Tilbake til NALF (del to)

Karl Ove Knausgård sto øverst på plakaten – billedlig talt, festivalmaker Frode Saugestad hadde fortsatt ikke prioritert plakatannonsering – til den andre versjonen av Norsk-amerikansk litteraturfestival (NALF), på Litteraturhuset i Oslo, 5.-7. september 2013. Knausgård hadde vært et tilbakevendende tema under den første festivalen (mer om den her), ikke minst ettersom James Wood – hovedkritiker i tidsskriftet New Yorker og «det angloamerikanske bokanmelderuniversets eneste kjendis» (ifølge Vinduet 2/2013) – hadde anmeldt og lovprist Min kamp, og med det introdusert romanprosjektet for et internasjonalt publikum, måneden før han besøkte Oslo og festivalen for første gang. Nå skulle Knausgård delta i en scenesamtale om «Life & Literature» med Wood, som altså var tilbake på festivalprogrammet, i likhet med The Paris Review-redaktør Lorin Stein; nye amerikanske deltakere av året var New Yorkers assisterende litteraturredaktør Cressida Leyshon, David Foster Wallace-biograf D.T. Max, novelleforfatteren Sam Lipsyte og kortprosadronningen Lydia Davis, som tidligere samme år hadde blitt tildelt Booker-prisen.

FRODE SAUGESTAD: James [Wood], som får sikkert 1000 bøker tilsendt og skriver cirka ti  saker i året, han valgte seg Min kamp 1. Han valgte å skrive om den boka fordi han skulle til Norge. Ellers hadde han skrevet om en annen bok. Helt sikkert. Og den kjempeanmeldelsen i New Yorker tre uker før festivalen, det er da det blir den euforien. Even when I was bored, I was interested¹, ikke sant. Og  så skriver Zadie Smith at det er som å være avhengig av coke². Så jeg så jo at det her var et åpent mål. Karl Ove var veldig travel på den tiden, samtidig skjønte han hvem James Wood var og hva han hadde gjort for den boka og hele serien.

KARL OVE KNAUSGÅRD (til Dagens Næringsliv i 2015): Den første anmeldelsen gjorde alt for den boken, i hvert fall her [i USA].

LORIN STEIN (på telefon): En ting jeg fremfor alt assosierer med festivalen, er at først leste James Karl Ove og så gjorde resten av oss det samme. Det var en begeistring i luften; det var bare et veldig spennende øyeblikk. Det var en type bok som løste noen grunnleggende problemer ved romanen som alle hadde bekymret seg for. Det er en tåpelig ting å si, og nå om dagen tenker jeg ikke på det viset i like stor grad, det er en annen måte å snakke på enn jeg ville gjort nå, men det føltes faktisk sånn. Det føltes som noe vi hadde ventet på, det var noe med hans versjon av autofiksjon som virkelig svarte på noen kunstneriske spørsmål som mange andre forfattere balet med. Det føltes som om vi var et stort land som besøkte et lite land idet det lille landet hadde produsert en forfatter og en diskurs som gikk rett inn i hva vi alle hadde tenkt på. Det høres pretensiøst ut. Men du skjønner hva jeg mener.

JAMES WOOD (på telefon): Jeg er ganske sikker på at ingen hadde skrevet om Knausgård på engelsk, altså i en viss lengde, før jeg gjorde det. Jeg tror boken ville blitt en sensasjon på engelsk uansett, antakelig, den hadde et momentum med seg fra Norge, men jeg tenker noen ganger på anmeldelsen jeg skrev – og dette kan høres kynisk ut, men jeg er ikke kynisk: Jeg tror det var en kombinasjon av selve teksten og fotografiet som ledsaget den, som var et veldig stemningsfullt, stilisert bilde av Knausgård med en sigarett³, stående mot en vegg. Sånne ting er rare, men jeg tror faktisk det var det som gjorde det.

FRODE SAUGESTAD: Men så avlyste Karl Ove i siste liten. Jeg tror det var noe med eks-kona. Så da var det litt mer novellen som ble tema for festivalen og Lydia Davis som ble den store stjernen. Lydia Davis er min absolutte favorittforfatter. Etter festivalen ordnet jeg en norgestur for henne – toget opp til Finse, videre med en cruisebåt til noen fjorder og Bergen, og sendte med henne novellesamlingene til Gunnhild Øyehaug, Norges Lydia Davis. Så dro jeg opp til Bergen og inviterte dem alle på middag, Lydia og Gunnhild og hun med Sug⁴ ... Cecilie Løveid. Hun var også med på middag.

GUNNHILD ØYEHAUG (på telefon): Jeg hadde akkurat oppdaget Lydia Davis da. Det er helt rart, jeg hadde fått [en bok av] henne i julegave for mange år siden, men av en eller annen grunn hadde jeg først begynt på den rett før dette, så vidt jeg husker, og ble enormt begeistret. Skikkelig fan. Så det var jo litt merkelig å havne på middag med en stor helt.

FRODE SAUGESTAD: Etterpå sier jeg til Lydia: «Kan du skrive et anbefalingsbrev for Gunnhild?» Så skriver hun – ikke mer enn en halv side, men et nydelig anbefalingsbrev, som jeg gir til [Øyehaugs forlegger i Kolon] Bjørn Aagenæs og sier: «Nå åpner verden seg.» Det som skjer da, er at Bjørn Aagenæs har rød løper overalt hos de store forlagene i USA. Det blir nesten budkrig.

BJØRN AAGENÆS: Ja, det stemmer ikke helt. Festivalen har vært kjempeviktig for Gunnhilds forfatterskap og jeg tror det var avgjørende at Lydia Davis skrev en anbefaling til FSG og Mitzi Angel⁵. Men jeg snakket egentlig bare med henne.

CECILIE LØVEID (på telefon): Jeg syntes det var spennende å møte Lydia Davis, men det ble litt uspennende for meg etter hvert. Når det hadde gått et stykke, skjønte jeg at det var et arrangement rundt henne og Gunnhild. Jeg fikk en føling med det.

GUNNHILD ØYEHAUG: Det var en veldig morsom middag, men jeg forstår Cecilie. Det kan man jo av og til føle: Hvorfor er jeg her? Men så vidt jeg forsto var en av Frodes motivasjoner å bringe folk i kontakt med hverandre, fra begge sider. Som var helt fantastisk.

En annen spin-off-effekt av NALF 2013 var festivalbandet The Fun Stuff, som besto av vokalist Torgny Amdam (tidligere Amulet), Knut Schreiner (Turbonegro, Euroboys) og Ando Woltmann (King Midas) på gitar, bassist Rolf Yngve Uggen (Gluecifer) og trommis James Wood; bandet var kalt opp etter et essay (som inngikk i en bok ved samme navn) som Wood nylig hadde skrevet om The Who og deres trommeslager Keith Moon. The Fun Stuff møttes på Øvingshotellet i Schouskvartalet fredag 6. september og hadde deres første konsert på rockepuben Last Train samme kveld.

FRODE SAUGESTAD: James hadde fortalt at han hadde trommesett og elsket å spille trommer. Okei, hvis hans drøm er å leke Keith Moon, okei, kom til Oslo.

KNUT SCHREINER: Det som er litt interessant å si om den tiden der, er at plutselig ble det nye forbindelser mellom utelivet og litteraturfeltet og musikkmiljøene som jeg kjente. Fra før av hadde det vært litt adskilt. Om noen hadde kommet og spurt: «Har du lyst til å være med og lage et band for å spille på Bokbadet på Rockefeller?» Det tror jeg ikke at jeg hadde ville syntes var noe kult. Men Frode ville ha et arrangement på Last Train, som er et sted jeg har tilknytning til. Det er til og med bilde av meg på veggen der. Og jeg hadde fått det for meg at James Wood antakeligvis var en usedvanlig god trommeslager, siden han hadde skrevet et essay om Keith Moon og på en måte bestilt et band – han hadde kanskje ikke gjort det selv, men det kunne forstås sånn via Frode. Et all star-band, kan du si. Og så viste det seg jo at James Wood ikke var helt den type trommeslager som jeg hadde sett for meg.

JAMES WOOD: Jeg hadde en fornemmelse av at Knut var en seriøs musiker, jeg kjente ikke til de andre, men jeg tenkte at hvis de er som ham, må jeg skjerpe trommespillet mitt betraktelig. Så jeg var definitivt nervøs under øvingen – vi skulle gjøre The Who-sangen «Bargain», som har en ganske komplisert Keith Moon-intro – og jeg syntes ikke jeg fikk det til i det hele tatt.

KNUT SCHREINER: Han var ikke dårlig, han er jo en intelligent fyr, god musikkforståelse, men teknisk sett låt det ikke som Keith Moon. Og materialet vi hadde valgt – vi sikta oss inn på Who’s Next, den mest klassiske The Who-plata, som også var da de var på høyden kunstnerisk sett – var kanskje litt ambisiøst i forhold til hans evner på den tiden. Men vi fikk i all fall ratta det til, trøkka det på plass, fikk en slags form på det, og fikk det til å svinge på en særegen måte seinere på kvelden.

JAMES WOOD: Jeg tror at under selve konserten var jeg så gira og begeistret at jeg spilte bedre. Gruppen, i den grad det kan kalles en gruppe, spilte bedre. Og jeg tror vi alle hadde en følelse av at musikken var i ferd med å ta av på måter som ikke nødvendigvis var kontrollerbare.

KNUT SCHREINER: Jeg hadde på en måte gitt meg, drømmen var litt over. Samme med de andre: Alle var på et litt nytt sted i livet, hvor rockebandet ikke var det helt sentrale for deres identitet. Så vi tenkte at dette kan være en fin måte å nurse savnet på, i en litt uskyldig ramme, hvor vi likevel får lov til å slå oss løs og leve rockefantasien for en kveld. Det gjorde at … Det er vel det bandet jeg har spilt i som jeg har mest uforbeholdent gode minner fra.

Våren 2014 ekspanderte Frode Saugestad til USA, i første omgang bare med et enkeltstående arrangement 28. mai, da Linn Ullmann hadde en scenesamtale om sin nylig oversatte bok Det dyrebare med James Wood i hotellbaren Chez André på Manhattan i New York. Deretter var det tilbake til Oslo og den tredje offisielle Norsk-amerikansk litteraturfestival 4.-6. september, hvor det uoffisielle temaet denne gang var memoarer og litteraturkritikk. Blant de nye deltakerne var New York Review of Books’ nåværende editor-at-large og sakprosaist Daniel Mendelsohn, hovedanmelder Dwight Garner fra New York Times og den personlige essayisten Leslie Jamison, som nettopp hadde bokdebutert med The Empathy Exams. Denne gang var også Karl Ove Knausgård på plass for å ha sin omberammede samtale med James Wood. Men det var en annen festivaldeltaker som kom mest i fokus dette året: Den forhenværende ungdomsskolelæreren Blake Bailey, som hadde skrevet feirede forfatterbiografier av John Cheever og Richard Yates og nylig blitt håndplukket av Philip Roth til å skrive også hans biografi. Philip Roth: A Biography kom ut i april i år, men ble samme måned trukket fra markedet, etter at to kvinner anklaget Bailey for seksuelle overgrep og flere tidligere elever for upassende oppførsel. Han har avvist anklagene som «kategorisk falske og injurierende»; rettighetene til hans Roth-biografi er siden blitt overtatt av forlaget Skyhorse Publishing. (Vinduet har ikke lyktes å komme i kontakt med verken forlag eller forfatter.)

F.v.: Daniel Mendelsohn, James Wood, Linn Ullmann og Dwight Garner på Litteraturhuset i Oslo. Foto: Carl Martin Nordby/Aftenposten/Scanpix

DANIEL MENDELSOHN (på telefon): Jeg vil begynne med å si at jeg opplever det intellektuelle livet i Oslo som veldig intenst og sofistikert; jeg er faktisk sakte i ferd med å lære meg norsk, om så bare for å kunne lese anmeldelsene av mine bøker. Og jeg husker at jeg var del av et veldig godt panel, og fikk snakke om tingene jeg er interessert i – kritikk, tv, memoarer. Men jeg antar du er klar over at Blake Bailey var der. Jeg møtte ham for første gang og hadde ikke noen betydningsfull interaksjon med ham, men det var der jeg hørte at han skulle gjøre den nå notoriske Roth-biografien.

FRODE SAUGESTAD: Jeg trodde han var en kul forfatter siden han var en god biograf, da. Jeg visste jo ikke hvordan han var personlig.

LORIN STEIN: Det året skulle min kone, min daværende kjæreste, [Paris Review-skribenten] Sadie Stein, ha en scenesamtale⁶ med Blake Bailey. Men hun endte med å foreslå at hun kunne intervjue ham i stedet, for dette var Blakes dag. Men mot slutten mistet jeg besinnelsen og ropte fra første rad: «Hvorfor stiller du ikke noen spørsmål tilbake om hennes skriving, din idiot?» Jeg sa det. Og han svarte, fortsatt med mikrofonen på, i et fullt auditorium: «Let’s go outside and I’ll knock your block off.» Men jeg vet ikke om … Jeg tror kanskje publikum antok det var en form for spøk. I alle fall gikk jeg ut, ikke for å slåss, men for å roe meg ned, mens han ble igjen for å signere bøker. Så nei. Vi har ikke beholdt kontakten med Blake.

FRODE SAUGESTAD: Etterpå skulle det være en middag hos Linn Ullmann, og det hadde akkurat vært det oppstyret, så jeg sa at jeg skjønner hvis dere [Lorin Stein og Sadie Stein] ikke vil sitte i en middag med ham [Blake Bailey]. Men Linn var litt stresset – alle må komme, og ikke til ti over, vi må være der presis. Så det var mye styr.

LINN ULLMANN (på telefon): Jeg har snakket med andre [gjester] siden, som husker det som veldig morsomt og at alle hadde det gøy og at det var en nydelig septemberkveld. Men det jeg husker, var at det var noe som var off. Det var noe i luften som ikke var helt okei. Om det bare var meg, om det hadde med Blake Bailey å gjøre, det vet jeg ikke. Altså, det med Blake Bailey satte sitt preg på de kveldene. Det kan jeg godt si. Han var aggressiv på en måte som var mer enn sleivete. Men det var også noe med at det var de store gutta, og så var det jentene, og så var det jeg som var opptatt av å være vertinne hele tiden. [Ler.] Underlig, underlig seanse. Og folk som ikke var invitert, kom på fest hjemme hos meg – det hele var litt som på videregående for tretti år siden. 

LORIN STEIN: Jeg mener, hele greia hadde blitt en barnehage på det tidspunktet.

Våren 2015 var det duket for en fullskala Norsk-amerikansk litteraturfestival i New York, støttet av informasjonskontoret NORLA (Norwegian Literature Abroad) og spredt over tre steder, 20.-22. mai: Den tidligere stripteaseklubben The Westway og Paris Review-kontoret på Manhattan, og den «norske» baren Sunny’s i Red Hook, ytterst mot Hudson-elven i Brooklyn. Den norske delegasjonen talte Gunnhild Øyehaug, Kjersti Annesdatter Skomsvold, Lars Petter Sveen og Carl Frode Tiller, alle forfattere som hadde blitt eller skulle komme til å bli utgitt på det amerikanske markedet, pluss Dag Solstad, som skulle samtale (via sin ambulerende tolk Ane Farsethås fra Morgenbladet) med James Wood og Lydia Davis; sistnevnte hadde i mellomtiden lært seg norsk, først ved å oversette en novelle av Gunnhild Øyehaug, deretter ved å lese Solstads bok Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896. Med på turen, som akkompagnement til arrangementene, var både The Fun Stuff, som i mellomtiden hadde spilt inn en firespors, selvtitulert EP, og Karl Ove Knausgård og hans bror Yngves nylig gjenopplivede studentband Lemen, med delvis nykomponert besetning, siden vokalist Tore Renberg hadde blitt igjen i Norge, av det som den gang ble omtalt som «uklare grunner».

TORE RENBERG (på telefon): Jeg hadde aldri sagt ja til det. Jeg hadde ikke til hensikt å synge studentsanger fra 90-tallet i New York. De andre kunne ta lett på det. Jeg kunne ikke det. Jeg er musiker.⁷

FRODE SAUGESTAD: Jeg ville trodd at det var en våt drøm for Tore Renberg å få være med på den festivalen. Men det spilte ingen rolle. De fant bare en ny vokalist [folkemusikeren og felespilleren Annlaug Børsheim].⁸ Og nå skal ikke jeg skryte for mye, da … Men ingen i New York har sett noe sånt opplegg. Poenget er at på en nedlagt strippeklubb, med rød plysj på veggene og discokuler i taket, sitter Lydia Davis, som har lært seg norsk ved å lese Dag Solstads Telemarksroman … hvor psycho er ikke det? Så kommer Knausgård. Han er ikke med på noe særlig snakk. Han bare spiller trommer, ikke sant. Det er forlagsfolk som kommer backstage – de fløy jo over hele butikken i de årene der – og de skjønner liksom ingenting av hva som skjer. Spør [Aschehoug-sjef] Mads Nygaard, han tror jeg gikk ut derfra og hadde blitt religiøs.

MADS NYGAARD (på telefon): Jeg har ikke så anlegg for religiøse opplevelser, men det er blant de mer absurde litterære arrangementene jeg har vært med på, definitivt dypt absurd, men på mange måter veldig vellykket.

GUNNHILD ØYEHAUG: Jeg husker at Carl Frode og Lars Petter og jeg satt langs veggen og skulle høre på Lydia Davis og Dag Solstad – to av mine store helter – og vi var så trøtte av jetlag at i alle fall jeg sov med halvåpen munn. Og så tror jeg alle sammen gikk hjem ganske raskt etterpå.

Dag Solstad og Lydia Davis i New York, 20. mai 2015. Foto: Kristoffer Rønneberg/Scanpix

KNUT SCHREINER: Knausgårdene og deres studentband ... Det syntes jeg ble litt rart. Det var ikke spesielt diggbar musikk, for å si det sånn. Og Karl Ove Knausgård, han spilte hardt og litt kantete, altså, uten særlig tanke på rommet og balansen med de andre musikerne. Så needless to say: Mer imponert over skriveriene.

JAMES WOOD: Mens vi [The Fun Stuff], på det tidspunktet da vi kom til New York – da syntes jeg vi låt skikkelig tight.

KNUT SCHREINER: Da hadde vi på en måte lagt mer innsats i det. Vi hadde utviklet en slags profil for bandet, at det skulle være et sound som kunne minne om James’ barndom i England på 70-tallet, særlig – hvis jeg skal være helt spesifikk – så var det litt den der overgangen mellom glamrock og nyveiv, kanskje? Og så hadde vi leid øvingslokale på forhånd og dit kom jo [New Yorker-redaktør] David Remnick, han viste seg også å ha gitar og ikke være vanskelig å be.

FRODE SAUGESTAD: James hadde fortalt David Remnick om opplegget i Oslo og jeg skjønte at vi kunne få USAs kanskje viktigste intellektuelle med på festivalen, hvis vi bare lar ham få være rockestjerne. Så han tropper opp i studio, en typisk amerikaner i store hvite joggesko og høye, baggy jeans. Og er ikke spesielt god. Men det spiller ingen rolle. Han skal spille gitarsolo på [Rolling Stones'] «Gimme Shelter». Den er jæskla enkel. Den klarer han. Og før den siste gigen har han fått vondt i ryggen, men bedt legen om en dobbel kortisoninjeksjon. Og så er det «Gimme Shelter» til slutt, helt elektrisk stemning, folk går bananas. Og da er Knut så briljant og genial at han dytter frem David Remnick på scenen til å spille en gitarsolo som ingen har spilt en gitarsolo i hele sitt liv.

KNUT SCHREINER: Jeg har litt erfaring, som produsent og bandleder, med de sosiale aspektene ved å spille i band, å la alle finne sin plass. Så jeg tok gitarhalsen og skjøv ham frem. Og da senket han skuldrene og lukket øynene og spilte en veldig inspirert solo. Det var vel et slags høydepunkt.

JAMES WOOD: Ja, det var et slags Utopia. Jeg husker at jeg tenkte: Hvis ikke så mye annet skjer i mitt liv, vil jeg alltid si at jeg var fornøyd med bare å ha vært med på det der.

The Fun Stuff (f.v.): Knut Schreiner, Torgny Amdam, James Wood, Rolf Yngve Uggen (skjult) og Ando Woltmann (med bakhodet til). I midten: New Yorker-redaktør David Remnick på gitar. Foto: Johannes Worsøe Berg

Etter den påfølgende høstens fjerde Oslo-baserte NALF – med et program bestående av gamle kjente som James Wood, Lorin og Sadie Stein og John Jeremiah Sullivan, supplert med blant andre poeten og romanforfatteren Ben Lerner, historikeren Sharifa Rhodes-Pitts og N+1-skribenten Kristin Dombek – bar det tilbake til New York våren 2016. Den voksende norske forfatterdelegasjonen, som også denne gang ble invitert på Paris Review-fest, men startet festivalen med et arrangement hos det norske generalkonsulatet, var Ari Behn, Helga Flatland, Geir Gulliksen, Johan Harstad, Maja Lunde, Kristine Næss, Cathrine Knudsen og Arne Lygre, i tillegg til Karl Ove Knausgård og hans fremtidige samarbeidspartner, filmskaperen Joachim Trier. The Fun Stuff var som sist med. Knausgård hadde også bedt et av sine amerikanske favorittband, folkrockerne i Midlake, som i sin tur inviterte med seg deres Brooklyn-baserte musikerkollega Sondre Lerche på scenen.

SONDRE LERCHE: De sa: «Du er norsk, du må bli med.» Men da jeg kom, var det mange som var sånn: Hæ? Er Sondre Lerche her? Jeg husker jeg bare kjente litt på det, at jeg tror ikke Knausgård har hørt så fryktelig mye på mine plater. Men det var veldig gøy. Og veldig Norge i New York. Det føltes veldig som nordmenn som kommer til USA for å være med nordmenn, som det gjerne blir. Og så var jo Ari der, han kjente jeg litt fra før.

KNUT SCHREINER: Han Geir Gulliksen, han pleide alltid å virkelig drømme seg inn i musikken vår og danse for seg selv. Han fikk jeg dessverre aldri snakket med. Men jeg fikk noen gode samtaler med Ari. Det er jo det som alle andre sier om Ari, at han var så fin fyr å prate med. Så jeg var veldig glad for at jeg fikk med meg det, da.

MAJA LUNDE (på telefon): Jeg hadde aldri truffet Ari før, men man hadde jo et inntrykk av ham som … Ja. Men han var veldig hyggelig, raus og morsom. Jeg ble overrasket over hvor selvironisk han var. Og så bodde vi alle på et hotell med bittesmå rom. Folk syntes det var litt fint, at Ari Behn også gjorde det, og at han var veldig opptatt av å være en av oss.

FRODE SAUGESTAD: Spør Maja Lunde hva som skjedde med henne. Bienes historie var en kjempesuksess, oversatt til mange språk, men ikke engelsk. To uker etter New York hadde hun en syvsifret kontrakt med Simon & Schuster⁹. Jeg burde bare tatt en cut av alle som kom på festivalen.

MAJA LUNDE: Den våren fikk jeg en amerikansk agent og jeg traff henne for første gang på takterrassen til det norske konsulatet. Det var hun som stod for kontakten med Simon & Schuster. Slik jeg har forstått det, hadde dialogen med agenten oppstått før festivalen. Even [Råkil, rettighetsdirektør i Oslo Literary Agency] har sagt noe om dette, at jeg hadde blitt solgt uansett.

EVEN RÅKIL (på telefon): Det var en strålende festival, men noen direkte innflytelse på salget av Majas forfatterskap til USA er det vanskelig å se.

MAJA LUNDE: Ellers må jeg jo si at jeg husker at Frode hypet denne festen i Paris Review sine lokaler veldig. Vi fikk følelsen av at vi skulle på festen over alle fester. Og så var jo det bare en helt vanlig fest. Veldig hyggelig, men ganske nedpå.

FRODE SAUGESTAD: Og så den siste kvelden – Knausgård og Joachim Trier hadde snakket om film på Santos Party House, et rått sted som forøvrig ble stengt for godt en uke etter – da hadde jeg fått noen midler som måtte brukes opp. Det er en halvtime til vi er ferdige her, så jeg tar mikrofonen og sier: «Nå er det gratis champagne!»

JOACHIM TRIER: Da Frode blasta resten av budsjettet, og alle i publikum fikk gratis champagne på vei ut, da tenkte jeg: «Nå peaker det! Nå er det over.»

I tredje del, neste måned: Om aller siste NALF, og alt som skjedde etterpå.