Vi ere en nasjon vi med

Fredheim er et tidligere familiehjem på Tangen, i Stange kommune i nåværende Innlandet fylke, hvor forfatteren og kulturarbeideren Ingeborg Refling Hagen (1895–1989) vokste opp og baserte sin Suttung-bevegelse, som ifølge hennes omgangsvenn, tidligere statsminister Einar Gerhardsen, rett og slett skapte et «mer frigjort og høyreist folk» – og til «folk» kan man regne både arbeidsfolket på Hedmarken, sentrale kulturpersonligheter og landets tronarving, for eksempel.

Når Ingeborg Refling Hagens etterfølgere i dag snakker om Fredheim, er det imidlertid ikke først og fremst som et sted, men som en lesemåte. Og hvis du vil lese på Fredheim-måten, fins det opptil flere måter å gjøre det på.¹

En måte er å bare tenke: «Dostojevskij!» Og så leser man absolutt alt av Dostojevskij. Eller: «Dickens!» Og så leser man alt av Charles Dickens. Eller: «Hugo!» Og så leser man alt av Victor Hugo. Eksemplene er ikke tilfeldige: Dette er de tre største epikerne, som bør gjenleses årvisst, ifølge Ingeborg Refling Hagen. 

En annen måte å gjøre det på, er å lese hennes eget litteraturpedagogiske hovedverk Livsfrisen, i alle fall de første fire bindene (av totalt seks, hvorav de to siste handler mer om hennes liv enn litteratur), og deretter all verdenslitteraturen som er nevnt i disse bøkene.

En tredje måte er å gå enda grundigere til verks, og begynne med Illiaden av Homer. Så leser man Trojanerinnene av Evripides, for å forstå kvinnenes skjebne etter en krig, og går videre til Orestien av Aiskhylos for å lære om Agamemnons skjebne ved hjemkomsten. Odyssevs brukte ti år på å komme hjem, så da leser man Homers Odysseen. Men hva skjedde da Troja falt? Gå til Vergils Aeneiden, der finner man fortellingen om den trojanske hest, og om Dido og Aeneas. Vergil var Dantes store inspirator, så veien er nå kort til Den guddommelige komedie. Da begynner man å nærme seg et såkalt «leseår».

Og en fjerde Fredheim-måte, som er den vi skal konsentrere oss om i dag, er å vende tilbake til mannen som startet det hele, i alle fall for Ingeborg Refling Hagen: Hans E. Kinck (1865–1926; «kjink»), den italofile filologen, lingvisten, lyrikeren, novellisten, romanforfatteren, essayisten, dramatikeren og oversetteren fra Setesdalen og Strandebarm, som jeg tilfeldigvis nylig overhørte en samtale om ved disken til Tronsmo Bokhandel i Oslo:

BUTIKKMEDARBEIDER 1: Jeg kom til å tenke på Hans E. Kinck … Han er ganske glemt.
BUTIKKMEDARBEIDER 2: Helt glemt.

Men han er på ingen måte glemt av Sigrid Salen, en pensjonert norsklektor fra Bergen og mangeårig Ingeborg Refling Hagen-elev, som en mandag i februar har samlet en av sine faste lesesirkler – hun har også en tirsdagsgruppe, hvorav begge møtes hver tredje uke – hjemme hos seg i Pilestredet i Oslo, for å lese i Kunst og kunstnere (Aschehoug, 1928), Hans E. Kincks posthumt utgitte esaysamling.²

Tekstmengden er mindre overveldende enn hva de tre første lesemåtene fordrer: I kveld skal gruppen hennes bare gjennom et tolvsiders essay om maleren Nikolai Astrup, kalt simpelthen «Litt om Nikolai Astrup». Det skal vi lese høyt, på rundgang, etter en samling på kjøkkenet for å drikke te og spise hva Sigrid Salen kaller «biteti». På Fredheim kunne dette i sin tid være myssmørvelling, en byggsuppe tilsatt surost og geitost; vi fikk nybakte rundstykker med Castello Blå og appelsinmarmelade. Og «vi» er, foruten verten og Vinduet, geofysikeren Asgeir Kydland Lysdahl, gestaltterapeuten Greta Eeg-Henriksen og hennes ektemann, ingeniøren Haakon Eeg-Henriksen, adjunkten Anne Berven og lektoren Nina Caspari. Vi har nå sunket ned i hver vår myke lenestol, spredt utover stuen, Greta Eeg-Henriksen har lent seg ekstra godt tilbake og også lukket øynene.

Så begynner Sigrid Salen å lese om Nikolai Astrup. Det vil si, Kinck innleder essayet med noen mer generelle, panegyriske betraktninger om datidens unge norske kunstmalergenerasjon: Han hyller deres «offermot», deres «fortryllende energi», deres vilje til å arbeide «uten at la sig forvirre av døgnets skrik (...) de vet at det er karakter som er det sjeldne i tiden og som den trenger.» (Kinck var kjent for å se unge mennesker: «Han skriver for å holde de unges lengsel levende», pleide Ingeborg Refling Hagen å si.)

Etter to sider gir Sigrid Salen ordet videre til kveldens yngstemann, Asgeir Kydland Lysdahl (33), som i mellomtiden har lagt seg ned på gulvet, som ikke er et gammelt Fredheim-ritual, men skyldes at han er litt støl i ryggen.

– «Undres paa om ikke disses holdning er et særsyn i alle landes yngste kunst for øieblikket, hvor der aarlig ofres hekatomber til foragtelig publikums-smak, turist-smak og til det halsende kappløp», begynner han.

– Jeg skjønte ikke: hvor det årlig ofres heka-hva-for-no? spør Greta Eeg-Henriksen.

Før hun angrer:

– Eller vi trenger jo ikke å vite det på flekken. Kanskje hvis vi tar med det med oss, og så neste gang ... Jeg mener, det er også en greie, vi kan bare –

– Hekatomber, er ikke det sånt offer som disse grekerne foretok? foreslår Sigrid Salen.

– Altså, nå spurte jeg, for jeg vet ikke hva det er, men jeg kan godt leve med det til neste gang, og så kanskje en av oss kommer på det, fortsetter Greta Eeg-Henriksen.

– Jeg tror jeg har rett, skjønner du, men vi kan godt slå det opp, sier Sigrid Salen.

– Nei, ikke gjør det, insisterer Greta Eeg-Henriksen.

– Min erfaring er faktisk at hvis jeg lar det vente litt, så hender det at det kommer til meg. Jeg liker veldig godt når det skjer. Livet blir mer gøyalt og magisk da.

«Hekatombe» er nok ikke et ord man støter på i tide og utide, eller som bare renner en i hu – det betyr masseoffer, jeg slo det opp etterpå – men tankegangen til Greta Eeg-Henriksen er på sett og vis i tråd med Fredheim-måten å gjøre det på. Ingeborg Refling Hagen mente at hvis det var noe ved en litterær tekst man ikke forsto, ville det åpenbare seg senere, på det hun kalte «gjestingsdagen».³ Ifølge hennes biograf og grandniese Ingrid Elise Wergeland sto dette pedagogiske nøkkelbegrepet «i klar kontrast til kravet om øyeblikkelig intellektuell forståelse av en tekst (...) for hvem kan vel fatte alt i øyeblikket?», som hun skriver i Slik som kjærlighet vekker deg. En bok om Ingeborg Refling Hagen (Aschehoug, 1995). 

– «Men i hvert fald!» sier Asgeir Kydland Lysdahl.

Han er ikke utålmodig, han leser bare videre i essayet til Hans E. Kinck, som på sin side fortsetter å lovprise unge kunstnere, de som «bare arbeider, og likesom ikke mindes forfængelighet, endsi magtsyke» og «derfor heller ikke er saa livende rædd for at fjerne sig fra strøket nogen aar» – med «strøket» menes formodentlig hovedstaden eller storbyen, smetter Sigrid Salen inn, før Kinck kommer til poenget sitt:

Kultur er nemlig tilfældigvis ikke bare speilsal eller ovenpaa i teaterkaféen; kultur, er om man saa vil, den utviklede natur (…) Eier man ikke natur, eller i provinsiel selvpanik søker at sætte den ut av sig, kan man sitte i speilsalen og vitse sig ut f.eks. til sitt livs aften uten at erhverve kultur.

– Det er sånt som Ingeborg ville streket under, bare så dere vet det. Kultur er den utviklede natur, gjentar Sigrid Salen.

– Det står kryss i boken min, ser jeg, sier Nina Caspari.

– Det er så herlig sagt, sier Greta Eeg-Henriksen.

– Et av de ti bud, sier Sigrid Salen.

Ingeborg Refling Hagen. Foto: Aschehoug

Ingeborg Refling Hagen vokste opp omgitt av både natur og kultur. Hennes far, som døde tidlig, var møller, hennes mor jobbet en periode i bokhandel og hadde forbindelse til den sene haugianerbevegelsen. Og lik haugianerne er bevegelsen Ingeborg Refling Hagen skulle komme til å skape, en lesekultur uløselig knyttet til bondesamfunnene og flatbygdene på det usentrale Østlandet. Hennes «dype jords pedagogikk», som hun kalte det, handlet imidlertid ikke om å gå med plogen à la Hans Nielsen Hauge, men om å endevende litteraturen, som «skulle kunnes ordrett utenat for å overleve i underbevisstheten og i tidens fylde slå ut i blomst», ifølge Karin Sveen, essayisten fra Hamar som er den kanskje mest kjente forfatteren til å springe ut av bevegelsen.

18 år gammel flyttet Ingeborg Refling Hagen fra Tangen til Oslo, ikke i provinsiell selvpanikk, men for å jobbe i en melkebutikk på Simensbråten. Gjennom sin husfelle, maleren Birgit Abrahamsen, ble hun kjent med forlagsmannen Anders Krogvig, som ga ut hennes debutbok, novellesamlingen Når elv skifter leie (Steenske Forlag, 1920) og sendte den til – og deretter introduserte henne for – den 30 år eldre dikterhøvdingen Hans E. Kinck. Han blurbet boka i avisen Tidens Tegn («Bare noenogtyve år, og dog kunne gjøre en slik samling»), som ledet til at hans forlag Aschehoug ga ut hennes tredje bok Loke sår havre (1922), en skjebnetung kortroman om legdsystemet på Hedmarken.

«Som en stor fremmed fugl med tunge, mørke uhyggessvangre vinger tonte Ingeborg Refling Hagen frem på vårt hjemlige parnass i begynnelsen av tyveårene», begynner Aagot Benterud et forfatterskapsessay i Vinduet 1/1951, og Ingeborg Refling Hagen entret definitivt parnasset: Etter å ha fulgt opp debuten med minst én bok i året – dikt, skuespill, barnebøker, oversettelser – ble hun i 1936 mottaker av Statens kunstnerlønn, som den yngste noensinne.⁴ «I.R.H. er en av de norske forfattere som virkelig kan fortelle oss noe om oss selv», skrev Sigurd Hoel etter hennes niende bok. Nationaltheatret-sjef Bjørn Bjørnson, Bjørnstjernes sønn, tilbød henne i samme periode gjentatte ganger (og alltid forgjeves) å bli del av ensemblet hans, og Arbeiderpartiet utnevnte henne senere til æresmedlem.

Bofellesskapet hennes med Birgit Abrahamsen på Nordjordet, en tidligere husmannsplass øverst i Ekebergskrenten, vokste til en fast salong for opplesninger og små teateroppførelser, og samlet en krets av kunstnere – blant dem Nikolai Astrup, arkitekten Arnstein Arneberg, folkemusikeren Eivind Groven og dukketeaterpionéren Julian Strøm⁵ – til hva som ble kjent som «Ekeberg-kolonien».

Utover 1930-tallet vokste også Ingeborg Refling Hagens politiske engasjement. Hun skrev dikt om den spanske borgerkrigen og advarte i boken Utenfor balkongen (1936) mot Mussolini og fascismens fremvekst i Italia. I 1936, etter at Adolf Hitler hadde kommet til makten i Tyskland og innført de antisemittiske Nürnberglovene, oversatte hun Henrik Wergelands debattbok Jødesaken i det norske Storting til moderne norsk, for å minne om hans arbeid for å avvikle jødeparagrafen i Norge.

Henrik Wergeland er den andre store norske dikterhøvdingen som bevegelsen hennes er tuftet på: 17. juni, hans fødedag, feires hvert år med en sommerfest på Fredheim, som gjerne åpner med hans sang «Vi ere en nation, vi med» på trompet, fortsetter med blomsterprosesjon og barneframføring av feen Florillas monolog i Wergelands skuespill Lyv ikke, hvor ulike typer blomster besynges som bolverk mot ondskap.

Ingeborg Refling Hagen i front av blomsterprosesjonen under Wergelandsfesten på Fredheim. Foto: Oddmund Rønningsbakken / Anno Domkirkeodden / Digitalt Museum

Sommeren 1941, etter at hun hadde blitt ilagt skriveforbud av den tyske okkupasjonsmakten, startet likevel Ingeborg Refling Hagen motstandsavisa Jøssingposten, som hun stensilerte opp og distribuerte fra sitt hjem. I desember samme år ble hun arrestert, forhørt og torturert av Gestapo, og sendt til Grini fangeleir. Etter en sultestreik ble hun innlagt i fangenskap på Ullevål sykehus, hvor hun simulerte sinnssykdom og smittet seg selv med difteri, med legenes hjelp, for å unngå mer tortur. Hun ble løslatt sommeren 1944 og flyttet etter krigen, merket av fangenskapet, hjem til Fredheim. Men hun dro ukentlig tilbake til Oslo, hvor hun ledet en lesegruppe for sine tidligere pleiersker på Ullevål, deretter for arbeiderkvinner på Simensbråten, og deretter for barn og unge – da fikk gruppene navnet Suttung, etter jotnen Suttungs mjød, som gir klokskap og en lyrisk åre, ifølge norrøn mytologi.

Deretter startet hun Suttungteatret. Den første store produksjonen var en teksttro oppsetning av Mot Karneval, Hans E. Kincks allegori om Macchiavelli og fascismen, som aldri tidligere hadde blitt oppført, kanskje fordi den tok tolv timer. (Teatret flyttet etter hvert scenen fra Fredheim til Tangen Samfunnshus, Ingeborg Refling Hagen forble kunstnerisk leder inntil hun rundet 90 år, og oppsetningene har forblitt konsentrert om Kinck og Wergeland.)

Hun var også tungt involvert i å smykke ut en Suttung-inspirert barneskole på Vormsund, «eventyrskolen» Stein skole, hvor storskolerommet prydes av et stort maleri av Henrik Wergeland til hest, med en jublende barneflokk i hans følge. Samtidig vokste virksomheten på Fredheim, med sommerleirer for unge og voksne – myteleir, eventyrleir, Dante-leir, Kinck-leir og Wergeland-leir. Barndomshjemmet hennes ble til en blanding av studiesenter, forlagshus, kunstnerkoloni og internat. En stund var det også mulig å avtjene siviltjeneste der.

Ingeborg Refling Hagen og co. utenfor Fredheim i desember 1975. Foto: Henrik Laurvik / NTB

I en strofe fra det som karakteriseres som hennes litterære testamente, diktsamlingen Guds tuntre (1972), skriver Ingeborg Refling Hagen:

Språket det har allmakts makt
lær deg saga, sagn og dikt,
for i dikt og sagn og saga
kan du fimre deg til rota
på det store gamle tuntre,

Og alle som er samlet til Hans E. Kinck-høytlesning hos Sigrid Salen, første mandag i februar, har fimra seg til denne rota. Sigrid Salen bodde på Fredheim på 70-tallet og har mange somre vært tilbake som leirleder; Anne Berven har gått i Suttung-gruppe sammenhengende siden hun var ni. Asgeir Kydland Lysdahl er sønn av Anne Jorunn Kydland, som i 45 år har drevet kulturarbeid blant barn og unge, inspirert av Ingeborg Refling Hagens fordypningstradisjon, først i Ekeberg Suttung (hvor hun blant annet oppmuntret de vordende standupkomikerne Sigrid Bonde Tusvik⁶ og Anne-Kat. Hærland til ikke å være redd for å ta ordet på en scene), siden i Grav litteratur-og teatergruppe i Bærum.

Greta Eeg-Henriksens ektemann Haakon er gammel «suttunge», som han kaller det: Han kan fortsatt gjenkalle minnet av skussmålet han 13 år gammel fikk for deklamasjonen sin, av Ingeborg Refling Hagen, da hun besøkte barnegruppen hans på Tåsen i Oslo. Hans mor Eli Eeg-Henriksen bodde også en periode på Fredheim og var siden med på å grunnlegge Wergelandakademiet, en stiftelse for «kulturarbeid og utøvingspedagogikk i Suttung-tradisjon». Nina Caspari har vært leder av Wergelandakademiet, og gikk før det i lesegruppe hos Berit Tversland, den norske kongefamiliens mangeårige (og nå pensjonerte) hofftjenestekvinne, som er et bindeledd mellom Suttung og Slottet: Da kronprins Haakon Magnus i et tv-intervju på 18-årsdagen sin ble spurt om hvem han beundrer, svarte han «Jesus og Ingeborg Refling Hagen»; da prinsesse Märtha Louise ved samme milepæl ble spurt av NRK Radio om hva hun er interessert i å lese, svarte hun Ibsen og Ingeborg Refling Hagen. 

Og da Märtha Louise i barndommen hadde bursdagsfest, dro Sigrid Salen med en Suttung-delegasjon til Skaugum for å pynte med trylleskog – «Fredheim-måten å lage bursdag på», forklarer hun. En trylleskog lages ved å dekke stuegulvet med mose og hente inn ferske kvister. I grenene henges godteri blandet med store, fargerike blomster av krepp-papir; på gulvet senkes gullfiskboller ned i mosen, som provisoriske fiskedammer. Kle ut en voksen som heks (og lag gjerne et pannekakehus) eller kongsdatter (og forgyll en rokk, om du har). Skap lydkulisser med seljefløyte, fuglesang eller bekkeklukk på boks. Send inn barna. Avslutt med eventyrstund, hvor heksa eller kongsdattera leser.

Kanskje er det ikke helt fjernt å spekulere i om hverdagsmagien i denne Suttung-tradisjonen har formet Märtha Louise mer enn de fleste. Ikke i den forstand at den har vært et gateway drug til hennes engleskole og nyåndelige pedagogikk, nødvendigvis, men da hun avholdt opplesningskvelder under den kortlivede Føling i fjæra-festivalen på Hankø, for eksempel, var det i omgivelser som kunne minne om hennes barndoms trylleskog.

Prinsesse Märtha Louise leser under Føling i fjæra på Hankø, 23. juli 2004. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

– Det ville ikke vært unaturlig, da, sier Nina Caspari.

– I Wergelandakademiet jobber vi også med eventyr og myter, og det er jo noe hun har formidlet, gleden over eventyr. Det er kanskje ting du tar med deg, som du klarer å bruke på en annen måte når du blir eldre.

– Men sånne ting er sammensatt, sier Asgeir Kydland Lysdahl.

Man kan vel så gjerne få behov for å gjøre opprør mot kulturarven man er vokst opp med, påpeker han. Ta ham selv: I dag leder han, sammen med blant andre sin mor, Grav litteratur-og teatergruppe på Jar, som han begynte i da han var fem. Men da han gikk på ungdomskolen, hoppet han av Suttung for en stund.

– Da ville jeg ha en pause. Da ville jeg gå på skole og gjøre andre ting – mine ting. Så det var en periode jeg følte at jeg skulle ta litt avstand, da.

– Det er vel egentlig sunt, sier Haakon Eeg-Henriksen.

– Veldig sunt, sier Greta Eeg-Henriksen.

På dette tidspunktet føles det ikke helt uvedkommende å snakke om en annen bok i mandagsgruppa: Få har, i alle fall offentlig, tatt mer avstand fra Suttung-bevegelsen enn Karin Sveen gjorde i nøkkelromanen Hannas Hus (Pax, 1991), som kom ut to år etter Ingeborg Refling Hagens død.

«Dette er en roman om forføring, makt og autoritet», begynner bokens baksidetekst; til et lanseringsintervju med NTB, som fikk tittelen «Suttungs farlige mjød», stilte Karin Sveen ifølge journalisten «med nyinnkjøpte Ray Ban-solbriller som beskyttelse mot rasende blikk på gata.» Men selv om Hannas hus i sin tid ble lest som et «oppgjør» med bevegelsen, er det et relativt nyansert oppgjør. Hovedpersonen flytter inn på romanens svar på Fredheim etter å ha hørt Ingeborg Refling Hagens alter ego Hanna lese Henrik Wergelands dikt «Følg Kaldet» som om «diktet ble til ord for ord idet hun framsa det, som om det aldri var blitt skrevet før». Men etter hvert innser hovedpersonen at «det fantes ingen private rom i Hannas hus» og forlater, etter en titimers juleforestilling, huset for godt. Det antydes at det var et visst element av sosial kontroll og hierarki på Fredheim, og man kan levende se for seg at det var litt stress i lengden å starte hver dag med morgengymnastikk til Wergelands dikt «Barne-nytaarsønsker», men boken handler tilsynelatende mer om en ung dikterspires kunstneriske og personlige frigjøring, enn om en hedmarksk personkult.

– Det synes jeg er riktig lesemåte, sier Sigrid Salen.

– Karin var nødt til å frigjøre seg, vet du, hun var jo kunstner. Hun kunne ikke bare skrive lange, episke dikt sånn som Ingeborg hadde gjort. Hun måtte jo finne sin egen form. 

– Det har ikke skadet meg å gå på Suttung. Det var en verdi, sier Anne Berven.

– Nei, men det kan bli trangt. Det kan bli «vi» og «de». Sånn er det jo i antroposofien også, som jeg har vært i hele mitt voksne liv, sier Greta Eeg-Henriksen.

– Det er det som er faren med bevegelser som Suttung og Steinerskolen: De kjenner ikke alltid sine egne grenser, og kan tråkke over andres grenser. Det kan alle mennesker. Men det blir veldig tydelig i idealistiske bevegelser.

– Men da er det hyggelig å komme til Sigrid, for her bare setter vi oss ned og så leser vi, sier Asgeir Kydland Lysdahl.

Og så leser vi. Og idet Hans E. Kinck har gjort seg ferdig med å genierklære ungdommen og harselere over speilsalene i teaterkafeene i hovedstaden, og går mer inn på hva det er med hans samfylking Nikolai Astrups pastorale vestlandsmalerier – «Han kjender sin bygd ved dag og ved nat», skriver Kinck: «Han har smakt paa bygden, han har bitt i sevjesur olderkvist om vaaren» – ja, da blir det nesten vårløsning i Sigrid Salens lesesirkel også. «Eller hans ilder!» fortsetter Kinck, og snakker om Astrups mange malerier av sankthansbål. «Hans ild er genial. Der er ikke malt ilder med urmenneskets følelse for ild. Det er første gang, ilden er malet.»

Kinck konkluderer, med noe av det siste han skrev i livet:

Og uttrykket fandt Astrup, ganske enkelt fordi han eiet den umiddelbareste, ulitteræreste naturfølelse i hele landet; der findes ingen som elsker sitt motiv som han. Hans kunst er tilbedelse, undselig som guttens den første elskovsstund; hans kunst er ekstase, og ikke filosofi, og ikke galleri.

– Det her er egentlig første gang for meg med Kinck, innrømmer Asgeir Kydland Lysdahl, før han kommer på at han leste litt i fjor også.

– Og det slår meg: det er så utrolig rikt, det er så mye farger og kontraster og safter ... Hele livet, liksom. Alle følelser. Bare litt vanskelig språk.

Med et visst forbehold om at «du måtte ha vært der», som det heter: En mandagskveld i februar i år var det ikke bare vanskelig å begripe hvordan litteraturen hans kunne ha gått i manges glemmebok, det var nesten også så man skjønte hvorfor det for den ugifte og barnløse Ingeborg Refling Hagen bare var «en mann i mitt liv», og det var (etter alle solemerker) Hans Ernst Kinck.⁷

Ingeborg Refling Hagen, cirka 1935 (foto: Thorleif Wardenær / Oslo Museum/ Digitalt Museum); Hans E. Kinck, 1906 (foto: Karl Anderson / Nasjonalbiblioteket).

«I arbeiderbevegelsen og i hele folket vil Ingeborg Refling Hagens navn komme til å leve lenge som en av de store kulturspredere», erklærte Einar Gerhardsen i festskriftet til hennes 85-årsdag i 1980; «... Norge ville vært så uendelig mye fattigere uten henne», la en annen tidligere Ap-statsminister, Odvar Nordli, til. Men det har blitt stillere rundt Suttung-bevegelsen etter hennes død. I fjor kom en akademisk antologi fra Høgskolen i Innlandet, redigert av Eva Marie Syversen og Ole Karlsen og kalt Stjerner over granskogbunnen. Om Ingeborg Refling Hagens forfatterskap, i anledning 125-årsjubileet for hennes fødsel – og den registrerte Klassekampen, som eneste norske avis overhodet, med en notis («Kven var Ingeborg Refling Hagen? Det er nok ikkje veldig mange som har spurt om det dei siste åra», lød ingressen).

Stein skole på Vormsund, som i dag er et utstillingslokale underlagt Akershusmuseet. I bakgrunnen: Reidar Aulies maleri av en ridende Henrik Wergeland og en flokk barn. Foto: Morten Hval / NTB

Fredheim er blitt omgjort til et kulturhus, mer forankret i lokalmiljøet, med få Suttung-relaterte arrangementer, utover den årvisse Wergelandsfesten. Stein skole på Vormsund er forlengst lagt ned, av en tidligere arbeiderpartiregjering. Kronprinsesse Ingrid Alexandra har gått i Suttung-gruppe i oppveksten, men ellers i landet følger ikke alle slekter slekters gang. 

– De som er barn av vår generasjon igjen, de er svært sjelden å se i lesegruppene våre. De driver med Natur og Ungdom og sånne ting, sier Sigrid Salen – ikke vemodig, hun bare konstaterer det.

– Og så er det noe med at de sjelene som kommer til jorden nå, de er helt annerledes enn for 40-50-60-70 år siden, sier Greta Eeg-Henriksen.

– Lesing kalles jo nå for «ekstremsport», for det er så få mennesker som klarer å fordype seg over lang tid. Og vi kan jo ikke bare si at vi skal fortsette som før, vi må se barna og tiden an. Hvordan kan vi nå dem i dag? Vi er nødt til å justere oss og ikke tviholde på hva vi alltid har gjort. Det må jo hele tiden være bevegelse. Det kan ikke være sånn at dette har vi gjort til all tid og dette skal vi fortsette med og ... amen, liksom? 

Men denne mandagen i februar, om ikke annet, er de unges lengsel etter litteratur levende. Siste essay i Hans E. Kincks siste essaysamling er lest, vi har også sett lenge og vel på bålmaleriene i Sigrid Salens mange Nikolai Astrup-bøker, og i morgen er det for hennes del på’n igjen, da venter tirsdagsgruppen, som holder på med Henrik Wergelands samlede verker. Men kvelden er ennå ung, og Asgeir Kydland Lysdahl vil tilsynelatende at den bare skal vare og vare. I alle fall spør han:

– Du har ikke en favorittnovelle av Kinck, da, Sigrid?