Poeten som reisende

I januar sendte en venn meg en video av Ghayath Almadhoun som leste diktet «Vi» under en protest i Berlin. Diktet er i dag gjendiktet både i antologien Tunga mi protesterer mot døden (2024) og i banderole-prosjektet til H//O//F (2023). I diktet ber et palestinsk vi den vestlige verden om unnskyldning. Diktets første linjer, i Julia Nessrin Sebrani og Paal Bjelke Andersens gjendiktning, lyder slik:

vi som er spredt rundt i småbiter, hvis kjøtt faller
som regn, vi ber på det sterkeste om unnskyldning
overfor den siviliserte verden, hver eneste en, menn,
kvinner og barn, for at vi utilsiktet dukket opp i de
fredelige hjemmene deres uten invitasjon.

Diktet rørte meg da jeg så videoen av Ghayath, det har rørt meg når jeg har lest det igjen, men det var først da jeg forberedte meg til intervjuet med ham, at jeg innså når diktet ble skrevet – nemlig i 2010. Påminnelsen årstallet gir, er dobbel: På den ene siden minner det meg på hvordan volden mot palestinerne har pågått tilnærmet uten stans siden Nakbaen i 1948, og på den andre siden får påminnelsen meg til å tenke på poesiens evne og kraft til å snakke til nåtiden fra det fortidige.

Jeg blar gjennom alle diktene som har dukket opp i sosiale medier, og som jeg har lagret i løpet av det siste året. Jeg gjenleser poeten Marcellus Williams’ dikt, «The Perplexing Smiles of the Children of Palestine», som han skrev i fengsel, ventende på en dødsstraff for en forbrytelse det ikke fantes noen konkrete bevis for at han hadde begått. Diktet ble delt bredt på sosiale medier i september i år, i forbindelse med at han ble henrettet, etter å ha sittet fengslet i 24 år. Jeg har lagret poesien til Fady Joudah, til June Jordan, til Somaya el Sousi, til Refaat Alareer. Det er en måte å huske på. Poesien som en påminnelse om at det finnes forbindelseslinjer i tid. Poesien som en påminnelse om enkeltliv, men også om kulturarv.

«Jeg er jo egentlig ikke en aktivist, jeg er jo egentlig ikke politisk, jeg er en poet», sier Ghayath til meg tidlig i intervjuet jeg gjør med ham over Zoom. Han skriver om det som er tett på ham, men omstendighetene i livet hans gir likevel diktene en klar politisk dimensjon. Ghayath ble født i en flyktningleir i Damaskus i 1979 med palestinsk far og syrisk mor. Faren måtte flykte fra Palestina etter utvidelsene av de israelske grensene etter seksdagerskrigen i 1967, og endte i Syria. Bestemoren til Ghayath ble igjen i Palestina, og han fikk aldri møtt henne. I 2008 ble Almadhoun svensk statsborger og kunne for første gang reise til Palestina. De siste årene har han delt tiden sin mellom Berlin og Stockholm.

Ghayath var ikke i Berlin da jeg befant meg der, men i Brasil, på tur fra litteraturfestival til litteraturfestival. Vi begynner intervjuet i poesien:

Eira Søyseth: Jeg leste akkurat diktet ditt «Resirkulert død» igjen og tenkte kanskje at vi kunne begynne med en linje derfra – «Poeter reiser gjennom rom, og poesien reiser gjennom tid». Jeg lurte på om du ville si noe om dette verset?

Ghayath Almadhoun: Jeg er utrolig fascinert av Koranen, det er fortsatt en av de vakreste bøkene jeg har lest. Det er en del i Koranen som heter poetens sura, Ash Shu’ara, og det er altså poetenes avdeling. Mot slutten sies det om dem: «Ser du ikke at de reiser overalt?» For meg var det sjokkerende å lese da jeg leste det første gang. Seinere oppdaget jeg at på arabisk har denne reisen to betydninger: å reise fysisk, men også å reise i din egen imaginasjon. På den tiden var jeg papirløs i Syria. Så mange rundt meg kunne reise fysisk, men ikke jeg. For meg ble suraen et håp og en mulighet. Poesien min kunne reise, selv om jeg var igjen i Syria uten mulighet til å reise, jobbe og studere. Den kunne gi meg håp om at jeg en gang ville komme meg ut i verden. Og nå er vi her. Jeg reiser, snakker med deg fra Brasil, og diktene mine reiser rundt i verden, blir oversatt og delt. Jeg er også så glad for at flere av diktene mine nå er blitt gjendiktet til norsk. Tidligere når jeg har vært på litteraturfestivaler i Norge, har ofte de svenske gjendiktningene blitt lest opp fordi språkene er så tett på hverandre, og jeg har alltid vært litt trist for det. Samtidig så forstår jeg ikke egentlig min egen poesi.

ES: Hvordan da?

GA: Jeg forstår den jo, men samtidig ikke. Hvis vi kjente til alt som foregår i underbevisstheten, hadde vi ikke trengt verken psykologien eller poesien. Jeg prøver så godt jeg kan å overføre følelsene jeg har i livet, til papiret med hjelp av språket jeg fikk fra min mor, fra samfunnet. Men noen ganger lyver vi for oss selv, noen ganger misforstår vi eller gjemmer oss vekk. Det vi skriver, tar form gjennom alle disse opplevelsene. Det eneste jeg vet, er at tekstlinjene er inspirert av Koranen, og at jeg i en periode av mitt liv lengtet sånn etter å forlate det lille landet jeg befant meg i, statsløs og papirløs. Litteraturen speiler samfunnet, men jeg har alltid sett på det som et knust speil, med refleksjoner som peker i flere retninger, med biter som mangler. Hvis du ser inn i det knuste speilet, hva ser du? Du vil finne noen deler av ansiktet ditt, men ikke i samme form som det har i verden. Poesien gjør oss mer forvirret, den gir oss ikke svar, og det er poesiens styrke.

Samtidig kan poesien alltids bli brukt i andres vold. Jeg var invitert til Stockholm Internasjonale poesifestival i 2010, og på Dramaten var det et arrangement der vi var flere poeter med innvandrerbakgrunn som skulle lese opp. Sverigedemokratene bestemte seg for å holde en protest utenfor, og de skulle lese opp «ordentlig» poesi i protest mot våre ord. Så da leste de svensk poesi fra, du vet, 1800- og 1900-tallet, og det gjorde meg så redd at da jeg kom hjem den natten, fikk jeg ikke sove. Jeg tenkte på hvordan poesien kunne bli tatt til inntekt for en slik agenda lenge etter poetens død. Når du blir en del av en kulturarv og det går lang nok tid, kan noen rasister bruke diktene dine mot deg, til inntekt for noe du aldri trodde på. Dét er skummelt, det. Det som også er interessant, er at når du nå har forberedt deg og lest deg opp på poesien min, så har du egentlig ikke lest den.

ES: Nei, jeg har jo lest en oversettelse.

GA: Nettopp. Det er ikke et eneste av de ordene du har lest, jeg faktisk har skrevet. Det er forskjellige språk, forskjellige alfabet, ulik musikalitet i språket, metaforbruk, religion, vær. Jeg husker det til stadighet overrasket meg da jeg bodde i Sverige. Se for eksempel her.

Ghayath legger fingertuppene sine flatt mot hverandre.

GA: Hvis du ser på hendene mine nå, så skrev jeg i et dikt om det å sove på taket. Og da så svenskene rart på meg – sove på taket, hva mener du? Da faller du jo ned!

Ghayath beveger fingertuppene oppover, slik at hendene former en trekant.

GA: Bare et så enkelt bilde blir helt forvrengt av at takene der jeg kommer fra, er flate. Eller for eksempel når en sol dukker opp i tekstene mine, så vil den gjerne representere en ubarmhjertig sol. Bildet vil representere hete, at det ikke finnes noen mulighet til å unnslippe solen. Mens en svenske vil lese solen i diktet og se for seg en deilig, lun sommerdag i skjærgården med bris fra havet.

ES: Men det finnes jo også noe i poesiens lydlighet som fordrer noe annet enn forståelse. Jeg elsker for eksempel å høre tandemlesninger der jeg ikke kan begge språkene. Høre diktets musikalitet på de ulike språkene, og kjenne på at jeg likevel forstår noe?

GA: Ja, jeg elsker også det. Nå, når jeg er i Brasil, hører jeg brasiliansk portugisisk hele tiden. For et språk! Det arabiske språket er helt utrolig ordrikt og stort, og gleden i det arabiske for meg er at fordi Koranen er skrevet på arabisk, så har det vært viktig å bevare språkføringen slik at Koranen kan forbli tett på oss. Dermed har det kommet flere ord til, men språkføringen forblir lik. Jeg kan lese et dikt som er 1300 år gammelt, og egentlig ikke vite om det ble skrevet i går. Det er sånn en enorm arv, som det er så gledelig å være i kontakt med. Men så kan jeg dra på en poesifestival, sant, og møte noen fra Latvia eller Østerrike som spør meg: «Å ja, så dere har poesi på arabisk også?» Og jeg bare svarer: «Poesi? Nei, det holder vi ikke på med. Jeg mener, vi har jo bare sånn en million poeter.» Samtidig tenker jeg at hvis du lever i en verden der du ikke klarer å forestille deg at det finnes arabiske poeter, så sier det også noe om den verdenen vi lever i, og hvordan mange bare er interessert i seg selv og sin kontekst.

Majoriteten av verdens befolkning flytter jo ikke fra stedet der de ble født. Jeg leste nylig at de fant et homo sapiens-bein i England, og i forrige måned bestemte de seg for å legge DNA fra beinet inn i en DNA-database for å se om de fant noen etterkommere. De fant en av slektningene til et 15 000 år gammelt bein. Gjett hvor slektningen bodde? 200 kilometer unna hulen hvor de fant beinet. 15 000 år, og så bor du faen meg like i nærheten! Det tar oss egentlig tilbake til poetene, for som Koranen sier: De reiser overalt. Og det er det det handler om for meg nå. Å reise for å ta del i møter mellom mennesker, og å reise i livet selv. Som vi sier på arabisk: å dytte problemet foran deg. Jeg kan ikke ta innover meg problemene bak meg. Det er for mye, krigene i Syria og Palestina. Jeg kan ikke stoppe opp og vende meg mot det, for tapene er så altfor store. Så for meg er det å være på reise en måte å fortsette på, løpe videre og fortsette.

ES: Men du har enda Berlin som base?

GA: Berlin er fortsatt en fantastisk by, det er kosmopolitisk, multikulturelt og har så mange forskjellige folk og impulser. Berlin har bare ett problem, og det er at byen ligger i Tyskland, omringet av Brandenburg, som er et av de mest rasistiske stedene jeg vet om.

Jeg tenker at det er en del av tysk kultur å være stille i disse tider. De gråter for 33 barn som har blitt myrdet i Israel – og det er bra å ha empati for dem, alle liv betyr noe – men de bryr seg ikke om de over 300 barna som er blitt drept bare i min familie. Jeg har mistet over 400 familiemedlemmer, 300 av dem barn. Så jeg klarer ikke å unngå å se dehumaniseringen av arabere og muslimer. Den blir tydeligere og tydeligere jo lengre tid som går.

Nå står Tyskland i den største sensuren av stemmer siden andre verdenskrig. Det er over 160 registrerte tilfeller av kanselleringer av propalestinske stemmer som er blitt offentliggjort, men jeg kjenner til mange flere. Det har vært kansellering av flerfoldige jødiske stemmer, men også en total sensur av kunstnere, akademikere og forfattere som bare er fra Palestina. Uansett om vi sier noe om den politiske situasjonen eller ei. Bare vår identitet gjør oss for utsatt til å sitte i et panel eller gjøre en opplesning. Det er virkelig urovekkende for meg å se og oppleve. Det er som om det er to forskjellige verdener, to forskjellige blikk i Tyskland i dag. I det ene blikket er politiet rettferdige, hjelper deg om du trenger det, og i dette blikket er ytringsfriheten noe alle tar del i og besitter. Og så har du oss, palestinere eller palestinaaktivister som blir slått ned av politiet under protester, som våkner om natten av at politiet sparker inn døren og arresterer oss uten grunnlag og lovhjemmel. Men sånn som jeg ser det, er ikke dette noe tyskerne bryr seg om, for det er ikke en del av deres verden.

Dette er heller ikke nytt. I 2022 ønsket vi å ha en fredelig samling på Nakba-dagen 15. mai, men fikk ikke tillatelse til samlingen av det tyske politiet. Vi møttes likevel, og da arresterte politiet oss. Da vi spurte hvorfor vi ikke kunne samles, sa de at det kunne oppstå følelser rundt samlingen. Men er det forbudt med følelser, spurte vi. Følelser kan lede til antisemittisme, sa de da. Dette skjer samtidig som nynazistiske grupperinger vokser i Tyskland og Alternativ Für Deutschland (AdF) er et av landets største parti. Hvor er det egentlig antisemittismen er? De snakker om antisemittisme som om det er et fenomen importert fra arabiske land, og ikke noe som Tyskland aldri har klart å ha et oppgjør med. Brorparten av antisemittiske angrep i Tyskland kommer fra hvite nasjonalister, ikke fra palestinere.

ES: Har du tenkt på å flytte fra Berlin?

GA: Jeg har allerede mistet to land, Palestina og Syria, og jeg trenger å bo i en kosmopolitisk by, og det er Berlin fortsatt – selv om leieprisene fortsetter å øke. Amerikanske tilflyttere synes at 15 000 kroner for en liten leilighet er et kupp, og leiligheter står tomme, kjøpt opp av nordmenn, av svensker, av russere som vil ha en ferieleilighet i en storby. Jeg tenker på det av og til når jeg går hjemover om kvelden; hvor mange leiligheter som alltid står mørke, det er aldri lys i dem.

Det som stadig sjokkerer meg, er: Jeg bodde de første tretti årene av livet mitt i Syria som papir- og statsløs og kjempet mot et diktatur. Det vet jeg noe om, og jeg vet noe om hvordan man kan stå opp imot det. Jeg ville aldri trodd at jeg kom til å måtte kjempe for ytringsfriheten i et demokrati. Hva gjør du når det er demokratiet som bringer deg til taushet? Når så mange tyskere bare ser vekk? Alt føles som om det er snudd på hodet.

ES: Virkelig. Vi får vel avslutte samtalen vår straks, men en digresjon på slutten: Jeg vet ikke hvorfor, men det er som om hjernen min ikke forstår tidsforskjeller. Når jeg ser at det fortsatt er morgenlys hos deg i Brasil, at klokken er halv ett på dagen hos deg der, mens det mørkner her, så er det fortsatt noe i meg som ikke helt kan fatte det.

GA: Ja, du snakker jo til meg fra fremtiden. Du kommer fra klokken fem og jeg har nå fått et blikk på hvordan det ser ut. Jeg kan snakke med folk her i São Paulo i dag og si at fremtiden ser lovende ut, i alle fall klokken fem.

Vinduets serie om ytringsfriheten i Europa er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.