Instruks for en nedstigning i helvete

1

Det lå en bruktbokhandel rundt hjørnet for hotellet mitt i Damaskus. Ofte pleide jeg å gå innom der, på vei tilbake fra mine gjøremål i eller utenfor byen. Jeg kunne stå lenge og kikke gjennom det elendige utvalget av engelskspråklige bøker mens jeg forsøkte å se for meg hvordan de ulike titlene hadde funnet veien til dette lukkede landet. Det var en hel hylle viet Paulo Coelho, noen obskure bøker om amerikansk utenrikspolitikk; ellers gikk det stort sett i krim, blant annet flere gamle Jo Nesbø-oversettelser og en av de første romanene til Sjöwall og Wahlöö, som handler om en journalist som forsvinner på oppdrag i et fremmed land. Jeg kjøpte sistnevnte, men den gjorde meg nedstemt og ble liggende ulest på nattbordet.

Når jeg er på reise, ønsker jeg nesten alltid å lese bøker som er satt til de stedene hvor jeg befinner meg. Det beriker ikke bare besøket, men gir også ekstra kvalitet til lesningen: Stedsnavnene og skildringene lades med ekstra tyngde, og jeg blir mer oppmerksom på detaljer når jeg vet at jeg skal forholde meg til det som beskrives, også i virkeligheten. Det som gjorde det spesielt å velge bøker å ta med seg til Syria, var at nesten alle verkene jeg ble anbefalt å lese, var forbudt inne i landet. De første gangene jeg skulle krysse over grensen fra Libanon, turte jeg ikke å ta med noe lesestoff som hadde med Syria å gjøre. Selv om det var oversatt til norsk, fant jeg alltid noe jeg så for meg at kunne provosere, dersom noen gikk gjennom bagasjen min på grensen eller mens jeg var ute av hotellrommet. Hvordan ville de reagere på bildet av Assad på omslaget? Eller det syriske flagget omsluttet av flammer?

Etter hvert som jeg ble bedre kjent med landet, fremsto denne frykten mindre og mindre rasjonell. Flere hadde advart om at jeg ikke kunne være forsiktig nok, men det virket bare ikke sannsynlig at myndighetene skulle bry seg om hva jeg valgte å lese, så lenge halve landet lå i ruiner. Hvordan kunne en bok skremme noen når langt verre ting uansett var lett tilgjengelig på internett? En av de første forfatterne jeg etter hvert tok sjansen på å smugle med meg over grensen, var Khaled Khalifa. Han har skrevet flere hyllede romaner som aldri er utgitt i hjemlandet, og jeg oppdaget raskt at dette faktum alene tilla lesningen enda en ny, pirrende dimensjon. På dette tidspunktet var det mest spesielle med Khalifa likevel ikke at bøkene hans var forbudt, men at han selv fortsatt befant seg i Damaskus. Krigen hadde drevet flertallet av forfattere på flukt, andre var blitt fengslet eller drept, men Khalifa insisterte på å bli værende. Jeg hadde diskutert ham flere ganger med en venn i Damaskus, og en dag sendte han meg lenken til et nyskrevet essay som var publisert i The Guardian, der Khalifa ga en inngående skildring av hvordan det føltes å se byen han bodde i langsomt tømmes for venner.

«Å forlate landet ble en epidemi som sveipet gjennom livene våre,» skrev han. «Kafeene ble tømt for sine vanlige kunder. Alt forandret seg veldig raskt. Gatene ble tømt, vinduene mørke og telefonene ble ikke besvart. Alt varslet en forestående katastrofe. Alle kunne merke det. Jeg begynte å lide under en overveldende følelse av tap; Jeg følte at jeg tapte alle vennene mine uten å kunne gjøre noe med det. Akkurat som alle andre som fortsatt befinner seg i landet, var jeg travelt opptatt med å holde meg i live. Vi tenkte ikke lenger på hvem som ville dra. Spørsmålet hadde forandret seg fra ’Når skal du dra?’ til ’Hvorfor er du fortsatt her?’.»

2

Dette var også et av spørsmålene jeg hadde lyst til å stille Khalifa. Bare det at han fortsatt befant seg der, og hadde overlevd å publisere disse skildringene, utfordret mange av de forestillingene jeg først hadde hatt om Syria. I løpet av de tre årene jeg jevnlig besøkte landet, gjorde jeg flere halvhjertede forsøk på å få tak i ham. Jeg snakket med den norske forleggeren og flere andre som hadde kontakt med ham før krigen, men ingen hadde hørt fra ham på mange år. «Jeg bare gråter,» sa en av dem. Jeg sendte ham en melding på Facebook og fikk tak i e-postadressen hans, men Khalifa besvarte ikke henvendelsene mine. Jeg tenkte at han kanskje ikke hadde lov til å snakke med meg, eller at han ikke hadde noen interesse av det, så for å forstå hvordan den litterære offentligheten fungerte under det herskende Baath-partiet, oppsøkte jeg flere syriske forfattere som befant seg utenfor Syria, og som ikke hadde noe å tape på å snakke.

«Alle som vil publisere en bok, må sende manuskriptet sitt til Forfatterforeningen. Dette er en offisiell Baath-organisasjon som er tilknyttet sikkerhetstjenesten,» fortalte Nihad Sirees, en forfatter jeg møtte på en kafé i nærheten av julemarkedet i Berlin. «Hvis de ikke liker den, vil de nekte deg å gå videre med publiseringen. Hvis de sier ’ok’, kan du gi den til forlaget. Deretter må du sende den trykte boken tilbake til Forfatterforeningen, som leser den en gang til.»

Sirees er utdannet ingeniør fra universitetet i Aleppo, og debuterte som forfatter i 1983. Han ga ut flere bøker i hjemlandet og skrev også manuset til flere dramaserier som ble vist på det statlige fjernsynets mest populære sendeflate under den muslimske fastemåneden ramadan. Dette gjorde Sirees umåtelig populær, både hos befolkningen og hos myndighetene. Det var særlig én serie de elsket, med handlingen langt til 1950-tallet, en politisk brytningstid før Baath-partiet kom til makten.

«De begynte å feire meg. Jeg var glad for at de aksepterte det. Men dette forandret ikke planen min,» fortalte Sirees. Da han skrev den andre sesongen, var han blitt så populær og berømt at han fikk den godkjent uten at noen leste manuset. Denne gangen fortsatte han med å fortelle historien om Baath-partiets vei til makten. Først da serien var ferdig innspilt og avertert i mediene og resultatet skulle godkjennes, oppdaget sensorene hva som hadde skjedd. «De begynte å kutte. De tok ut så mye de klarte. Men det var fortsatt tydelig hva jeg forsøkte å si,» fortalte Sirees. «Forstår du betydningen av en syrisk tv-serie som hyller demokratiet? Som kritiserer sikkerhetstjenesten? Som sympatiserer med opposisjonen? Jeg hadde vært en helt, og nå ble jeg en fiende.»

Sirees fortsatte å skrive romaner, men etter dette fikk han dem ikke lenger godkjent av Forfatterforeningen, og de ble derfor utgitt av et forlag i Libanon. En av de mest berømte er The Silence and the Roar, en humoristisk skildring av en forfatter som ikke får lov å publisere i hjemlandet. For sikkerhets skyld skriver Sirees aldri rett ut at det er Syria det handler om, et vanlig grep for å beskytte seg mot problemer med myndighetene.

Så kom revolusjonen i 2011. Et folkelig opprør utviklet seg til en væpnet konflikt, og samtidig som tusenvis av aktivister ble arrestert, begynte myndighetene å kreve at offentlige personer skulle bruke sin posisjon til å vise hvor lojaliteten deres lå. Sirees visste at det var farlig for ham å nekte. «Du kan ikke si at du ikke ønsker å hylle regimet eller Bashar al-Assad offentlig. Du må lyve. Du må si at du er syk, at du er opptatt, eller at du skal reise, et eller annet sånt,» fortalte Sirees. Han ønsket å fortelle verden hva som skjedde i landet, uten å bedrive selvsensur, og i januar 2012 forlot han derfor Syria. Først bosatte han seg i Kairo, deretter fikk han oppholdstillatelse i Tyskland. Derfra så han hvordan den ene etter den andre av kollegaene fulgte etter. «Alle dro. De befinner seg i Europa nå», sa Sirees. «Kanskje de er i Norge. Kanskje i Paris. Kanskje i Nederland. Jeg har tenkt på å vende tilbake til Syria, men jeg er redd for at jeg vil være alene der.»

3

Damaskus er en av verdens eldste byer. Den ligger på en slette, omkranset av lave fjell, og mens forstedene lenge var kontrollert av opprørsgruppene, forble sentrum under syriske myndigheters kontroll gjennom hele borgerkrigen. Når jeg på kveldene så lysene som glitret fra den illegale bebyggelsen som klamret seg fast i skråningene rundt byen, eller når jeg sto på et høyt punkt og så bebyggelsen bre seg utover sletten som et endeløst teppe av sivilisasjon, tenkte jeg på alle dramaene som daglig måtte utspille seg der ute i synsfeltet. I disse årene kunne du ofte høre bombeflyene jage over himmelen, se røyksøylene som steg opp fra de beleirede forstedene, men inne i de tett befolkede sentrumsgatene fortsatte livet likevel med en nærmest absurd normalitet.

I løpet av tiden jeg tilbrakte der, enten for å følge det byråkratiske arbeidet som utspilte seg på kontorene til hjelpeorganisasjonene, eller i påvente av de omstendelige prosessene for å få godkjennelse til å bevege meg videre, fikk jeg en unik mulighet til å utforske denne innkapslede festningen. Jeg besøkte de eldgamle markedene og moskeene, trålet bokhandlere og barer og fikk etter hvert gode venner som loset meg forbi soldatene på sjekkpunktene. «Bare å møte deg kan være farlig,» sa en av disse vennene, likevel var det mange som gladelig gjorde nettopp det. Noen tok meg med ut på restauranter og barer og forsøkte å vise frem det mangfoldige Syria de følte at ikke ble vist frem i vestlige medier. Andre inviterte meg hjem, senket stemmen og åpnet opp om hemmelighetene og traumene sine. «Vi har ingen historier,» sa en ung kvinne. Det tok litt tid før jeg forsto at hun tullet. «Ikke tro på noen som sier at de ikke har en historie,» sa en annen. Visst hadde de historier, hadde så mange historier at de ikke visste hvor de skulle gjøre av dem, krigen var en maskin som produserte historier på bekostning av menneskeliv, men de fleste virket for lengst å ha akseptert at prisen for å fortelle dem som regel var for høy.

En dag satt jeg sammen med noen venner på en restaurant og spiste grillet kjøtt og drakk arak – det lokalproduserte anisbrennevinet som man blander med to tredjedeler vann – da samtalen kom inn på Khaled Khalifa. Til tross for at bøkene hans var forbudt, var han veldig populær også inne i Syria. Kanskje betydde bøkene hans ekstra mye for dem som bodde her, nettopp fordi han selv var blitt værende og skrev fra den virkeligheten de sto midt oppe i, heller enn å sitte trygt forvart i et fremmed land. «Han er et veldig fint menneske,» sa den ene, som kjente forfatteren litt. «Han er ydmyk. Mange andre publiserer én bok og blir høye på pæra, men han er fortsatt helt vanlig.»

«Og så er han modig,» la kameraten hans til. Jeg visste at mange av vennene deres var blitt arrestert, ofte for langt mindre kontroversielle uttalelser enn det Khalifa publiserte i bøkene sine, og siden temaet var på bordet, spurte jeg hvordan det kunne ha seg at Khalifa hadde fått fortsette å skrive når så mange andre ble arrestert bare for å ha postet noe på sosiale medier.

«Jeg tror de er lure som ikke gjør noe mot ham, » svarte den ene. «Kanskje han er mot det syriske regimet. Men han snakker også ut mot islamistene. Det kan også hende han nyter mer beskyttelse fordi han er så kjent. Og så nevner han ikke navn. Han nevner aldri navnet til presidenten.»

4

Jeg har ofte tenkt på det å få bøkene sine forbudt som den høyeste mulige anerkjennelse. Det er kanskje en romantisk idé, et uttrykk for privilegier, men for en som har vokst opp i en tid der litteraturen fremstår mer og mer tannløs og marginal, en slags identitet man velger å omfavne mer av nostalgi enn av nødvendighet, er det noe uimotståelig ved tanken på at en enkelt roman kan bli sett på som en trussel mot et helt maktapparat.

Hvis man forfølger denne logikken, er det ingen syrisk bok som har oppnådd noe høyere skussmål enn romanen Skallet av Mustafa Khalife. Det er en skildring av brutaliteten i det syriske fengselsvesenet på 1980- og 90-tallet, som til tross for at den var strengt forbudt, fikk så stor innflytelse på unge lesere at enkelte har kalt den «boken som startet en revolusjon». Khalife motsatte seg denne merkelappen da jeg møtte ham i forbindelse med den norske lanseringen i 2018, men det var likevel ingen tvil om at tanken smigret ham. «Ingen enkelt roman kan starte en revolusjon,» sa han. «Det beste man kan si om boken, er at den har bidratt til å øke den politiske bevisstheten blant syriske ungdommer.»

Fortelleren i Skallet er en filmskaper som vender tilbake til Syria etter åtte år i eksil. I åpningsscenen sitter han på flyplassen i Paris og drikker vin sammen med kjæresten sin, som prøver å snakke ham fra å reise. Han beroliger henne med at alt er i orden. Da han lander i Damaskus noen timer senere, blir han umiddelbart arrestert, beskyldt for å være medlem av Det muslimske brorskap. Påstanden er absurd siden fortelleren er kristen, men protestene hans gjør bare situasjonen verre. Medfangene stoler ikke på ham og mistenker ham for å være en spion. Fangevokterne behandler ham ekstra ille fordi de ser på ham som en forræder. Tittelen Skallet refererer til den mentale kokongen fortelleren lager rundt seg for å overleve det som blir et fjorten år langt helvete i det fryktede Palmyra-fengselet, som ligger langt ute i den syriske ørkenen. Mustafa Khalife sonet selv over ti år der som politisk fange og har basert mye av boken på sine egne erfaringer. «Jeg kom ut av fengsel i 1994, og i ti år gikk jeg og tenkte på å skrive boken,» fortalte Khalife da vi snakket sammen i forfatterleiligheten på Litteraturhuset i Oslo. «Problemet var hvordan jeg skulle gå fra idé til gjennomføring. Det viktigste hinderet var min egen sikkerhet. Hvordan kunne jeg utgi boken i skyggen av sikkerhetstjenestene til Hafez al-Assad?»

Selv om han hadde sluppet ut av fengsel, var han under streng observasjon, huset hans ble gjennomsøkt og han ble jevnlig innkalt til avhør og utspurt om hvem han var i kontakt med. Han hadde dessuten forbud mot å reise ut av Syria. Det var først i 2002, etter at Bashar al-Assad hadde overtatt makten etter faren, at Khalife turte å begynne å skrive. Han fikk smuglet manuset til Paris, der den vekket interesse hos forleggerne. Khalife sa han likevel ikke ville gi ut boken mens han selv befant seg i Syria, og mot slutten av 2005 bestemte han seg for å forlate landet. Han bestakk en offiser i sikkerhetstjenesten for å få reisedokumenter, det siste problemet var hvordan han skulle få med seg den eneste originalversjonen av manuset. «Jeg visste at de ville lete gjennom bagasjen min. Så det beste var å gjemme det rett foran øynene deres,» sa han. «Jeg forlot landet med boka i hånden.»

Boken kom først ut i Frankrike, og ble senere gitt ut på arabisk av et libanesisk forlag. Til tross for at den var forbudt i Syria, var den lett tilgjengelig på internett og ble også solgt under disk hos enkelte venstreradikale bokhandlere. En av dem som leste boken da den begynte å sirkulere i Syria før krigen, var en kamerat av meg som tidligere jobbet som journalist i Damaskus. Han var i flere år aktiv i den revolusjonære bevegelsen før han forlot landet i 2014. Nå bor han i Oslo, og har ofte snakket om angsten og skyldfølelsen som krigen har etterlatt hos ham. Den kvelden Khalife skulle snakke på Litteraturhuset, dro vi sammen for å høre på, og da vi sto og røyket utenfor etter arrangementet, gikk kameraten min opp til Khalife for å stille ham et spørsmål. De snakket en stund sammen på arabisk. Etterpå, da kameraten min og jeg gikk videre for å ta en øl, spurte jeg hva han hadde spurt om.

«Hvordan han beholdt sin mentale helse,» sa han.

«Og hva svarte han?»

«Gjennom å lese.»

5

Den siste gangen jeg besøkte Syria, var i juni 2019. Det var bare noen uker til jeg skulle levere manuset til min egen bok, og jeg visste at det kunne gå lang tid før jeg fikk mulighet til å vende tilbake. Dagen før jeg reiste inn over grensen, sendte jeg Khaled Khalifa en ny melding. Jeg forklarte at jeg kom til å være i Damaskus noen dager, og til min store overraskelse svarte han med en gang. Han ville gjerne møte meg, skrev han, men utviste også en viss skepsis. «Jeg trenger å vite forutsetningene,» skrev han. «Om du skal være alene.» Dette var ikke så rart, siden journalister som besøker Syria vanligvis ikke får lov å gjøre intervjuer uten en tolk fra informasjonsministeriet til stede. Jeg sa at jeg kom til å være alene, og så avtalte vi et passende sted.

De neste kveldene lå jeg på sengen på det trange hotellrommet og leste Khalifa-romanen Ingen kniver på kjøkkenet i denne byen. Den er skrevet før krigen, men kunne like gjerne vært en skildring av den paranoide og mistroiske verden jeg nå befant meg i, en verden av «kristne som var redde for muslimer, minoriteter som var redde for majoriteten, og massene som var redde for de fås despotiske styre. Ulike grupper, religioner og klaner var redde for presidenten og det hemmelige politiet hans, mens presidenten var redd for sine egne medhjelpere og sikkerhetsvakter».

Jeg skulle møte Khalifa på en kafé i sentrum av Damaskus. Det var en type etablissement du kunne funnet hvor som helst i verden, med bråkete espressomaskin og unge mennesker som leste eller jobbet på bærbare datamaskiner. Da jeg kom inn døren, satt han ved et høyt bord i et hjørne av rommet, og med sitt ikoniske utseende var han lett å kjenne igjen. Han er en kraftig mann, med tynne, plirende øyne og en børste av hvitt hår på toppen av hodet. Hele mannen utstrålte den samme livsbejaende appetitten som finnes i alle bøkene hans, en appetitt på mat og alkohol og kvinner og sigaretter og historier, men for øyeblikket ville han bare ha en kaffekopp. Han hadde dessuten sluttet å røyke, noe som ga ham en aura av resignert ro. «I over tretti år røyket jeg femti sigaretter om dagen,» sa han. «Nå har jeg ikke røyket på ...» Han så på telefonen sin. «Førtifem dager. Det har gjort underverker for helsen min. Jeg skal holde opp i ett år, og så skal jeg begynne igjen. Jeg elsker tobakk så mye».

Noe av det første han sa til meg, var at han ikke hadde lov til å gjøre intervjuer. Han kunne snakke med meg, og han kunne snakke med folk på telefon, men en del av avtalen hans med myndighetene var at han ikke hadde lov til å møte fremmede journalister som kom til Damaskus. «Det er så dumt. Halve landet er ødelagt, og de bryr seg om man gjør intervjuer. Men det er for å sende et signal,» sa han. Det som gjorde ham ekstra forsiktig, var at han hadde skrevet en ny roman, som nettopp var levert til vurdering hos Forfatterforeningen. Denne gangen var handlingen lagt så langt tilbake i tid at han hadde et håp om at den kunne slippe gjennom sensuren. «Det vil være veldig bra for meg. Jeg kjenner alle bokhandlerne. De kommer til å stille den ut i vinduet. Det er viktig for alle leserne mine her i landet,» sa Khalifa.

Jeg snakker ikke arabisk, og engelsken hans var ikke den beste, men han hadde en intens tilstedeværelse, besvarte spørsmålene mine velvillig, og da jeg spurte om jeg kunne referere fra samtalen vår, sa han at det ikke var noe problem. «De vil sikkert komme og spørre meg ut etter dette møtet. Men jeg kjenner dem. Noen av dem er vennene mine. Det er normalt for oss,» sa han.

Jeg hadde tatt med meg Ingen kniver på kjøkkenet i denne byen, som var utgitt på norsk tidligere den samme måneden. Han hadde ikke hatt den fysiske utgaven i hende før og sa begeistret at han måtte sende et bilde til oversetteren. «Hun sa jeg skulle få se den, og jeg sa til henne: Hvordan skal vi få til det? Jeg er jo i Damaskus,» lo han. Det var som om han selv var fascinert av hvordan han hadde klart å bli værende her gjennom alt som hadde skjedd. «Jeg kunne ikke dra. Jeg elsker dette landet så mye. Hva skal jeg gjøre i Paris? Eller i Berlin?» Han fortalte om et besøk i Berlin året før, hvordan han der støtte på gamle venner nesten uansett hvor han snudde seg, likevel foretrakk han altså usikkerheten og ensomheten her i Damaskus. «Jeg kan nesten ikke tro at vi levde gjennom det vi gjorde,» sa han.

Huset der han hadde holdt ut disse årene, lå i Berze, en forstad til Damaskus som hadde vært splittet mellom regimet og opprørerne, og gjennom de verste krigsårene hadde det bare vært noen hundre meter fra døren hans til frontlinjen. Ingen strøm, ikke noe vann, bare den kontinuerlige bombingen dag og natt som fikk hele bygningen til å rise. «Det stoppet aldri. Mange netter måtte jeg sove på gangen for å holde meg unna vinduene. Og det var kaldt. Særlig vintrene var grusomme,» sa han.

«Kommer du til å skrive om det noen gang?» spurte jeg.

«Kanskje,» svarte han. «Men det er bedre å glemme.»

6

Khaled Khalifa ble født i 1946, i en liten landsby noen få mil nord for Aleppo. Han har til sammen ni brødre og fire søstre, og selv om det ikke var bøker i huset, vokste han opp omgitt av historier. Moren var religiøs og fortalte han myter og legender. Den eldre broren var kommunist og introduserte ham for Marx og Engels. «Etter det ville jeg bare være i biblioteket. Hele livet mitt har vært der. Fra jeg var elleve år, visste jeg at jeg ville bli forfatter,» fortalte han.

Da han var 21 år gammel, skrev han sin første roman, men valgte å ødelegge den fordi han ikke syntes den var god nok. Isteden begynte han å studere jus på universitetet. Han var en villmann, har han sagt i andre intervjuer, som enten leste eller var full, som ville lære alt om livet, og etter at studiene var ferdig, bestemte han seg til foreldrenes store sorg for å satse på et liv som forfatter. Det var ingen penger i det, familien hadde allerede nok problemer med myndighetene, men de neste årene satt han hjemme og skrev hele natten, etter at huset var blitt stille.

Han debuterte 29 år gammel med den eksperimentelle romanen Forledelsens vokter (1993). For å livnære seg begynte også han å skrive tv-serier, noe som gjorde ham berømt og, enda viktigere, skaffet ham aksept for sitt yrkesvalg fra familien. På slutten av 90-tallet flyttet han fra Aleppo til Damaskus, der han begynte å skrive fast på en kafé som het Journalist’s Club. Han kjente eieren og hadde et fast bord der han fikk sitte i fred og jobbe. «Det var som et paradis for meg,» sa han. Hver dag i tretten år satt han der og skrev på det som skulle bli gjennombruddsromanen Hatets lovsang (2006). Den tar utgangspunkt i et av Syrias store traumer, nemlig den glemte konflikten på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.

Fortelleren er en ung kvinne som verver seg til Det muslimske brorskap, som på den tiden drev en geriljakrig mot myndighetene. De drepte alawitter og fremstående medlemmer av Baath-partiet, og myndighetene svarte med å arrestere eller drepe alle de mistenkte for å stå i ledtog med opprørerne. «Aleppo var blitt en vemodets og hastebegravelsenes by, et sted der folk sørget i taushet,» skriver fortelleren. «Det var dyp sorg i mødrenes blikk, for morderne spankulerte rundt i uniform bare noen meter unna.» Det er også en skildring av hennes familie, som rommer hele kompleksiteten i det syriske samfunnet. Onkelen Bakr er en av lederne i organisasjonen. En av brødrene er attentatmann og blir arrestert og sendt til fengselet i Palmyra-ørkenen. Da presidenten nesten blir drept i et attentat, sender han hærens elitestyrker dit for å massakrere alle de innsatte. En annen karakter i boken er en soldat som nekter å være med på denne aksjonen, og som derfor blir degradert fra sin posisjon i spesialstyrkene; senere gifter han seg med en av fortellerens tanter. En annen tante blir gift med en jemenittisk kommunist som vender tilbake til troen og med hjelp av CIA begynner å smugle våpen til opprørerne i Afghanistan. Hele boken syder av slike overskuddspregede avstikkere og sidesprang, samtidig som den bærende nerven er fortellerens indre kamp mellom seksuell drift og religiøs overbevisning.

«Jeg mente at det å bryte med dem vi er glad i, var en form for renselse som ga oss styrke, en styrke som ledet til et storslått hat,» sier hun et sted. Halvveis i boken blir hun satt i fengsel, og det er her hun hører nyhetene om hvordan Brorskapet har tatt over makten i Hama, en stor by på sletten sør for Aleppo. Hæren svarte med å omringe byen, og bombe den med artilleri, før soldater gikk fra hus til hus og henrettet folk de mistenkte for å ha støttet opprørerne. Mellom ti og tretti tusen mennesker ble drept, og minnet om denne sekteriske konflikten var et av de største tabuene i det syriske samfunnet. Da Hatets lovsang kom ut i Damaskus i 2006, ble den raskt forbudt. Året etter kom den ut på nytt på et libanesisk forlag og ble nominert til den Internasjonale prisen for arabisk fiksjon, ofte kalt den arabiske Booker-prisen. «Hvis jeg hadde vunnet Booker-prisen, ville regimet hatt et stort problem. Jeg tror kulturministeren pustet lettet ut da jeg tapte,» sa Khalifa i et intervju med New York Times i 2008.

Journalisten påpekte at det likevel var tegn til at Khalifa har tatt visse forholdsregler, for eksempel nevnes aldri navnet på broren til presidenten, som var sjef for spesialstyrkene som utførte massakren i Palmyra-fengselet, og han bruker aldri ordet alawitter. Khalifa fortalte i intervjuet at det å bli sensurert var normalt for dem, og at han ofte kjente dem som jobbet i sensurapparatet. «Jeg kan ringe dem og spørre: ’Hvorfor i helvete måtte du sensurere boken min?’ Og de svarer: ’Hvorfor i helvete måtte du skrive om dette?’,» sa Khalifa, som mente at vestlige forfattere og journalisters oppheng i sensuren for ham fremsto moralistisk. «En bok er ikke bedre bare fordi den har blitt forbudt,» sa han.

7

Noe av det jeg liker best ved romanene til Khaled Khalifa, er hvor uanstrengt de rommer hele den kompleksiteten som til sammen utgjør Syria. I løpet av de årene jeg selv rapporterte fra landet, ble jeg nesten drevet til vanvidd av informasjonskrigen, alle de ulike tolkningene av hver minste hendelse, en vanvittig polarisering som gjorde at folk på ulike sider av konflikten nærmest levde i parallelle virkeligheter. Bare i bøkene til Khalifa lot denne verdenen seg romme, fikk jeg noen ganger inntrykk av, der kunne de mange ulike perspektivene eksistere side om side mellom to permer, ofte i tankestrømmene og erfaringene til en og samme person.

Ingen av hans romaner rommer mer av dette voldsomme, kontrastfylte overskuddet enn Ingen kniver i kjøkkenet på denne byen. Boken kan leses som en naturlig fortsettelse av tematikken fra Hatets lovsang og skildrer et samfunn fullt av splid, mistro og paranoia. «Menn spionerte på kvinner. Drapsmenn gjemte seg i de lange, trange smugene og bestakk underbetalte politimenn for å se mellom fingrene med det de drev med. Pensjonerte soldater søkte jobb som kelnere. Guttene som vokste opp på landsbygda, drømte om å jobbe for det hemmelige politiet,» sier fortelleren, en ung mann som er født i 1963, samme år som Baath-partiet kom til makten.

Boken følger livet hans fra barndommen til langt ut på 2000-tallet og er også en hyllest til Aleppo, denne eldgamle handelsbyen der hvert eneste hus er et skattekammer av lukter og smaker og historier og hemmeligheter. Gjennom lange digresjoner, fortellinger inne i fortellinger, brev, sagn og skrøner følger vi familiemedlemmer ut i verden og hjem igjen, inn og ut av forhold og religiøse og politiske overbevisninger. Enkelte av formuleringene jeg har understreket i boken, som omtaler andre skriftstykker forfatteren siterer underveis, kan også fungere som beskrivelser av romanen selv: «... en manisk og illeluktende feiring av et Aleppo som nå var preget av bunnløs frykt og avstraffelse. Folk var prisgitt det hemmelige politiet og korrupte tjenestemenn uten andre kvalifikasjoner enn å kunne danse i ring hver gang presidenten holdt folkeavstemning,» skriver fortelleren et sted. Og et annet: «Han skrev langt og i nydelige vendinger om hvor skamfull han var som måtte være vitne til dette kapittelet i landets historie. Om femti år kom alle til å late som de hadde glemt det, for i det hele tatt å orke å møte blikket til hverandre».

Når man leser bøkene i dag, er de fulle av forvarsler. Khalifa fortalte meg at den opprinnelige tittelen hans på boken var «Parallelle liv», en referanse til hvordan livet til fortelleren fra fødselen av løp som en parallell til Baath-partiets styre og utspilte seg i skyggen av dette. «Regimet lever på den ene siden av en vegg, og folket lever på den andre. Selv med det massive sikkerhetsapparatet som overvåker borgerne, vet de ingenting om det syriske folket. Samtidig som det syriske folket vet alt om dem,» sa Khalifa. «De er blendet av sin egen makt. Derfor ble de sjokkert da folket kom ut på gatene i 2011.»

Da demonstrasjonene begynte, var det likevel folket i Aleppo som var mest tilbakeholdne. En av grunnene var at så mange av byens borgere er handelsmenn som levde godt av at ting fortsatte som før, en annen at de fortsatt bar med seg traumet av det som skjedde på 1980-tallet. Byen forble derfor skjermet for de verste krigshandlingene fram til sommeren 2012, da opprørerne rykket inn i det fattige Øst-Aleppo. Fra det tidspunktet av skar frontlinjen tvers gjennom selve bykjernen. De eldgamle moskeene og de verdensberømte markedene havnet midt i skuddlinjen, og store deler av byen ble jevnet med jorden av myndighetenes tønnebomber. Etter fire år klarte de til slutt, med militær støtte fra Russland og Iran, å ta tilbake kontroll over byen, som nå lå i ruiner. «Hvis du snakket om Aleppo i utlandet før, visste folk knapt hvor det var. De forbandt det med turist-ting, som festningen og markedet,» sa Khalifa. «Men nå vet alle om Aleppo,»

Selv hadde han fortsatt ikke vært tilbake i fødebyen etter at slaget var over. Han fortalte meg at han ikke engang klarte å se på bildene, at han forsøkte å beskytte det minnet han bar inne i seg. «Folk har sendt meg bilder både på Facebook og på Twitter og på e-post, men jeg ser ikke på dem,» sa han. «Jeg vet hva som har skjedd. Jeg har snakket med familien min. Men jeg vil ikke se det. Hvis jeg drar tilbake, kan det hende at hjertet mitt blir ødelagt.»

8

I 2013 ble Khaled Khalifa rammet av et hjerteinfarkt. Dette var et av de blodigste og mest kaotiske årene, da frontlinjene fortsatt var uklare og ingen ennå visste hvilken vei krigens pendel ville svinge. Mens han lå på sykehuset i Damaskus, i dagene etter infarktet, begynte Khalifa å tenke på hva som ville skje med liket hans dersom han nå skulle gå hen og dø. Dette spørsmålet ga ham ideen til en ny roman, og like etterpå begynte han å skrive på Døden er et slit, den første av bøkene hans som utspiller seg med borgerkrigen som bakteppe.

Hovedpersonen i romanen er Bolbol, en ung mann som akkurat har mistet faren sin. Det siste faren sier til ham før han ånder ut på et sykehus i Damaskus, er at han ønsker å begraves i Anabiya, den lille landsbyen der han ble født, nord for Aleppo. Stedet går igjen i flere av bøkene til Khalifa, på samme måte som Macondo hos Gabriel García Márquez og Yoknapatawpha County hos William Faulkner. Begge er blant Khalifas aller største inspirasjonskilder. Hele Døden er et slit kan på mange måter leses som en hyllest til Faulkners As I Lay Dying. I løpet av noen få dager følger vi Bolbol og hans to søsken mens de noe motvillig frakter liket av faren i en kassebil gjennom et krigsherjet og sønderrevet Syria. «De kjørte gjennom folketomme landsbyer. Husene var stort sett jevnet med jorden, og de som sto igjen, var fraflyttet. Det var tydelige spor etter voldsomme kamper. Lukten av fersk død hang i luften, og de så det som måtte være massegraver overalt,» fortelles det. På veien må de forsere snikskyttere og umulige sjekkpunkter, korrupte offiserer og utenlandske islamister; samtidig som kroppen til faren bokstavelig talt går i oppløsning bakerst i den trange kassebilen: «De tjukke teppene greide ikke lenger å pakke inn stanken som trengte seg inn i nesen deres. Det hadde bult såpass mye ut at det ikke var lenge igjen før det kom til å eksplodere. Det hadde ligget i tre hele dager. Hvis det hadde ligget ute i friluft, ville lukten ha tiltrukket seg åtseletere i flere kilometers avstand.»

Khalifa gir i denne romanen en tragikomisk skildring av den surrealistiske krigsvirkeligheten, der døden er blitt mer hverdagslig enn livet, samtidig som han skildrer det politiske bakteppet for krigen med en slags illusjonsløs resignasjon.

«Regimetilhengerne var stort sett for å brenne landet fra nord til sør. De jublet over nedslaktningen som foregikk, som om de var skråsikre på å vinne. Fire år senere var de ikke like sikre lenger, men de oppfordret fortsatt til å brenne ned hele byer eller rive dem ned over hodene på de som bodde der. På motsatt side fantes det grupper som sto for akkurat det samme. De ville at regimetilhengerne skulle brenne i sin egen seng, og de ville drepe dem, alle sammen. Bolbol lurte på hva de ville oppnå, hva slags seier det kunne være for noen av dem, når begge sider lå badet i blod til slutt.»

Mens de reiser gjennom denne virkeligheten, rulles også livshistoriene både til faren og de tre søsknene opp i lange tilbakeblikk. Faren tilhørte den gamle generasjonen av syriske dissidenter som husket tiden før Baath-partiet, og hadde vært en helt for mange av opprørerne, noe som skaper problemer for dem på flere av sjekkpunktene og i en spesielt minneverdig scene fører til at selve liket blir arrestert. Bolbol er en mye mer engstelig person som bare vil leve sitt liv i fred og ikke dras inn i noen side av konflikten.

«Bolbol så ofte for seg at hele samfunn begikk selvmord sammen i protest mot at livet hadde blitt så grisete, og han holdt ikke ut tanken på å leve blant folk som egget til blodbad, folk som vekket til live gamle konflikter fra langt tilbake i historien for å rettferdiggjøre den nedslaktingen de selv var ansvarlige for. Han var overbevist om at dette var hans personlige problem, og ikke noe menneskeheten som helhet strevde med. Folk mister seg selv, men så finner de seg selv igjen når de slår seg sammen med noen de tror de ligner på, eller forandrer seg for å ligne andre, selv om alle sammen til slutt drukner i tomheten.»

Khalifa fortalte meg at hele det minnerike plottet i romanen egentlig bare var et påskudd for å gi liv til denne skikkelsen, som han hadde båret med seg som en idé i tjuefem år. Da jeg svarte at det var lett å kjenne seg igjen i den resignerte og engstelige karakteren, fortalte Khalifa en historie. Etter at boken kom ut på tysk, hadde han vært på et litterært arrangement i Zurich. Etter opplesningen ble det åpnet for spørsmål fra salen, og en 80 år gammel dame reiste seg og spurte om hun kunne ta ordet først, siden hun hadde dårlig tid fordi hun skulle rekke et tog. «Hun hadde vært barn under andre verdenskrig,» fortalte Khalifa. «Og hun sa: 'I 65 år har jeg ventet på at noen skal skrive om mitt liv. Og jeg har ikke funnet noen som har klart det, før jeg leste din bok. Jeg er Bolbol. Vi er alle Bolbol’. Så gikk hun for å rekke toget.»

9

Boken kom på norsk i februar 2020. Samme måned dukket Khalifa opp som gjest på den internasjonale litteraturfestivalen i Bergen. Vi hadde ikke sett hverandre siden Syria, men vi hadde holdt kontakten på tekstmelding, og da jeg støtte på ham sammen med et større følge utenfor Litteraturhuset, fortalte han vennene sine om møtet vårt i Damaskus. «Det var så farlig for meg,» sa han. «Jeg har egentlig forbud mot å møte utenlandske journalister.» Der og da var det en god historie, men faktum var at hele møtet vårt i Syria hadde forløpt så avslappet og uproblematisk at jeg aldri hadde tatt ordentlig inn over meg hva slags sjanse han hadde tatt.

Når jeg begynte å tenke over det, var fortsatt mye av den virkeligheten han levde i mystisk for meg, for eksempel hvorfor han ikke hadde lov å møte meg i Syria, men kunne gjøre akkurat så mange intervjuer han ville når han befant seg utenfor landet. I løpet av dagene i Bergen deltok han i flere panelsamtaler og snakket med en haug journalister. En formiddag satt vi og snakket lenge sammen på pauserommet på Litteraturhuset. Selv om han forsto engelsk godt, foretrakk han å snakke gjennom en oversetter som hadde flydd inn fra London for festivalen. Jeg spurte om boken han hadde levert til sensuren sist vi møttes, den han hadde håpet skulle komme ut i Syria. Romanen handler om folkemordet på assyrerne i begynnelsen av det tjuende århundre, fortalte han, det var derfor han hadde trodd han skulle slippe gjennom sensuren, men han hadde ikke hatt noe hell denne gangen heller. «Temaet kan nok relateres til det som skjer i dag,» sa han, som en slags forklaring. Jeg spurte hva han trodde de var så redde for, og han svarte at han ikke trodde de egentlig fryktet innholdet. «Det er bare sånn de gjør det. Det er ryggmargsrefleksen deres,» sa han. Generelt virket han litt lei av å snakke om hele temaet. «Bøkene mine ble forbudt, ja, men noen av vennene mine tilbrakte halve livet sitt i fengsel bare for å snakke på en kafé,» sa han, nesten irritert. «Hva er en forbudt bok sammenlignet med det å miste friheten sin?»

Han sammenlignet det med å være forfatter i Sovjetunionen og sa at han ville stå i tradisjonen etter Bulgakov, som skrev tre versjoner av Mesteren og Margarita fordi sovjetiske myndigheter ødela de to første utgavene av manuskriptet. «All skrift må være mot diktaturet. Det er vår plikt å avsløre diktaturet. Dette har alltid vært plikten til forfattere,» sa Khalifa. Kvelden før hadde han deltatt på en opplesning sammen med en rekke unge elever fra Skrivekunstakademiet, og jeg spurte hva slags inntrykk han fikk av de norske forfatterne han møtte her. «De ser åpenbart ting annerledes, og de har ikke våre problemer. Men disse forfatterne må ta ofrenes side,» svarte han. «Å skrive er å ta de svakes parti. Hvis skrivingen ikke skaper frykt for dem som sitter med makten, har den ingen verdi.»

Den siste kvelden min i Bergen var jeg ute og tok noen drinker sammen med Khalifa og to andre forfattere med bakgrunn fra Libanon og Irak. Khalifa snakket mesteparten av tiden, underholdt med en strøm av historier på arabisk. Etter en stund gikk de andre lei av å oversette for meg, for alle fortellingene hans var så kompliserte, og ble bare sittende å se på at hans snakket. Han hadde en enorm energi, det var som om han boblet over av anekdoter, betraktninger, og selv når de andre ristet trist på hodet, tok det ikke lang tid før han eksploderte i en buldrende latter. Da det nærmet seg midnatt, skulle vi finne en ny bar og ta et siste glass i nærheten av hotellet. På veien pekte Khalifa ut lysene fra bebyggelsen i fjellsiden og sa at det minnet ham om Qasion, fjellet som troner over Damaskus. Det var kaldt, og vi fant til slutt en gammel bar i nærheten av hotellet. Jeg tenkte at det ikke var akkurat det vi lette etter, og spurte om han heller ville gå et annet sted, men han klappet bare på et av de runde bordene og sa at den minnet ham om baren i Baron hotell, det berømte landemerket i Aleppo der Agatha Christie skrev Mord på Orientekspressen. Det var som om han hele tiden navigerte etter et indre Syria, at han ikke bare klamret seg fast i hjemlandet, men også bar det med seg på sine korte besøk i utlandet.

«Nittifem prosent av vennene mine har dratt fra Syria, og når jeg reiser rundt i verden og møter dem, vet jeg ganske sikkert at de ikke kommer tilbake. Men like sikkert vet jeg at de ikke er lykkelige,» sa han fra scenen på Litteraturhuset i sin hovedpost på programmet, da intervjueren spurte om hvorfor han hadde valgt å bli værende i hjemlandet.

«Det er hjemmet mitt. Det er landet mitt. Hvis regimet vil forlate Syria, er de velkomne til å dra. De kan også drepe meg i morgen. Det er greit for meg,» sa Khalifa til den fullsatte salen. «Jeg har hatt et interessant liv, og elsket vakre kvinner. Hvis jeg forlater Syria nå, vet jeg at jeg aldri kommer tilbake. Og hvis jeg ikke kommer tilbake, er det som å dø. Hvis jeg dør nå, dør jeg i det minste hjemme. Så jeg har bestemt meg. Folk dør i fangenskap og livet mitt er ikke mer verdt enn deres. Syria vil produsere titusenvis av Khaled Khalifa-er.»

10

Da Khalifa ble gitt ut på norsk første gang, med Hatets lovsang, var omslaget på boken dekket av et stort syrisk flagg. Det var i 2011, samme år som folk først tok til gatene for å protestere mot myndighetene. Et betegnende eksempel på hvor dypt landet er splittet siden den gangen, er hvor forskjellig folk forholder seg til dette flagget i dag. Inne i landet er det allestedsnærværende, vaiende fra enorme flaggstenger og malt over jerngitrene som kjøpmennene trekker ned foran butikkene sine etter stengetid. Opprørerne og opposisjonen har samtidig omfavnet et annet flagg, som stammer fra tiden før Baath-partiet kom til makten. For mange som befinner seg i eksil, er dette det eneste flagget de lenger forholder seg til, og som de har hengende over sengene sine, mens det offisielle syriske flagget er blitt et forhatt lojalitetssymbol.

På tross av alt som har skjedd, på tross av hvordan hele det syriske samfunnet har raknet, fremstår den skildringen Khalifa ga av hjemlandet sitt før krigen, likevel enda mer aktuell i dag enn noen gang tidligere. Etter hvert som myndighetene tvinger stadig nye områder av landet tilbake under sin kontroll, gir disse romanene det som fremstår som den mest sannferdige beskrivelsen av det samfunnet som ligger igjen i ruinene. Aleppo er mer enn noen gang vemodets og hastebegravelsenes by, et sted der folk sørger i taushet. Det er fortsatt dyp sorg i mødrenes blikk, for morderne spankulerer rundt i uniform bare noen meter unna. Jeg har ofte tenkt at det ligger et slags håp i dette, at en forteller av Khalifas kaliber kan bidra til å brolegge noe av den dype splittelsen som gjør det så vanskelig for det syriske folket å bevege seg videre. Men da jeg spurte om han trodde at litteraturen kunne spille noen slik rolle, svarte han som om spørsmålet bare var dumt, nok en romantisk idé fra noen som ikke har vært tvunget til å leve med konsekvensene.

«Det er umulig. Det spiller ingen rolle hva vi gjør. Det er ikke et individuelt prosjekt. Det kan bare bli en løsning gjennom et demokratisk Syria,» svarte han. «Syria må bli et land for det syriske folket. Det er et multikulturelt samfunn, og vi må gi det tilbake til folket.»

Slik det ser ut nå, vil mange av dem, både av forfattere og lesere, isteden fortsette sin løsrevne eksistens, spredd rundt på kloden, der de langsomt tilegner seg nye og fremmede språk. Da jeg nylig lånte den norske oversettelsen av Hatets lovsang på en filial av Deichmanske bibliotek i Oslo, kom det en mann bort til meg akkurat idet jeg skulle registrere boken i låneautomaten.

«Skal du lese denne boken?» spurte han skeptisk, på plettfritt norsk.

«Ja,» svarte jeg, uten helt å forstå hva han ville. «Har du lest den?»

«Nei,» sa han og pekte på omslaget, med det syriske flagget. «Men jeg kommer fra dette landet.»