Til forsvar for Jan Myrdal

1

Første gang jeg støtte på navnet Jan Myrdal, var jeg seksten år og kjørte tog gjennom Kina sammen med foreldrene mine. Jeg husker ikke så mye av det kinesiske landskapet. Reisen gikk fra Beijing til Shanghai, men jeg var for utålmodig etter å komme i gang med livet til å være til stede i øyeblikket. Liggende på overkøyen i den trange togkupeen leste jeg romanen Det er greit for meg av Per Petterson. Selv om hovedpersonen var to år eldre, kunne jeg identifisere meg med hans eksistensielle ubehag, som han desperat forsøker å døyve gjennom lesning. På et tidspunkt sitter han og snakker med en kamerat han ser opp til, som anbefaler Jan Myrdal-romanen En illojal europeers bekjennelser. «Jævlig sterk bok», sier kameraten.

Pettersons bøker er fulle av slike små tips og dykk under overflaten i forfatterens egen litterære kanon. Han har i intervjuer sagt at bøkene til Myrdal ble «redninga» den gangen han som ung mann forsøkte å orientere seg i verden. De to ble etter hvert litterære våpenbrødre på den skandinaviske venstresiden: Myrdal som forfatter, journalist og debattant, Petterson i første omgang som leser og formidler. Han var i mange år innkjøpsansvarlig på Tronsmo, en uavhengig bokhandel med røtter i AKP (m-l)-bevegelsen, som Myrdal i flere intervjuer har omtalt som et «pustehull i Europa». Petterson fortalte meg senere at det ofte var på lørdager Myrdal vrengte en 2CV opp på fortauet foran butikken og stappet den så full av bøker at den «nesten steilet når han dro igjen».

Da jeg selv begynte å jobbe som ekstrahjelp på Tronsmo noen år senere, lå det fortsatt noen utgaver av En illojal europeers bekjennelser på lageret i kjelleren. Et bilde av forfatteren prydet omslaget, som et hint om den statusen han en gang hadde hatt, men på dette tidspunktet var Myrdal for lengst falt i unåde. De gangene navnet hans dukket opp, var det nesten alltid som en representant for den arven venstresiden var mest opptatt av å distansere seg fra. I 2008 solgte vi hundrevis av eksemplarer av den svenske reportasjeboken Pol Pots leende av Peter Fröberg Idling, som tar for seg hvordan skandinaviske marxister, med Myrdal i spissen, på 1970-tallet besøkte det som den gangen het Demokratisk Kampuchea, som gjester av Pol Pots regime. Idling utforsker hvordan noen av Sveriges ledende intellektuelle kunne reise gjennom et av det forrige århundrets verste folkemord og bare gi rosende beskrivelser av myndighetene. Da jeg nevnte Myrdals navn for sjefen min i bokhandelen, fikk jeg bare et oppgitt stønn til svar.

Det tok derfor enda noen år før jeg til slutt ga bøkene hans en sjanse. En dag kom jeg helt tilfeldig over en tynn, heftet bok i hyllene på Tronsmo, med et sitat av Karl Ove Knausgård på baksiden. «Jeg blir helt slått ut», skriver han. «Myrdals vilje til for enhver pris å søke sannheten – jeg har aldri lest noe lignende. Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell har vært veldig viktig for mitt eget arbeid med Min kamp.» Anbefalingen fikk meg til å se Myrdal i et helt nytt lys, fordi oppmerksomheten for en gangs skyld ikke var rettet mot hva han sto for politisk, men mot hans rent litterære kvaliteter. Jeg kjøpte boken, og ble selv lamslått. Den fragmentariske energien, de glassklare setningene, den borende selvransakelsen, det rene og skjære overskuddet av erfaringer: Det er rett og slett en av de store leseopplevelsene jeg har hatt, nettopp fordi jeg var så uforberedt på hva som ventet meg. Umiddelbart ble jeg også mer nysgjerrig på Myrdal selv. Hvordan kunne det ha seg at han hadde havnet der, hyllet av så mange av de store skandinaviske forfatterne og samtidig både uthengt og glemt?

2

Det mest positive jeg hørte om Myrdal i løpet av årene mine på Tronsmo, var at han visstnok hadde en helt vanvittig boksamling. Den telte noe sånn som femti tusen titler, fordelt på sju forskjellige uthus på gården der han bodde i Fagersta, et lite stykke utenfor Karlstad. Det var noe vemodig med alle disse gamle kommunistene og bibliotekene deres, enorme forråd av kunnskap som liksom bare råtnet på rot. Det ble et bilde for meg på skjebnen til hele hans generasjon av venstreintellektuelle: Myrdal som krysset tunet et sted der inne i de svenske skoger, på jakt etter en bestemt setning i en bestemt bok, og de sju husene fulle av relikvier fra kampen for en bedre verden, som i allmenheten nå bare ble forbundet med despotiske regimer, arbeidsleirer og folkemord.

Noen år senere kom jeg litt tilfeldig over en artikkel der det sto at Myrdal i sitt private bibliotek også satt på en av verdens største samlinger av gamle franske karikaturtegninger. Dette var rett etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo, jeg hadde begynt å jobbe som journalist og skulle skrive en sak om hvordan satiretegnere hadde endt opp ved ytringsfrihetens fremste skanse. Jeg fant et nummer og ringte Myrdal, uvitende om at han hadde skapt et av sitt livs største kontroverser da han på slutten av 80-tallet uttrykte forståelse for fatwaen mot Salman Rushdie. Jeg husker ikke den første samtalen vår så godt, annet enn at jeg syntes det han sa, lød ganske fornuftig. Det jeg vet, er at han før vi la på inviterte meg til å komme ned og ta en titt på biblioteket hans. Han hadde nettopp donert hele samlingen til stiftelsen Jan Myrdal-sällskapet, som finansiert av blant annet krimforfatteren Henning Mankell skulle åpne et eget Jan Myrdal-bibliotek i Varberg, en times kjøring sør for Göteborg. Jeg foreslo umiddelbart for redaktørene mine i Dagens Næringsliv å lage en reportasje, men responsen var heller lunken, for ikke å si negativ. Myrdal var både for gammel og for radikal for en norsk næringslivsavis som nettopp hadde oppdaget utfordringene med digitale annonseinntekter.

I nesten et år gikk jeg og tenkte på dette biblioteket, den intellektuelle forankringen det representerte. En dag, etter at jeg hadde vært ute og drukket noen øl, fant jeg fram igjen telefonnummeret og ringte ham. Han sa at han befant seg i biblioteket, men at han skulle dra derfra bare noen dager senere, og jeg spurte om det passet at jeg kom ned samme helg. Tidlig neste morgen kjørte jeg sørover mot Varberg sammen med kjæresten min. Vi leide rom i en ombygget låve noen hundre meter fra stranden, og kvelden før det avtalte møtet gikk vi ned dit og så på havet. På stiene rundt oss syklet unge syriske menn som var innlosjert i det som vanligvis fungerte som campinghytter. Det var våren 2016, noen måneder etter den store flyktningkrisen, og uttrykket «svenske tilstander» var nettopp blitt en etablert del av den offentlige debatten. Det var en retorisk figur som rommet både kriminalitet ute av kontroll, flokkmentalitet og et dogmatisk debattklima. Midt i dette harmoniske fremtidslaboratoriet, i en rød, fire etasjes murbygning inne i sentrum av den døsige kystbyen, satt samtidig en mann som mer enn noe annet representerte landets forhatte og avvikende røster, en mann som over 70 år tidligere hadde skrevet at «Nog härskar överklassen över själva tankelagarna och de intellektuella – vare sig de kallas schamaner eller journalister eller diktare eller politiker – har i alla tider haft uppdraget att vara de pipor genom vilken makten blåser sina melodier. Dock pipor med möjlighet att bryta sig loss och själva få fingrarna på klaviaturen».

3

For å slippe inn i biblioteket måtte jeg taste årstallet for Stalins død på kodelåsen. Døren åpnet seg umiddelbart med en lav, summende lyd. I gangen innenfor hang en innrammet forside av avisa Expressen med et bilde av Jan Myrdal og Gun Kessle, som var hans kone og samarbeidspartner gjennom 50 år. «Vi sparer til selvmord i Sveits», lød overskriften. Kessle døde av sykdom i 2007. Jan Myrdal dukket opp øverst i en kort trapp, kledd i en hvit safarivest, og ønsket meg litt motstrebende velkommen. Han viste vei forbi et kjøkken, som rommet bøker om India og Afghanistan, der to gamle menn satt ved bordet og spiste brødskiver. Myrdal tok med seg en kaffekopp og satte seg i en rød, knudrete sofa ute i den ene stuen og lurte på hva jeg ville vite.

Problemet var at jeg ikke visste helt. Hvor begynner man, stilt overfor et menneske som har levd i snart 90 år, halvparten av dem i utlandet, og som har skrevet omtrent like mange bøker? Jeg begynte med å spørre om det som befant seg rundt oss, altså biblioteket. «Meningen med dette biblioteket er jo at unge og nysgjerrige skal kunne komme hit og lese», sa Myrdal. Han begynte å forklare hyllesystemet, reglene de hadde laget for å unngå at folk stjal, men for å forklare hva som var spesielt med akkurat dette biblioteket, var det også nødvendig å forklare hva som var galt med alle de andre bibliotekene, som igjen gjorde det nødvendig å forklare hva som var galt med hele det svenske debattklimaet, blant annet at man nå sensurerte vekk ordet «neger» fra bøkene til Mark Twain, og plutselig var han langt ute i en harang om hvordan venstresiden gjennom sitt oppheng i identitetspolitikk hadde sviktet den svenske arbeiderklassen. «Den herskende klassen hersker gjennom å splitte, og en stor del av de radikale løper med på det», sa Myrdal før han brått hentet seg inn igjen til temaet.

«Det er ikke tillatt med hjemlån, men de kan ta kopier. Og så kan de bo her», sa han. «De kan bo her tre–fire uker av gangen og ligge og lese. De kan lese krim eller porno eller Marx, det er samme for meg. Det finnes jo her, alt sammen. Jeg tror det er 30 000 titler som er katalogisert så langt.»

Slik forløp egentlig hele samtalen. Han begynte ett sted, ofte med noe ganske konkret, men hvert tema trigget en rekke assosiasjoner, som igjen gjorde at han følte han måtte forklare mer bakenforliggende årsaker, noe som hadde ledet ham inn i en lang historie fra Oslo på midten av 40-tallet da det kom flere menn inn i rommet og avbrøt oss. «Vi er klare for å treffe deg», sa den ene av dem til Myrdal. Det var Lasse Diding, viseformann i Jan Myrdal-selskapet og mannen som sammen med Mankell hadde finansiert hele biblioteket. «Vi har valgt nytt styre i selskapet og tittet på Jans ulike punkter som vi må ta opp det ene etter det andre», fortsatte han, henvendt til meg. «Vi regner med at det tar en time.» Jeg skjønte ikke helt hva han snakket om, og Myrdal virket bare oppgitt, men han sa at jeg bare kunne sitte her nede og lese så lenge. Så forsvant alle sammen opp i andre etasje.

Der sto man altså, midt i en av de største private boksamlingene i Skandinavia. Jeg begynte å gå fra rom til rom, kikket på bøkene, trakk ut utvalgte titler og leste noen setninger, merket meg navn. Ryggradsdjurens själsliv. Det mest unike med samlingen var ikke først og fremst omfanget, men dens egenart: Tretti prosent av bøkene i dette huset fantes ikke katalogisert i noe annet bibliotek i landet. Jeg så flere biografier om Stalin, men også GULag-arkipelet av Solzjenitsyn. Jeg fant bøkene til Nils Bejerot, kommunisten som skulle forme så mye av den katastrofale svenske ruspolitikken, en biografi om Sigurd Hoel, den norske Gyldendal-forleggeren som hadde oppmuntret Myrdal til å bli forfatter, tretti årganger med Michelin-guider til hoteller og restauranter i Europa, en parguide til erotiske videoer, en amerikansk bestselger om «the practicalities of self-deliverance and assisted suicide for the dying» og Fei vekk alle skadedyr! En engelsk kirurg i Folkets Kina.

4

Jan Myrdal tilhører en av verdens mest eksklusive klubber: Han er barn av to nobelprisvinnere. Faren fikk sin utmerkelse i økonomi, moren mottok i 1982 fredsprisen for sitt langvarige arbeid for nedrustning. De blir i hans selvbiografiske oppvekstromaner aldri omtalt som noe annet enn Alva og Gunnar. Sønnen brøt all kontakt med begge foreldrene allerede på 60-tallet, og skildringen av oppveksten i boken Barndom skulle mange år senere utløse en av de største litteraturskandalene i svensk etterkrigshistorie, som fikk senere debatter om virkelighetslitteratur til å virke både tannløse og smålåtne.

Jan Myrdal ble født i 1927 og vokste opp i Bromma, en velhavende forstad like utenfor Stockholm. Barndommen må ha utstyrt ham med en enorm intellektuell selvtillit, kombinert med vedvarende avvisningsfølelse. Da han var ti år, flyttet hele familien til New York, der faren skulle skrive en vitenskapelig avhandling om «the negro question». De bodde i en leilighet på Riverside Drive, Myrdal gikk på Lincoln School of Teachers College ved Colombia-universitetet og handlet bøker på Strand, der han gjorde tre av sitt livs viktigste bekjentskaper: Charles Darwin, Karl Marx og Sigmund Freud. Han skriver i en av selvbiografiene at han var «assimilert amerikaner» da han ved krigsutbruddet tre år senere ble beordret tilbake til Sverige. Faren mente hans plass var i hjemlandet, og fikk han om bord på en lastebåt som skulle til Finland med krigsmateriell. Myrdal følte seg rykket ut av det livet han var ment for, og vendte nedtrykt tilbake til Bromma. I løpet av de neste årene meldte han seg inn i det kommunistiske ungdomsforbundet, begynte å skrive skjønnlitteratur og sverget på at han aldri skulle akseptere en plass i Svenska Akademien. («Jeg er annerledes.»)

Like etter at krigen var over, kom han til Norge. Han hadde sluttet på skolen året før og begynt et omflakkende liv som journalist og aktivist på den politiske venstresiden. Han sov på benker og i parker, fikk seg etter hvert losji gjennom kontakter i kommunistpartiet. I løpet av tiden i Oslo begynte han også å gå i terapi hos psykiateren Nic Waal, et menneske som fullstendig forandret livet til den unge mannen. Hun var en sterk og inntagende skikkelse, hadde vært elev av Wilhelm Reich og gift med Sigurd Hoel, og var inspirasjonskilden for en av hovedpersonene i sistnevntes gjennombruddsroman Syndere i sommersol. Myrdal har ofte kreditert henne for å ha satt ham på den kompromissløse kursen han skulle følge de neste årene. «Vil du bli lykkelig? Hvorfor det? Du skal arbeide», sier hun til ham på en av de første sidene i En illojal europeers bekjennelser. Hun ga ham også et annet råd, som han ofte refererer til i bøkene sine: «Du er som katten. Du kommer alltid ned på føttene. Om ikke annet finnes det alltid en jente som tar hånd om deg.»

Ut fra hva man kan lese i selvbiografiene, var det også slik det ble. Mange av tekstene hans er strukturert rundt de ulike kvinnebekjentskapene og gir inntrykk av at han må ha hatt en vanvittig tiltrekningskraft på det motsatte kjønn. De fleste av disse kvinnene var samtidig sterke personligheter, feminister og foregangsmennesker, ofte ideologisk overbevist om å leve ut den frie kjærligheten. Dette ledet til en rekke turbulente forhold og opprivende episoder, som Myrdal stadig vender tilbake til og analyserer i skrivingen. Han hadde allerede to barn og to havarerte ekteskap bak seg da han 29 år gammel giftet seg med Gun Kessle. Hun skulle bli hans uatskillelige livsledsagerske de neste 50 årene. Hun tegnet og han skrev, og slik han beskriver det, gikk de to nærmest opp i en slags høyere enhet som arbeidet og reiste sammen i det han noe vagt, nærmest metafysisk, omtaler som «det store livet».

De neste tiårene tilbrakte de store deler av tiden på reise, gjennom en verden og et historisk øyeblikk der alt virket mulig. Castro hadde seiret på Cuba; i Afrika og Latin-Amerika kastet land etter land av seg koloniherrenes åk. En stund var han og Kessle «utflyttet av riket og bosatt i Kabul, Afghanistan». Dette landet skildret de omhyggelig i sitt litterære gjennombrudd, reiseskildringen Kulturers korsväg (1960), som senere er gjenutgitt under tittelen Resa i Afghanistan. Det er en oppsiktsvekkende skildring av en strabasiøs og begivenhetsrik ferd, foretatt med Citroën og åpent sinn, tilsynelatende helt uten hensyn til egen sikkerhet. Det er mange som har advart dem, skriver Myrdal i åpningskapittelet, «men vi tillhör ju den generation som under krigsåren lärt sig läsa tidningar och reportage och rapporter som Fan läser bibeln. Anklagas et land för banditism, de härskandes anklagelser mot de aldrig behärskade, da börjar man göra sig beredd till solidaritet mot de anklagade».

5

Etter å ha gått en stund rundt i biblioteket dristet jeg meg inn på hans private kontor. Myrdals egne bøker dekket flere hyller langs veggene. Han står bak over 80 utgivelser, i en rekke ulike sjangre. Det store internasjonale gjennombruddet ble Rapport fra en kinesisk landsby (1963). Det var ikke bare en unik rapport fra et fram til da ukjent Kina, men også en formmessig nyskapning i skandinavisk sakprosa, en «muntlig historie» der han hele veien lar kineserne selv føre ordet. De neste tiårene fortsatte han å publisere både pamfletter og reiseskildringer fra verdens utarmede avkroker og sosialistiske fyrtårn: India, Mexico, Turkmenistan, Albania, Sovjetunionen, Jugoslavia og Kambodsja.

På et digert, rotete skrivebord inne på kontoret lå en utgave av norske Dagsavisen, der hele forsiden var viet Kjartan Fløgstads utfall mot historieprofessor Bernt Hagtvet og hans nettverk, som han kalte et «tankepoliti» og mente «demoniserer sine motstandere». Det var vanskelig å tolke dette som annet en støtteerklæring også til Myrdal. Da svensken i 2010 ble invitert til å holde et innlegg på Bjørnsonfestivalen i Molde, trakk Bernt Hagtvet seg fra festivalprogrammet og omtalte Myrdal som «Nordens fremste venstrefascist, folkemordforsvarer og diktaturtilhenger» i et avisinnlegg. Litt bortenfor lå en utskrift av en artikkel fra Göteborgs-Posten med overskriften «Jan Myrdal är homofob». Det var et intervju med rapduoen Sámpi Sisters der de to artistsøstrene forklarte hvorfor de ikke ville ta imot Robespierre-prisen, den ene av de to prisene som årlig deles ut av Jan Myrdal-selskapet. Det lå også en annen artikkel der, som handlet om at Myrdal selv ikke hadde fått lov til å være til stede på prisutdelingen fordi han var havnet i en bitter tvist med Lasse Diding, viseformannen i Jan Myrdal-selskapet. Plutselig forsto jeg mer av den fiendtlige stemningen som hadde oppstått der i biblioteket før de forsvant opp i etasjen over for å ha møte.

Et eller annet pågikk fremdeles der ovenpå. Jeg gikk stille opp trappen, inn i det rommet som lå nærmest møterommet, og som stort sett rommet førsteutgaver av svensk skjønnlitteratur. Mange hadde dedikasjonen «Til Jan & Gun» fra forfatteren på tittelbladet. Jeg trakk ut en bok av Stig Larsson, en forfatter jeg beundrer, nysgjerrig på om det fantes noe vennskap eller noen kommunikasjonslinje mellom de to. «Til Jan, fra en som har ører å høre med», sto det på tittelbladet. En stund sto jeg der og bladde forsiktig i disse bøkene mens jeg samtidig forsøkte å lytte etter hva som egentlig skjedde på naborommet. Samtalen der inne forløp rolig, jeg klarte ikke skjelne ordene.

«Hvem er du?» spurte plutselig en stemme. Jeg kvapp til. I døråpningen sto en mann og så skeptisk på meg. Det var Lasse Diding, viseformannen i Myrdal-selskapet.

«Jeg venter på Jan», sa jeg.

«Ah, du er den norske …» Han stirret liksom ransakende på meg før han forsvant tilbake til møterommet.

6

Hvis han hadde spurt hva jeg gjorde der, er jeg fortsatt ikke sikker på hva som ville vært det sannferdige svaret. Jeg var nysgjerrig på Myrdal, det er klart. Jeg var interessert i bøkene, både enkeltverkene og det rene og skjære omfanget av dem, men mer enn noe annet tror jeg at det som hadde lokket meg ned til Sverige denne aprilhelgen, var en dragning mot den måten å tenke rundt lesing og skriving på som Myrdal representerer. Det er som om hele hans virke, både som forfatter og menneske, er viet et ønske om å favne verden i dens fulle og hele mangfold. Skjønnlitteratur og sakprosa, filosofi og psykologi, historie og pornografi, kirkekunst, kartografi og karikaturtegninger – hans appetitt omfattet tilsynelatende all verdens kunnskap, han ville se det han skrev om med egne øyne og oppsøkte originalkildene så langt det lot seg gjøre. Hans forlegger Håkan Bravinger hevder at Myrdal er «en av de mer utdannede mennesker som skriver akkurat i dag», og spør: «Finnes det noen levende svenske som har lest flere bøker enn ham?»¹ Når inntrykkene var prosessert, sendte han dem tilbake ut i verden i den sjangeren som var best egnet – enten det var appeller, reiseskildringer, romaner, kronikker, leserinnlegg, pamfletter eller dokumentarfilmer.

Myrdal ønsker egentlig ikke å kalles «forfatter», skriver han flere steder. Hans foretrukne ord er skriftställare, et gammelmodig uttrykk som vanskelig kan oversettes til noe bedre enn «skribent». Allerede som tenåring var hans store forbilder August Strindberg, Denis Diderot, Honoré de Balzac og Georg Brandes. Han ønsket å etterleve den svenske kritikeren David Sprengels ord om Diderot: «Han arbetade som en hel generation, men samtidigt var han ett matvrak, en dryckesbroder, en erotisk storätare och en cynisk skämtare, med et svall av otroligt saftiga anekdoter och olympiska löjen. Han gick alltid i extas. Han var en naturkraft.»² På sitt beste og mest produktive må det også ha vært sånn Myrdal selv har framstått: Allerede i 1968 begynte han å gi ut et eget enmannstidsskrift, Skriftställning, som samlet tekstene hans fra ulike aviser og magasiner og ifølge forfatterkollega Gunder Andersson ble «noe av en bibel for det unge radikale 60-tallet»³. Han fortsatte å gi ut nye utgaver fram til 2013, til sammen 21 bind kulturell og politisk debattvirksomhet.

Det som har tålt tidens tann best, er likevel de såkalte «jeg-bøkene». Dette er et selvbiografisk prosjekt uten sidestykke i skandinavisk litteratur, hvis tilblivelse strekker seg over et halvt århundre. Det begynner med Rescontra (1962) og Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell (1964). Noen år senere satt han på Cuba og oversatte sistnevnte til engelsk, men la også til stadig nye fragmenter, og den norske oversettelsen, utgitt som En illojal europeers bekjennelser i 1970, er basert på denne oppdaterte utgaven. Grunnhistorien handler om samvittighetskvalene hans etter en venns selvmord. Gjennom en rekke minner, både fra oppveksten og fra reiser, utforsker han samtidig den intellektuelles rolle i samfunnet og viser fram hvordan vi viker unna å trekke slutningene av de innsiktene vi gjør oss. Det er en fragmentert selvransakelse, der fortelleren ofte avbryter eller korrigerer seg selv: «I morges leste jeg hva jeg har skrevet. Det er helt ufarlig. Ikke bare for leseren; for meg selv også. Jeg kunne fortsette på denne måten. Nøste opp drømmer og sjel. Det ville ikke koste meg mer enn det manuelle arbeidet.» Kritikeren Anto Honkonen omtaler dette fenomenet som «den granskande skriftställaren», en fjerde fortellerinstans som etter at «den producerande skriftställaren» har fullført sitt arbeid, leser og reviderer det som står skrevet. Gjennom hele boken «arbetar detta jag-et hela tiden för att avslöja den Producerande Skriftställarens förljugenhet och tillrättalägganden i texten. De slåss likt två bröder i en dialektisk dödsdans med varandra».⁴

Andre del av det selvbiografiske prosjektet er de tre barndomsskildringene han utga på 1980-tallet. Det begynte med Barndom (1982), fulgt av En annan värld (1984) og Tolv på det trettonde (1989). Dette er trolig hans mest leste, og også mest kontroversielle romaner. Beskyldningene mot foreldrene i Barndom var så harde at hans egen far så seg nødt til å dementere boken setning for setning. Deretter fulgte När morgondagarna sjöng (1994), en roman om hans rotløse, revolusjonære læreår. «Det är en jagbok; varken självbiografi eller memoarer. Jag utnyttjade jaget för att kunna gå in i en tid och öppna den», skriver han om dens tilblivelse i oppfølgeren Maj: En kärlek (1998). Her fortsetter han selvransakelsen videre inn på 50-tallet. «Den värld som varit vår har blivit en värld som för de flesta nu unga och medelålders – da var de ju ännu ofödda – är okänd och främmande. Den är dem inte exotisk, bara främmande; farlig kanske. Det de hör därifrån är skrämmande. Det har för dem blivit en mörk tid på andra sidan historiens taggtrådskrönta mur», skriver fortelleren i denne boken når han et sted forsøker å klargjøre sitt eget prosjekt, og fortsetter: 

«Jag vill skriva den tidens värld. Skriva femtiotalet. Inte för att döma eller undervisa och heller inte för att blott berätta hur det egentligen var. Utan för att jag hör till den världen, där blev jag till, där har jag hemortsrätt. Jag vill öppna porterna i den muren. Synliggöra möjligheterna. Jag var ju med. Också mina handlingar bidrog till att forma det som blev.»

7

Jeg satt og leste i en sofa da Myrdal omsider kom gående ned trappen. Rett bak ham fulgte viseformann Lasse Diding. Stemningen dem imellom virket nokså anspent, nærmest fiendtlig. Det kunne ikke ha gått pent for seg der oppe på møterommet. Myrdal satte seg tvers overfor meg i sofaen, og Diding stilte seg borte ved veggen og så på oss, noe som skapte en trykket stemning i hele rommet. Jeg spurte hvordan det hadde gått, men Myrdal var så opprørt at det virket som om han ikke visste hvor han skulle begynne. «Motsetningene er så store at det setter hele biblioteket i fare», sa han. Diding avbrøt, kom bort til bordet og ga meg en lapp med et telefonnummer. «Ring meg om du vil høre min versjon også», sa han.

Da alle de andre til slutt hadde forlatt huset, spurte jeg om Myrdal kunne forklare meg hva det hele egentlig gikk ut på. Rent konkret dreide det seg visst om uenigheter om vedtektene, hvorvidt styret i Jan Myrdal-selskapet skulle være uavhengige eller om de skulle konsultere med Myrdal selv før de for eksempel valgte en vinner av prisene de delte ut. «Det er tross alt Jan Myrdal-selskapet. De får i hvert fall konsultere meg så jeg vet om hva de gjør. De hevder at dette er mot vedtektene. Men bak alt dette ligger det politiske spørsmål», forklarte Myrdal. Kjernen i konflikten, viste det seg, var en dyp uenighet om hvordan man best forholdt seg til problemene i samtiden. På den ene siden sto styret i selskapet, som var opptatt av identitetspolitikk, likestilling og verdispørsmål. På den andre siden sto Myrdal, som mente at det viktigste var å sørge for å få med seg arbeiderklassen. Tydeligst hadde spliden kommet til uttrykk i synet på framveksten av Sverigedemokraterna, som på dette tidspunktet var et av landets største parti. «Når organisasjoner som Sverigedemokratene og Front National vokser, så kan ikke det forklares bare med homofobi og fremmedfrykt. Det er reelle sosiale konflikter som ligger bak», sa Myrdal. «Homofobien og fremmedfrykten er bare skummet på overflaten. Men på venstresiden er man nå mot å snakke om sosiale realiteter. De er opprørt og mener at jeg er brun-rød.»

Han begynte å snakke om innvandringen, om utarmingen av landsbygda. For at jeg skulle forstå bedre, gikk han bakover i historien for å finne paralleller. Han snakket springende, fullførte nesten ikke en setning før han ble ledet på villstrå av en annen tanke. Desto mer han snakket, desto vanskeligere ble det å skille konflikten i biblioteket fra en større konflikt mellom Myrdal og hele det moderne Sverige, der de synspunktene han forfektet, var så kontroversielle at han ikke lenger ble sluppet til i avisspaltene. «Det er omertà», sa han, med begrepet den italienske mafiaen bruker om sin taushetskultur. «Den svenske debatten er kjennetegnet av omertà.» Noen ganger spratt han opp for å hente en bok som kunne gi ytterligere kontekst til sakskomplekset, og på denne måten sveipet han innom både Napoleon, Pariskommunen og karikaturtegningens historie, framveksten av antisemittismen i Tyskland, spliden i arbeiderbevegelsen i Norge på 30-tallet og hvordan Pussy Riot gjennom sine skandaleopptredener støtte fra seg den kristne majoriteten i Russland. «Jeg mener man skal være ytterst forsiktig med disse tingene. Jeg synes mange på den såkalte venstresiden ikke forstår noe av dette. Her er spesielt viseformannen og jeg veldig uenige,» sa han. Til slutt kom det fram at beskjeden han hadde fått der oppe på møtet, var at han måtte finne seg et hotell nede i byen neste gang han kom til Varberg. Han var ikke lenger velkommen i Jan Myrdal-biblioteket.

«Problemet er jo at Jan Myrdal lever», sa han. «Hadde jeg vært død, så hadde man kunnet gjøre hva faen som helst. Men så lenge jeg lever, så skriver og forandrer jeg meg.» Når han først var inne på døden, nevnte han også en annen ting, som jeg ikke forsto betydningen av der og da. Han fortalte om en episode som hadde inntruffet den foregående høsten. Han hadde vært på kino i Degerfors da han plutselig kollapset på grunn av det som viste seg å være blodforgiftning. «Hadde jeg tatt meg til hotellet, hadde jeg dødd», fortalte han. Det som hadde reddet ham, var at han istedenfor støtte på to leger som han kjente fra bevegelsen til støtte for den nasjonale frigjøringsfronten for Sør-Vietnam (FNL). Det var deres fortjeneste at han overlevde. «Man får en ny utsettelse», sa han. Ett andra anstånd. «Jeg er takknemlig for at jeg overlevde, og jeg har begynt å skrive på en bok. Ett andra anstånd, kaller jeg den. Jeg tar utgangspunkt i det som skjedde der, og skreller løken. Kanskje blir det skit, kanskje blir det bra.»

8

Det interessante i ettertid, når jeg hører gjennom opptakene fra intervjuet vi gjorde der i Varberg, er i hvilken grad den konflikten Myrdal snakket om, og de problemstillingene han balet med, bare har forverret seg i løpet av årene som fulgte. Få måneder etter dette besøket kom Brexit, deretter valget av Donald Trump. Striden i biblioteket var del av en splid som skar gjennom hele den globale venstresiden, og som bare vokste etter hvert som arbeidere i alle land lot seg forføre av høyrepopulistiske ledere. Selv begynte jeg ikke så lenge etter på en reportasjebok fra Syria og fortapte meg noen år fullstendig i dette arbeidet. Det hendte jeg støtte på Myrdals navn når jeg forvillet meg langt nok ut i de mer Assad-vennlige forumene på sosiale medier, men han fremsto aldri som en særlig relevant stemme i denne sammenhengen. Også Syria-problematikken bød på en slags identitetskrise for venstresiden som rommet mange interessante dilemmaer, men her følte jeg likevel at Myrdal tok for lett på det, at synspunktene hans var utledet av en antiimperialistisk ryggmargsrefleks, mer enn de var produkter av kunnskap og tankekraft.

Jeg hadde nesten glemt hele besøket da jeg våren 2019 plutselig så at han hadde utgitt en ny bok. Det var Ett andra anstånd, boken han hadde fortalt at han holdt på med. Den hadde allerede høstet en rekke lovord i den svenske offentligheten han ellers følte seg fullstendig utstøtt fra. «Jan Myrdal, du er tilgitt alt – hvilken bok!» skrev Margit Richert i Svenska Dagbladet. Min gamle helt Stig Larsson mente sågar at den hadde gjort det lettere for ham å puste. «Som forfatter, men kanskje enda mer som menneske, står jeg i takknemlighetsgjeld til Myrdal. Hans bøker, men også de intervjuene han har gitt, hans trassige stillingtagen (som jeg naturligvis ikke alltid har delt) – alt dette har bidratt til at jeg er den jeg er», skrev Larsson.

Boken var en ny «jeg-bok», en fortsettelse av det selvbiografiske prosjektet, mer omfattende enn noen av de foregående. En tjukk jævel, som alltid med bilde av forfatteren selv på omslaget. I intervjuer fortalte Myrdal at han denne gangen hadde gått lenger enn noen gang tidligere når det gjaldt å blottstille sine mest skambelagte tanker og intime øyeblikk. «Om man skjærer opp og analyserer sitt eget liv, er mye av det man sier og tror, løgn», forklarte han i et intervju med avisa Norrländska Socialdemokraten. «Minnet tilrettelegges hele tiden. Man endrer og skriver om. Det jeg forsøker å gjøre i boken, er å skjære opp og gå videre. I noen tilfeller er det veldig ubehagelig. Det er smertefullt. Man må ta opp de tingene man virkelig ikke ønsker å snakke om.» Man skulle tro at et langt liv i offentlighetens søkelys hadde gjort ham immun mot skam, men Myrdal fortalte at arbeidet kostet ham så mye at han etter å ha fullført boken raste fysisk sammen, fikk hikke i flere uker og ble kjørt inn og ut av sykehus.

Jeg kjøpte boken og begynte å lese. Den åpner med et gammelt brev til Henning Mankell, den avdøde krimforfatteren som hadde finansiert deler av Jan Myrdal-biblioteket. Myrdal ramser opp navnene på felles venner, forteller innforståtte anekdoter om hvordan det har gått med dem. Det er vanskelig å forstå hva dette brevet gjør der, for slik det står, fungerer det nærmest som en dørterskel for i det hele tatt å komme inn i boken. Neste kapittel går rett på sak: «I dag, söndagen den 23 augusti 2015, har det gått precis en vecka sedan jag inte dog.» Fortelleren har overlevd en alvorlig blodforgiftning og satt seg ned ved tastaturet. Der begynner han det han omtaler som en ransakelse av jeg-et. «Rannsakanden alltså. Inte biografi och än mindre en redovisning av vad jag skrivit och publicerat dessa senaste sjuttiofyra år. Om detta finns bibliografier och uppslagsverk. Till nöds kan den som vill få en snabb överblick gå ut på nätet. Här söker jag i stället bortom skamgränsen skala jaget. Och göra det i sin tid.» Aller først virker det litt traurig, en gammel manns mimring som ikke synes å ta hensyn til leserne. Men så kommer han langsomt i gang, lar tankene flyte assosiativt mellom minner fra fortiden, filosofiske funderinger, betraktninger om alderdommen. En passasje om døden leder til et minne om å nesten drukne i Rødehavet som glir ut i en betraktning om ideologi og religion i Saudi-Arabia og bildene hans daværende kone tok derfra. Det blir raskt tydelig i hvilken grad fortellerens indre liv skiller seg fra nettopp den selvrettferdige, repetitive pludringen som gamle mennesker ofte henfaller til – først og fremst i kraft av sin forakt for borgerlighet og konvensjoner. Ja visst, her er både passasjer om legebesøk og klaging over at ingen andre enn innvandrerbarna reiser seg for ham på trikken, men hvis det noen ganger minner om et pliktskyldig besøk hos oldefar, må det være dersom denne oldefaren viste seg å være en sprenglærd, fryktløs og sexfiksert kommunist, en pratesjuk Pol Pot-apologet som har forlest seg på Freud, og som nitid beskriver både sin første orgasme, sitt første samleie, sine mange sidesprang, sine åpne ekteskap, smerten ved å ha blitt bedratt, ulempene med skjeggvekst når man gir oralsex, og hvordan han etter å ha bedratt sin andre kone pådro seg gonoré.

9

Boken er skrevet i Jan Myrdal-biblioteket i Varberg, som også danner rammen rundt teksten.

Nåtidsfortellingen begynner et halvt år før jeg besøkte ham, og følger ham gjennom de tre neste årene. På en eller annen måte må han ha løst konflikten med Jan Myrdal-selskapet, han sitter i hvert fall der, omgitt av bøkene sine. Underveis refererer han ofte til samlingen han har rundt seg, avbryter seg selv fordi han trenger å finne fram et bestemt verk. Noen ganger vender han tilbake til tastaturet uten å ha funnet det han lette etter. Når han skal forsvare seg mot anklager, viser han til brev som finnes i arkivet, oppfordrer den som skulle tvile, til å ta turen nedover og se. Han henviser stadig bakover i sitt eget forfatterskap, som «fyller femton hyllmeter här hos mig i Varberg». Han går tilbake til scener og episoder fra tidligere bøker, legger til detaljer som ble utelatt. Andre ganger hopper han over ting han føler seg ferdig med. «Om detta har jag skrivit», kommenterer han flere ganger, i betydningen: ingen vits å gå videre inn på det her nå. Dette gjør at boken enkelte steder får preg av en slags kommentar til det tidligere forfatterskapet, eller et tillegg, men etter hvert som man venner seg til formen, bidrar det bare ytterligere til inntrykket av at det vi her får servert, er et ufiltrert innblikk i tankeprosessen til en aldrende forfatter i sitt bibliotek.

Det som først og fremst utmerker seg, er den vanvittige viljen til å finne fram til noe sant og ekte i det enorme tilfanget av minner og erfaringer. Han tvinger seg til å huske ting han først tror at han har glemt. Gang på gang trekker han sin egen hukommelse i tvil og borer i akkurat hva han kan ha utelatt av bekvemmelighetshensyn. Han roter fram både brev og bilder som kan kaste nytt lys over en bestemt episode, jobber seg fram til ubehagelige konklusjoner bare for å la den granskande skriftställaren legge til enda nye lag av tvil. «Men också denna uppriktighet är falsk», lyder overskriften på et kapittel. «Fast riktigt så var det inte heller med det», lyder overskriften to kapitler senere. «Skala löken!» avbryter fortelleren seg selv, flere ganger, som om han må piske seg selv for ikke å vike unna der det blir ubehagelig. «Jagbokens allmänna uppdrag är att skala jagets lök», forklarer han senere:

«Hur bestäms personen och arbetet? Jag skall nu fortsätta söka skriva detta utan någon kulturellt påbjuden anständighet eller omsorg om egen värdighet. Ty nu när jag rimligtvis, statistiskt om man så vill uttrycka det, närmar mig livsslutet och de flesta kring mig redan dött undan borde jag kunna använda skalpellen på ett annat och direktare sätt än förr, när jag kände att jag behövde ta hänsyn.»

Forutsetningen for en så grundig selvransakelse er selvfølgelig at man finner seg selv uhyre interessant. Myrdals selvbilde synes å være enormt og preget av en forståelse av ham selv som et tidlig utviklet geni, «som haft et annat vetande än de flesta andra». Det virker som om han har opplevd det nærmest som et kall, at det har forpliktet ham til å søke en mest mulig total erfaring av hva det vil si å være menneske. Rent konkret kommer dette til uttrykk ved at han forsøker å fri seg fra det historiske og kulturelle øyeblikket han er født inn i, med alle dets begrensninger og normer. Igjen og igjen forsøker han å banke inn i leseren at den som dømmer ham, bare ikke har forstått at de dømmer ut fra moralske forestillinger som ligger latente i samtiden, men at han, som han skriver, har forsøkt noe annet: «Jag vill inte bli inlåst mellan deras tillfälliga normer. Jag vill ingå i den stora intellektuella traditionen.» Mye av boken er en utforsking av hvor denne innsikten kom fra, og hva løsrivelsen har kostet. Han vender igjen og igjen tilbake til det øyeblikket i tolvårsalderen da han bodde i New York og oppdaget at bøkene kunne gi tilgang til andre verdener, der det fantes helt andre og langt mer interessante sedvaner, for eksempel når det kom til seksualitet. «Med normalitet och moraliska beteenden är det som med kalejdoskop. En lätt vridning och så framträder ett helt nytt mönster», skriver han.

«Mitt rum längst bort i korridoren däruppe på Riverside Drives elfte våning blev så på natten ett tillhåll för vilda masturbatoriska fantasier och syner. Jag vred om på det moraliska kalejdoskopet och fördes att röra mig runkande i tid och rom mellan olika kulturer som jag skapade med skiftande och motsägelsefulla moralismer.»

Et annet minne han vender tilbake til, er de turbulente årene tidlig på 50-tallet, som han har skildret i romanen Maj: En kärlek. På den tiden var han sammen med Maj, som han trodde var kvinnen i hans liv. Han elsket henne, og romanen om deres forhold er på mange måter en hudløs kjærlighetserklæring. Men forholdet var også preget av en kamp mellom dogmatiske idealer og en komplisert virkelighet, mellom sjalusi og fri seksualitet. Maj ble på et tidspunkt gravid med en annen manns barn. Da hun senere var gravid med deres første datter, bedro hun Myrdal åpent under svangerskapet. De fortsatte å være sammen enda noen år, inntil Myrdal møtte Gun Kessle, som skulle bli hans livsledsager og trofaste samarbeidspartner til døden skilte dem ad. Det første møtet med Gun og det påfølgende bruddet med Maj utgjør det emosjonelle høydepunktet i Ett andra anstånd, som hele resten av boken bygger opp til. «Det jag nu måsta skriva är inte lätt för mig. Det kräver en uppriktighet vilken jag, som vi alla, har svårt för», begynner han og tar deretter til å fortelle, før han plutselig avbryter seg selv:

«Men just som jag skrivit detta gick jag in i skamväggen. Allt var utskrivit i huvudet, men fingrarna stelnade inför tangenterna. Jag blev inte bara fjorton dagar oförmögen – jag skrev inte de närmaste månaderna det jag hade färdigformulerat under natten.»

Ikke bare har han hatt en flere måneders skrivesperre, får vi vite, han har også klart å formatere den mappen på datamaskinen der han hadde lagret det dokumentet vi sitter og leser. Han hadde heldigvis backup på en minnepinne, men som en sann freudianer mener han at hele datahavariet egentlig var uttrykk for et underbevisst ønske om å slippe å skrive videre. Likevel tvinger han seg til å fortsette. Han forteller inngående om hvordan han møtte Gun Kessle på et utested i Stockholm høsten 1956 mens Maj var alene med datteren Eva hjemme hos foreldrene sine i Göteborg. En helt unik kjemi oppsto, og de nærmest kastet seg i armene på hverandre. Noen dager senere, da han skulle på toalettet hjemme hos Gun, innså han plutselig at han hadde pådratt seg en kjønnssykdom. «Ända till det ögonblick jag pissade taggtråd uppe hos Gun hade väl möjligheten av ett liv med Maj och Eva funnits någonstans under medvetandeytan. Men nu var det livet definitivt över», skriver Myrdal. Igjen går han enda lenger enn han har gjort i noen av de tidligere skildringene av de samme begivenhetene, og legger til detaljer som er så intime at selv ikke Gun var klar over dem, og som han aldri fortalte henne om «under de femtioett år vi sedan var samman». Denne vanvittige viljen til å utlevere både seg selv og andre og til å sette forpliktelsen til litteraturen foran andre personlige og etiske vurderinger er også det som gjør Ett andra anstånd til en helt unik leseopplevelse. Etter å ha lest ferdig har jeg inntrykk av å kjenne Myrdal bedre enn jeg har kjent noen av mine egne besteforeldre, kanskje til og med foreldre. Hvor mange er det i det hele tatt man møter i løpet av et liv, som er villig til å blottstille seg på lignende måte? Slik blir den hensynsløse jakten på sannhet også en refleksjon over selvbedraget, hukommelsens tilkortkommenhet og omfanget av det usagte i de fleste menneskers liv.

10

Potensen har sviktet nå. Han er en frossen gubbe og savner nærhet. Knær og korsrygg er vonde, synet grumser seg til, bare med stor møye kommer han seg til butikken og Systembolaget. Ellers går han han rundt der i biblioteket, minnes sine døde kollegaer, «en gång larmande viktiga uppe i vår samtid, nu bortgallrade ur biblioteken och inte ens skugglikt existerande». Noen ganger tenker han på å ta sitt eget liv. Han har vært en forkjemper for aktiv dødshjelp i mange tiår og vil for enhver pris unngå å bli dement, problemet er bare å vite når tiden er inne. «Där finns en verklig ångest. Ty passerar jag gränsen för min möjlighet till medvetet handlande är jag fördömd, för då förlorar jag min mänskliga valmöjlighet», skriver han. Han noterer instruksjoner for sin egen begravelse, hva som skal stå på graven, før han igjen vender tilbake til verden utenfor vinduene. Han blir skremt av overvåkingssamfunnet, samtidig tanker han på det som en utfordring til vordende forfattere: «Det förvånar mig att det inte är fler som inspireras litterärt av att det som tidigare blott var ohyggliga medeltida föreställningar nu blivit vår verklighet.»

Jeg kontaktet ham igjen under arbeidet med denne teksten. Han beklaget at han dessverre ikke kunne inviterte meg tilbake til biblioteket – dette var mens koronaviruset herjet som verst – og ba meg isteden sende eventuelle spørsmål på e-post. Jeg innså da at jeg fortsatt ikke visste hva mer jeg egentlig lurte på. Hva var det han kunne fortelle meg som han ikke allerede hadde sagt, langt ærligere og mer utleverende, i en av bøkene? Hva slags paralleller skulle han trekke som jeg ikke kunne lese meg til på egen hånd, hvis jeg gjorde det grunnarbeidet han anklager den oppvoksende slekt for å sluntre unna? Hele livet har han arbeidet med alle tilgjengelige midler for å løfte seg ut av det historiske og kulturelle øyeblikket han er født inn i, klare å se det i sin rette kontekst. Gjennom biblioteket har han også gitt denne utfordringen videre til verden. Det er jo nettopp derfor han har ønsket å gjøre tilgjengelig «det material om bland annat Kampuchea – eller Indien – som allmänt saknas. Sådana texter som vanställts och på annat håll destruerats men som samman med mina erfarenheter från Kambodja/Kampuchea från 1967 och framåt styrt mig till just de uppfattningar som nu är fördömda», som han skriver i Ett andra anstånd. Nettopp det at bøkene kan lede fram til standpunkter som fortsatt evner å provosere, at han fortsatt klarer å skaffe seg uvenner og skape konflikter, er også bevis for at prosjektet har relevans, at hans virke fortsatt utgjør en utfordring, forblir illojal mot samtiden. «Gun och jag var ju ‘tryckfrihetsfundamentalister’ som inte tog hänsyn till några förbud av moraliska, politiska, religiösa eller andra ideologiska skäl.» Derfor gjør det heller ingen ting om man er uenig eller finner ham uspiselig. Akkurat det som gjør bøkene så gode, den ukuelige åpenheten, er også kvaliteten ved biblioteket, det han kaller «Gun Kessles och mitt egentliga livsverk». Kanskje skrev jeg bare til ham for å få et livstegn, for lettere å kunne se ham for meg der, vandrende mellom hylleradene, på jakt etter en bestemt setning eller en bestemt bok som kan løfte ham ut av også dette historiske øyeblikket – eller sittende i lenestolen, mer isolert enn noen gang, mens han funderer på når det er på tide å sette punktum, i visshet om at han så langt har klart å ta vare på sjansene sine.