En storbyens kronikør (del to)

1

Avtaleboken sier en gang mellom kl. 14 og 15, men allerede noen minutter før to er han der. Vi har ikke møttes før, kun utvekslet e-poster og én gang pratet kort på telefonen. Da vi et halvår tidligere lanserte ideen om en artikkelserie knyttet til byskriveriene hans, var han imøtekommenheten selv. Likeså da vi foreslo byvandring og samtaler i København. Når han nå står foran oss i hotellobbyen i Vesterbrogade 66 en torsdag i begynnelsen av april, får vi bekreftet inntrykket av en jovial og vennlig mann (selvdiagnosen om at han har «særdeles kort lunte og ved den mindste ærgrelse forvandles til en radikalt uforskammet skiderik»¹, skal vi ikke merke noe til). Lite ved fremtoningen antyder at det er en ytterst kresen lyriker og skjønnlitterær essayist vi småsnakker med foran den unge kvinnelige hotellresepsjonisten, ei heller at han har en synlighet i den nasjonale offentligheten og oppnår salgstall få poeter gjør. Han har ankommet i taxi, har en litt lei rygg, vil spare seg til gåturen vår. Etter den innledende høflighetspraten er vi kjapt i byvandringsmodus alle tre. Begge vi besøkende har lest mye Thomsen, tilhører utvilsomt fanskaren. Som byforskere har vi en spesiell fascinasjon for det han skriver om storbyen og København især. Nå er vi spente på å oppleve in situ steder og omgivelser som opptrer i forfatterskapet, og kanskje andre som ikke gjør det, ledsaget av Thomsen selv. Ruten han har lagt opp for dagen, skal bringe oss til to av Københavns brokvarterer, med en sving innom nabokommunen Frederiksberg.

2

Vi har knapt satt føttene på asfalten utenfor hotellet før vår guide for dagen er i gang. Han peker på en eldre bygård på den andre siden av gaten. Der hadde jeg en av mine første jobber, sier han. Det var som sykkelbud og altmuligmann hos Antikvarboghandler Levin, med lokaler oppi etasjene og som via utsendte papirkataloger holdt kundene oppdatert om nyheter og sortiment, lenge før internettets tid.

Et første av mange gateløp Thomsen vil vise oss, er Westend, en sidegate til Vesterbrogade vi når via en portal. Med sitt smale, rettlinjede gateløp innrammet av hvit murgårdsbebyggelse i fem etasjer på begge sider, utstyrt med karnapper og smijernsbalkonger, er London-inspirasjonen åpenbar. Deler av komplekset var ment å romme bordelleiligheter da det stod ferdig i 1903, forteller Thomsen. Prostitusjonsforbudet som ble innført et par år senere, torpederte planene.

Parallellgående Oehlenschlægersgade er en gate Thomsen holder spesielt kjær, med sin tunge karrébebyggelse og lange ubrutte løp så typisk for Københavns brokvarterer. I samme gate, i nummer 1, holder Café Guldregn til. Det vil si holdt til, den ble nedlagt for noe få måneder siden. «Anno 1922», kan vi lese i vinduet i eksklusiv gullskrift. Det var et røft sted, ifølge Thomsen. Enkelte drikkesteder, slik som her, hadde oppslag i lokalene om at det ikke var lov å innta narkotika. Det sier sitt om klientellet. Thomsen sier at han har kontaktet Københavns bymuseum angående noen malerier han mener bør tas vare på. De er av middels kvalitet, portretterer for det meste lettkledde kvinner. Antakelsen hans er at de henspiller på bordellvirksomheten som simpelthen foregikk inne på Café Guldregn. I den ene enden av kafeen var det en trapp opp til andre etasje som i Thomsens tid førte til toalettene, men tidligere til bordellet slik at de prostituerte bare kunne gå ned og plukke kundene opp ved baren. Et av maleriene forestiller en kvinne på sykkel, hun lød visstnok tilnavnet «Københavns hurtigste luder» fordi hun selv syklet ned til Hovedbanegården og hentet kundene.

Stående foran Guldregn nevner Thomsen et paradoks ved den voldsomme gentrifiseringen det gamle arbeiderkvarteret Vesterbro har gjennomgått. En ny form for borgerlighet har oppstått, med kodifiserte regler for adferd og oppførsel i bygårder og nabolag. Er det ikke da litt rart, spør han, at så mange beboere i sånne områder omtales som hipsters? Opprinnelig er jo begrepet knyttet til amerikanske motkulturelle bevegelser, særlig beat-generasjonen. Om samme tema har han i skrift undret seg over om det fortidige København virkelig var mer konformt «end vor tids grønne økologiske cykelby, hvor man nok er klædt ud som hipster, men samtidigt har internaliseret en borgerlighed, der kender hver en skreven og uskreven regel om hensigtsmæssig adferd i trafikken, i andelsboligforeningen og i parforholdet?».²

Føtex-bygget i Vesterbrogade er derimot Thomsen veldig begeistret for. Det er en flott funkisgård fra slutten av 30-tallet integrert i den konkave fasaderekken på nordsiden, med et karakteristisk trappe- og klokketårn som reiser seg noen meter over bygningskroppen. Thomsen viser oss et bilde på mobilen av en eldre, julerelatert reklameplakat for stormagasinet Havemanns Magasin, som huset opprinnelig ble bygget for. Varehuset Føtex etablerte seg der først i 1977. Tross sin forkjærlighet for den eldre karrébebyggelsen og alt hva den rommet av hemmeligheter og muligheter, finner Thomsen også stor glede i mye annen arkitektur, inkludert samtidsarkitektur. Om bygningene til landsmannen Henning Larsen, en pris i hvis navn han mottok nylig, har han for eksempel uttalt at de er «rene æstetiske åbenbaringer, som altid har fascineret mig, og som jeg aldrig kan se mig mæt på».³

Fra samme posisjon på fortauet i Vesterbrogade ser vi også gavlmotivet på Osbornebygningen, som er avbildet i København Con Amore (2006). Det dreier seg om et tredimensjonalt reklamebilde fra 1985 for Europæiske Rejseforsikring, inspirert av barnesangen «En liten hirse rejste» og utført av kunstneren Henry Heerup. Her løper også Vesterbrogade og Frederiksberg Allé sammen eller skilles ad, alt ettersom. Vi er altså på vei inn i Frederiksberg, en integrert del av den københavnske byveven, men offisielt med egen bystatus. Og med en annen sosial og politisk profil. I motsetning til Arbeiderklasse-København har fine Frederiksberg nesten alltid hatt konservativ borgermester. En tidligere viseborgmester i Frederiksberg meddelte en gang Thomsen at «vi befinder os på Frederiksberg, hvor vi meget nødigt bruger uartige ord, som f.eks.: København».

3

Intime Værnedamsvej er det første som møter oss over i nabokommunen. Det er en gatestubb som Thomsen fortsatt holder av. Tidligere var det flere slaktere, bakere og andre småforretninger her. Folk elsket det, her fantes fremdeles en type geskjefter som andre steder forsvant med supermarkedenes inntog. Thomsen har beskrevet Værnedamsvej, og Nordre Frihavnsgade på Østerbro, som «stadig herlige gader med tæt trafik af både biler, cykler og fodgjængere, der gør dem til levende byrom for lokale såvel som for folk, der kommer langvejs fra, attraktioner for kunder, ansatte og flanører, kørende som vandrende».⁴ Nå vedgår han at Værnedamsvej i senere tid er blitt vel «supersmart», et inntrykk vi selv satt igjen med etter et besøk tidligere på dagen. Foruten delikatessebutikker, trendy kafeer og lekre restauranter, hvorav etablissementer som Le Gourmand og Les Trois Couchons bygger opp under gatens fransk-parisiske touch, finnes nå også finere kjedebutikker som Maanesten og Pigen & Diamanten, sikre tegn på at kommersialiseringen er skrudd til et hakk. Men gaten har fortsatt massevis av sjarm og karakter. Den utmerkede lille bokhandelen Thiemers Magasin rundt hjørnet i Tullinsgade bidrar sitt til det.

Frederiksberg Allé begynner litt unnselig, men utvider seg etter hvert til et bredere og mer staselig avenyaktig gateløp, nokså utypisk for et København som først og fremst er kjennetegnet av smale og intime gater. Paris i København, fastslår Thomsen, i det vi går over sirkelrunde Sankt Thomas Plads og skuer nedover den lindebeplantede alleen. Han kaller det en «imposant plads», med sin harde og golde midtflate, doble trerekke med promenade og benker utenfor der, veibane rundt der igjen og innrammet ytterst av staselig bygårdsbebyggelse. Vi passerer serveringsstedet Frederik VI og opplyser vår guide om at vi spiste smørrebrødlunsj nettopp her tidligere på dagen. Han kan da fortelle at det er et kjent sted, blant annet var det et av stamstedene til dikterkollegaen Dan Turrell. Når vi først er på kafésporet, spør vi ham om Café Promenaden, som opptrer blant det beste i Det værste og det bedste (2002), et langdikt vi skal få i originalversjon med Ib Spang Olsens spreke tegninger da vi besøker ham dagen etterpå. Han peker oppover gaten, sier den trolig har endret karakter til det litt finere siden han vanket der.

Underveis spør vi Thomsen om utenlandske favorittbyer. Han drar litt på det, synes ikke å ha noen åpenbare favoritter. Av forfatterskapet fremgår det at han er veldig fascinert av storbyintense London og New York, eller i hvert fall har vært det. Nå nevner han St. Petersburg, som minner ham om 70-tallets København med sine litt forfalne gårdskvartaler. Generelt liker han byer av den mer rufsete og småkaotiske sorten. Athen kan han godt like, litt av samme grunn. Beograd vil han gjerne se. På spørsmål fra en av oss med forkjærlighet for Buenos Aires om han kunne tenke seg å besøke denne byen, ut fra antakelsen om at det er en by etter hans hjerte, svarer han bekreftende. Buenos Aires kunne han faktisk veldig gjerne tenke seg å besøke, det er den eneste av de søramerikanske byene han har fattet ordentlig interesse for. Men generelt er han ikke så glad i å reise lenger, av grunner han skal fortelle oss mer om senere.

4

Den ferskeste av Københavns metrolinjer, Cityringen, tar oss sømløst – og førerløst! – fra Frederiksberg Allé til Nørrebro stasjon. De fire linjene i det temmelig nye metrosystemet har nær 40 stasjoner, de fleste underjordiske. Fem meter høye metrosøyler, glasspyramider og glassheiser er de utvendige tegnene på at det befinner seg en metrostasjon akkurat her. Stasjonene som har et futuristisk uttrykk, utformet i stål, glass og betong, synes å tilstrebe noe tidløst.

Nørrebro stasjon er ikke å forveksle med Nørreport stasjon i indre by, Danmarks travleste stasjonsområde. Sistnevnte har Thomsen skrevet behørig om, blant annet i «Tumultarisk transit» (2012). Der bekymrer han seg over den annonserte oppgraderingen av et område «hvis tumultariske og elektriske energi» han alltid «har haft i blodet og bare taget for givet». Når han i planene ser at en del av Nørre Voldgade nedlegges som kjørebane og erstattes av et «’trygt’ fodgængerområde», frykter han at «kedelen koger af til fordel for en luddoven dis af folk, der daffer rundt med klipklapper og softice». Og når han samme sted leser at stedet skal beplantes med trær «og mos, minsandten» for å gjøre det til «’et inspirerende byrum’», tenker han: «Hold dog op! Nørreport er et inspirerende byrum, et asfalteret lyn af en transitzone, der gudskelov ikke gror mos på og hverken er eller skal være rekreativ.» For øvrig, fortsetter han, ligger det få skritt fra hele tre parker, og går man ned på perrongen og tar S-toget, vil det «efter 7 minutter være grønt herfra og til Esbjerg». Hvorfor, spør han seg, er «ordet ’grønt’ så højhelligt, at al argumentation må forstumme, når det bringes på bane, og hvorfor må vi ikke have et lille stykke kompakt urbanitet i et Danmark, som for resten af pengene er én stor græsplæne»?⁵ I den lengre samtalen vi har med ham den påfølgende dagen, bekjenner han at det slett ikke ble så ille som han hadde fryktet. Området har bevart mye av sitt travle hverdagspreg og sin rufsete sjarm. Heldigvis. Kompakt og hektisk urbanitet er en sjeldenhet i dagens København.

Men nå befinner vi oss altså ved Nørrebro stasjon, og livlige Mimers Plads. Dette er kjerneområdet for det nye multietniske København, det lokale svaret på Grønland i Oslo. Det er en del av hovedstaden Thomsen har skrevet lite om, bare nevnt i forbifarten, men som han er veldig svak for. Det er variert, levende, byr på mange forskjellige typer mennesker, de mange innvandrerne som har kommet til, bidrar med liv og variasjon og en helt ny atmosfære av internasjonal storby sammenlignet med for noen tiår siden. Det lett kaotiske og ikke-planlagte er noe han liker godt. Trafikken over plassen likeså, for ikke å snakke om toglinjen i høybane som skjærer gjennom området og flukter med boliger i gårdskvartalene nærmest togsporet, vi snakker om at det er noe newyorksk over det. Miksen av stilarter i bebyggelsen rundt gir også stjerner i margen. Han er spesielt begeistret for den nyrenoverte, mintgrønne stasjonsbygningen, et nydelig funkisbygg fra 1930 med et karakteristisk buet tak. Oppgraderingen av selve plassen i form av naturmaterialer og litt grønt, derimot, antar vi han har lite til overs for, og, ja, det kan han bekrefte.

Det improviserte markedet under jernbanebroen har visstnok kommet til nylig. Her selger folk, i hovedsak mennesker med innvandrerbakgrunn etter det vi kan se, alt mulig skrot. En bylt med brukte kabler her, diverse småelektronikk der, en platespiller, en tv-skjerm, en bylt med utrangerte klær, et enslig par vintersko, alt spredt vilkårlig utover og plassert direkte på brosteinen og betonghellene eller kun med en plastsekk eller et klede under. Det foresvever oss som en mindre versjon av det illegale søndagsmarkedet som for noen år siden fantes under Vaterlandsbroen på Grønland.

5

Det er et sted han gjerne skulle tatt oss med, sier Thomsen mens vi står der, men tidspunktet er dårlig. Han plukker frem mobilen, viser oss noen neonbokstaver i ulike farger. Det er hans egen diktvariasjon over åtte favorittord, «regn søvn blå kys lys seng vand hånd», som lysinstallasjon på en gavlvegg på Herman Bangs Plads i bydelen Valby. I åtte minutter lange sekvenser skriver de åtte ordene i neondiktet hele tiden seg selv på nye måter. Når alle ordene er tent i kveldsmørket, står diktet og lyser i sin helhet før det igjen oppslukes av mørket. Om neonlyset, som han er så betatt av, har han skrevet at foruten fargene har en neontekst sammenlignet med en trykt versjon i hvert fall tre magiske egenskaper: neonets helt særlige lyskvalitet, samspillet med byrommet samt det faktum at det kan bevege seg slik at installasjonen utover å være bilde og tekst også rommer det musikalske i form av ordenes rytmiske pulsering. Neon er en gassart fanget i glassrør, skriver han, og i all slags vær er det smukt, for i motsetning til alminnelig elektrisk lys og til den moderne led-teknologien «fanger» lyset fra neonrørene både regn og tåke slik at det likesom svever en disig, lysende glorie omkring rørene. Samtidig kommer diktet i Valby ikke til å blinke som en aggressiv reklame, derimot arbeide i en rolig rytme og med en lysstyrke som ikke bare nærmer seg det tillate maksimum. Gitt fascinasjonen for neonlyset og det faktum at neonlyset i storbynatten er et av de mest skattede motivene i den tidlige åttitallsdiktningen, betød det desto mer for ham at et av hans egne dikt fikk lyse opp mørke Valby-netter.⁶ Det vil si inntil nå, for på grunn av en feil fremtrer ordene i ulike farger og ikke bare i korrekt hvitt og blått, men Københavns kommune, som eier verket, jobber med å utbedre skaden. Teknologiutvikling og storbymodernitet er for øvrig nær forbundet. Kanskje er det slik at den klassiske modernitetens teknologi var mer ansporende for, og tilførte flere kvaliteter til, storbylivet enn mange av dagens nyvinninger?

Thomsen forkynner at han er sulten. Han vet om et hyggelig spise- og drikkested et par minutters gange unna, Lygtens kro. Det viser seg å være av den skakke, loslitte typen. På vei dit forteller han at mange av Københavns brune buler har overlevd fordi et nytt og ungt klientell har funnet veien dit på kveldstid, mens drukkenbolter og andre vindskjeve eksistenser fortsatt befolker dem på dagtid. De gamle alkoholikerne går jo på vertshus slik man går på arbeid – de kommer på morgenen og går hjem kl. 16, når de ikke orker mer. Og på flere vertshus har han sett at ølen er billigere på dagtid, for alkoholikerne har lite penger, og så stiger prisene etter kl. 18 når den pengesterke ungdommen ankommer. Det er godt kjøpmannskap, sier han, som har gjort at vertshusene de unge frekventerer, faktisk har overlevd. Et nedtagget banner innenfor døren på Lygten antyder tilstedeværelsen til denne ene halvparten av klientellet: «Vi rocker i nordlædervest, her er der altid Oktoberfest med tyskerøl, bratwurst und babes.» Det samme gjør stedets lett iscenesatte rufsethet, i form av blant annet fargesterke lampeskjermer i silke av bestemortypen som finnes her og der. Thomsen spiser en bratwurst og drikker eplejuice, vi holder oss til bayer, fortsatt mette etter smørrebrød-lunsjen. Vi tar opp samtalen fra plassen. For Thomsen er det maktpåliggende å bevare den kompakte urbaniteten som fortsatt er igjen i København. Den allmenne danske skjønner ikke dette.

Vi holder kjeft om den kompakte urbanitetens kår i Norge. Med kortere byhistorie, svakere formgivningstradisjon og atskillig mer plass å boltre oss på, har vi – i hvert fall i nyere tid, unnskyld ordbruken – spredd skiten mye tynnere utover. Noe er riktignok på gang, men det er et langt lerret å bleke. Norske byers og småsteders mistrøstige fysiske fremtoning kunne ha holdt en satiriker av Thomsens kaliber i aktivitet lenge.

6

Vel ute følger vi Nørrebrogade et stykke i retning sentrum. Også her vrimler det av ansikter, lukter og lyder som inntil for få tiår siden var nærmest ukjent i Danmark. Og butikker og servicevirksomheter. Innimellom store kjeder som Elgiganten og Lidl, billige bruktbutikker som Røde Kors Butik og Brugte møbler & småting, billigkjeder som Tøjeksperten – butikker hvis navn og estetikk forteller om en ny tid: Dubai Jewelry, Alhoda Slagter, Frisør Salameh, Perfume Cosmetic Outlet, Phone Care, Euro Design, Boy’s Shawarma, Salon Yusra, Ali’s Bageri, Nørrebro Electronic Center.

Slik fortsetter det et godt stykke, også forbi Superkilen, byens høyprofilerte alternative promenadebyrom som smyger seg gjennom store deler av bydelen. Arkitektene bak er like så høyprofilerte BIG, Bjarke Ingels Group, i samarbeid med kunstnere og landskapsarkitekter. Her finnes inventar og rariteter fra land rundt omkring i verden, organisert etter de tre tematiske områdene parken består av. Lokale beboere skal ha reist til sine opphavsland sammen med utførerne for å fremskaffe deler av materialet, andre ting er kopiert. Her finnes husker fra Irak, avfallsbøtter fra England, benker fra Brasil, en fontene fra Marokko, neonskilt fra ulike deler av verden, likeså planter – alt tenkt som en illustrasjon av og hyllest til områdets etniske og kulturelle mangfold. Vi lufter det ikke for Thomsen, samtalen kretser rundt andre ting der vi går, men det forekommer oss veldig dansk, dette, kombinasjonen av branding og alternativkultur i form av bredspektret medvirkning med mer.

Idet vi entrer Stefans gade, forandrer gatebildet seg. Det er en atskillig døsigere sidegate, ja, men først og fremst har den en annen sosial og estetisk karakter. Borte er innvandrerpreget. Vi aner etter hvert et mønster som Thomsen bekrefter for oss. Mens hovedåren Nørrebrogade fortsatt er ganske blandet og smårufsete, om enn på en annen måte enn da strøket var arbeiderdominert, er parallell- og sidegatene atskillig mer gentrifiserte.

Jægerborggade møter oss med et flott og tett gateløp, kantet av en variert, velholdt eldre karrébebyggelse. Mindre næringslokaler ligger tett i tett på bakkeplan, i de neste fire etasjene er det boliger hvis beboere gjenspeiler endringene på bakken. Lokalene er særpregede og flotte, gjerne beliggende en trapp eller halvetasje ned fra gateplan slik som er så vanlig i København. Spesialbutikkene i gaten profilerer seg samlet i form av blant annet et likt utseende skilt med navnet på etablissementet båret oppe av en smijernsanretning som stikker ut fra fasadelivet. Lekre vindusutstillinger og butikkinteriører inviterer til visuelt og fysisk konsum. Her er hele bøtteballetten av gentrifiseringsmarkører: kunstgalleri, vintage-utsalg, en butikk som selger kaktuser og andre sukkulenter, delikatesseforretninger, salg av håndlagde karameller i et lokale, gourmetsjokolade i et annet og organisk og vegansk is i et tredje (laget med flytende nitrogen, hva ellers?), keramikere og smykkedesignere, en «undergrunnsvinbar», kaffebarer inkludert én med eget brenneri og sågar egen kaffeskole, konseptrestauranter. Typisk nok betjener få av dem ordinære hverdagsbehov. Det er omtrent den mest gentrifiserte gaten i hele København, sier Thomsen. Nesten på grensen til det parodiske, er det fristende å legge til. Thomsen er delt i synet på den. Det er bra at andelsforeningene leier ut næringslokalene billig, det fyller dem opp og tilfører aktivitet i gaten. Men dette er åpenbart blitt en middelklassens gate, der ethvert spor etter århundrelang arbeiderkultur er radert ut.

Turen fortsetter videre gjennom staselige Assistens Kirkegård. Her ligger mange kjente dansker begravet, deriblant Hans Christian Andersen og Søren Kirkegaard, men også senere henfarne som Dan Turell og en annen av Thomsens dikterkolleger, Michael Strunge. Det er få mennesker i sikte, såpass få at vår guide poeten tillater seg å slå lens bak noen busker. Andre deler av kirkegården er i mer aktiv bruk, Assistens er en såkalt kirkegårdspark.

Så er vi fremme ved det vi skjønner er ett av hovedmålene på vandringen, Den Sorte Firkant. Det er en del av det København som fantes da Thomsen kom til byen med familien i 1972, men som nå er borte. Det omtrentlig 250 mål store området huset en gang det han omtaler for oss som et byområde med en enestående karakter, et unikt kompakt bymiljø, en selvstendig kultur og som han et sted har kalt en «trykkoger af et folkelig kvarter».⁷ Mye av bebyggelsen ble sanert og erstattet med nybyggeri en gang på 70-tallet. En gate som Stengade er for ham et deprimerende eksempel på hvordan en bydels identitet kan bli fullstendig knust, for gaten kunne like gjerne ha ligget i forstadskommunen Herlev som på Nørrebro. Vi kjenner ikke Herlev, men skjønner hentydningen – lyst, luftig, avfolket.

Hva gjelder gårdsrydningene, skriver Thomsen i «Parcelhuskvarter på højkant» (2009) at han ikke er i tvil om at man hadde de beste hygieniske og humanistiske grunner. Men han skulle ønske man hadde gått mindre radikalt til verks. Da ville man også hatt langt flere boliger å tilby, f.eks. til nye studenter og våre dagers mange single. Og like så viktig hadde man da «bevaret et unikt københavnsk miljø, der med sine mange mennesker og sin labyrintiske hemmelighedsfuldhed i den grad forøgede fornemmelsen af at befinde sig i en spændende, stemningsmættet og ikke altid helt overskuelig storby». For å miste orienteringen hører på mange plan også med til storbyoplevelsen, skriver han. Og, «[j]a, det er sandelig blevet lyst i Den sorte Firkant, så hvor skal vi nu gå hen og begå mørkets gjerninger»? For med til denne overvåkningskulturen, fortsetter han, hører en forestilling om at alt skal kunne tåle dagens lys, noe som ikke minst kommer til uttrykk i de «uhyrlige glastårne» man typisk i de nye, åpne gårdene smekker utenpå husene. Her sitter man så «med sine stikkelsbærben og drikker morgenkaffe» i alles skue, «mens man kigger ned i gården til Lissie og Poul, der lægger an til picnic på grillbænken. Næ, vi har ikke noget at skjule. Vi er såmend så tilforladelige, at vi næsten har fortjent et rigtigt parcelhus».⁸

Blågårds Plads er neste stopp, i hjertet av Nørrebro. Langs plassens ene kortside løper Blågårdsgade. Før det Thomsen kaller «gågadevæsenet» bredte seg, rommet brokvarterene hver især noen sterke og intensive handlegater. Vesterbro hadde Værnedamsvej, på Amager var Holmbladsgade vital, på Østerbro kunne Nordre Frihavnsgade «levere frisk fisk, tapetklister og efterårets romaner». Og på Nørrebro «løb Blågårdsgade som en dirrende livsnerve af sporvogne, biler og tæt handel af enhver slag».⁹ På åttitallet ble den omlagt til gågate, men i motsetning til gågatene i Indre By, forsvant intensiteten fullstendig. Thomsen gjør noen håndbevegelser som for å illudere livet som en gang fantes i gaten.

7

I København Con Amore beretter Thomsen om en dag han som ung gutt var sammen med familien på besøk hos sine københavnske fettere. Han satt sammen med sin mor i en sporvogn på Nørrebrogade da han fikk øye på en isenkremmer som med skiltet «Pissebilligt!» reklamerte for nattpottene han hadde hengende i en snor på fasaden. På fornemme Frederiksberg bare ti minutters gange unna hadde et slikt skilt vært utenkelig («men dér fandt man til gengæld stilfulde konfektureforretninger, der selv lignede de lækreste chokoladeæsker»). Skiltet hadde neppe heller fått lov til å henge lenge hjemme i provinsbyen, «hvor man også kunne lede forgæves efter et dansested, som hed ’Diskotek Dødens Pølse’ og et værtshus ved navn ’Hop Op I Frøen’».¹⁰ Thomsen er på det rene med at når denne arbeiderkulturen forsvinner, skyldes det jo ganske enkelt også at arbeiderklassen i gammeldags forstand i det hele tatt er forsvunnet. Like fullt er det med sorg han erkjenner at København er blitt fattigere av at denne kulturen er feid ut av gatebildet.

Det er vi utvilsomt enig i for både Oslos og mange andre byers del. Vi er også enig med ham i at det er vanskelig å se annet botemiddel mot gentrifiseringsspøkelset som hjemsøker vestlige byer, enn rimeligere boliger. Mange er budene på hvordan få til det, få er foreløpig tiltakene som virkelig monner. Uansett er ikke dette stunden for å deppe over bykulturens ensretting og forflatning. Kompakt urbanitet venter. Vi følger etter dikteren langs Fælledvej til Sankt Hans Torv, på veien sneier vi nesten innom stedet der Hamsun skrev mye av gjennombruddsromanen Sult, et kvistværelse i Sankt Hans Gade 18. Deretter går vi en kort bit av Nørre Allé og står så overfor et knippe Thomsen-favoritter. Ahornsgade, Egegade, Birkegade, Elmegade. Alle er de – bokstavelig talt – litt i samme gate, veldig tette og kompakte. I Elmegade får vi opplevelsen av å bevege oss inn i en kløft, gatens to knekk lukker utsynet i begge ender. Det er slik han husker mange av gatene i den Den Sorte Firkant – tette, kompakte, massive. En særlig favoritt er gatestubben Ahornsgade, knekken sett fra hver av gateendene gir den et slikt massivt preg. Aller best liker han å komme fra Nørre Allé ned mot hjørnet av Ahornsgade og Poppelgade, som vi gjør nå, «hvor det lille, dystre vidunder af et gotisk gyserhus stikker sine små pyntetårn op i himlen». På forfatterkollega Jokum Rohdes foto i København Con Amore kan man se hvorfor de to kaller det Batmanhuset, «men Tornerose kunne også godt have ligget derinde og sovet, lige siden man opførte ejendommen, der ville have været endu bedre end Dakota Building som setting for Rosemary’s Baby».¹¹

8

Tilbake i Nørrebrogade retter Thomsen oppmerksomheten vår mot den andre siden av gaten. Sakramentskirken er hjem for nabolagets katolske menighet. Kirker som denne liker han godt, innvevd i karreens fasaderekke. Han peker på avbildningen øverst på gavlveggen, en pelikan med nebbet orientert mot eget bryst og noe som kan se ut som en dråpe ved siden av. Og forklarer Kristus-symbolikken: Ifølge sagnet gir pelikanen avkommene sine næring av eget blod ved å stikke hull på brystet sitt med nebbet om det ikke er mulig å skaffe føde på annen måte. Thomsen er selv troende og går til gudstjeneste i Vor Frue Kirke i indre by, der et høydepunkt har vært den høytidelige stillheten ved fredagsaltergangen.¹²

Hva som får ham til å føle et håp, skriver han i Kritik af den negative opbyggelighed (2005), både for denne verdenen og for den kommende, er å spasere ned en festlig støyende storbygate, som f.eks. Mitropoleos i Athen eller for den saks skyld Nørrebrogade, og så for en stund sette seg inn i en gammel kirkes kjølige mørke. Han forestiller seg hvordan «utviklingen og århundrernes omskiftelser bølger gennem denne livlige gade», hvordan hus rives ned og nye bygges, hvordan «rendestenene afløses af kloakker og gaslygterne af elektricitet», hvordan butikkenes kunstferdige utstillinger skifter med moten og årstidene og innehaverne, hvordan «stejle stilladser konstant stilles op og pilles ned, stilles op og pilles ned, hvordan lupus og pokker og hjernefeber udryddes og nye sygdomme straks florerer, hvordan smukt håndmalede skilte langsomt falmer, mens herligt hypnotiserende neon bliver tændt», hvordan mennesker fødes og dør og stiger til topps og kommer til kort og går til grunne i gaten, hvor kinoer og biblioteker og internettkafeer kjemper om oppmerksomheten, «mens butiksfolk, børsmæglere, knallertbude og labre luddere myldrer ud og ind imellem hindanden og forbander trafikken og møgvejret og de evindelige prisstigninger». Og der, midt i det hele og som det eneste som aldri forandres, ligger kirken, som den alltid har gjort og alltid vil gjøre, og i dette hus foregår nøyaktig det samme som det alltid har gjort og alltid vil gjøre, år ut og år inn til tidenes slutt, «for her forsøger man ikke følge med tiden, men taler med kirkens nedarvede liturgi direkte ind i den fra evighedens synsvinkel». Slik en gate kan han like.¹³

9

Det regner kraftig nå. I letingen etter et sted å tilfredsstille mer kjødelige behov, forsøker vi først et par sidegater med utsikt mot Søerne. Thomsen snustitter innom noen steder, ingen treffer helt. Vi ender opp på litt karakterløse Ravnsborg restaurant i Nørrebrogade som han mener serverer anstendig mat. Thomsen bestiller rib eye steak, vi stoler på ham og gjør det samme. Det viser seg å være et riktig godt valg. Han innrømmer at han ikke er noen stor kokk, han spiser mye ute, noe vi aner omfanget av da han plukker frem en stor hvit tøyserviett fra skuldervesken som han folder ut og danderer over genseren. Praten går om dette og hint. Anekdotisk: Om en snydens Dan Turells famøse oppførsel overfor William Borroughs under et arrangement for sistnevnte da han gjestet byen i 1983. Turisme: Eventyr- og oppdagelsesaspektet ved storbyer og andre reisemål er langt på vei borte i masseturismens tidsalder, verden er avfortryllet. Turisten er ventet, ting er tilrettelagt, tilpasset og standardisert for ham eller henne, det er guidede turer av ethvert slag, man finner mye av det samme overalt. Lesning: Det går i Kristin Lavransdatter om dagen, han er imponert, sier det er stor litteratur. Arbeidsmåte: Han venter på inspirasjon, stresser ikke, setter seg ikke ned hver dag for å skrive. Når ting har modnet i ham en stund og han først er inspirert, skriver han oftest i en sammenhengende flyt, da kan det gå ganske fort. Skriving om skrivingen hans: Det er trolig ikke skrevet noe om byskriveriene hans spesifikt, muligens kun noen studentoppgaver og sånn. Helt fint for oss, det, når vi først har gitt oss i kast med et prosjekt om byskriveriene og bytenkningen hans.

10

Før vi sier ha det til hverandre på fortauet utenfor restauranten, bekrefter vi morgendagens avtale: klokken 14 hjemme hos ham i Bartholinsgade, på den andre siden av Søerne, omkring 20 minutters rask gange fra hotellet. Thomsen har mer på hjertet om København av i går og i dag, om storbyens vekst og fall, om byen som trøst og avlastning. Og mye annet. Vi er fortsatt lydhøre.