Papirhuset

Díana Hrönn Sigurfinnsdóttir forstår hvorfor du er her. Om du så har kommet uanmeldt, om du så ikke helt kan redegjøre for hva du håper å få ut av å komme hit: Díana Hrönn Sigurfinnsdóttir, en 50-årig salgssjef med fornuftig og kanskje litt aldersspesifikk kortklipt sveis, skjønner umiddelbart greia. Hun gir sin nærmeste salgssjefskollega et megetsigende blikk, som for å si: Det er bare noe jeg må deale med her. Så reiser hun seg rolig fra sin kontorpult bak resepsjonen, tar med et par bøker og en kopp kaffe, og leder vei inn i et stillerom.

– Du var heldig, sier hun.

– Du støtte på den siste fortapte sjelen i Oddi.

Oddi, eller Prentsmet Oddi, som selskapet i dag heter, er en printsmeðja, som er islandsk for trykkeri. Det er faktisk Islands lengstlevende og største trykkeri, som har trykket bøkene til de fleste av landets mest kjente forfattere, fra Snorre «Kongesagaer» Sturlason til Hallgrímur «101 Reykjavík» Helgason. Trykkeriet ligger i et industriområde på vei ut av Reykjavík, inneklemt mellom noen av landets viktigste hjørnesteinsbedrifter, som proteseprodusenten Össur, ølbryggeriet Gull og byens største skyr-eksportør. Til forskjell fra dem, finnes ikke Oddi på Google Maps, enten fordi selskapet nylig omlokaliserte eller fordi den grå bygningsfasaden er så unnselig at den passerte under radaren til Google.

Bygningen har to innganger, en for «salg» og en for «leveranse», adskilt av et lite tårn med to lyskastere, som med en viss velvilje kan sende tankene til en kirke, som er hva Oddi er kalt opp etter, kirken til Sæmund Frode (1056-1133), som innførte kristendommen på Island og regnes som landets første forfatter. Men å entre dagens Oddi er en mindre sakral opplevelse enn hva jeg forventet, som var å entre et veritabelt tempel viet boktrykkerkunsten, hvor en familiebedrift i matchende kjeledresser samles rundt en Rube Goldberg-aktig maskin som sakte porsjonerer ut overdrevent sirlige trykksaker. Familien stryker fingrene andektig over hvert eneste eks, og tar hverandre i hendene etterpå.

Grunnen til at jeg forventet noe sånt, er at Oddi trykket og innbandt de 30 første papirutgivelsene til McSweeney’s – forlaget, humornettstedet og den litterære journalen grunnlagt av den San Francisco-baserte forfatteren Dave Eggers, som utover det tidlige 2000-tallet, nummer for nummer, kontinuerlig gjenoppfant hva et papirtidsskrift kan være, både utseende- og innholdsmessig.

«The hope is that this will be a place where odd things that one could never shoehorn into a mainstream periodical, and might be too quirky for other journals, might find a home», skrev Dave Eggers i en fellesmail til potensielle bidragsytere, sommeren 1998. «There will be an emphasis on experimentation. If you have a story that’s good, but conventional, you’d probably be better off sending it somewhere legitimate. This thing will be more about trying new, and almost certainly misguided, ideas.»

Denne eksperimenteringsviljen gikk igjen også i designet. Forsiden på første nummer av Timothy McSweeneye’s Quarterly Concern, som tidsskriftets opprinnelige, fulle navn var (kalt opp etter en fjern slektning av Eggers, som jevnlig sendte hans familie ubegripelige brev), besto av ren, midtstilt tekst, som en gammel bibel. Tredje nummer hadde en ny kortprosatekst av David Foster Wallace trykt i sin helhet på det bokformede tidsskriftets rygg. Fjerde nummer kom i en sigarboks med 14 separate hefter, som hver og en inneholdt nye tekster signert forfattere som George Saunders, Sheila Heti, Denis Johnson, Lydia Davis og Jonathan Lethem. Sjette nummer kom med en CD av They Might Be Giants, USAs Knutsen & Ludvigsen, hvert spor ment å akkompagnere tekster i utgaven. Sjuende nummer kom omringet av en oppsiktsvekkende tykk strikk. Ellevte nummer hadde fire ulike omslag og en DVD med kommentarspor av Francis Ford Coppola. Trettende nummer var et temanummer om tegneserier og hadde et utbrettbart omslag som inneholdt en tegneserie av Chris Ware i veggformat. Femtende nummer var et temanummer om islandsk litteratur, med en miniversjon av Islands svar på Se & Hør inkludert. Sekstende nummer inneholdt en kortstokk og en kam. Syttende nummer inneholdt i sin helhet fiktiv junk mail – blant annet en postordrekatalog for klær ment å bli brukt av to eller flere personer samtidig, en gavebrosjyre med piknikkurver bestående av ulike typer pølser (utelukkende pølser, og de samme pølsene i hver kurv, bare dandert ulikt) og et akademisk tidsskrift kalt Yeti Researcher, som trykket forskningsartikler om kryptozoologiske skapninger (rett nok ikke bare yetier, altså avskyelige snømenn, men også sasquatcher, floridianske skunk-aper og et bestiarium av kinesiske fjellmonstre).

– Det var gullalderen, sier Díana Hrönn Sigurfinnsdóttir.

– Plutselig ble Island berømt. Alle ville komme hit.

Øverst f.v., med klokka: Faksimile av første nummer av McSweeney's, nummer tre, nummer syv, ti, elleve, kammen og kortstokken innfelt i nummer 16, nummer 30, 15, 14, den utbrettbare Chris Ware-historien rundt nummer 13, sigarboksen til nummer 19, søppelposten som utgjorde nummer 17.

Selv dro Dave Eggers til Island delvis for å unnslippe berømmelsen. Han debuterte litterært med den postmoderne og generasjonsdefinerende (selv om han eksplitt fraba seg begge merkelappene) memoarberetningen A Heartbreaking Work of Staggering Genius (2000, utgitt på norsk av Gyldendal i 2001 som Et forbløffende talentfullt dypt rystende verk). Siden kom boken i flere versjoner, med stadig nye for- og etterord: I ett av dem nevner Dave Eggers at han skriver dette fra den islandske landsbygda, dit han og lillebroren Toph har trukket seg tilbake for å se på West Wing. Men det var ikke sånn han oppdaget Oddi. Det var i en katalog selskapet hadde trykket for et galleri i New York, til en utstilling med den amerikanske fotokunstneren Peter Garfield, kjent for sine (manipulerte) bilder av svevende hus.

«I’d never heard of anyone printing anything in Iceland, and I thought this was some kind of a small joke», sier Eggers i boken The Art of McSweeney’s, en oral history om forlagets designhistorie:

But the name Oddi stayed with me … I’d always been intrigued by Iceland, and I called, knowing as the phone rang that if Oddi was real, and if their prices were competitive, McSweeney’s would be printed in Reykjavík. Turns out their prices were fine, the quality of their work was unparalleled, and so we got started.

– Jeg tror hovedsaken, som skilte oss ut, var at vi aldri sa nei. Folk spurte oss om ting som var utenfor boksen, men vi sa aldri nei, sier Díana Hrönn Sigurfinnsdóttir.

Syvende nummer av McSweeney’s, med den tykke strikken rundt, skapte, kanskje overraskende nok, mest bryderi. Det fantes ikke så tykke strikk på Island, så Oddi måtte få strikkene tilsendt fra USA; da boksen med strikk ankom, var den dekket av hvitt pulver. Dette var noen uker etter 11. september 2001, under «anthrax-frykten», da terrorister angivelig sendte giftpulver som forårsaket miltbrann, i posten. Oddi-ledelsen tok ikke sjansen på å få tusenvis av tidsskrifter stoppet i tollen, og hyret inn et renserifirma i Reykjavík, som jobbet overtid natten gjennom med å rense strikkene, og rakk utsendelsesfristen. Denne episoden er så sentral i McSweeney's-mytologien at den har fått sitt eget kapittel i The Art of McSweeney’s.

Oddi i glansdagene. Faksimile fra den interne jubileumsboken Sótt fram i 70 ár.

– Vi måtte ofte spørre oss: «Hvordan i all verden skal vi løse dette?», sier Díana Hrönn Sigurfinnsdóttir.

– Men vi sa alltid at vi skulle se på saken. Og alle på huset – trykkerne, binderiet, forhåndstrykk-gjengen – slo hodene sammen og fant en løsning. Jeg tror egentlig alle islendinger har denne holdningen. Den kalles «þetta reddast»: Vi vil fikse dette, på en eller annen måte. Og så tror jeg folk bare likte å lage vakre bøker. Målet var alltid å oppnå noe nytt, å lage noe bedre enn dagen før.

Denne holdningen ga Oddi en særlig sterk posisjon på det amerikanske kunstbokmarkedet – oppdrag for Smithsonian-museet i Washington, Guggenheim-museet og Museum of Modern Art i New York fulgte. Oddi opprettet et kontor i New York og kjøpte opp islandske bokhandler, forlag og papirfabrikker – en vertikal integrasjonsmodell som kanskje ikke er helt uvanlig i bokbransjen, men vanligvis ikke har et trykkeri på toppen. Så kom den islandske finanskrisen høsten 2008. Da hadde den amerikanske dollaren for lengst svekket seg såpass mot den islandske króna at McSweeney’s noen år i forveien så seg nødt til å shoppe rundt etter andre trykkerier (de var innom Singapore, Argentina, Chile, Kina), men vendte i 2009 tilbake til Island for McSweeney’s nummer 30, som en solidaritetserklæring. Det var siste natten med gjengen.

En nær sagt samlet bokbransje har siden vendt seg mot rimeligere trykkerier i Øst-Europa og særlig Baltikum, også den islandske: Da Forlagid, landets største forlagshus, for noen år siden avsluttet samarbeidet med Oddi og flagget ut produksjonen, var det «spikeren i kista», ifølge Díana Hrönn Sigurfinnsdóttir. I 2019 ble Oddi – grunnlagt i 1943 som en familiebedrift – kjøpt opp av og fusjonert med hovedkonkurrenten Prentsmet, og har siden orientert seg mer mot e-handelbransjen, med kartong-og emballeringsproduksjon. Heidelberg-maskinene er solgt unna, designavdelingen har sluttet, de blå arbeidsantrekkene er borte. Det eneste som er igjen av boktrykkeriet Oddi, er Diana Hrönn Sigurfinnsdottir. I øyeblikket holder hun Oddis siste bokprodukt i hendene: En notatblokk lagd av resirkulerte rester av bokpapir, en porselensskår fra det falne imperiet, som hun gir til besøkende som kommer for å se hvor McSweeney’s ble til.

– Vi er vant til at slike folk kommer, sier hun.

– Det er stadig sjeldnere, men jeg ser det fortsatt på dem med en gang.

Øverst f.v., med klokka: Faksimiler av noen tidlige Believer-forsider, omslag til DVD-magasinet Wholphin, barnebladet Illustoria, første nummer av Lucky Peach.

Dave Eggers og co har, som Oddi, nedskalert bok- og tidsskriftsoperasjonen de siste årene: McSweeneys’s kommer fortsatt ut hvert kvartal – nyeste nummer, med den meksikanske forfatteren Valeria Luiselli som gjesteredaktør, ble nominert til National Magazine Award-utdelingen – men designet er som regel mer konvensjonelt enn i Oddi-årene. Eksperimenteringen skjer nå på mer overordnet plan: McSweeney’s gir ut færre av deres bøker selv enn i glansdagene på begynnelsen av 2000-tallet, men distribuerte Dave Eggers’ siste bok The Every – førsteopplaget kun til uavhengige bokhandler, utenom Amazon, som et bransjepolitisk stunt. DVD-magasinet Wholphin og matmagasinet Lucky Peach har for lengst gått inn. Mens det mer journalistiske litteraturtidsskriftet The Believer, opprinnelig designet av Dave Eggers og redigert av hans kone, forfatteren Vendela Vida (sammen med redaktørkollegene Heidi Julavits og Ed Park), kom med sitt aller siste nummer i forrige måned, etter å ha blitt overtatt i 2017 av Black Mountain Institute, litteratursenteret til Nevada-universitetet i Las Vegas; instituttet begrunnet nedleggelsen med en «strategisk omstilling» som følge av koronapandemien.

Díana Hrönn Sigurfinnsdóttir, på den annen side, har forblitt på sin post gjennom Oddis strategiske omstilling. Hun begynte her da hun var 20. Nå er hun 50. Gullalderen er omme. Spikeren er i kista. Men Oddi er oppkalt etter en kirke, tross alt.

– Jeg tror fortsatt. Jeg klamrer meg fortsatt til troen på at vi vil trykke høykvalitets bøker og magasiner igjen en dag. Man er nødt til å gjøre det. Man er nødt til å være sterk i troen for å overleve i denne bransjen, sier hun.

– Du vet: þetta reddast.