Bob Hund rear ut sin själ! Allt skall bort!!!

I sommer brukte jeg noen feriedager på å pløye gjennom den svenske popkronikøren Andres Lokkos foreløpig siste tiårsantologi, som blant annet inkluderer en anmeldelse av Tørk aldri tårer uten hansker (2013), Jonas Gardells roman om utbruddet av AIDS-epidemien. Lokko skriver: «Når jeg tenker på det aller tidligste 1980-tallet, ser jeg, akkurat som Gardell, også fremfor meg et Stockholm der vintrene aldri, aldri tok slutt.» Det er en setning som jeg vel ikke nødvendigvis hadde gått rundt og husket, om det ikke var for at jeg bare noen uker senere leste Koryfeene (2023), Lena Anderssons konspirasjonsroman om Olof Palme-drapet, selve kvintessensen av Stockholm en iskald februarkveld, før jeg deretter så Lukas Moodyssons Vi er best (2013), om tre jenter på 13 år som starter pønkeband i Stockholm i 1982, og siden har et Stockholm der vinteren aldri, aldri tar slutt i grunnen vært det eneste stedet jeg har hatt lyst å være.

Og det har jeg på en måte fått lov til også. Tidligere i høst ga en annen svensk popkronikør, Jan Gradvall, ut boken Vemod Undercover, om ABBA, bandet som, selv om de er aldri så tidløse, også virker å være frosset fast i dette samme 1981 eller 1982. Å lese Vemod Undercover var en berusende opplevelse, som å gå og stabbe rundt i brun snø og slaps utenfor Polar Studios i St. Eriksgatan i 400 sider (forøvrig er det lett å anta at ABBAs nest siste album, dobbeltbunnede The Visitors fra 1981, kretser rundt havarerte ekteskap, men mange av låtene – «Slipping Through My Fingers», «One of Us», «Under Attack» og ikke minst «The Day Before You Came» – kan i teorien også handle om spionasje under den kalde krigen). I tillegg har rollefigurene fra det sosialistiske kollektivet Tillsammans dukket opp igjen på kinolerretet i Moodyssons oppfølger Tillsammans 99, og selv om disse strengt tatt hørte hjemme i 1975, var det mye snø og vinter i den filmen. Det hele kulminerte med rockebandet Bob Hunds overdådige biografi av året, Nybörjartur livet ut, og selv om de Stockholmsbaserte skåningene først og fremst må sies å ha kommet ut av 90-tallet, høres de tross alt ut som et band som ikke har noe som helst imot rar og kantete musikk laget i 1982, om enn på synthesizer og i Berlin.

Nybörjartur livet ut er gitt ut på det Malmö-baserte forlaget Bokfabriken, som virker logisk, gitt at Bob Hund har gjort like mye for Skåne som Zlatan Ibrahimović, Kiwi-Tina og Ulf Lundell. Boken er ført i pennen av Jakob Nilsson, mangeårig frilansjournalist, og er noe så sjeldent i den skandinaviske bandbiografihylla som en oral history. Det påfølgende intervjuet ble gjort på Zoom, og deltakere i hvert sitt hjørne av skjermen var vokalist Thomas Öberg (ikledd vintage treningsjakke og sin faste Zorro-maske, gitarist Conny Nimmersjö (ikledd skrukkete hverdagsskjorte) og forfatter Jakob Nilsson (lys blazer).

THOMAS ÖBERG: Tjena, tjena. Beklager at jeg er litt sen. Men vent ... er ikke Conny her? Jeg skal sende ham en SMS. Og hente meg litt kaffe. Straks tilbake.

JAKOB NILSSON: Altså, dette er jo nesten litt nostalgisk. Vi begynte arbeidet med boken under pandemien, og mange av de første samtalene foregikk på denne måten, over skjerm.

TÖ: Nei, Conny svarer ikke. Okei, vi starter bare uten ham, så vi ikke mister fart.

THOMAS KARLSEN: Helt i orden. Hvordan oppsto tanken om en Bob Hund-biografi Hvem sådde det første frøet?

JN: Det var nok min redaktør [på Bokfabriken]. Som snakket litt løst og fast om en bok, og inviterte Thomas til et møte her i Malmø. Selv ble jeg med på møtet bare for å lansere ideen om en oral history, og satt der og viftet med Meet Me in The Bathroom, Lizzy Goodmans dørstopper om musikkscenen i New York ved årtusenskiftet, som jeg da akkurat hadde frest gjennom. Fantastisk bok. Det var vel der det startet, tror jeg.

TÖ: Vi har fått tilbud om å gjøre en bok gjennom hele århundret, men aldri lyktes med å takke ja, isteden har vi alltid bare skuslet bort muligheten. Litt på samme måte som i 1998, da vi hadde sjansen til å bidra på soundtracket til [Lukas Moodyssons gjennombruddsfilm] Fucking Åmål. Fordi min VHS-spiller hadde gått i stykker, ble råkopien som noen hadde sendt oss bare hengende i en plastpose på døren til øvingslokalet vårt. Vi gikk inn, ut, inn, ut, i flere måneder, helt til noen sa at nei, skal vi se hvilken film de er snakk om? Og der, i posen, lå den mest sette filmen i Sverige noensinne. Men disse folkene var hakket mer pågående, og vi hadde rukket å bli litt eldre. Jeg husker ikke, vi var enten midt i eller hadde akkurat avsluttet teaterprosjektet [BOBHUNDMUSIKAL – för folk med tinnitus i hjärtat] vårt. Husker du, Jakob?

JN: Dere var i gang med å forberede premieren i Gøteborg, tror jeg. Jeg hadde sett stykket i Helsingborg.

TÖ: Teatret har jo sine regler, man skal møte opp i tide, gjøre sånn og slik, man får ikke behandle hverandre dårlig eller forulempe andre ... og det kom som et sjokk på Bob Hund! [Ler]. Alle krav til ordning och reda, rydde bort kaffekopper, putte kniv og gaffel i oppvaskmaskinen, alt som vi hadde ignorert i alle år. Og da kjentes dette bokprosjektet, det å prate med hverandre, som i en gruppeterapitime, plutselig mer attrak...

CONNY NIMMERSJÖ: Ja, hei, hallå! Jeg satt her og jobbet og glemte tiden.

TÖ: Bra, da har vi litt autentisk Bob Hund-stemning her. Alle ramler inn etter eget forgodtbefinnende. Nei, men som jeg sa, fordi vi akkurat hadde lært at det var mulig å prate med hverandre uten å krangle, var vi litt nysgjerrige på dette. Så da sa vi at «vi forsøker et fellesintervju, og om det ender i kaos, så gjør vi det heller på en annen måte.» Allerede etter første seanse hadde Conny og jeg blitt uvenner.

CN: [Ler.] Akkurat.

TÖ: Vi ble nødt til å ringe hverandre etterpå og liksom ... skissere opp kartet. «Hvordan gjør vi dette? Hvorfor sa du det og det, du skal jo støtte meg?», den slags. Men så kom vi over det og ble enige om at det gode overveide det onde.

CN: Det er jo mye i boken som er, hva skal man si, tåpeligheter og morsomme historier. Det vanskelige var å få inn det som ikke var en dans på roser, uten at det ble urtråkig.

TÖ: Når man leser boken, merker man banddynamikken. Her er seks individer som har et veldig ulikt bilde av hvordan vi jobber som gruppe. Tar man bort alle elgitarer og fuzzbokser og konsertscener, så handler den jo om en gruppes indre friksjon. Og det virker det som om folk der ute har forstått. At man kan se boken som en slags etnologisk studie av seks personer som forsøker å gjøre noe sammen. Det er jeg stolt over at vi har fått frem. Kanskje handler det også litt om timing. Vi hadde ikke kunnet gi ut en bok som dette i 2012, da hadde den opplevdes som helt uinteressant, seks gubber som sitter og gnåler. Nå lever vi en tid i der det hele tiden er my way or the highway, der alle stormer ut av rommet så fort man får ikke medhold i fem minutter, og da fremstår historien om seks filurer som har lykkes i å holde et rockeband gående, og absorbert motgang og uenighet, kanskje som en interessant parallellhistorie?

CN: Jeg vil si det var høyt under taket under samtalene – iblant var stemningen ganske så hard, men så har vi filtrert det noe ned i redigeringen, man trenger ikke vaske alle sine skitne underbukser foran folk.

TÖ: Mats Andersson [tidligere trommis, i dag passivt medlem i Bob Hund, og også forfatter av fem bøker], det han sier i boken er ganske mørkt. Jeg leste en anmeldelse der noen skriver at «hans bitterhet er befriende». Tenk å kunne ha det på sin gravsten? «Hans bitterhet var befriende».

*

Mye av appellen til Bob Hund har ligget i Thomas Öbergs tekster, som ikke likner på så mange – om noen –  andres. Starter man å lese Nybörjartur livet ut, skjønner man fort at dette er et hode som tikker av gårde, hele tiden. Her er for eksempel Öberg, om da han i bandets tidlige fase hjelper bandkollega Jonas Jonasson med det som for de fleste mennesker er en ganske prosaisk aktivitet – å flytte:

Jag hade hjälpt Jonas att flytta til tredje våningen uten hiss. I en spiraltrappa bar vi upp tunga, klumpiga og grå second hand-möbler, som såg ut att vara specialanpassade för piprökning och whiskeykonsumtion medan man tittade på Helan och Halvan på svart-vit tv med nerdragna persienner.

De fleste som har forsøkt seg på å skrive en oral history, eller prøvd å gjengi dialog i det hele tatt, har antakelig støtt på det samme problemet – til slutt har man flyttet så mange komma og tankestreker at alt av luft er blitt sugd ut, som om noen har trukket ut kontakten til en respirator, og det som i ens eget hode skulle være som en ballveksling mellom Roger Federer og Rafael Nadal, fremstår oppstyltet og livløs.

TK: Jakob, hvor mye måtte du elte og kna for å få sitatene til å drive fortellingen fremover?

JN: Det er jo sånt man går og funderer på, hele tiden. Formen er liksom gitt i en oral history, og kronologien hjelper noe, men henger ting sammen? Klarer jeg å finne en dramaturgi i disse stemmene? Eller blir det «her er min første gitar, den kjøpte jeg etter å ha sett Sonic Youth på Fryshuset»? Jeg var i grunnen mer urolig før vi gikk i gang. Når vi først satte oss ned, kjentes alt veldig organisk. [Ler.] Det er mulig jeg romantiserer det i ettertid. Men det hjalp at alle i bandet var ordkunstnere, selv om Thomas naturligvis er den som har snakket mest.

TÖ: Bandet har alltid pratet med hverandre, som vi gjør i denne boken, siden dag én. Så er det nok jeg som har pratet mest, og sunget, men selv mitt mellomsnakk på scenen er delvis rettet til bandet. Det pågår hele tiden en synlig og usynlig dialog, som skal motivere bandet til å spille bra på neste låt. [Ler.] Men om jeg ble soloartist, og man tenkte at bra, nå slipper vi de der andre, som drar ned stakkars Thomas – nei, dette har virkelig vært et samarbeid. Det er derfor det har vært så positivt å se disse stemmene som nå har klyvet frem i boken. At det fins et felles språk i Bob Hund, som fansen vår har lært og forstått og til og med returnert til oss.

TK: Hadde du, Jakob, en taktikk, om det er det riktige ordet,  for hvordan du skulle få bandet til å prate fritt?

JN: Jeg hadde i alle fall denne visjonen om å stille så få spørsmål som mulig, og et håp om at samtalen skulle flyte og de enkelte medlemmenes stemme stige frem. Men jeg visste jo ikke hvordan dynamikken innad i bandet ville være. Hvem kom til å prate mest, for eksempel, hvem ville være mer tilbakeholden? Du vil jo bare være flue på veggen når Bob Hund prater; om jeg skulle komme inn med masse pompøse, stilistiske anspråk, og liksom gå inn og ta over rommet ... det hadde jo ikke fungert. 

TÖ: Som heldig var hadde både Conny og jeg tatt vare på våre gamle notatbøker, deriblant en dagbok som jeg hadde tatt med meg fra gymnaset da jeg flyttet til Stockholm på slutten av 80-tallet. Før det hadde vi bare trukket gamle minner opp av hatten når vi spiste middag, alle sammen fullkomment fri for kontekst. Når vi satt der med notatbøkene foran oss, var det som en detektivhistorie vi endelig hadde fått løsningen på. Jakob, du har jo lest mye rockjournalistikk, tror jeg?

 JN: Jo, det har jeg nok.

TÖ: Det fins jo mange kule greier. Lester Bangs, når han raljerer i vei, sånt er gøy å lese. Men da krymper naturligvis bandet. Var det ikke en MC5-konsert, der Lester Bangs satt ved siden av bandet på scenen og hamret i vei på skrivemaskin? Og liksom fremførte noe?

CN: Kanskje han anmeldte konserten i realtid? «Kul gitarsolo». Nei, men det fins jo flere skoler. Det hadde sikkert vært mulig å skrive en bok der man utfordrer Bob Hund, og sier imot oss, det er klart man kan gjøre det, men det er en annen bok enn denne. Den kommer om nye tretti år. [Ler.]

*

TÖ: Som band hadde vi vel et håp om at denne typen å jobbe på kunne avføde noen nye innsikter. Var det for eksempel sånn at Conny hadde innsett at han ble med i bandet ikke utelukkende fordi han spilte så bra gitar, men fordi han hadde et eget øvingslokale, og at vi manipulerte ham til å gjøre audition i sitt eget studio? Det var noen ubehagelige oppvåkninger, liksom, «det har jeg aldri tenkt på, men det var jo sånn det var».  Jeg er glad for at vi hadde mot til å grave også i det ganske usympatiske.

 JN: Et slags motstykke til Freuds pasienter, på divanen!

TÖ: Seks divaner, på rekke og rad bortover. Men at man ikke sitter og er enige med hverandre hele tiden, det skaper en viss underholdningsverdi. Likevel er det vanskelig å vite hva som er morsomt for oss og hva som er totalt uinteressant for alle andre.

TK: Måtte dere redigere dere ned, på noe vis? 

TÖ: Ikke ned, nødvendigvis. Det handlet mest om at man ønsker å høre sin egen stemme. I første del av boken gikk det lett, det var som å være født som et voksent menneske. men jo nærmere nåtiden boken kommer, desto vanskeligere er det å formulere hva som hender og hva som holder på å hende. Det er på det tidspunktet man begynner å be inn gjester. [Ler.]

TK: Diskuterte dere mye hvem dere ønsket å ha med?

JN: I fase to gjorde vi det. Da spilte vi en del ball frem og tilbake. Men det var en organisk prosess, vi så fort hvem som passet inn og ikke.

TÖ: Man har jo sett så mange rockedokumentarer der folk kommer inn fra siden og liksom .... «Lou Reed, he was a genius!» Og deretter ingenting mer. Det var vi litt vare på, at folk ikke bare skulle komme inn og si at alt er lugnt och skönt. [Cardigans-vokalist] Nina Persson sier et sted at Bob Hund er som et «Spice Girls bestående av seks menn med ulike helsedefekter». Det er jo sånt du drømmer om. Martin Känn, vår faste designer, fant ut at han ville gjøre flere intervjuer, etter å ha lest førsteutkastet. «Dere mener dere er et demokrati. Det syns ikke jeg. Bob hund er et maktspill mellom seks individer som prøver å hugge hverandre i ryggen, og alle som kommer for nær får et laserskudd i hodet. Og likevel vil folk inn i dette rommet, som virker så velfungerende, og så er det bare masse gnål om hvem som tok den siste kaffeslurken.» Det syntes jeg var herlig. Det er som med designen Martin gjør for oss i boken – han bruker ikke bilder der jeg ser pen ut, men heller de der jeg ser sliten eller sårbar ut, fordi det forsterker følelsen av noe uprodusert. Men det må jo heller ikke bli for mye av det, sånn at man skjuler andre, mer alvorlige problemer. Ideelt sett skulle man jo hatt en psykolog som kom inn på slutten og sa at «Disse seks personene gikk igjennom en skilsmisse i 1994, men har ikke forstått det ennå, stakkars jævler», før han deretter ordinerte et brett med antidepressiva på siste side.

CN: Konflikter på 90-tallet kan man le av. Konflikter for tre år siden er en annen greie. Det var noen episoder som vi til slutt valgte å ta ut, fordi de opplevdes som for gneldrete.

TK: Hva skjer med boken videre? På 90-tallet dro Bob Hund på en turné der dere spilte i lunsjpausen på videregående skoler?

CN: Denne gangen holder vi oss til å snakke på biblioteker.

TÖ: Tidligere i høst kom vi faktisk veldig nært Kraftwerks idé om å spille fysisk på flere steder samtidig. Bob Hund hadde klart å spre seg utover, og snakket om boken på flere steder i Sverige, på nøyaktig samme klokkeslett.

TK: Hvordan ble Bob Hund et så høyt elsket band i Norge? Og, ikke minst, fortsatte å være det?

CN: Eh ... nei, hva kan det komme av, da? Jeg snakket med en dame som fortalte at hun var helt besatt av låten «Våffeljärnet». Jeg forsto da at det må stå veldig sentralt i norsk kultur. I et veldig, veldig kort øyeblikk på 90-tallet var vi større i Norge enn det vi noen gang har vært i Sverige; det var da Ett fall och en lösning kom ut. Mens vi i Sverige har vært B-kjendiser, har vi i Norge vært ... B+-kjendiser?

TÖ: For å raljere litt – vi kom jo til Norge dagen etter at Henrik Ibsen hadde dødd, virket det som. Popkulturen var ikke utviklet, det fantes ikke noe norsk band som gjorde det vi gjorde, så da fikk vi den plassen. Kanskje er det bare en etterhåndskonstruksjon, men det er mulig vi appellerte til en generasjon av unge nordmenn som drømte om London og indiepop, og at de opplevde oss som ærlige. I dag finner du alt i Oslo: musikk, klær, Grünerløkka kunne like gjerne ligget i London. Så har tiden gått. Akkurat som i Finland og Sverige besto publikum i Norge den gangen av veldig mange blyge menn som druknet sin sjenanse i alkohol. Når vi spilte på Blå tidligere i høst [fire konserter på fire kvelder] var ikke lenger alle som sto fremst pangfulle.

TK: I 1996 spilte dere på Vaskeriet i Kristiansand. Det vet jeg, for jeg var 17 og slapp ikke inn av vaktene. Fortsatt er det det mest smertefulle avslaget jeg har fått i livet. Husker dere noe av denne konserten?

TÖ: [Ler.] Vaskeriet, ja. Det var ikke mye folk, så det hadde vært plass til deg, men et jævla liv. Jeg husker at vi hadde mye å bevise. Men at vi også hadde ganske bra selvtillit, med Blur og andre britiske band som fortalte journalister at de var fan av oss. Det kan ikke ha vært mer enn 100 personer der inne, men vi spilte som det var 10 000. Jeg tror folk sympatiserte med det. «Her er ingen posering, disse folkene er jo desperate.»

TK: Dere spilte på Quartfestivalen tre år senere også?

TÖ: Det stemmer. Ting var blitt ganske annerledes da. Folk kom i seilbåt for å se på. Og vi var plutselig blitt dette amfiteaterorkestret. Det var ikke det vi skulle bli. Vi vil heller være det store, lille bandet.