Grensesituasjon

Jeg husker alle oppholdene mine i Podlasie, en region som grenser til Belarus – og med en helt særegen urskog (Puszcza Białowieska) som deles i to av nettopp denne grensen. Jeg besøkte den sentral-europeiske Skogen første gang i en alder av ti. Det sto et eiketre foran huset vi lånte. Treet så ut som Kilimanjaro opp ned. Selve Skogen var som Narnia for meg. Bisonene var groteske, surrealistiske og fortryllende. En vinter tjue år senere besøkte jeg igjen Skogen. Jeg låste meg inn i en venninnes hytte, som jeg nådde etter å ha gått noen kilometer gjennom snøen. Den eneste nabohytta, en kilometer unna, tilhørte en skogbruker. Telefonforbindelsen var veldig dårlig. For å kunne ringe måtte jeg klyve opp en bakke og stå under en antenne. Nattehimmelen var tettvevd med stjerner. I løpet av en dag møtte jeg en ulv på stien – øynene dens var kloke og rolige – jeg hadde følelsen av at vi hadde stått mot hverandre i veldig, veldig lang tid, kanskje århundrer. Dette møtet ville forbli i meg, som sporet etter et maleri fjernet fra en vegg, mange år senere.

Skogen er et samfunn i seg selv, med Modertrær («Mother Trees»), som den kanadiske skogøkologen Suzanne Simard kaller det. Det er knutepunkttrær som deler overflødig karbon og nitrogen med hverandre gjennom mykorrhizanettverket – lik verdensveven sender de hverandre e-poster og meldinger om mulig fare eller lyspunkter. Gilles Deleuze og Felix Guattaris teori om rhizomer og røtter sto klart for meg. Det ikke-lineære nettverket som kobler oss til planter og dyr, ga perfekt mening her.

Den karibiske relasjonsfilosofen Éduard Glissant skriver at røtter «lager tilhørighet for omvandring og eksilliv», noe som kan virke som et oksymoron for oss, men det er et poeng med det, «for i begge tilfeller mangler røttene». Flyktninger, folk i eksil, immigranter og nomader forlater sine røtter, de forlater gravene til sine forfedre og vandrer rotløse. Likevel, «fortellingen om omvandring er fortellingen om tilhørighet», legger Glissant til. Flyktninger er et bevegelig element knyttet til et sted og dets innbyggere, de skaper en ny særegen enhet. Grensen de ønsker å krysse, er en konstruksjon som er kommet i stand gjennom den westfalske verdensordenen, relativt ny og på ingen måter hellig, ikke avgrenset av guder. Den kamerunske filosofen Achille Mbembe ønsker en grenseløs klode, bevegelsesfrihet. Mange av dagens flyktninger mister livet i forsøket på å krysse grenser, og gravene deres blir avskåret fra familiene i Afrika, Asia eller Sør-Amerika. Hvem skal besøke gravene deres?

I tre år har en humanitær krise pågått i denne skogen delt i to av grensen mellom Polen og Belarus. Skogens ansikt har endret seg, eller rettere sagt: Skogens ansikt har blitt endret.

Jeg kom tilbake til Podlasie i voksen alder i 2022, etter at den polske høyre-regjeringen innførte unntakstilstand i grenseområdene. Unntakstilstanden består i en lukket sone bevoktet av hæren hvor bare innbyggerne i grensebyene kan oppholde seg. Jeg ville vite hvordan jeg kunne hjelpe, og jeg ønsket å forstå hva som foregikk. Men hæren slapp meg ikke inn i den lukkede sonen for å besøke vennene mine som bor i Narewka, et lite sted like ved grensen. I essayet «Om diktatur», senere utviklet i Political Theory (1922), beskriver den tyske filosofen Carl Schmitt begrepet unntakstilstand slik: «En autoritær hersker kan ignorere loven i tilfelle uventede omstendigheter. Han bestemmer hva det uventede betyr og de nye reglene.» Parallellene til det jeg bevitnet, er helt tydelige.

I 2021 begynte den autoritære presidenten i Belarus, Alexander Lukasjenko, å dele ut visum til flyktninger og immigranter fra Irak, Afghanistan og andre arabiske og afrikanske land. De belarusiske myndighetene la til rette for at disse fikk krysse grensen til Polen, Litauen og Latvia. De brukte flyktningene og immigrantene som et våpen mot EU og bedrev på denne måten hybrid krigføring; den belarusiske regjeringen vet nemlig at et mer og mer høyreorientert Europa ønsker å begrense innvandringen. Innvandringspolitikken var dermed et direkte svar på EUs sanksjoner mot Belarus, som igjen kom som følge av det riggede presidentvalget i 2020 og den påfølgende undertrykkelsen av belarusiske opposisjonelle.

I august 2021, da en gruppe flyktninger fra Afghanistan dukket opp ved grensen, nær landsbyen Usnarz Górny i Polen, hadde den høyreorienterte anti-immigrant-regjeringen ledet av Prawo i Srawiedliwość (lov og rettferdighet), eller PiS-partiet, fortsatt makten i Polen. Flyktningene fikk ikke søke om asyl og ble presset tilbake av polske vakter på den ene siden og deretter fram igjen av belarusiske vakter på den andre. Pushback-politikken er velkjent og brukes i hele Europa. En familie som rømte fra Afghanistan, satt fast i Skogen uten mat, vann eller ly. Kort tid etter innførte den polske regjeringen unntakstilstand i grenseområdene. Ingen andre enn beboere fikk oppholde seg i den angitte sonen. All hjelp til flyktninger ble straffbar. Unntakstilstanden, først planlagt å vare til og med 1. mars 2022, ble forlenget til slutten av juni samme år. Den nåværende regjeringen til Donald Tusk har gjeninnført en lukket sone langs grensen, og for bare få dager siden foreslo de å midlertidig fjerne retten til asyl. I januar 2022 begynte PiS-regjeringen å bygge et piggtrådgjerde langs grensen – en mur som er omtrent 180 km lang, 5,5 meter høy og kostet 350 millioner euro – og pengene kom fra budsjettet som EU overførte til Polen for veibygging.

Jeg var ved grensen igjen i 2022, og så igjen i august og november 2023. Først ved basen til frivilliggruppen som hjelper flyktninger i Skogen – kalt Grupa Granica (Grensegruppen) – og senere som deltager på et seminar i regi av Forskere ved grensen, en forskergruppe hvis mål er å drive samfunnsopplæringsaktiviteter og å samle inn bredest mulig data relatert til den humanitære krisen ved EUs nordøstlige grense.

Jeg snakket hovedsakelig med folk som hjelper til ved grensen – aktivister, frivillige, innbyggere og besøkende, folk som hjelper til av hjertets lyst og som er utslitte, traumatiserte og har opplevd å bli trakassert. Det står klart for meg at arbeidet de gjør, bør gjøres av staten, som i stedet for å hjelpe bygger piggtrådgjerder som dreper både mennesker og dyr. Da jeg spurte aktivistene om deres frivillige arbeid i Skogen, svarte de alle det samme: Jeg vil ikke snakke om det mer, det har blitt et traume.

Jeg vendte tilbake til Skogen i mai i år etter en invitasjon fra festivalen Poezja w Puszczy (Poesi i Skogen). Ideen til poesifestivalen oppsto i 2016. Kasia Leszczyńska, oversetter av tyskspråklig litteratur til polsk og leder for Tropinka Association for Dialogue, ble kontaktet av en poet bosatt i Hajnówka som ønsket seg en poesifestival i Podlasie. Hajnówka er en liten grenseby hvor katolske og ortodokse kirker er naboer, og det belarusiske språket er å høre i gatene like ofte som polsk. Festivalen ble født på et øyeblikk og  arrangert for første gang i 2017. Samtidig ble Tropinka Association for Dialogue stiftet, som har som mål å fremme interkulturell dialog rundt Podlasie-kulturen. I tre vakkert restaurerte tradisjonelle trehus organiserer de internasjonale og ukrainske kunstresidenser, seminarer og en festival. I fjor var jeg her for en forfatterresidens. Jeg bodde i et hus i Hruszki – et enormt trehus malt i gult, med oppvarmet steingulv og en stor ovn for brød og ild i midten av bygget. Hruszki ligger i utkanten av Skogen, og utenfor vinduet er en eng som elven Narewka slynger seg gjennom. Jeg bodde i samme hus under festivalen, som i år hadde meksikansk poesi på programmet.

Festivalen er særegen, low-key vil jeg si, det er en egen magi i den. Poeter og publikum vandrer gjennom Skogen en halv dag. De stopper på anviste steder hvor dikterne leser noen få dikt. Poeten María Baranda åpnet prosesjonen i år og leste med rolig stemme diktet «Todos los árboles del mundo» («Alle verdens trær»). Diktet ender med selve treet: «de esa noche quieta, primera y última, donde siempre estarás con todos los árboles del mundo» («den stille natten, først og sist, hvor du vil forbli fremover med alle trærne i verden») – alle trærne i Skogen rundt oss, som vi har klart å beskytte mot hogsten satt i gang av PiS-regjeringen.

Jeg avsluttet prosesjonen med å lese noen dikt ved siden av et splintret tre. Det er mange av dem i Skogen, og ifølge loven skal de brytes ned naturlig for å bli til mat til sopp og insekter. Vi beundret flere slike sopper underveis, dokumenterte dem omhyggelig med kameraene på mobiltelefonene våre. Det fikk prosesjonen vår til å strekke seg over en kilometer. Jeg leste et dikt fra boken North Parables, skrevet for mange år siden i en avsidesliggende skog i Nord-Finland, en ekstraordinær skog hvor mennesker er sjeldne gjester og lav henger fra trær som girlandere. Jeg leste også et dikt fra boken havet om natten er en hjertemuskel – om tapet av en kjær person, skrevet i en norsk skog der mose vokser som hår på steiner og fjellene er tatovert med lav.

Og jeg følte det som om disse skogene hadde slått seg sammen. Som om jeg var et ekko av Skogen. Vi sto midt i en urskog, og jeg leste om en urskog. Skogene flettet seg sammen. Og plutselig lettet en stor fugl fra et av trærne.

Jeg kaller på vannet og en fugl løfter seg
og viser meg vingen
det er en skog, det er røyk, det er tåke
tåken ler, hendene dine er skitne, beina er skitne
tåken ler, så bryter fuglen opp fra skogen
som en lyd fra stillheten
lyden av regn, jeg hører bitte små skritt
mot bjørkebladene, mot lønnebladene, mot eikebladene
mot jorden, mot vannet

og jeg takker for fotavtrykket på vannet i den uttørkede elven
jeg takker for bladene på trestammen som ikke vil gro
jeg takker for melodien til navnet jeg ikke vil påkalle

Etter turen i Skogen ble vi invitert på middag på den lokalt anerkjente restauranten Fanaberia i Białowieża, etablert av paret Sławek og Lucyna Droń. Som barn kom Sławek til Podlasie på ferie hos bestefaren, som var leder av baptistkirken i Białowieża i årene 1948–1984. Fanaberia er en institusjon – en havn, en base, et galleri, en møteplass. Treinteriøret er badet i varmt lys. På veggene henger malerier av lokale kunstnere. Her arrangeres det litterære kvelder, filmvisninger og utstillinger. Vi setter oss ved bordet, og Ruth serverer oss umiddelbart gresskarsuppe. Varmen sprer seg sakte gjennom kroppen min. Sławek setter seg ved siden av oss. Høy, gråhåret, i lys skjorte og jeans. Ansiktet hans er et åpent, lesbart rom. Jeg spør ham om tiden da de startet restauranten, om maleriene på veggene, om hvem han ansetter, og på hvilke vilkår. Sławek begynner med en anekdote om en av sine ansatte.

«Jeg måtte grave ned et rør med Abraham en gang. Vi gravde og gravde, og plutselig begynte han å le, så jeg spurte ham hva som foregikk, og han sa: 'Jeg gravde like ved for ikke så lenge siden. Tre kilometer herfra.'» Tre kilometer øst for restauranten går grensen til Belarus, som Abraham klarte å krysse ved å grave et hull under grensegjerdet. Sławek ansatte Abraham en stund senere. I begynnelsen var han ikke kjent med arbeidet på kjøkkenet. «Nå lager han pierogi bedre enn jentene herfra», ler Sławek.

Bortsett fra Abraham, som flyktet fra Etiopia, er det to personer fra Eritrea (en av dem er fødselslege av utdannelse) og Ruth fra Kongo som arbeider på restauranten. Ruth tar imot bestillingen vår da vi kommer kalde og sultne etter en tur i Skogen. Hun er gjennomsnittlig høy, beveger seg jevnt og har oppmerksomme øyne. Hun kom for å jobbe her for to år siden, seksten år gammel. Moren hennes forsvant ved grensen, og Ruth ble sendt til et barnehjem. Direktøren ringte Sławek for å høre om han kunne finne en jobb til henne.

«Av det jeg har hørt så søker mange om asylstatus, men noen ganger må de vente opptil fem eller seks timer bare før grensevakten kommer for å gi dem dokumentene med informasjon om asylprosessen», forteller Paulina Weremiuk. Det er andre gang jeg snakker med henne siden hun mottok den sveitstiske Paul Grüninger-prisen i 2023 for sitt arbeid med flyktninger i Skogen.¹ Siden den gang har hun hjulpet til mer sporadisk. «Det var fysisk og følelsesmessig utmattende», forteller hun. Nå er det i hovedsak aktivister som bistår flyktningene. Paulina er også med og gjør det på egen hånd, av hjertets lyst, derfor bor hun i grensebyen Narewka. Hun kommer opprinnelig fra den nærliggende byen Hajnówka. «Jeg måtte sette en grense for meg selv», sier hun, og jeg ser to forskjellige grenser som går nærmest parallelt med hverandre. Paulina underviser i dag i engelsk på en barneskole i Narewka og kan gå ut i Skogen bare i helgene. Nylig fikk hun en melding fra Grensegruppen om en ung mann som trengte vann og mat. Det gikk fire timer fra Paulina fikk beskjeden til hun kom hjem igjen. Han ba om internasjonal beskyttelse, men Paulina kunne ikke være hos ham lenger, og hun måtte på jobb dagen etter. Noen andre kom for å hjelpe ham. Hverdagen som aktivist er full av denne typen umulige situasjoner.

Da vi snakket sammen i november, var Paulinas stemme varm og myk og strømmet jevnt inn i meg. Nå er den ødelagt. «Jeg trodde verden ville se oss som hjelper.» I stedet merker hun en fiendtlighet. Hun er redd for at noen skal gå til angrep, og hun frykter at hjelpen hun gir, vil bli brukt mot henne. Frivillige og aktivister er blitt anklaget for å samarbeide med smuglere. Har noen tystet på Paulina? I Narewka vil ingen si noe direkte til henne, men hun er blitt anklaget for å ha smuglet flyktninger. Noen dager etter festivalen og samtalen vår på Fanaberia, dukker det opp et innlegg på Facebook-siden til den ultranasjonalistiske organisasjonen Narodowa Hajnówkas (Nasjonal Hajnówka), som oppfordrer folk til å jage vekk aktivister og «ulovlige innvandrere». Eller som et står: «Etter noen timer kom vi over en stor gruppe illegale innvandrere som hadde rømt fra oss. Vi kommer til å fortsette med denne typen handlinger (...) der staten svikter, må innbyggerne møte opp.» Som om ikke det var nok, vedtok senatet 25. juli i år en ny lov om bruk av våpen på grensen. Loven sier at en soldat som bruker våpen på en irregulær måte, vil i dette området bli fritatt for ansvar. Loven venter ennå på presidentens underskrift. Vold venter rundt hjørnet.

Hver brukne gren i Skogen får Paulina til å mistenke at noen trenger hjelp. Hun er fortørnet over det nye regelverket som ikke engang tillater henne å gå tur med hunden til favorittstedet hennes. Hun er redd for å invitere venner fra utlandet hjem. Kan mørkhudede mennesker gå fritt i Skogen?

Mot slutten av samtalen vår spør jeg om hun har noe håp. Hun håpet lenge at den nye regjeringen til Donald Tusk ville ha en langsiktig plan og ta hensyn til folk i eksil, til beboerne og naturen. I stedet innførte de nok en gang unntakstilstand, og tok i tillegg en tredjedel av den sveitsiske prisen hun mottok fra henne i form av skatt (når priser egentlig er skattefrie i Polen).

Katarzyna Leszczyńska hadde et lignende håp. Kasia har lyst, krøllete hår og et smil som umiddelbart gjør deg til venn med henne. Hun bor mellom Zürich, Warszawa og Skogen. Hun var i Zürich da PiS-regjeringen i 2021 innførte en lukket sone langs grensen. «Hele regionen ble forbannet», minnes hun. Hun følte på skyld for at hun ikke var der og hjalp til. «Det var en grensesituasjon», sier hun, og jeg ser en annen grense stramme til rundt Skogen. Hun begynte å bli redd for stedet som ellers var så kjært for henne. Hva hjalp henne å håndtere krisen? Jo, møter med flyktninger, og etter hvert innsikten om at hun kunne gjøre noe for dem.

Hvordan ser aktivistenes arbeid ut? Jeg fikk svar da jeg besøkte basen sommeren i fjor. På veien passerte jeg pansrede militærkjøretøy. Soldater kunne sees overalt – på bensinstasjoner, kafeer, i butikker. Fra desember 2022 til januar 2023 hjalp aktivistene totalt 14 500 mennesker. Basen har et lager med sko, klær, soveposer, power banks, telefoner, kaloririk tørrmat. Mange organisasjoner, foreninger og grasrottiltak bidrar til aktivistenes arbeid. Conflict Kitchen Foundation (Kuchnia Konfliktu) tilbyr varm suppe. Foreningen for juridisk intervensjon (Stowarzyszenie Interwencji Prawnej) yter juridisk bistand. Det er alltid minst én advokat til stede som forklarer hvordan man søker asyl. Det er tolker med kompetanse i arabisk. «Det er bra at du kan fransk», fikk jeg høre den første dagen, «det kan komme godt med.» Den juridiske foreningen støtter også aktivistene selv, de støtter alle som har saker i en domstol. Det mangler heller ikke på psykologer. Et eget rom i basen fungerer som en liten sykestue, hvor jeg havnet da jeg snublet og skadet haken mens jeg gikk om natten. En lege hjalp meg. Veggene rundt oss var tettpakket av bandasjer, plaster. Jeg kan huske jeg følte meg som en idiot – jeg var jo ikke den som skulle hjelpes.

Jeg kom tilbake i november noen måneder senere og møtte noen få mennesker. Noen av dem hadde hjulpet til regelmessig i to år. Trettheten deres hang i luften som en tykk tåke. Andre kom og ble noen få eller et titalls dager, andre var fast ansatt, som Magda. «Jeg sto noen meter fra soldaten da han rettet en pistol mot meg», fortalte hun. Jeg var sliten etter å ha kjørt hele dagen og satt på en seng i første etasje i en gammel trehytte i en landsby rett ved grensen. Under første verdenskrig brente den russiske hæren ned landsbyen. Under andre verdenskrig brente nazistene den ned. Hytta jeg satt i ble bygget opp igjen i tradisjonell stil og minner derfor om hytter fra 1700-tallet. «Det er veldig koselig her», sier Matthias, som har kommet fra Tyskland for å hjelpe i to uker.

Magda satt på gulvet og snakket uten stopp, både mye og raskt. Stemmen hennes var som en flokk hjorter som løp gjennom Skogen. Jeg klarte ikke holde tritt med dem. Tankene mine dykket ned i mosen. Jeg hørte fragmenter, staccato-setninger som kom ut støtvis. Skogen er hennes Heimat. Der har hun et småbruk sammen med mannen sin. En tenåringssønn. Kyllingene hennes døde nylig. Sannsynligvis forgiftet korn. Det smertet henne. Magda tar bilder. En gang var Skogen motivet hennes. Hun viste meg bilder av trær, morgentåke i Skogen, traner ved elva. Nå dokumenterer hun arbeidet til Grensegruppen. Hun signerer ikke bildene; hun gjør det ikke for publisitet. Jeg så afghanerens frostskadde føtter. Syrere i soveposer. En lege som behandlet et sår på benet til en mann fra Senegal. «Så skyt hvis du er så modig», sa hun til soldaten, snudde på hælen og løp hjem for å hente et kamera.

Fra basen til Grensegruppen dro jeg videre til forfatterresidensen i Hruszki. Forskere ved Grensen møttes her til et seminar om den humanitære krisen. «Jeg kom til Skogen for ti år siden for å leve i fred», sier kunstner og regissøren Kasia Hertz. Men det har ikke vært noen fred her i årene som har gått. Først kjempet aktivister mot trefelling. Nå kjemper de for livet til flyktninger i grensesonen. Ifølge den amerikanske antropologen Elizabeth Dunn, som forsker på tvungen migrasjon, er det Skogen som gjør grensevaktenes skitne arbeid. Vil det frikjenne vaktene? Har Skogen intensjoner? Kasia har en myk, varm stemme, blond lugg og store mørke øyne. Hun forteller hvordan hun hjelper flyktningbarn med å overvinne traumene fra Skogen. Det hjelper dem å skape nye fortellinger om det de har opplevd. En jente fortalte en historie om et tre hun søkte ly under. Under bladene var hun varm om natten. Treet slapp gjennom måneskinnet, slik at natten ikke ble så mørk.

Skogens egenartede særpreg har forsvunnet. Jeg er anspent. Uansett hvor vi går, er det en pansret hær i nærheten. En gang ville vi ha gått dypt inn i Skogen. Denne gangen skal vi se muren. Jeg kommer til å tenke på ordene til den amerikanske filosofen Wendy Brown. For henne vitner ikke en mur om en nasjonalstat, snarere tvert imot. For henne er denne epidemien det er å bygge murer, et bevis på korrosjonen av en suveren stat, ikke en befestning av dens makt. Hvorfor trenger jeg å se muren? Er ikke et bilde nok for meg? Jeg vil føle jorden den skiller ad. Vi ser på muren fra forskjellige perspektiver, som om det var et maleri man må ha litt distanse til for å kunne verdsette.

Porten for dyr er låst. Det må være en bjelle et sted for bisonen. Det er lett å glemme dyrene i en slik situasjon, men Skogen er et økosystem, ett land i seg selv – ved å bygge stengsler bryter vi forbindelsen mellom planter og dyr som pleide å bevege seg fritt gjennom territoriet, på jakt etter mat eller ly.

Hvor mange mennesker har grensen svelget? Jeg sjekker den seneste rapporten til Grensegruppen. Over femti. Mer enn trehundre er meldt savnet. I et hjørne av den ortodokse kirkegården i Narewka ligger det tre små gravhauger ved siden av hverandre: Mohsen Ahmed Mugahed (Jemen, 26 år), Waseem Abojesh (Syria, 21 år), Ganiyu Olashile Raji (dødsdato 7. desember, 2021).

Grensevakten publiserer også en oversikt over antall personer som har prøvd å krysse grensen. I juli 2022 var det nesten 44 000. Over 41 000 ble sendt tilbake eller presset tilbake. Kun første såkalte refoulement blir registrert. Flyktninger opplever vold på begge sider. Felipe González Morales, som frem til 2023 var FNs spesialrapportør utnevnt av Menneskerettighetsrådet, har utarbeidet en pålitelig rapport. Denne rapporten er imidlertid så langt et kjærlighetsbrev til ingen. Ifølge Association for Legal Intervention and Protecting Rights At Borders er det dokumentert 9515 pushbacks i hele Europa fra mai til august 2023. Hver tredje person er et barn. EUs nye migrasjonslov forutsetter at hvert medlemsland tar imot 30 000 innvandrere eller betaler 20 000 euro per hver person som ikke blir akseptert. Den polske regjeringen la ned veto mot migrasjonsloven. til tross for at noen domstoler anså pushbacks som ulovlig.

Tilbake fra grensen ser vi et banner med et bilde av en død bison og to personer fra Bison Lovers Association, stå på parkeringsplassen. De drikker te fra en termos, en liten tromme ligger ved siden av dem. Ikke langt herfra, i Stare Masiewo, drepte en militærbil en bison for ikke lenge siden. Soldaten må ha kjørt i minst hundre kilometer i timen. Ingen ble holdt ansvarlig.

Mange flyktninger mister livet når de prøver å krysse den slanke Svislach-elven. Elven og grensen ligger side om side som elskere. Cyril, den 32 år gamle sønnen til Zala Marciale fra Kamerun, druknet i den. Hvem var han? Vi kjører til nabolandsbyen Dublany. Ifølge folketellingen fra 2021 bor det to kvinner her, men landsbyen virker forlatt. Som om folk flyktet herfra i panikk for hundre år siden. Det er like stille som i verdensrommet. Trehytter står tomme. Bomull i vinduene, festet med juletrekuler. Foreldreløse bikuber. Du kan høre fugler overalt. De føler seg trygge, de flyr nær. Veien svinger oppover. Du kan ikke se elven nedenfor. Alt du kan se, er et piggtrådgjerde og et feltkjøkken som det kommer røyk i krøller ut fra. Hæren ved grensen. Bak oss står et kjøretøy fra Grensevakten. Vakten kjører bort. Vi vandrer rundt en stund. Vi går tilbake til bilen. Vakten venter ved veien. En kvinne og en mann kommer ut. De vil ha ID-kortene våre. «Du kan ikke komme nærmere enn femten meter», instruerer en tungt sminket vakt meg. Brenner grensen? De noterer navnene våre. De har ingen rett til å gjøre dette, men jeg vil ikke vite fortsettelsen. Det er kaldt, grått og livløst. Vakten sier: «Det er nydelig her, ikke sant?»

*

Jeg ønsker å vinne Skogen tilbake for meg selv. Som en del av Poesi i Skogen-festivalen går vi en tur til dets rike. Det henger en advarsel ved inngangsporten: «Obs! Soldater, politimenn og andre offiserer! Du bryter loven hvis du går inn i det særlige sikkerhetsområdet i Białowieża nasjonalpark uten å være på vakt.» Du kan bare gå inn i Skogen med en godkjent guide. Stadig færre kommer til Skogen. De er redde. Guiden viser oss rundt, spent – hun har savnet Skogen – hun tilbringer mesteparten av dagene i laboratoriet. Trærne, den store skoginfrastrukturen med lav som klamrer seg til grenene, med grener som stikker ut under skogbunnen som hendene til en druknet mann som roper på hjelp, med trær som sover på bakken. Det er som å være i et galleri med mennesker forvandlet til furu, gran, eik. Daphne blir til et laurbærtre for å unnslippe den grådige Apollo. Apollo er ikke motløs, han elsker Daphne selv som laurbær. Jeg trodde det var det sånn det var. Cherokeer kaller trær «stående mennesker».

Slik ser evigheten ut, tenker jeg da. Jeg søker etter ord for det, til ingen nytte. «All poetikk», skriver Glissant, «er en lindring for evigheten.» En enorm urskog på den polsk-belarusiske grensen er en levende fossil. Den er vert for mange truede arter. Designet deres overrasker meg. De polske navnene pirrer fantasien min kjærlig, soppene pniarek obrzeżony (rødrandkjuke) og pniarek różowy (rosenkjuke). De ligner aurikler. Skogen hører mer enn oss.