle potensial, og jeg lurer jo på om det bare er kynisme som ligger bak avdelingen, eller om det også er en sarkastisk kommentar. Én ting er at alt kan omskapes til økonomi, en annen ting er hvordan man selv blir bevisst på sin rolle som innholdsleverandør, at man føler man må se på livet som historie som inneholder en rekke vedtatt positive eller tragiske elementer, og som følger en rekke konvensjoner og en viss dramaturgi. 

*

ECG: Når begynte du å skrive disse filmmanusene?

DJH: De begynte jeg å skrive for kanskje tre år siden. Det første manuset skrev jeg da det var pandemi, jeg visste ikke da at det skulle bli en trilogi. Vi søkte om støtte til å lage den første filmen, men det manuset var litt kort. Jeg har jo laget noen kortfilmer og noen langfilmer, og jeg liker egentlig veldig godt det mellomformatet. Det som er rundt en time.

ECG: Lyset fra sjokoladefabrikken-aktig?

DJH: Ja, og jeg skjønner at de filmene er vanskelige å plassere. Noen kaller det novellefilm, andre kaller det kortfilm, men jeg tenker at de er spillefilmer, for de har den strukturen i seg. Det er bare korte spillefilmer. Konsulenten mente at den var for kort, eller, vi fikk i hvert fall ikke støtte til å lage den. Og da tenkte jeg: Hva om jeg heller lager noe annet, et annet konsept – enten en kjempelang film, eller tre spillefilmer som henger sammen? For meg er det et poeng å gjøre noe annet enn jeg gjorde forrige gang, det handler mest om et behov for å teste ut en annen form. Det handler i og for seg om å gi meg selv en utfordring. Ikke det at jeg mener at man må utfordre seg selv alltid. Men ja.

ECG: Jeg leste en tekst du hadde skrevet for Oktober Journal, der du bekjente at en del av deg hadde en motvilje eller motstand mot læring?

DJH: Ja, det kan man jo ha. Man kan jo kanskje lære teknikk, men jeg tenker at man uansett bare må teste og prøve og finne ut av ting selv. Når regissører og manusforfattere skriver eller prater om det å skrive eller lage film, utkrystalliserer det seg fort en slags metode som de jobber med. Men det er bare når de har laget vellykkede ting at den metoden er holdbar. Som Ruben Östlund, som har hatt veldig suksess de siste årene – det er mye snakk om at han tar 50–60 takes av hver scene, og siden filmene har blitt bra, har dét blitt et eksempel på en god metode, en riktig måte å gjøre det på. Men det finnes jo også filmer som har tatt 50–60 takes av hver scene, som har blitt elendige. Og i de tilfellene har kanskje ikke den metoden vist seg å være så vellykket likevel. Så jeg tenker at det ikke finnes noen metode som er overførbar til alle situasjoner. Man kan selvfølgelig høre på tips og råd, men til syvende og sist må man finne sin egen måte å gjøre ting på. Lære av egne erfaringer.

ECG: «Fail better.»

DJH: Antagelig. Selv tips og råd er ikke alltid gangbare, for når du kommer til det tidspunktet at du skal gjøre det selv, er virkeligheten ofte en helt annen enn for dem som ga deg tipset. Og det som alltid er helt annerledes, er du selv – for du er en helt annen enn dem.

F.v.: Noe med natur (Tiden, 1999), Den som er veldig sterk, må også være veldig snill (Tiden, 2002) og Enkle atonale stykker for barn (Oktober, 2016).

ECG: Språk og kommunikasjon, det er vel blant dine temaer?

DJH: Ja. Filmene berører mye kommunikasjon og språkbruk. 

ECG: Ikke bøkene, tenker du?

DJH: Det må egentlig kanskje du svare på. Jeg har kanskje tenkt at når jeg skriver, så er jeg jo i språket. Når jeg lager film, så kommenterer jeg språket mer, føler jeg. Selv om man jo er i språket da også. Men det jeg alltid har prøvd å få til i film, er litt hverdagslig, ganske realistisk samtaleform ­– og da er det jo veldig mye som ikke kan sies. Og da blir det kanskje mer til at man kommenterer det – kommenterer litteraturen eller kommenterer språket, mer enn at du gjør det. Ga det mening?

ECG: Ja, det gir mening. Kan du si noe om hva du har prøvd å få til med litteraturen?

DJH: Da jobber du i språket, på en måte. Det tillater jo mye mer. Du kan jo gjøre mye mer da. Det kan du når du skriver dramatikk også. Jeg tenkte mye på det da jeg så Tid for glede, som du sikkert har sett, eller har du det?

ECG: Nei. Hva er det for noe?

DJH: Tid for glede er et stykke av Arne Lygre. Han begynner hele stykket med at alle snakker og beskriver seg selv i tredjeperson. De sier: «en nabo kommer og forteller et eller annet ...» , og så er de naboen. De forklarer seg selv i tredjeperson. Det ville aldri ha funket i film, men det er et språklig grep som er utrolig interessant på mange måter, og som også fungerer veldig godt dramatisk. Da jeg så den forestillingen tenkte jeg at «ah» ... da ble jeg litt misunnelig på Arne og andre dramatikere – de kan jobbe med språk på en helt annen måte enn du kan hvis du prøver å lage en realisme i film. Altså, nå kunne man jo prøvd å lage den filmen også, som hadde den typen språkbruk i seg, men det ville jo bli ... ja, det ville jo bli en mye smalere film, kanskje. Uten at dét hadde gjort noe. Men en film det nok hadde vært vanskeligere å få laget, tror jeg. Hvis du ikke skulle betale for den selv.

*

ECG: Jeg er litt nysgjerrig på ditt forhold til helsevesenet, som forfatter og filmskaper. Jeg synes det er mange sykepleiere i både filmene og bøkene dine. Kan du si noe om det? Du har jobbet i helsevesenet selv?

DJH: Ja, det har jeg. Jeg har jobbet mye innen ulike deler av helsesektoren. Både på sykehus, litt på sykehjem, og også i noe som nå er nedlagt, som het ambulant team, som var en slags hjemmesykepleietjeneste fra Diakonhjemmet. Det var utrolig lærerikt og givende og ... bra, på alle måter. 

ECG: Når var det du jobbet med dette?

DJH: Da jeg var mye, mye yngre. I tjueåra. Mest før jeg begynte å skrive.

ECG: På hvilken måte tror du det har påvirket bøkene og filmene dine at du har den yrkesbakgrunnen?

DJH: Jeg har også ligget mye på sykehus. 

ECG: Ah.

DJH: Det er jo et erfaringsgrunnlag som gir et blikk, på en måte, på andre mennesker. Jeg vet også hvordan det er å være syk, å behøve hjelp, og hvordan det også gir seg utslag i sånne faktorer som kjønn og klasse. Jeg har sett og erfart det og synes det er interessante ting å ta med og behandle. Men det har ikke vært så mye … jeg er bare innom sykehus, er jeg ikke det?

ECG: I Som du ser meg var jo en av hovedpersonene en sykepleier som fikk ansvar for opplæringen av en sykepleierstudent …

DJH: Ja, men det handlet jo mest om en slags arbeidskonflikt.

ECG: Jeg tror vel bare at det er et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha sett og lest det du har skrevet back-to-back den siste tiden. I novellen Glade lyder fra kjøkkenet, som du skrev rundt 2002–2003, var det en sykepleier; det var en sykepleier i Den som er veldig sterk ..., søsteren som var sykepleier som mente at broren, jeg-personen, burde bli sykepleier også siden han er så flink med mennesker. Origamijenta [i novellefilmen Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta] er sosionom ...

DJH: I mine øyne kommer sykepleieryrket veldig høyt opp på lista over de yrkene samfunnet har størst behov for. Jeg tror jo også at å jobbe i helsevesenet gir mening til livet ditt, fordi det har så stor betydning for andre mennesker. Alle som har ligget på sykehus, vet hvor viktig sykepleieren er, hvor enorm forskjell den personen utgjør i den utrolig sårbare situasjonen. Alle er innom helsevesenet på et tidspunkt, alle vil trenge det. Derfor er det et utrolig viktig yrke.

ECG: Hva var grunnen til at du aldri ...

DJH: Ble det selv? [Ler.]

ECG: Jeg er jo veldig glad for at du ikke ble det, på en måte ...

DJH: Jeg kunne godt tenke meg å ha vært det, jeg, men nå hadde jeg mest lyst til å gjøre andre ting, så da ble det det. Men i den tredje filmen av denne trilogien er hovedpersonene en sykepleier og en lege.

ECG: I filmen Sex?

DJH: I filmen Kjærlighet. Så mye har jeg aldri vært på sykehus i en film. Her handler det også mer om selve yrkene.

ECG: Spennende. På hvilken måte?

DJH: Hvordan man skal utføre yrket, hvor grensene går for den empatien man som behandler kan føle eller ha overfor pasienter. Når man er behandler, må man alltid vite hvor grensene går mellom pasient og behandler, men for det første får man ulik kontakt med ulike pasienter. Noen klikker man jo med. Noen kan man jo kanskje hjelpe på en bedre måte fordi man umiddelbart forstår. Jeg har jo selv vært borti både leger og sykepleiere som jeg skjønner at ikke – i det hele tatt – har vært i nærheten av de følelsene jeg føler nå, eller den smerten jeg føler, så de prøver å hjelpe meg på måter som ikke fungerer. Og så treffer du folk som helt umiddelbart skjønner akkurat hva jeg trenger. Og hva som skal til. Du merker den så sterkt, den forskjellen, og hvor utrolig viktig det er å treffe rett person. Det er det jo alltid, i livet – noe av det viktigste i livet er å treffe rett person til rett tid, og er du så heldig at du gjør det, så har jo det ganske store konsekvenser for livet ditt videre, tror jeg. Nå snakker jeg ikke egentlig om kjærlighet og kjærlighetsforhold, men det også. Men hvis du er i en sårbar situasjon og møter den konsulenten eller sosionomen eller sykepleieren eller NAV-arbeideren som ser deg eller snakker til deg sånn som du trenger å bli snakket til, så utgjør det en stor forskjell.

ECG: Jeg har tenkt mye på språk, kommunikasjon og hjelperrollen når jeg selv har jobbet innenfor helse- og omsorgssektoren de siste årene, mens jeg har tatt en profesjonsutdanning i sosialt arbeid. Språk knyttet til sannhet og virkelighetsforståelse, normalitet og avvik, makten til å definere og så videre. Avstanden mellom hverdagsspråket og fagspråket. Ikke minst selve begrepet «hjelp». Hva er hjelp, hva er omsorg? Jeg synes Cathrine Knudsen ... jeg vet ikke om du har lest noe av henne?

DJH: Nei?

ECG: Hun er en av mange forfattere som også har jobbet i helsevesenet, jeg lurer på om hun har jobbet på psykiatrisk sykehus ... uansett, Knudsens roman Manuell fra 2014 har noen passasjer jeg synes er veldig interessante om det «friske» og det «syke» og hvordan man som profesjonell hjelper kommer inn som en representant for en slags normalitet, som man kanskje ikke identifiserer seg med eller kjenner seg helt igjen i. Men apropos grensene for empati, som du snakket om angående filmen Kjærlighet: Hvor mye av en selv bør man ha med inn i et hjelpeyrke eller -rolle?

DJH: Jeg vet ikke. Man vil jo treffe noen som er genuine og som du ser personligheten til. Men man vil også at de skal være vennlige og lyttende og ærlige. Jeg får tillit til en lege som sier at «nei, dette skjønner jeg rett og slett ikke noe av», fordi jeg tror at vedkommende er ærlig, og fordi vedkommende også sier at det ikke er alt det er mulig å vite: «må finne ut av det, vi skal finne ut av det sammen, men akkurat nå er jeg veldig i tvil». Det kan jo hende noen hadde blitt helt satt ut av det, men jeg opplever det som tillitsvekkende. Jeg tenker at det å være såpass ærlig er en bra ting. Du hører det med én gang du møter folk som bare snakker i floskler: Du skjønner at det ikke er noen hjemme.

F.v.: Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta (Mikrofilm, 2005), Som du ser meg (Motlys, 2012), Det er meg du vil ha (Arthaus, 2014), Barn (Motlys, 2019) og Lyset fra sjokoladefabrikken (Motlys, 2020).

ECG: Hvem har du lært mest av oppigjennom?

DJH: Jeg har studert filmvitenskap, men jeg har ikke gått på filmskole, så den kunnskapen jeg har fått, har jeg fått gjennom å se mye film, se filmhistorien. Da er det noen som på en eller annen måte har resonnert mer med meg enn andre regissører, så det er kanskje mer det. Éric Rohmer er jo en regissør jeg veldig tidlig følte at jeg ble veldig oppløftet av å se filmene til, at det gjorde noe med meg, og at jeg likte å være i de filmene i den verden han beskrev. Jeg likte formen på det. Men det var jo veldig tidlig. Jeg tror jeg så den første filmen da jeg var 16–17.

ECG: Hvordan kom du over ham?

DJH: Helt tilfeldig. Det var egentlig et lykketreff for meg, når jeg tenker på det nå. Jeg tror rett og slett vi hadde skulket skolen og dro inn til Oslo for å gå på kino, så var den filmen vi skulle se utsolgt, og så gikk vi på en annen. Og da så vi en Éric Rohmer-film. 

ECG: Jøss.

DJH: Og da var vi så unge at det føltes så rart å se en film som … jeg vet ikke om du har sett noen av Éric Rohmers filmer?

ECG: Jeg kjenner ham ikke veldig godt, nei.

DJH: Det er dialogbaserte filmer, det snakkes gjennom hele filmen, og både handlingen og konfliktene ligger i dialogen. Vi syntes det var kjemperart, og satt bare og fniste gjennom hele filmen, ødela sikkert filmopplevelsen til de andre.

ECG: Det er jo for øvrig noe Ruben Östlund er opptatt av: at man skal snakke under filmen.

DJH: Ja, han er opptatt av at man skal gjøre det. [Artisten] Zara Larsson òg. Får bare håpe man ikke havner i samme kinosal som de to. Nei, vi satt vel mest og lo fordi vi ikke hadde sett noe lignende før, men det var jo også noe ved det som interesserte meg, det var så vanlig, på en måte. Og samtidig helt uvanlig. Jeg skjønner jo hvorfor jeg liker det nå. Rohmers filmer tar det trivielle livet på alvor og nærmer seg det gjennom samtale og – ja, en slags analytisk drøfting. Det er nok ikke mange som snakker som de gjør i Rohmers filmer, likevel føles det både vedkommende og sant.

ECG: Hadde du et tilsvarende lykketreff med litteratur?

DJH: Nei. 

ECG: Hva leste du i oppveksten?

DJH: Jeg leste alt mulig. Barnebøker av alle slag. Jeg har ikke hatt noen litterære møter som har vært like skjellsettende. Eller, jeg har hatt flere, og har det hele tiden. Men ikke en spesiell? Eller kanskje [Marguerite] Duras? Da jeg gikk på forfatterstudiet, var hun veldig viktig.

ECG: Hva leser du nå, i dag?

DJH: Jeg prøver bare å komme meg gjennom alt jeg vil lese. Ikke komme meg gjennom, jeg leser jo ikke bare for å bli ferdig. Jeg prøver å la lesingen styre valg av bøker, én bok gjør ofte at du får lyst til å lese en annen, dermed blir det som å følge en tråd. Nå sist har jeg lest Bröd och mjölk av Karolina Ramqvist. Før det leste jeg den siste dagboken til Marianne Lindberg De Geer. Der kommenterer hun Ramqvists siste bok, ikke uten sarkasme, hun synes hun er en dårlig feminist. Hun synes språket er kontrollert, kjølig. Jeg synes tvert imot at språket til Ramqvist er rikt, velkomponert, varmt og solid.

ECG: Akkurat dagbøker jeg er litt nysgjerrig på, for nå har jo jeg lest dine dagboknotater i Amatør¹⁰. Dagbøker vender tilbake i romanene dine også. I Den som er veldig sterk ... prøver jeg-personen å skrive dagbok og kommer frem til at «Jeg har det ikke bra». I Enkle atonale stykker for barn er det dagbøkene til den avdøde forfatteren Eivind Ness, som enken hans finner frem etter hans død. Et spørsmål som stilles da, av henne, er om dagbøker er interessante?

DJH: Jeg synes dagbøker er interessante. Både å lese og å skrive. Selv om det for meg er to forskjellige ting. En dagbok beskriver gjerne det umiddelbare, det du føler her og nå, ofte preget av situasjonen du befinner deg, og dagsformen, ikke minst. Noen skriver selvfølgelig dagbøker med tanke på at de skal gis ut, men de som skriver dagbok for seg selv, skriver gjerne uten tanke på både form og komposisjon og helt uten tanke på hvordan de framstår i teksten. Det er ofte helt ubearbeidet og tar ikke hensyn til folk eller sammenhenger. Dagbokformen er jo også en form for selvbiografi: Selv om den omtaler andre mennesker, handler den alltid bare om den som skriver. Jeg skriver dagbok hver dag. For meg er det veldig viktig.

ECG: Hva gir det deg, hvorfor er det viktig?

DJH: Jeg tror det gjør at jeg puster bedre. Det er nødvendig, litt på samme måte som det å spise frokost er nødvendig for meg. Det er en måte å samle seg på. Du kan jo si, selv om jeg ikke ville brukt det ordet, at det er en form for mindfulness. Å konsentrere seg om noe. Det er litt som å ha en samtale med seg selv, en korrigering. Noen må jo snakke meg til rette. Men det er kanskje mest skrivingen som betyr noe, ikke hva jeg skriver. Jeg bearbeider ikke dagbøkene, og jeg leser det ikke igjen.

ECG: Når begynte du med det?

DJH: De første dagbøkene jeg skrev, var vel kanskje i begynnelsen av tjueårene. Kanskje enda tidligere.

ECG: Husker du hva det var som fikk deg til å begynne med det?

DJH: Jeg husker første gang jeg begynte å skrive dagbok, da var jeg syk, operert for blindtarm, lå på sykehus og ...

ECG: ... hadde det ikke bra.

DJH: Nei [ler], hadde det ikke bra. Da skrev jeg.

Epilog

I skrivende stund er det 9 av 13 ledige eksemplarer av Hva jeg betyr på Deichman.