En afrikansk Dante

En brødreflokk trosser farens forbud og begir seg til den forbudte elven for å fiske da en gal mann plutselig dukker opp og forteller den eldste av dem, Ikenna, at han skal dø en grusom død, drept av fiskere. Gutten forstår det som at det er hans egne brødre som kommer til å ta livet av ham.

En igbo-skytsånd, en chi, forsvarer seg og sin menneskelige vert foran gudenes tribunal etter at verten, hønsefarmeren Chinonso, har begått en utilgivelig handling.

Dette er grunnsituasjonene i de to første romanene til den unge nigerianske forfatteren Chigozie Obioma, henholdsvis Den forbudte elven (2015, norsk utgave Cappelen Damm, 2017) og Et kor av minoriteter (Cappelen Damm, 2019). De fleste kritikere har vært enige om at oppfølgerromanen, med sin komplekse fortellerinstans og sin høyst originale bruk av igbo-kosmologien, er mer ambisiøs, utfordrende og vellykket enn debuten. Men da jeg snublet over Den forbudte elven senhøstes 2015, var det den beste romanen jeg hadde lest på lenge, og den står fortsatt for meg som et av de virkelige litterære høydepunktene fra 2010-tallet. Sammen med Elena Ferrantes Napoli-kvartett ga Obiomas debut meg tilbake troen på at det fortsatt var liv i den tradisjonelle, fortellingssentrerte romanen, på et tidspunkt da alle tilsynelatende var skjønt enige om at fiksjon var blitt noe lett odiøst. Både Ferrante og Obioma kunne få meg til å grine, og det er en ubetinget kompliment. Men der Ferrantes intenst velskrevne romaner først og fremst sitter igjen som «sabla bra leseropplevelser», har Den forbudte elven vedblitt med å romstere rundt i kroppen min. Etter hvert begynte jeg å tenke på den profetiske villmannen Abulu som romanens dobbeltgjenger: I likhet med ham var Den forbudte elven her for å fortelle oss noe dypt ubehagelig, noe vi hadde fortrengt.

I romanen er Abulu en splittet skikkelse. En gang i tiden var han som alle andre, men etter en trafikkulykke utvikler han en galskap som er «av to slag, som om et par tvillingdjevler konstant spilte konkurrerende melodier i bevisstheten hans». Den første typen galskap er relativt konvensjonell. Abulu vandrer omkring naken, spiser søppel, skiter i veikanten, voldtar moren sin og forgriper seg på lik. Den andre typen galskap er guddommelig og gir ham tilgang til sannheten: Abulu vet hvem som har vært utro, og han vet hvem som snart kommer til å dø. Han «plukket fra hverandre folks forfengelige stormannsgale forestillinger og løftet sløret av godt innhyllede hemmeligheter».

For en vestlig leser er det lett å forsøke å rasjonalisere profetien om Ikennas død og tenke at det er guttenes fortolkning av Abulus spådom som utløser katastrofen. Men innenfor rammene av romanen gjør slik rasjonalisering bare gjør vondt verre. Det topper seg da elleve år gamle Obembe forsøker å løse problemene profetien har utløst, gjennom en fortolkning av en roman han har lest, Chinua Achebes Mønsteret rakner. Først da rakner alt.¹

Abulus tilgang til en overskridende sannhet ligner kunsten og litteraturens «galskap»: løgn som ikke er løgn, virkelighet som ikke er virkelighet, sannhet som overskrider det skrivende subjektets intensjoner. Noe fremmed snakker gjennom ham. Abulu er en skremmende skikkelse, men samtidig også en figur for kunstens autoritet.

Der Den forbudte elven er et kort og rått litterært primalskrik – et skrik etter mening, mer enn noe annet – er Et kor av minoriteter langt mer forseggjort, polert og omstendelig, men også villere og beskere enn debuten. Den forbudte elven er en familiehistorie som dypest sett handler om samhold og tilhørighet. Hovedpersonen i Et kor av minoriteter er derimot alene i verden, nederst på samfunnets rangstige og derfor langt mer sårbar. Den eneste som kan beskytte ham, er skytsånden hans, en chi med begrenset erfaring og innflytelse. Det er chi-en som forteller Chinonsos historie, og fordi fortellingen er en forsvarstale henvendt til igbo-gudene, plasseres hønsefarmerens liv og forbrytelser – og chi-ens erfaringer – inn i et større kosmologisk perspektiv, utforskende snarere enn didaktisk. Chinonso har reddet en ung overklassekvinne, Ndali, fra å begå selvmord og innledet et forhold til henne, men han kastes ut i en kaotisk og ydmykende verden idet han bestemmer seg for å bevise at han er god nok for familien hennes. Han selger alt han har og reiser til Kypros for å «bli noen». Idet romanen åpner, har han begått en forbrytelse som er alvorlig nok til at både han og chi-en risikerer å bli utestengt fra reinkarnasjonssyklusen.

Når Et kor av minoriteter oppleves som et godt skritt videre fra debuten, handler det mye om hvor vellykket og fleksibel fortellerinstansen, altså chi-en, er. Her tas vi med inn i det mytologiske igbo-universet som Den forbudte elven bare kunne gestikulere mot, og de to verdenene, åndeverdenen og vår egen, fremskrives med episk autoritet, uten at Obioma noen gang mister det menneskelige dramaet av syne.

Tanken var at jeg skulle skrive et essay om alt dette, for jo mer jeg tenkte på det, desto sterkere sto det for meg at de to romanene snakket med hverandre. I begge romanene er de utsatte skikkelsene forbundet med tradisjonelle nigerianske yrker: brødrene vil bli fiskere, mens Chinonso driver med høns, og i begge tilfeller utløses katastrofen av jaget etter statussymboler og en «western education». Begge romanene handler om hvordan intens kjærlighet kan slå over i frykt og vold, og de plasserer individ, samfunn og historie i et større metafysisk og etisk perspektiv.

Men mest av alt slo det meg at begge disse romanene delte et språklig prosjekt: Det var utålmodige tekster som mer enn noe ønsket å koble sammen nye og gamle former fra fjern og nær, i håp om å bygge noe nytt.

Men det essayet fikk jeg ikke tid til å skrive før nyheten om at Obioma var på vei til Norge for å lansere Tone Formos fine oversettelse av Et kor av minoriteter, ble sluppet. Så hvorfor ikke heller møte forfatteren og snakke med ham? En avtale ble gjort, og jeg møter ham på Litteraturhuset i Oslo en høstdag like etter at det er blitt kjent at boken har sikret seg en plass på kortlisten til Man Booker-prisen.

Leseren får ha meg unnskyldt, da, for at samtalen som følger, i stor grad peker mot essayet jeg skulle skrive, slik at intervjuet tenderer i retning av et intervjuessay, eller et essayou. Selv lovet Obiama å gjøre sitt beste for å arrestere meg dersom jeg fortolket bøkene hans på måter han ikke kjente seg igjen i, og med det kastet vi oss inn i den første problemstillingen jeg gjerne ville diskutere, nemlig likhetstrekkene mellom de to romanene hans.

Marius Emanuelsen: La meg aller først si at jeg har satt uhyre stor pris på begge disse romanene, som på mange måter har gitt meg tilbake troen på romanen som kunstform. Jeg holdt på å si «den tradisjonelle romanen», men samtidig er de jo ikke spesielt tradisjonelle, utover det at de i likhet med alle gode «tradisjonelle romaner» stiller visse brennende spørsmål til litteraturen, om hva litteraturen kan brukes til, her og nå.

Chigozie Obiama: Om litteraturens nytte, mener du?

ME: Ja, men ikke nødvendigvis i et større samfunnsperspektiv. Mer som et spørsmål om hva vi som leser eller skriver romaner, egentlig trenger den til. Jeg skal prøve å komme tilbake til dette. Men hvis jeg skulle prøve å oppsummere hva disse to romanene mest av alt har til felles, ville det være, først, at begge romanene er akutt nostalgiske, i beste forstand. Og med det mener jeg primært at mye av gleden ved å lese dem og, mistenker jeg, ved å skrive dem, ligger i måten en ugjenkallelig tapt livsfylde manes frem på og gjøres present og tilgjengelig for oss, som noe man kan være i. Men at denne livsfylden er absolutt tapt, er også betingelsen for friheten som ligger i å utforske den. I Den forbudte elven kommer dette til uttrykk gjennom skildringen av forholdet mellom brødrene, og i Et kor av minoriteter er det kanskje særlig den intense lykken Ndali og Chinonso opplever når de er sammen – en stund i hvert fall?

CO : Ja, en stakket stund … (Ler.)

ME: Ok, så først er det denne salige tilstanden. Men samtidig er disse romanene altså veldig klare på at nostalgi ikke er noen løsning, verken for oss eller for karakterene. Derfor, og for det andre, utforsker disse romanene det man kunne kalle radikal forandring på samfunns- og individnivå. De er opptatt av hvordan man kan leve med slik forandring, av hvordan man går videre når det tilsynelatende verste har skjedd. Ikke minst er de opptatt av hvorvidt mennesker er i stand til å forandre seg. For det tredje handler begge romanene om brutte tradisjoner, om avbrutte krysninger. I Den forbudte elven møter vi dette motivet i form av de unge guttene som aldri blir voksne, og i form av det nigerianske samfunnet som forsøker å bryte tvert med den tradisjonelle kulturen for å løpe den vestlige moderniteten i møte, som når faren i familien omfavner «western education» og forbyr sønnene sine å bli fiskere og å oppsøke den forbudte elven. I Et kor av minoriteter møter vi Chinonso, som får klar beskjed om at det ikke er godt nok å være hønsefarmer, og som derfor søker seg mot nettopp vestlig utdanning, men kjører seg fast og mister alt. Kan du kjenne deg igjen i denne beskrivelsen?

CO: Absolutt. Dette er svært presise beskrivelser av det jeg tenker på som de tre lagene i det jeg har skrevet så langt. Jeg tenkte ikke så mye på det før jeg hadde skrevet ferdig Et kor av minoriteter, men jeg tror du har rett i at de to bøkene egentlig handler om det samme. I Den forbudte elven ville jeg bruke brødrene som metafor for situasjonen det moderne Nigeria befinner seg i. Guttene har drømmer, de ønsker å bli leger, advokater og så videre, helt til en uforutsett hendelse inntreffer og en mystisk person dukker opp for å fortelle dem hva som i stedet kommer til å skje …

Døra går plutselig opp, og en mann kommer inn i rommet. Han plasserer en mugge vann på bordet vårt før han hurtig forlater oss.

CO: Innenfor yorubatradisjonen er det slik at enhver som bryter inn i noe, slik som han som kom inn med vann til oss nå, for eksempel, er å betrakte som en gal person. «Kom deg ut, din galning!» Det er altså ikke en diagnose så mye som et skjellsord. Sånn er det med Abulu også. Han er den som forstyrrer og bryter opp enheten. Så han er på en måte en metafor for den typen fattigdom og lidelse du finner i Nigeria i dag. Da faren min vokste opp, fantes ikke hjemløshet, for hvis noen var i nød, ville landsbyen samarbeide om å hjelpe dem. Men i Lagos i dag finnes det 7–8 millioner mennesker, og 250 000 av dem er hjemløse. Ville disse menneskene kanskje hatt det bedre i mindre byer der samholdet fortsatt eksisterte? Hva har vi egentlig vunnet på å styrte i flokk for å omfavne Vestens verdier? Dette var noe av det jeg ville utforske i Den forbudte elven.

ME: Men samtidig får jeg inntrykk av at disse eldre tradisjonene fortsatt lever videre i det moderne Nigeria, side om side med vestlige verdier?

CO: Til en viss grad, ja. Men det har ikke fungert, og jeg tror det er på tide å tenke igjennom dette på nytt. Omfavnelsen av Vesten gikk så fort at vi ikke klarte å ta med oss det viktigste, og nå er vi i krise. Når politikere sverges inn i Nigeria, må de sverge på Bibelen og Koranen. Men mange av dem respekterer ikke Koranen, for eksempel, så hva er da denne eden verdt? Samtidig frykter de alle som én kultplassene, som er forbundet med trolldom og den gamle religionen. Kunne vi ikke ta med politikerne våre til kultplassene og la dem sverges inn der? Kanskje de tar eden sin litt mer alvorlig da? Vi er jo ikke USA, så vi trenger ikke å etterligne dem i alt. Den slags ting var jeg opptatt av da jeg skrev Den forbudte elven.

Med Et kor av minoriteter var det mer at jeg hadde lest John Miltons Paradise Lost og Dantes Inferno og blitt slått av de store kosmologiske verdenene de mante frem, hele komplekse trossystemer som ikke på noe nivå lot seg avskrive som nonsens. Du kan spore hele den vestlige sivilisasjonens utvikling tilbake til spørsmålet om fri vilje, som Milton skriver om. Og derfra kommer også forestillingen om ytringsfrihet og det liberale demokratiet, basert på frie valg.

Jeg stilte meg spørsmålet om hvordan jeg kunne skrive en afrikansk roman, som også kunne undersøke en slik dynamikk, et helt folks komplekse kosmologi. Jeg begynte å tenke på navnet jeg er født med, Chigozie, som alluderer til min chi. Mange igbonavn, fra Chinonso til Chimamanda, tar opp i seg dette prefikset. Morfaren min var en av de få stabeisene som aldri omvendte seg til kristendommen. Under oppveksten var derfor moren min mottakelig for den gamle religionen på måter som vi andre syntes var underlig. Hvis noe gikk galt for meg, kunne hun for eksempel si at det skjedde fordi chi-en min ikke var sterk nok, eller at den sov.

Jeg ville prøve å forstå denne måten å tenke på og rekonstruere trossystemet den sprang ut fra, der chi-en sto sentralt. Hvis vi forstår at vi hadde et helhetlig system som kan sammenlignes med andre komplekse trossystemer og mytologier, tror jeg vi står bedre rustet til å møte fremtiden. Uten noe slikt er vi sårbare fordi vi føler oss underlegne. Vi vet ikke helt hvem vi er. Men du kan spore igbofolkets førkoloniale sosiopolitiske struktur tilbake til troen på chi-en, omtrent på samme måte som man kan gjøre i Vesten med spørsmålet om den frie vilje. Man hadde for eksempel ikke konger, bare et egalitært råd der familiens eldste mann eller kvinne representerte familien og tok avgjørelser. Achebe skriver om dette i Mønsteret rakner. Men grunnen til at det var slik, er at de trodde på chi-en. For hvis alle bærer en gud inne i seg, kan man ikke ha noe proletariat. Slik blir troen på chi realisert som politisk system. Så når jeg skriver om dette, er det ikke folkloristikk. Jeg skriver for å skape nye måter vi kan forstå hvem vi er på.

ME: Svært interessant! I forlengelsen av det jeg tidligere omtalte som «den avbrutte tradisjonen», har jeg ofte tenkt at dette må forstås som et dialogisk prosjekt. Altså at du ikke bare skildrer avbrutte overganger, men at du også vil skape nye forbindelser. Bøkene dine forsøker å opprette en slags samtale mellom nåtid og fortid, det uforståelige og det forståelige, og mellom ulike kulturer. Jeg oppfatter det som at mye av dette undersøkes via fortellerinstansen, på den måten at romanene dine er opptatt av fortellerens rolle og status. Men der en del annen, nyere litteratur stiller spørsmål ved hva man i det hele tatt kan fortelle om med en viss autoritet, får jeg inntrykk av at dine romaner er mer opptatt av å undersøke hvor fortellerautoriteten kommer fra.

I Den forbudte elven er dette svært eksplisitt. Der møter vi ni år gamle Ben, som forsøker å skjønne hva dette uforståelige som har rammet familien hans, er for noe ved å fortelle historien sin. Jeg bet meg merke i at du nettopp nevnte moren din, for hvis Bens fortellertalent har gått i arv, er det åpenbart henne han har arvet den gaven fra. Der faren går rett på sak og etablerer autoritet gjennom rå, patriarkalsk makt, er moren til Ben den eneste som klarer å manipulere eller styre ham gjennom en avansert type indirekte historiefortelling. Der har man et eksempel på en slags levende tradisjon som Ben tar del i. Samtidig har man disse konkurrerende profetiene. På den ene siden har du faren, som forteller sønnene hva de skal bli. Den ene skal bli pilot, den andre lege, og så videre. På den andre siden har du den gale, Abulu, som tilsynelatende videreformidler et budskap fra en absolutt autoritet, gudene, og forteller brødrene at de skal dø en grusom død. Så det finnes flere forskjellige profetier, og også forskjellige måter å fortelle på i denne romanen.

Noe jeg har tenkt mye på i det siste, er at forestillingen om disse eksterne kreftene, som bryter inn via Abulu og forstyrrer alt, på mange måter lar seg sammenstille med det som skjer i Achebes Mønsteret rakner, der det er de britiske, kolonialistiske kreftene som bryter inn i igbosamfunnet og ødelegger det. Men samtidig er det en viktig forskjell der, er det ikke? For det som snakker gjennom Abulu, er vel de gamle, glemte gudene? Og det gjør alt mye vanskeligere å fortolke. Noe av det fineste i romanen, synes jeg, er at du ikke bortforklarer Abulus profeti. Mysteriet får lov til å være et mysterium.

CO: Jeg har skrevet et essay om akkurat dette som heter «The Transcendent Power of Triangular Fiction», der jeg nettopp stiller spørsmål ved hva det er som gjør at et verk tiltaler meg. Det er også slik jeg prøver å skrive. Jeg tror det har å gjøre med at det må finnes et mysterium i teksten som tillater deg å oppleve verket som helhetlig og meningsfullt, samtidig som fortolkningen av det hele tiden forandrer seg under lesningen. For å kunne oppnå noe slikt må teksten ha minst tre nivåer, tror jeg: det personlige, det konseptuelle og det filosofiske. Det personlige er emosjonelt, det konseptuelle er cerebralt, og det filosofiske er sublimt. Den personlige historien må med. Det hender folk kaller meg en filosofisk forfatter, men plottet og den personlige historien er helt grunnleggende for meg. Det finnes gode filosofiske romaner uten plot eller følelser, men jeg kommer aldri til å kunne skrive slik. Likevel trengs det også et konseptuelt nivå, og det handler om å finne en ny måte å se verden på. Romanen skal være novel, den må bringe med seg noe nytt.

Konseptet er romanens struktur, og i Den forbudte elven handler det i stor grad om hvordan fortelleren, Ben, forsøker å forstå verden gjennom assosiasjoner. I Et kor av minoriteter var konseptet å finne en stemme som hadde blitt gjenfødt mange ganger og sett masse i løpet av sju hundre år, men som også rent teknisk kunne overskride alle de måtene å fortelle historier på som vi er vant med.

ME: I Den forbudte elven møter vi altså Benjamin, som forsøker å forstå det som har skjedd med ham. I Et kor av minoriteter møter vi chi-en, som forsøker å forstå mennesket, gjennom å fortelle historien sin. Det interessante er jo at begge to på hver sin måte er uerfarne fortellere – de forsøker å forstå det uforståelige gjennom erfaringen sin – Ben gjennom å sammenligne mennesker og hendelser med det han vet om naturen, chi-en gjennom det han har sett som vitne til menneskelivet gjennom historien – men begge opplever at de kommer til kort gang på gang. Chi-en har vært chi i sju hundre år, men mysteriet forsvinner ikke. Så mens mysteriet i Den forbudte elven er det som ligger utenfor mennesket, er mysteriet i Et kor av minoriteter mennesket selv?

CO: Du har virkelig lest meg usedvanlig nøye! Bare fortsett å snakke, du! (Latter.)

ME: Nei-nei! Men altså, i begge disse romanene er det å fortelle en historie å mediere mellom ulike virkeligheter. Begge fortellerne holder også en slags rettstale. I Den forbudte elven skjønner vi mot slutten at hele Benjamins fortelling kanskje speiler det han forteller i rettssalen som niåring. Det er altså en slags ringstruktur. Romanen åpner med setningen «vi var fiskere», og dette er også det siste Ben sier i romanen, selv om det ikke er helt der den slutter. Det kommer et lite avbrekk, en forstyrrelse, og så må han «begynne igjen». Dette antyder at denne fortellingen ikke bare kan fortelles én gang, men at det er snakk om en pågående prosess. Men det gjør det også vanskelig å skjønne hvor vi befinner oss i prosessen. Niåringen Benjamin og den voksne Benjamin glir liksom over i hverandre.

I Et kor av minoriteter henvender chi-en seg til oss – og til juryen. Han forsøker å forsvare mennesket overfor gudene, men også seg selv. Hvorfor valgte du akkurat disse fortellerne, som begge prøver å forsvare seg, samtidig som de medierer og prøver å bygge bro mellom det tapte og det mulige?

CO: Jeg tenker på det som en slags vitnelitteratur. Det finnes to fortellertradisjoner innen igbokulturen. Du har legender som fortelles under festivaler, ved bålet nattestid, men det finnes også en annen type didaktisk fortelling, som fortelles når noe har gått galt, eller når noen har begått en forbrytelse. Da kommer en av de gamle og forteller en historie om noe som skjedde for flere år siden, i en liknende sak. Denne fortellingen, som altså er en måte å formidle informasjon på, tar form av en vitneforklaring. Noen ganger kommer det oppfølgingsspørsmål og innslag av dialog: Hva tror dere ville skjedd hvis han i stedet hadde gjort slik eller slik?

Jeg har alltid elsket slike fortellinger, så i Den forbudte elven forsøkte jeg å bygge på dette. Og ja, historien begynner på en måte på slutten. For meg er det nettopp to fortellere der: niåringen og den voksne mannen, som er samme person, og jeg forsøker å la dem gli over i hverandre, gjerne innenfor samme avsnitt. De to møter hverandre på en måte i rettssalsscenen. I utgangspunktet hadde jeg et førstekapittel der Benjamin befinner seg i Canada og ser på sønnene sine og tenker tilbake på det som skjedde med hans egne brødre. Men heldigvis forsto jeg at romanen slett ikke trengte det, og at det ble mye bedre hvis leseren selv måtte orientere seg i de forskjellige lagene.

ME: Når jeg leser Den forbudte elven, finner jeg allusjoner til Hamlet og Macbeth, og kanskje også Kong Lear, men den viktigste allusjonen forblir den til Mønsteret rakner. Achebes Okonkwo blir jo en tragisk helt nettopp fordi han ikke klarer å akseptere at samfunnet forandrer seg. Det er åpenbart at det er kolonialismen som ødelegger samfunnet hans, men de fleste andre bestemmer seg for å leve videre under de nye forholdene. Okonkwo vil heller dø enn å forandre seg i takt med tiden. Så slik jeg leser dialogen mellom deg og Achebe, handler det mye om å finne måter å leve videre på, å unngå å bli Okonkwo?

CO: Det er en veldig interessant sammenstilling! (Ler.) Det lyder fornuftig. For Okonkwo tar jo livet av seg, og på mange måter er det fordi han avviser den nye verdenen. Alt han vil leve for, er borte. Chi-en tenker ikke sånn. Den idealiserer ikke, men fører en mislykket sak der den forsøker å forsvare Chinonso, som har begått uforsvarlige handlinger, men den forsøker også å forsvare seg selv for å kunne leve videre. En dårlig chi kommer ikke til å kunne gjenfødes, og på sin vei gjennom åndeverdenen forteller den stadig om hvordan den møter forhenværende chi-er som nå bare er ubrukelige ånder. Den er livredd for å ende opp som dem. Så chi-en blir tidvis veldig pratsom og begynner å legge ut en masse ordspråklig visdom nettopp fordi den vet at den har slik en dårlig sak. Men likevel forsøker den ikke å idealisere noe som helst. Den raser mot hvordan samfunnet er forandret av den hvite mann, men den kritiserer også forfedrene for at de var grådige og kortsiktige. Så mest av alt fungerer chi-en som et slags vitne til historien, og derfor er den nødvendigvis åpen for forandring. Selv om chi-en på mange måter er forbundet med et spesifikt verdensbilde, er den samtidig ganske dynamisk.

ME: Absolutt, og nettopp den dynamikken er noe av det som fungerer aller best i romanen, synes jeg. Chi-en er grunnleggende nysgjerrig. Den vil forstå hvordan ting fungerer, den vil ut av Chinonso for å se seg om, den vil vite hvordan åndeverdenen er på nye og ukjente steder. Den har en åpenhet som jeg forbinder med litteraturens åpenhet. Den vil finne ut hva som kan erfares og tenkes og sees. Og i disse bøkene blir denne eventyrlysten spesielt tydelig fordi du kobler en svært lokal forestillingsverden – den er ikke engang nigeriansk, men igbo-spesifikk – til verdenslitteraturen.

Den forbudte elven skriver seg opp mot tragediesjangeren, mens Et kor av minoriteter tydelig skriver seg opp mot eposet. Du leker jo nærmest med dette, for romanen markedsføres som en moderne versjon av Odysseen. Men hvis noe faktisk ødelegger stakkars Chinonso, så er det jo forestillingen om at hans kjære Ndali er en Penelope som kommer til å vente på ham, slik at alt kan bli som før. Så dette er åpenbart ikke Odysseen. Det minner mer om de romerske eposene, om Aeneiden, der Aeneas tvinges til å finne en ny verden fordi den gamle er ødelagt, eller Metamorfoser, der alt er i forandring og gudene plutselig kan bestemme seg for å forvandle deg til et tre om de ikke får voldtatt deg. Men mest av alt er det interessant at du nettopp blander igbokulturen med disse vestlige klassikerne. Spesielt interessant er det fordi disse romanene så tydelig henvender seg til to verdener: til en afrikansk og nigeriansk offentlighet, men også til et vestlig publikum som bare i begrenset grad kjenner til eller forstår den nigerianske konteksten. Så i likhet med elven eller chi-en befinner disse tekstene seg på en måte mellom verdener?

CO: Du har helt rett, på den måten at det nesten helt underbevisst utspiller seg en slags dialektikk mellom igbokulturen og den vestlige litteraturen i meg når jeg skriver. Jeg kom til fortellerkunsten gjennom lesningen. Du har kanskje lest essayet mitt i The New York Times om hvordan jeg begynte å elske bøker?

(Det har jeg. I essayet forteller Obioma om hvordan han som barn stadig snek seg av sted til fotballbanen om kvelden, der han pådro seg malaria, for så å bli innlagt på sykehus, og om hvordan faren fortalte ham historier ved sykeleiet. Men da han ble frisk, ville ikke faren fortelle flere historier. Moren hans ville, men i motsetning til faren kunne hun bare fortelle på igbo, om kjedelige dyr. Da han tryglet faren om flere historier, ble han henvist til bokhyllen hans, nå som han var stor nok til å kunne lese selv. Der oppdaget han straks at faren hadde gjenfortalt bøkene han hadde lest på engelsk, mens moren støttet seg til en muntlig, lokal tradisjon. Han skjønte at bøkene var en billett vekk fra støvete Akure, at han gjennom dem kunne ta del i farens magiske evner. Fem måneder senere hadde han lest ut alle bøkene i farens bokhylle og måtte få sitt eget bibliotekkort.

Nå hadde det seg slik at de fleste bøkene som pappa hadde i bokhyllene sine, var vestlige klassikere. Det er den koloniale arven. Det var mye Shakespeare, og jeg leste også greske tragedier, blant annet Orestien, som jo munner ut i en rettssak. Men jeg leste også Achebe, Wole Soyinka, Amos Tutuola og flere andre. Så disse tekstene var med meg helt fra begynnelsen av. Det var igjennom dem jeg dannet meg en forestilling om litteratur og estetikk. Jeg kommer ikke unna dem. De er en del av meg.

Samtidig er det slik at når man blir født på et postkolonialt sted som Nigeria, blir man nærmest automatisk minst tospråklig. Jeg er igbo, men engelsk er det formelle, offentlige språket vårt. Så for meg ble det tredimensjonalt, ettersom vi bodde i Akure, som er yoruba-land, på grunn av jobben til faren min. Og med språket kommer kulturen. Alle disse tre kulturene blandet seg i meg, og da jeg begynte å skrive selv, blandet det seg inn. Men det som skjer, er at man begynner å tildele hvert språk ulike bruksområder. I Den forbudte elven slår foreldrene over til engelsk når de skal irettesette guttene. Det føles egentlig rart, for nå for tiden snakker jeg faktisk med foreldrene mine på engelsk, særlig faren min. Kanskje mest fordi jeg ikke snakker like flytende igbo etter mange år i utlandet?

ME: Kunne du skrevet på igbo?

CO: Det kunne jeg nok til dels gjort, men jeg tror ikke jeg hadde kunnet skrive like godt da. Det kan oppleves som at jeg ikke får tilgang til det jeg prøver å si når jeg vil bruke det. Hvis jeg begynner å snakke engelsk med søsknene mine, kjenner jeg tungsinnet senke seg over meg, som om det har kommet en avstand mellom dem og meg. Språket gir tilgang til forskjellige intimitetsnivåer. Når guttene i Den forbudte elven møter Abulu, er noe av det mest skremmende for dem at han tiltaler dem på yoruba. For guttene er yoruba vennskapets språk. De snakker igbo med foreldrene og engelsk på skolen, men de snakker yoruba med vennene og naboene sine. Så noe av det som skaper så stor usikkerhet når Abulu kommer, er at han snakker til dem som om han var en av dem. Det er fryktinngytende. I Et kor av minoriteter er det litt annerledes. Der snakker chi-en i forskjellige diskursive registre. Den kan snakke som Chinonso, men den har også tilgang til et før-menneskelig språk, og når den snakker til de andre chi-ene, er det et tredje register. Men når den uttrykker seg filosofisk om menneskets lodd, er det i et førkolonialt språk…

ME: Og hvordan får du tilgang til det registeret?

CO: Ha-ha, jeg aner ikke hvordan det skulle kunne være mulig! Men chi-en kan også være lunefull, for den har sett nok til at den kan uttale seg kritisk og spottende om den historiske utviklingen. Andre ganger er den fullstendig seriøs og oppriktig. Å finne frem til stemmen dens var langt vanskeligere enn all researchen jeg måtte gjøre for å kunne skrive romanen.

ME: Du har sikkert lest Adichies En halv gul sol, der et av de sentrale poengene er hvor viktig det er å kunne fortelle sin egen historie, fra innsiden, og ikke overlate den til et ytre blikk. Er dette et viktig prosjekt for din generasjon av afrikanske forfattere?

CO: Jeg tror det er mye angst knyttet til det prosjektet. Angsten for å være talsmann. Adichie har gjort et stort poeng av den enkelte historiens verdi. Hun har jo rett i at det er mange forskjellige måter man kan uttrykke det samme saksforholdet på. Jeg har bodd i USA siden 2012, da Obama ble gjenvalgt, og jeg har lært veldig mye av å følge med på politikken der, først og fremst om perspektivets makt. Det hender jeg ser på MSNBC eller CNN og ser hva de sier om et eller annet Trump har gjort, og så slår jeg over på FOX News, der de snakker om den samme hendelsen, men fra et fullstendig annet perspektiv. La oss si at Trump har kastet et glass vann på en journalist. Fox vil rapportere at Trump har slått tilbake mot en fiendtlig journalist, mens CNN vil understreke at den uskyldige journalisten bare gjorde jobben sin. Sånn er det med Afrika også. Alt avhenger av hvem som forteller historien. Når de store, vestlige mediehusene skal fortelle historien om Afrika, trekker de gjerne frem slikt som jeg kanskje helst ville at de skulle tiet om, kanskje fordi det er pinlig. Det er mye der angsten kommer fra, for man vil gjerne fortelle en annen historie, en historie man kan eie.

ME: Men her er det en viktig distinksjon, som jeg tenker at dine bøker lander på riktig side av, mellom det å snakke fra et perspektiv, og å eie det perspektivet, og det å skulle representere noe som er langt større enn deg selv og ditt perspektiv, en hel kultur. Du må gjerne være uenig i dette, men for meg er det stor forskjell på å lese romaner som dine, som riktignok er skrevet i eksil, men som anlegger et perspektiv på et Afrika du kjenner, og en del svarte amerikanske idealiseringer av Afrika og det afrikanske.

CO: Black Panther? (Ler.)

ME: Vel, jeg likte faktisk Black Panther! Men ja, så klart. Dette gjelder også en god del nyere amerikanske romaner der Afrika blir så idealisert at det nesten blir uleselig. Men det Afrika jeg finner i bøkene dine, er mer av et problem – et sted der konflikten råder – enn en løsning, og det synes jeg er svært befriende.

CO: Ja, og på den måten kan man kanskje nå frem til en slags litterær sannhet. Det hender folk spør meg om hvorfor det går så galt i bøkene mine, også med gode mennesker. Det er et interessant spørsmål, men det handler jo om at jeg prøver å skrive om verden slik den er, og ikke slik den burde være. Sannheten er jo at nigerianerne reiser fra Nigeria til Vesten, ikke omvendt. Når andre forfattere sier at de ønsker å bemektige de svarte hovedpersonene sine og la dem fremstå som helter og forbilder, sier jeg til dem at det de driver med, er fantasy. Vis meg hvordan verden er, ikke hvordan du skulle ønske at den var.

ME: For viser du meg verden som den er, kan vi begynne å jobbe med utgangspunkt i det?

CO: Nettopp! Da blir vi utfordret, og kanskje forferdet, og da blir vi nødt til å gjøre noe med det. Viser du den neste generasjonen bare det som er flatterende, kommer de ikke til å forstå hvordan verden var, og det går aldri bra.

ME: Samtidig, om vi skal gå tilbake til noe av det jeg sa innledningsvis, er det også en sterk betoning av livsfylden i bøkene dine, av hvor mettet livet kan være av mening når det er på sitt beste og mest intense?

CO: Ja, det er det jeg håper på, faktisk, det er det jeg prøver å fange inn. Nettopp den livsfylden. For den er jo virkelig. Når jeg tenker på romanen som kunstform, er ordet som kommer til meg, åpenbaring, altså at romanen er en form for åpenbaring. Jeg vil vise frem hva som faktisk finnes i verden. Ikke skape en ny verden, men se den og vise frem det som er. Flannery O’Connor jobbet med dette, og Toni Morrison også. De skriver om verden i all sin grusomhet og skjønnhet. Ikke slik den burde være, men slik vi må lære oss å se den. Sånn vil jeg også skrive.

ME: Og i den verdenen er det også plass til kjærlighet? Du bruker kjærlighetsforholdet mellom hønsefarmeren Chinonso og overklassejenta Ndali til å si noe om klassemotsetningene i dagens Nigeria. Men du er samtidig klar på at kjærlighet er mulig? Og på at kunsten kan bidra til å føre ulike mennesker sammen? Samtidig problematiserer du også her mer enn du idealiserer. Jeg tenker for eksempel på hvordan musikken til Oliver de Cocque først bidrar til å føre Chinonso og Ndali sammen. Men så, da foreldrene til Ndali booker Oliver de Cocque til festen der Chinonso ydmykes, er det som om de tar fra ham både de Cocque og Ndali?

CO: Ja, det stemmer. Du hadde et godt poeng i sted da du sa at det var en klassisk tekst som ødela for Chinonso, nemlig Odysseen. Dette er jo et av chi-ens mislykkede forsøk på å gripe inn. Den vil skape håp for Chinonso ved å gi ham et klassisk eksempel han kan se sin egen historie i lys av: Ndali kommer til å vente på ham slik Penelope ventet på Odyssevs. Det går galt, men chi-en vil helst ikke innrømme det. Det er litt på samme måte med Jamike, som jo er den i romanen som virkelig ødelegger for Chinonso …²

ME: Ja, to ganger!

ME: Nettopp! Jeg er veldig glad for å høre at du sier det. Han ødelegger ham to ganger. Og den andre gangen ødelegger han ham i beste mening, ved å gi ham håp. Uten det håpet ville Chinonso ha måttet legge smerten bak seg og funnet en måte å gå videre på.

ME: Så kjærlighetens virkelighet gir Chinonso næring, men myten om kjærligheten ødelegger ham?

CO: Det var presist sagt! Vent litt, det der må jeg nesten skrive ned … Det er sant! Veldig sant, faktisk. Jamike er for øvrig en av de karakterene som interesserer meg mest i romanen. Først bedrar han Chinonso, men så forsøker han å gjøre det godt igjen. Det gjør han i kraft av å ha blitt gjenfødt som kristen. Først er han selve monsteret, men da Chinonso bestemmer seg for å konfrontere og drepe monsteret, har det plutselig blitt forvandlet til en slags kristusfigur …

ME: Men kan en Kristus egentlig bli en helt i en polyteistisk roman?

CO: Vel, jeg tror faktisk han virkelig vil det beste for Chinonso. I romanen er han dessuten forbundet med spørsmålet om det går an å reparere det som har gått i stykker. Han setter seg jo opp som eksempel på at nettopp det går an. Men det finnes handlinger som ikke kan tilgis eller glemmes. Jamike prøver å trekke Chinonso ut i lyset, men han befinner seg for langt inne i mørket.

ME: Jeg får inntrykk av at Et kor av minoriteter er en mindre optimistisk roman enn Den forbudte elven? Debutromanen slutter tross alt med at Ben finner stemmen sin og seg selv, mens Et kor av minoriteter avbrytes midt i en uforløst krise, der hva som skjer videre, i stor grad overlates til gudene?

CO: Det er absolutt en forskjellig tone mot slutten i de to tekstene. I Den forbudte elven kommer familien sammen, og hegrene vender tilbake, slik de alltid gjør etter stormen. Så det er absolutt en følelse der av at man kan bygge opp noe nytt over ruinene av det gamle. En ny generasjon står klar til å ta over. Men i Et kor av minoriteter er vi på full fart ned i mørket. Innen tradisjonell igbo-tankegang er det åpenbart at Chinonso kommer til å bli straffet. Moren min er overbevist om at han kommer til å dø i en grusom trafikkulykke så snart romanen er over. Han har forbrutt seg mot gudene. Også politiet kommer snart til å være ute etter ham. Selv chi-en er strengt tatt mer opptatt av å redde seg selv enn av å redde Chinonso.

ME: Samtidig oppfatter jeg slutten som mer selvsikker fra din side: Du er ikke så opptatt av å gi leseren den forløsningen han lengter etter i denne andre romanen?

CO: Vel, det var mest den veien historien bestemte seg for å gå. Jeg kunne jo latt de elskende gjenforenes. Men så kjente jeg etter og fant ut at det var mer tilfredsstillende å la Chinonso lide, he-he. Når Ndali forsøker å overtale ham til å bli hos henne, hører han ikke på henne. Hun har rett, så han kan på en måte skylde på seg selv. Dessuten krever jo romanstrukturen at chi-en må ha en god grunn til å måtte forsvare seg overfor gudene. En lykkelig slutt ville krevd en helt annen type roman.

ME: Helt til slutt: Kan Nigeria repareres? Eller er Nigeria selve ødeleggelsen av det gamle?

CO: Nigeria kan repareres. Men det må styrte og brenne først. Vi har lenge snakket om restrukturering. Bare det å gi landet et nytt navn ville hjelpe, for da ville innbyggerne selv vært med på å bestemme hva Nigeria er. Men akkurat nå er det ingen forsøk på helbredelse, og det gjør at alt virker håpløst. Den politiske strukturen vil ikke tillate forandring. De som sitter på toppen, er usårbare, de føler ikke det folket føler. For rundt ti år siden var det bare én kreftklinikk i et område med 180 millioner innbyggere. Nå er det flere, men grunnen til at det kunne være slik så lenge, var at elitene som fikk kreft, bare fløy utenlands for å få behandling. Om de ikke merker problemene på kroppen, kommer ingenting til å skje. Så det hele må tenkes på nytt.