Alene mot alt

I sin siste roman har Hanne Ørstavik vendt seg fra barnets perspektiv, for i stedet å rette blikket mot den litterære institusjonen: Uke 43 handler om den idealistiske høyskolelæreren Solveig og hennes kamp mot det overfladiske og uekte i samtidslitteraturen. Når en slik bok, der det eksplisitt snakkes om litteratur på hver eneste side, kommer fra en av tidens mest leste forfattere, vil de litterære synspunktene som framkommer i romanen naturlig nok være av interesse for mange. Ser man på dagens «tre store» – Fløgstad, Solstad og Kjærstad – har deres selvfortolkninger også i stor grad fått bli styrende for resepsjonen av forfatterskapene. Det er derfor med en viss spenning man går til lesningen av en roman som forfatteren selv hevder har en ambisjon om å si noe essensielt om litteratur.¹

Også i det ytre skiller denne utgivelsen seg på flere måter fra Ørstaviks forrige. Uke 43 kom aldri med på høstlisten til Bokklubbens Nye Bøker. Og i VG skriver kioskdronningen May Grethe Lerum at romanen mangler historien som er nødvendig for å gjøre den populær – men at den sikkert vil bli mottatt godt «på parnasset». Ut fra de foreløpige anmeldelsene må man vel kunne si at «parnasset» tvert imot har mottatt romanen med lunken velvillighet – med respekt for Ørstavik som forfatter, interesse for poetikk-aspektet og usikker nøling i forhold til de rent komposisjonelle og språklige sidene ved boken.

Om de ikke har mye annet til felles vil Ørstavik og Lerum antakelig være enig i dette ene: At det er romanens «litterære» tema som denne gang definerer Ørstavik som «smalere» enn det hun har vært med de to forrige romanene. Men er det en slik enkel skiftning mellom et bredt og et smalt spor – og de to sporenes antatte uforenlighet – som er forklaringen på den overraskende lunkne interessen for Ørstaviks siste utgivelse? Etter min mening er det rett og slett en kvalitativ mangel ved teksten, dens sviktende evne til å iscenesette den litterære problematikken i en egnet form, som er hovedgrunnen til at mange lesere faller av denne boka, ikke tematikken i seg selv.

Anmeldere skal, mener mange, forsøke å lese enhver bok på det som kalles «dens egne premisser», undersøke om den er vellykket i forhold til sitt eget prosjekt. Men når den litterære tenkningen er så til de grader preget av ubearbeidede paroler som her, og romanens form i tillegg framstår som en tilfeldig sammenkjeding av trivielle tablåer rundt hovedpersonen Solveigs tankerekker, gjør forfatteren det rett og slett vanskelig å lese teksten som et konsekvent og bevisst gjennomarbeidet estetisk uttrykk – og desto lettere å lese den som et symptom. Uke 43 er rett og slett en forbløffende svak romantekst til å komme fra en så dreven forfatter.

Portrett av læreren som ung hund

Nå er du fri. Det var det som sto på det siste kortet.
Det første jeg husker av mamma er at hun kom gående over en stor plen. Hun kom over plenen, hun gikk og snakket med noen, hun så meg ikke. Jeg var fem år. Hun hadde forandret seg. Hun hadde klippet håret og farget det. Jeg kjente henne ikke igjen. (s. 7)

I løpet av romanens første avsnitt har forfatteren slått an tonen med tre av sine kjernetemaer: barndommen, mennesker som ikke ser hverandre, behovet for frigjøring – alt sammen gjenkjennelige motiver fra Ørstaviks «familietrilogi» (Kjærlighet, Like sant som jeg er virkelig, Tiden det tar). Men i Uke 43 overføres frihetstemaet i løpet av romanen fra familien til et litterært miljø: Begge er institusjoner som langt fra er så entydig vennligsinnede og harmoniske som de på overflaten gir inntrykk av – for å bevare sin følelse av selvrespekt og individualitet må hovedpersonen derfor løsrive seg. Den psykologiske koblingen mellom Solveigs forhold til de to institusjonene gjøres svært eksplisitt med gjentatte direkte sammenlikninger mellom Solveigs mor og hennes mentor og forbilde, litteraturlæreren Hilde.

Solveigs forhold til Hilde er skildret nærmest som en forelskelse: Først er Solveig avstandsforelsket i Hilde, pga. artiklene hennes. Når de så blir kolleger tar det ikke mange minuttene før Hilde har skapt koblingen Hilde = mamma. Etter noen dager fantaserer hun til og med om at Hilde kan flytte inn til henne!

Hvem er så Hilde? Solveig beskriver henne gjentatte ganger som om hun skulle være en varm og trygg hund med store innsiktsfulle øyne:

Hun så inn i de brune øynene til Hilde, det stille alvoret der inne, hun kjente hvor stort det var (s. 19)

Hun lager de mest fantastiske korrespondanseteorier, der Hildes kropp og hver minste bevegelse er et gjenskinn av hennes faglige og menneskelige klokskap:

Det var som om alt ved Hilde var tydelig og klart. Som om alt henger sammen, at tankene gjenspeiles selv i huden hennes, tenkte Solveig (s. 49)

Det var noe avklart i holdningen, tenkte Solveig, den rette ryggen hodet høyt løftet, det verdige ved Hilde, noe skarpt og klart, som om det syntes på kroppen hennes at hun var villig til å se sammenhenger, at ting får følger, at det har en konsekvens (s. 21)²

Bildet av Solveig som logrende valp overfor kloke Hilde med hundeøynene forfølges helt til slutten av romanen:

Hilde hadde kommet, hun var virkelig! Solveig kjente at det kom vann fram i øynene. Det var dette som betydde noe. Noe? Alt! Å være sammen med Hilde var det eneste hun ville. Det var som om det veltet henne overende å tenke på det, som om hundre glade hundevalper hoppet opp mot leggene hennes og ville leke og bite henne i hånda. Hun ville være der Hilde var! (s. 158)

I Ørstaviks kompromissløst alvorlige tekst finnes intet signal om at denne idealiseringen skal leses ironisk eller som et grep som viser Solveigs sviktende realitetssans. Snarere stiller teksten seg på samme side som Solveig og hennes søken etter det ekte. Denne solidariteten mellom forfatteren og hovedpersonen er et ideal som også fremkommer i en av bokas teser om litteratur, i Solveigs kritikk av suksessromanen Tennessee:

Det var blikket som ikke var ekte i den romanen, den holdningen blikket uttrykte. Det var et blikk som ikke var solidarisk med dem det så, dem fortellingen handlet om, det var et blikk som hengte dem ut og lot dem henge som små sprellende hjelpeløse maur (s. 151)

Ørstavik følger selv opp idealet om et solidarisk framfor et avslørende blikk på sin egen hovedperson. Men denne solidariteten blir etter hvert et problem for romanen: Forfatteren legger ikke inn nok distanse til at hun egentlig får sagt noe om Solveig, og ikke bare gjennom henne.

En spennende uke på høyskolen

Hvis du nå har lest noen anmeldelser av Uke 43, men ikke selve romanen, lurer du kanskje på om det er noe du har gått glipp av: Hva skjer egentlig mellom de to kvinnene? Til hjelp følger et sammendrag av romanens handling:

Solveig er litteraturlærer på en høyskole, der Hilde har status som hovedlærer. De to samtaler om litteratur og om undervisning. De går på et teaterstykke, som Solveig synes er dårlig, men som får god kritikk. Solveig inviterer Hilde hjem gjentatte ganger: på frokost, på te og appelsiner, til å ta et bad. Solveig har en student som heter Jan, som hun liker. Men når Jan stiller spørsmål ved hva hun mener med det «ekte» i litteraturen, forkaster hun ham: «Han hadde utdefinert seg selv». Rekken av samtaler bygger sakte opp til romanens avslutning og handlingsmessige klimaks: en fest hos Hilde. Med både Solveig og Jan til stede forteller Hilde at hun har tenkt å invitere forfatteren av Tennessee til høyskolen. Alle støtter forslaget bortsett fra Solveig, som avskyr romanen. Solveig forstår på grunnlag av denne litterære uenigheten at Hilde må være «falsk», og ikke «ekte». Solveig forlater scenen i raseri: «Her kan jeg ikke være mer. Jeg har ikke noe her å gjøre».

Den svært langsomme oppbygningen av romanens handling kunne kanskje latt seg forsvare som normalt traust prosa dersom den etter hvert ledet fram til noe mer betydningsfullt. Det skjer ikke. Etter halvgått løp aner man at Ørstavik i denne boken ikke har tatt mål av seg til å si så mye mer enn det hun får sagt gjennom Solveig. Og Solveigs tirader blir stadig mer kompromissløse etter hvert som hun får følelsen av at Hilde kanskje ikke er den allierte, den idealiserte moren som hun har gjort henne til i sin fantasi.

(Selv-)forakt som drivkraft

Solveig fremstilles som et nærtagende menneske som dveler ved hver minste detalj og tolker enhver bevegelse, ethvert ord som uttrykk for essensielle egenskaper, for om folk er «ekte» eller «overfladiske»: «Hun stolte blindt på evnen sin til å skille mellom ordentlig varme og selvforelsket stråleglans» (s. 71). Det skal ikke mye til for å vippe Ørstaviks overfølsomme litterat ut av balanse. At noen hun liker leser en bok som hun ikke liker, er nok til å kortslutte det grunnleggende skillet mellom ekte og uekte som hun baserer sitt verdensbilde på:

Så Hilde leste Tennessee, tenkte hun, det var som å oppdage et bratt heng. Og plutselig var det avgrunner overalt som hun kunne falle ned i, uten forvarsel (s. 160)

Men Solveigs aggressive inndeling av verden i svart og hvitt henger også, selvfølgelig, sammen med en sterk indre tvil:

Hele tiden hørte hun den andre stemmen pipe og gnage: Tenk hvis jeg tar feil. Tenk hvis jeg tar helt feil og alt er helt annerledes enn jeg tror og så ser jeg det bare ikke, og så har dagene gått, og årene, og så har jeg tatt helt feil, og så er det for sent. En dag er det for sent. Hver dag er det for sent den dagen (s. 169)

Teksten har noen få etterlengtede avbrudd fra det monotont dvelende i Solveigs tankerekker. De kommer i form av plutselige raseriutbrudd som ofte retter seg mot omverdenens skandaløse uforstand, men også tidvis mot henne selv:

For et nek hun var, for en ussel tulling. Hvorfor gjorde hun sånn? Hvorfor kunne hun ikke være avmålt og verdig og stille og fin? Hvorfor kunne hun ikke være sånn at noen holdt ut å være sammen med henne? (s. 50)

I denne selvforakten ligger det en kime til noe som kunne ha åpnet for større dybde i skildringen av Solveig. Hennes selvhøytidelighet settes tydelig i relieff av selvkritikken – men Ørstavik får forbausende lite ut av disse motsetningene i Solveigs karakter. På det psykologiske planet antyder fortellingen et problemfelt i overføringen av følelsesmessige komplekser fra familiesfæren til den voksne Solveigs forhold til andre mennesker. Men dessverre blir de konstellasjonene og parallellene som ligger her bare svakt utviklet og utnyttet. Det samme gjelder vekslingen mellom selvforakt og selvhevdelse. Ser man nærmere etter, er det mulig å finne et mønster der denne indre spaltningen også avspeiles i Solveigs forhold til omgivelsene: De andre må enten elskes eller hates, enten idealiseres (Hilde) eller foraktes (alle de andre). Men det er som om forfatteren kaster ut Solveigs motstridende følelser uten å vite hva hun skal gjøre med dem, uten vilje til å forfølge dem – og den åpenbare koblingen mellom selvforakten og forakten for andre, blir derfor bare liggende som en pussig liten sprekk som man kan se Solveigs selvhøytidelighet gjennom. I stedet for å forfølge dette sporet, setter Ørstavik alle pengene på Solveig som heltinne, og heier henne fram i den ensomme kampen mot verdens uforstand.

Hva er det ekte?

Hva da med de litterære problemstillingene som forfatteren selv setter så høyt på dagsordenen? Ørstavik skal ha kreditt for det høye ambisjonsnivået i de spørsmålene hun lar Solveig bale med: Her stilles de virkelig store spørsmålene: Hva er god litteratur? Hva skal litteraturen bety for oss? – og de stilles med en oppriktighet som er ubetvilelig.

Solveigs ledestjerne i de litterære spørsmålene er Hildes artikler. Ut fra disse lærer hun elevene å stille fire grunnleggende spørsmål til en tekst:

Hva er blitt sagt? Hvordan er det blitt sagt? Er det ekte? Hva innebærer det? (s. 146)

Detaljer om Hildes artikler eller litteratursyn utover dette gis ikke. Det er bare det siste punket, «Er det ekte?», som egentlig blir debattert i boka. Ektheten er Solveigs kjepphest – men hun har store problemer med å fortelle hva dette ekte består i. Hennes favorittelev Jan framsetter til slutt endelig det spørsmålet som leseren av boka uunngåelig stiller seg: Hvordan vet vi hva som er ekte? Solveigs svar er tautologisk:

Du kunne ikke argumenter fram en opplevelse, tenkte Solveig. Enten er den der, eller så er den der ikke. Enten så er det ekte, eller så er det det ikke (s. 150)

Men hun visste og hun var fullstendig overbevist om at det hun selv kjente om teksten var ekte. At det var det som var sant. Alt annet var løgn. (s. 152).

Solveig går imidlertid ikke så langt at hun er villig til å la denne subjektive målestokken gjelde også for andre lesende individer – det er hun selv som føler ektheten, ingen andre. Heller ikke i forhold til denne selvoppfatningen viser teksten noe tegn til ironi. Argumentasjonen er selvforklarende og hermetisk:

Hun bare visste at det var sånn, og ingen argumentasjon kunne få henne til å oppleve det annerledes (s. 150)

At kunsten først og fremst blir sann for den enkelte, at det er den enkeltes særegne leseropplevelse som er kjernen i den estetiske erfaringen, er et syn det ikke er vanskelig å være enig i. Det forfektes da også av mange moderne og teoretisk funderte modeller for lesning (for eksempel leserteori og (ny-)pragmatisme). Men det Solveig aldri kommer til, som disse teoriene gjør, er at denne subjektive kvaliteten ved lesningen ikke fjerner behovet for å finne språklige uttrykk for disse erfaringene dersom det skal la seg gjøre å diskutere leseropplevelsen med andre lesere. Solveigs svar er et svar som stenger for all diskusjon og debatt: Solveig føler alene det ekte – «Alt annet var løgn.»

Solveig sier da også rett ut at hun ikke skjønner hvorfor hun ble litteraturviter, hun som hater å snakke om litteratur. Nettopp dette problemet med å sette ord på ting, med ustanselig å bli avkrevd en kjapp formulering om en bok man har lest, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen i. Men hos Solveig blir den intense desperasjonen over dette fulgt av en like intens avsky for de som forsøker å snakke med henne. Det beste med Ørstaviks bok er kanskje at den antyder et bilde av en personlighetsstruktur der angsten for å komme til kort verbalt, for å bli satt i bås, for ikke å få formidlet indre erfaringer i et gyldig språk, slår ut i forakt for omgivelsene. Men heller ikke dette er temaer som forfølges på noen konsekvent måte i romanen – de ligger der bare som spor i retning av en roman forfatteren ikke har skrevet.

I skyttergraven for litteraturen

Ørstavik legger tvert i mot selv tydelig opp til at Uke 43 skal leses som en bok som gjennom Solveigs refleksjoner er ment å si noe viktig om litteratur. Men som litteratursyn er Solveigs innelukkede solipsisme heller uproduktivt. Temaet hun tar opp, den individuelle opplevelsen versus kommunikasjon i et felleskap, er en klassisk filosofisk og vitenskapelig problemstilling. Ørstavik er modig nok til å skrive om dette som om hennes hovedperson var det første og eneste mennesket som noensinne hadde tenkt på dette. Ambisjonsnivået er dermed høyt, men utover å konstatere problemet får Ørstavik lite ut av problemstillingen. Jeg forventer ikke at romanen skal «svare» på et uløselig problem, men noen nyanser, noe som sier noe mer om denne personens intellektuelle bestrebelser enn at hun står på sitt samme hva hun støter på, må det vel være lov å håpe på når forfatteren først har valgt å skrive en hel roman om temaet.

De partiene som utgjør bokens faglige debatter omhandler alt fra konkrete bøker, til kritikk, teori og litteraturformidling. Men alle samtalene strander fordi Solveig hele tiden trekker seg tilbake til sin indre, nærmest språkløse, kamp mot omverdenen – og siden teksten er basert på en nesten fullstendig identifikasjon med Solveigs perspektiv, når den derfor heller aldri fram til noen substansielle refleksjoner om litteratur.

De to lærerne bruker også mye tid på å være forarget over institusjonen de jobber innenfor. Slike diskusjoner om høyskolens «langsiktige fagprofiler», dens hårreisende prioritering av «fordyping i folkelivsskildring» framfor «mellomfag med fordypning i samtidslitteratur» kan nok være ok til sitt bruk, for de av oss som steller med slikt i det daglige. Men det er ikke lett å vri godt romanstoff ut av dette fattige begrepsmettede kulturpedagogspråket – og det klarer da Ørstavik heller ikke.

Satiren over det litterære livet er også grunn og overtydelig. Når Solveig går i teater, kommer det en skuespiller bort og blander seg i diskusjonen. Med sitt begeistrede «Endelig et politisk stykke!» (s. 68) står hun som representant for alt det som for Solveig er overfladisk tidsriktig: Det er tydelig meningen at vi alle skal være inneforstått med hvor tåpelig ropet om «politisk litteratur» de siste årene har vært.

Solveig sto der og kjente hvor uenig hun var i det kvinnen sa, på alle måter, på uendelig mange plan. For hva var verden? Hva var familien? Hva var politikk? (s. 68)

Innvendingene er av den typen som undergraver enhver debatt ved å påkalle «båssetting» og «merkelapper» som hovedfiende nummer én.³ Er det virkelig dette som er problemet med å snakke om politikk? At det er umulig å definere presist hva «politikk» betyr og at det derfor bare er idioter som kan finne på å bruke et sånt ord?

Det småpussige utfallet om familien i det ovenstående sitatet virker nærliggende å lese som en indirekte kritikk av Tom Egil Hvervens svært omtalte familieartikkel. Men temaet slippes umiddelbart, og setningen står der også bare som et forbigående utbrudd uten videre forankring verken i romanens handling eller Solveigs forsøk på litterære refleksjoner. Romanens ambisjon om å si noe om litteratur undergraves hele tiden av at Solveigs holdninger så klart springer ut av en krigersk skyttergravsmentalitet der frontene er viktigere enn argumentasjonen.

De sto sammen om dette, Hilde og hun, sammen mot alle som ikke forsto, sammen mot alle som ville fortsette å dysses ned og dulles med og ha sine små forestillinger om virkeligheten i fred (s. 98)

Problemet med dette alene-mot-alt-perspektivet er at søkenen etter det autentiske og ekte ikke rører seg av flekken, men er helt låst til forholdet til de andre, misnøyen med andres hule overfladiskhet, i stedet for å gå i dybden på den «ektheten» som postuleres som det sentrale. Vi og dem-tenkningen er hos Solveig fastlåst i et nærmest paranoid mønster der den ene etter den andre diskrediteres og skyves ut fra den lille gruppen av innvidde som hun stadig forsøker å opprette. Dette er igjen interessant psykologisk tematikk. Problemet med romanen er imidlertid at den fremstiller Solveigs vi-mot-dem-mentalitet som heltemodig standhaftighet og verdighet og ikke som en kontinuerlig selvdestruktiv krigserklæring mot omverdenen.

Snill pike med AG-3

De mest spennende punktene i romanen oppstår nettopp der hvor forfatteren lar Solveigs mindre sympatiske sider kile seg inn mellom alle påstandene om det varme og det ekte. Et par steder faller Solveig plutselig ut av idealiseringen av Hilde – og slår over i en aggressiv forakt for alt som invaderer henne. I det ene øyeblikket inviterer Solveig Hilde hjem på et bad. I det neste er det ikke grenser for hvor provosert hun er over dette misbruket av hennes tid:

Skulle Hilde bare være her i timevis nå, skulle de bare drive av gårde sammen? Som om hun ikke hadde annet å gjøre enn å daffe rundt, sitte som en annen hjernepudding ved siden av et badekar. Hun hadde jo for faen en jobb å passe, bøker å lese, ting å tenke på. Hadde ikke Hilde det også? (s. 109)

Virkelig lovende blir det når Ørstavik tar aggresjonen helt ut i voldsfantasier:

[…] hun så det helt klart, hvordan hun ville slå ned veggene i dette lille papphuset, hun ville velte det over ende. Hun så seg komme løpene, halvt bøyd, under trærne forbi huska med et automatgevær, en AG3, og den deilige, hamrende følelsen mot magen når hun fyrte av, hun så hullene i veggen, hun skulle sparke opp døra og pepre der inne, pepre lysrøret over benken på kjøkkenet, telefonen, den skulle hoppe opp i lufta av trykket, det store vinduet i stua, lyden av glasset som falt, som raste, som singlet ned og sprutet og spratt. Helvete. Helvete. Hun ville hyle, alt skulle hun knuse, alt, alt, slå sparke skyte det i så bedritne småbiter at det ikke gjensto noen jævla ting (s. 118)

Ja, Solveig blir faktisk også selv lei av sin egen smørblide oppvartning av Hilde:

Hun smilte. Solveig ville ikke smile, hun hadde ikke lyst til å smile, men hun gjorde det likevel. Faen, tenkte hun. Når i helvete skal jeg slutte å smile. Hun kjente det i kjeven, bak ved øret, hvordan smile møtte motstand der inne og ble til en knute av verk (s. 119)

Disse passasjene bryter opp fortellingen og gjør det klart at den ellers så stillferdig beundrende Solveig har sine issues som går mye dypere enn spørsmål om pensumplaner og den siste hypen på bokmarkedet. Noe mer får vi imidlertid ikke vite om dette – om det er ment å ligge noe mellom linjene her er det begravet altfor langt nede til å kaste noe som helst lys over romanen. Også her slipper Ørstavik tråden så altfor raskt – etter et utbrudd lar hun Solveig straks skli tilbake til den samme hverdagstralten av tedrikking og idealisering av Hilde som tidligere. De aggressive utfallene står der nesten som parenteser i fortellingen, detaljer i boken som peker i retning av Solveigs uhyre anstrengte forhold til omverdenen, uten at dette blir fulgt opp. Når aggresjonen endelig slår ut i handling i det avsluttende bruddet med Hilde – som kommer fordi Hilde forsvarer Tennessee og dermed ifølge Solveig svikter sine egne prinsipper – er det forståelig ut fra hennes todeling av verden; vi vet hvor lite som skal til for å vippe Solveig fra idealisering til forakt. Det uforklarlige er at romanen så klart applauderer Solveigs handling, og sympatiserer med hennes selvoppfatning som den eneste rene og ranke i en verden av falskhet.

Koblingen mellom hovedpersonens personlige historie og hennes kompromissløse holdninger er det interessante i romanen, det er her knuten ligger. Derfor er det desto mer skuffende å se hvor lite forfatteren får ut av dette stoffet. Tolkningen av Solveig som case er bare indirekte mulig og er ikke skrevet inn i boka som et bevisst gjennomført prosjekt, men er sprekker i romanen som gjør den mer interessant – men ikke dermed mer vellykket.

Hvis man – slik jeg her gjør, og mot Ørstaviks egen tolkning⁴ – leser romanen som et bilde av et forbitret sinn innestengt i sine egne tankebaner, tilfører det romanen et sårt tiltrengt perspektiv over den kortsluttede litterære diskusjonen, som en case study av et sinn i krig med seg selv og med verden. I en slik lesning kan Uke 43 også fungere som en påminnelse om hvor galt det kan gå om man ikke en gang iblant stikker hodet utenfor det akademiske/litterære livet. Likevel: Skildringen av det lukkede, selvdestruktive sinnet er, uansett hvor mye man forsøker å vri romanen i denne retningen, ikke like nyansert gjennomført som den Ørstavik gjorde av hovedpersonen Johanne i Like sant som jeg er virkelig.

Aggressivt essay, formløs roman

Romanens klare tendens – dens angrep på alt som er uekte og overfladisk (dvs. det meste) – kommer ikke til uttrykk gjennom en utvikling av forholdet mellom personene, men blir en gjentatt påstand uten forankring verken i fortelling eller argumentasjon. Som essay er boken så preget av aggresjon at forfatteren helt glemmer å underbygge synspunktene. Som roman er den så formløst enstrenget og repetitiv at man selv får lyst til å ta fram rødblyanten og stryke halvparten av de tynt beskrevne sidene.

Romanen skuffer både hva gjelder det som fortelles og måten det fortelles på: Holdningen om å være den eneste som ser tingene slik de virkelig er, tvers gjennom andres overfladiskhet, er ikke bare utpreget misantropisk og til overmål dårlig underbygget i teksten – den er også helt uproduktiv som drivkraft både for romanen i seg selv og for den «debatten om den ekte litteraturen» som boken kortslutter i samme øyeblikk som den etterlyses.

Hadde Ørstavik enda klart å flette sin krigserklæring mot verden inn i en form som ga stoffet en retning, kunne man kanskje la seg forføre av den aggressive viljen til konfrontasjon som ligger i bunnen av hennes skrivemåte her. Men romanen mangler ikke bare handling og enhver form for ytre spenning. Når det i siste scene endelig skjer en utvikling i det indre spenningsforholdet mellom Solveig og Hilde i og med bruddet mellom dem, munner det bare ut i en ytterligere selvrettferdiggjøring fra Solveigs side som understreker det fastlåste i hennes posisjon. Når språket dessuten er flatt, monotont og ikke makter å bære en brøkdel av den underteksten som hele tiden postuleres, er det vanskelig å anse dette som annet enn uvanlig slapt romanhåndverk. Uke 43 er en bok som står og tramper på stedet hvil i sitt eget sinne – uten at dette sinnet makter å få verken språk eller handling til å antenne.

Gjennom den kritikken som rammer Tennessee legger romanen også indirekte listen svært høyt for seg selv:

[…] den hadde en implisitt påstand om hva den utsa og hvordan den skulle leses, den romanen, og det forholdt alle seg til, de som diskuterte den, som i blinde, uten problematisering, uten å prøve det mot sin egen lesning: holder dette, godtar jeg dette, er det gyldig? (s. 147)

I det foregående har jeg forsøkt å argumentere for hvorfor jeg mener Uke 43 mislykkes i å oppfylle sine egne krav. Den fremstår som en både innholdsmessig og formmessig forvirret tekst, der forfatterens solidaritet med hovedpersonens skyttergravskrig skyver fortellingen vekk fra det som finnes av interessante spor i Solveigs motsetningsfylte forhold til seg selv og verden i stedet for å forfølge disse i dybden. Ifølge det litteratursynet som fremkommer i boken hadde jeg imidlertid ikke behøvd å ta meg bryet med å formulere kritikken slik at andre kan ta til motmæle mot den. Kortversjon av denne anmeldelsen etter Ørstaviks egen målestokk skulle da bli som følger: Holder dette, godtar jeg dette, er det gyldig? Nei, dessverre.

Lest som poetikk uttrykker Uke 43 en holdning som stenger for diskusjon og setter opp vilkårlige fronter mellom «det ekte» og «det uekte» snarere enn å åpne for nye perspektiver. Om det man ikke kan tale, må man som kjent ifølge Wittgenstein tie – og det synes da også som den logiske konklusjonen av Solveigs resonnement er å holde kjeft. Kanskje er det ikke en poetikk vi har fått fra Ørstavik, men et varsel om at hun ikke vil snakke om bøker, bare skrive dem. Det er i så fall en høyst respektabel forfatterholdning. Forhåpentligvis munner den igjen ut i en skikkelig og gjennomarbeidet roman neste gang, ikke en formløs anti-poetikk om hvor umulig det er å snakke om litteratur.