Møte med Burroughs

City College ligger Uptown på Manhattan, på en høyde i utkanten av Harlem, ikke langt fra sagnomsuste Apollo Theater, som har hatt de fleste fargete entertainere fra jazz og show biz på plakaten. Like spennende er kanskje de kursene City College har hvert år i creative writing med kjente forfattere som forelesere. I vinter var William Burroughs gjesteforeleser og ledet et kurs han hadde kalt «The Literature of the Super-Natural».

Vi¹ stakk innom klassen et par ganger en uke i februar. Kurset holdt til i en brakke på campus og hadde samlet 30-40 studenter i tjueårsalderen. Burroughs satt ved et bord ved den ene langveggen i det halvkalde rommet, som stadig ble tettere av sigarettrøyk. I den grå dressen med diskret rutemønster, vest og slips, kunne han like gjerne vært embetsmann i finansdepartementet, med særlige oppgaver innen økonomisk langtidsplanlegging. Han har en lavmælt stil, han snakker rolig og langsomt, hever aldri stemmen. Foran seg har han et manuskript, som han av og til støtter seg til når han snakker, og han lar seg tålmodig avbryte av studentene. Særlig er det en ung pike i første rekke, rett foran ham, som har vanskelig for å holde seg taus. Hun har stadig referanser til egne opplevelser, til naboer, familie osv. Min begynnende irritasjon over avbrytelsene hennes, digresjonene, ja regelrett utenomsnakk, går langsomt over til en følelse av matt resignasjon. Men etter hvert begynner jeg å forstå at Burroughs oppnår noe av det han tilsikter, nemlig å aktivisere studentene til selv å bidra til forelesningen. Samtalen kan dreie seg om nervesystemet hos haien, om Paul Gettys ensomhetsfølelse og redsel over å være alene. Men det er faktisk ingenting som kan sprenge forelesningens ramme. Av og til refererer Burroughs til bøker. Han tar på seg brillene og leser opp kortere eller lengre avsnitt fra en bok, og studentene noterer forfatternavn og titler. Burroughs kan f.eks. si om en bok at den er skrevet på den vakreste prosastil han kjenner på engelsk, med en elisabethansk renhet. Det er Watt av Samuel Beckett. Det oppstår en underlig beckettsk misforståelse. Noen av studentene spør: «What?» «Yes, Watt,²» svarer Burroughs gravalvorlig. Hele tiden røker han sigaretter.

Etter timen går vi frem og prøver å få noen ord med ham for å avtale et møte. Men den snakkesalige piken har lagt beslag på ham og prater slik bare amerikanske piker kan. Hun trekker frem et eksemplar av Naked Lunch og ber om hans autograf. Han skriver villig og hører tålmodig på henne mens han tar på seg hatt og frakk og samler tingene sine i en eske.

Vi klarer til slutt å smette i mellom, og jeg presenterer meg som hans norske oversetter³ og spør om det er mulig å få treffe ham. Hm, sier Burroughs ut i luften. Jeg visste ikke at jeg var oversatt til norsk. Han oppfatter at jeg finner situasjonen pinlig, og tilføyer: «Hm, jovisst. Kanskje vi kan spise lunsj sammen en dag.» Han snur seg mot en av studentene, som formodentlig fungerer som en slags sekretær, og ber ham gi meg telefonnummeret.

Av forskjellige grunner ble det ikke noe av møtet den uken, og vi må videre til andre steder og andre avtaler. Men tre uker senere er vi tilbake i New York igjen, og jeg ringer opp Burroughs. Han foreslår at vi kommer over til ham en ettermiddag, og vi gjør en avtale.

Burroughs holder til på Broadway, temmelig langt downtown, hvor den brede gaten med skitne husfasader ligger mennesketom, i en atelierleilighet han har fått låne av en maler. Hele etasjen i den gamle gården er et eneste rom. Man trykker på knappen nede, får en summetone i døren, går inn og opp en lang deprimerende trapp fra interiøret i en gangsterfilm, og kommer inn i et rom på størrelse som en idrettshall. Et par mindre skillevegger deler rommet inn i sovealkover, kjøkkenavdeling, og på de enorme langveggene henger store nonfigurative materialbilder. Jeg har følelsen av å medvirke i en underground-film med det samme jeg kommer inn.

Arbeidsbordet er stort. Det står i kjøkkenavdelingen, og på bordet har Burroughs skrivemaskin, kassettopptaker, fotoapparat, noen små arkivkofferter, mapper, foruten fire kaffekopper, en vekkeklokke og et askebeger. En håndfull bøker står i en reol mot veggen. Til tross for at det bare er et mindre vindu i kjøkkenavdelingen og noen større vinduer på den borteste kortveggen som vender ut mot gaten, er det lyst og vennlig der inne. Man får en fantastisk følelse av space, sikkert også fordi det er så høyt under taket.

Innredningen er sparsom, men kjøkkenet er velutstyrt, med komfyr, kjøleskap, oppvaskmaskin, vaskemaskin, osv., og alt virker splitter nytt. Jeg spør om han lager mat selv, men han rister på hodet. Nei, sjelden. Dessuten spiser han ikke mye.

Burroughs går bort og åpner døren til et 300 liters kjøleskap. Det er tomt. Han er mildt fortvilet over alle isterningene som skapet fremstiller. Han åpner lokket til fryseboksen, og jeg ser en merkelig mekanisme som kontinuerlig produserer isterninger. Jeg må tømme skuffen hver, dag ellers drukner jeg i isterninger, sier han.

Det er noe forunderlig asketisk og fast over Burroughs. Han er 60 år og har holdt seg bemerkelsesverdig godt. I grunnen er det vel forbløffende at han overhodet er i live, når man tar i betraktning hva han har vært igjennom.⁴ Man får en slags fornemmelse av at han vet det meste, en følelse enkelte forfattere av den generasjonen kan utstråle, f. eks. Kenneth Rexroth.⁵ Men i motsetning til Rexroths joviale og varme åpenhet, er Burroughs cool og avmålt, fåmælt, høflig og avventende. Han ligger hele tiden en halvmeter etter, men likevel har man en følelse av at han har et uigjentagelig forsprang.

Det er ikke lett å få i gang en samtale med ham, og jeg må tenke på den historien Robert Creeley fortalte om sitt møte med Burroughs i London. Hva i all verden skal man si til Burroughs? sa Creeley oppgitt. Jeg spurte om han likte seg i England, og han svarte: Nei. Jeg spurte om han kunne tenke seg å vende tilbake til De forente stater, og han svarte: kanskje. Slutt på samtalen.

Jeg forsøkte å pense over til kurset⁶ på City College og spør hvilken innstilling han har til universitetskurser i creative Writing. Blir man forfatter av det? Burroughs smiler så vidt, nærmest forlegent, eller kanskje han synes spørsmålet er tåpelig. Men han svarer at det er noe han aldri har trodd. Hva kan da han, Burroughs, gjøre for studentene? Burroughs trekker på skuldrene. «Jeg kan pense dem inn på ting. Jeg kan sette dem i gang, gi dem oppgaver. Og jeg kan gi dem oppmuntring.» Jeg får en følelse av at det er det siste han mener har størst betydning. Han kan være katalysator for talent som allerede er til stede. Jeg spør hvordan det er for en forfatter å sitte foran 30 studenter og fortelle dem saker og ting, mens han hele tiden blir avbrutt av dumme spørsmål og utenomsnakk. Burroughs smiler igjen, denne gang er det et virkelig smil. Den piken er slett ikke så dum, sier han. Hun har skrevet noen gode ting. Slett ikke dårlig.

Jeg spør om han kommer til å gi ut forelesningene i bokform, og han nikker. Jo, han har gjort avtale med en forlegger, og det er meningen at den kommer til neste år. Arbeider han med andre ting, en ny bok, f.eks.? Burroughs rister på hodet. Nei, ingenting konkret. Den siste boken hans, Exterminator!, er nettopp kommet.

Jeg spør også om hvordan han likte seg i England, hvor han har bodd noen år. Nei, han likte det slett ikke. London er en skrekkelig by. Men hvorfor ble han så lenge, da? Burroughs trekker på skuldrene. Han hadde ikke penger til å komme seg vekk. Det var først da han fikk tilbudet fra City College om en tre måneders forelesningsserie med god betaling og fri reise, at han klarte å komme seg vekk. Og nå har han tenkt å bli boende i Amerika, i New York, kanskje? Jo, det kunne han tenke seg.

Får han tid til å lese noe særlig. Nei, i grunnen ikke. «Jeg leser svært lite. Har ikke tid. En sjelden gang plukker jeg kanskje opp en science fiction-bok. Det er det eneste jeg bryr meg om å lese.» Men så kommer han på noe og begynner å fortelle om en bok som en eller annen stakk i hånden hans nylig. En bra bok, sier Burroughs, ganske underholdende. Det er Jaws av Peter Benchley, en roman som har vært på bestselgerlisten en tid, og som nå blir filmet.⁷ Jeg har lest den selv og syntes ikke noe særlig om boken, men jeg lar Benchley fortelle historien om en kvinne som blir tatt av en hai utenfor en badeby like før feriesesongen begynner. Det kan bli økonomisk ruin for byen om tragedien blir kjent og turistene svikter, og forretningsstanden klarer å undertrykke historien. Haien er kanskje forsvunnet, det er ikke nødvendig å skremme folk, osv. Det er en historie om pengemakt, korrupsjon og menneskeforakt, iblandet litt alkoholisme og promiskuitet, sikkert bra bestselgeringredienser. Men Burroughs later til å være mest fascinert av haien,⁸ den ensomme killer som slår til og forsvinner. Og han tør virkelig opp når han forteller om filminnspillingen, som bød på endel dramatikk, fordi man trengte en virkelig hai til noen av scenene. Det gikk visst hardt ut over kamerafolkene som satt i et stålbur under vann med surstoffmasker og filmet en rasende hai. Kanskje gikk det med endel aktører også. Men Hollywood har sikkert nok å ta av.

Vi føler at vi har lagt nok beslag på Burroughs’ tid og oppmerksomhet. Jeg peker på kameraet på bordet og spør om han tar mye bilder. Men han rister på hodet. Nei, sjelden. Har han noe imot at vi har noen bilder av ham? Nei, slett ikke. Vi knipser i vei mens han sitter gravalvorlig og ser på. Så går det et slags smil over ansiktet hans. Burroughs reiser seg og griper sitt eget apparat, og tar et bilde av oss før vi tar farvel.

Annotert av Simen V. Gonsholt.