Arkivarens angst ved tastaturet (eller: Hvordan logre med hunden)

Er dét et sted å begynne? Helt bakerst, de siste to sidene der fiksjonen er slutt og forklaringen kommer? Der takken kommer? Eller er det også en del av fiksjonen? Det kan være, jo, det kan. Jeg skulle ønske det var, at navnene var fiksjoner, at Faltin Karlsen, Mattis Øybø, Ingeri Engelstad og Maria Dahle var fiksjoner. Er de det? Kan de bli fiksjoner? Stemmene deres, fingeravtrykkene, fotsporene i teksten?

Jo, de kan.

Men: Er det her arkivarens stemme skjelver?

Arkivene er et romanprosjekt jeg har lyst til å like. Det tiltaler meg at noen ser lenger enn sitt eget speilbilde, lenger enn dagboken, regningen fra Sult eller Tørst eller Bar Boca - eller siste natt med gjengen.

Selvfølgelig er dette polemisk, og ingen kan løpe fra sitt eget speilbilde, dagbøker og brev fascinerer. Men likevel, dette andre, dette utenfor, de andre.

Her kommer Aage Storm Borchgrevinks Arkivene. Noe annet blander seg inn, andres erfaringer, umulige å fange, men likevel, likevel. Denne uløselige gåten: What makes people tick, som Amos Oz sa en varm formiddag i Arad ute i Negev-ørkenen, han ble aldri ferdig med det spørsmålet. Hva skjer? Når naboen en sen kveld eller tidlig natt banker på, nei, banker inn døren, og han er bevæpnet, han er ikke alene, de er mange, og de skal erobre nytt land, rense huset eller leiligheten, ut, nå, med en gang. Og så skuddene eller skrikene, igjen og igjen, og lyden av lastebil som rygger.

Hvorfor?

Arkivene. Er det politikk? Er det en politisk roman? Tilbake til - og alt det der? Eller er det personer, kvinner, menn, en forfatter, hans kone, en far, en datter, en hemmelig agent, besettelser og begjær, drømmer og hat og død og demoner om natten.

Det er der alt sammen, og bildene fra fjernsynet, ansiktene, øynene, hendene, alle stemmene, versjon etter versjon, det er virkelig, så virkelig som redigert fjernsyn kan være. Derfor liker jeg også grepet i denne romanen, bygge den opp av stemmer, av forskjellige versjoner, når et land, Albania, går i oppløsning.

Arkivene er en roman av stemmer. Det er Vali, en unge kvinne som følges gjennom dagbokaktige notater fra 1988 til «nåtid». Gjennom Vali kommer også hennes far, Doktoren, mannen som kjenner en politiker vokse i seg. I det albanske kaoset kan han bli den nye Store Leder - og han blir det. En annen stemme er forfatteren Bessian V, den gamle statens stolthet og tjener og Nobel-kandidat, han som likevel flykter fra landet og bosetter seg i eksil i Paris. En tredje er forfatterens kone.

Gjennom disse stemmene, men mest gjennom Vali, kommer den mystiske Serban, mannen fra kulissene, fra det hemmelige arkivet, sikkerhetspolitiet, den truende skyggen bak alt, et albansk Stasi. Men Serban har også en annen hemmelighet som avdekkes i siste del av romanen.

De tre viktigste fortellerstemmene trer fram på forskjellig vis, Vali i dagboksnotater, typografisk markert med ujevn høyremarg. Forfatteren Bessian Vs historie kommer i en tradisjonell tredjepersons fortelling, noe i fortid, noe i nåtid . Forfatterens kone beretter i førsteperson.

Dessuten andre dokumenter, for eksempel en rapport skrevet av Serban til sine oppdragsgivere - i Serbia - om tingenes tilstand i Albania rett før krigen i Kosova.

Men her finnes også nokså ubestemmelige fortellerstemmer, for eksempel om forfatteren V’s reise tilbake fra eksilet. Det er et kortvarig opphold i hjemlandet Albania, og Bessian V har fått tildelt rollen som den visjonære og aggressive nasjonsbygger i en ny dokumentarfilm - og den innspillingen arter seg som et ubrukt klipp fra filmen Wag the Dog.

I Arkivene er disse beretningene klippet sammen, de forskjellige stemmene skaver mot hverandre og skaper ikke bare enda en fortelling, men enda en stemme, over eller under alle de andre, og de skaper et bilde av arkivaren - den arkivaren som setter disse tekstene sammen, den som har tilgang til versjonene og kan spille dem ut mot hverandre.

Hvem er arkivaren i Arkivene?

Finnes han? Finnes hun?

Her vakler romanprosjektet Arkivene. Her blir jeg sittende utenfor og gruble, bla gjennom sidene, lete. Ikke etter en demonisk arkivar dypt inne i arkivets uendelige korridorer. Ikke etter virkelighet, ikke etter levende modeller, ikke etter steder som Bernica eller personer som forfatteren Kadare.

Jeg leter etter fortelleren.

Stemmen.

Det som gjør at denne romanen må fortelles.

Plutselig leter jeg etter alternativer, andre løsninger på dette prosjektet jeg setter pris på. Romanen Arkivene er bygget opp som flere stemmer som forteller sine versjoner av den samme hendelsen. Stemmene avbryter hverandre, veksler, kommer tilbake og forteller videre. Men stemmene er ikke konstruert likt, det er ikke konsekvens i romanen. Her er første person og tredje person, dagbok og rapporter. Det er urent, en blanding. Og ja: Det kan være utmerket, et grep å bruke.
Likevel, og det blir en følelse, men den slipper ikke: Arkivene går i oppløsning her. Romanen kunne ha vært fiktive aktstykker hentet ut av sikkerhetstjenestens uendelige arkiv og satt sammen av en ukjent arkivar som bare viser seg ved måten aktstykkene er redigert sammen, som for eksempel Jan Myrdals Karriere. Den er det bare delvis. Den kunne ha vært forskjellige monologer klippet sammen, som for eksempel Peer Hultbergs Requiem eller Byen og verden. Den er det bare delvis. Den kunne ha vært, rett og slett, forskjellige tredjepersons fortellinger klippet sammen. Den er det bare delvis.

Romanen kunne ha vært en historie fortalt gjennom fjernsynsstasjonen TVSHs klipperom, beretningen om å konstruere forfatteren som aggressiv nasjonalhelt, det kunne ha vært en fiktiv Gerhard Helskog eller Alf R. Jacobsen i arbeid med å redigere sin egen versjon ut av de mange. Det er her, men bare delvis.

Hvem snakker?

Hvorfor?

Hvem snakker i romanen Arkivene? Hvorfor? Hva utløser fortellingen? Og nei, nei, jeg mener ikke den politiske situasjonen og alt det der, ikke ubehaget på Balkan. Hva er det som gir hver fortelling den form den har fått?

Finnes det en arkivar?

Usikker ved tastaturet?

Er det også denne usikkerheten som kommer fram i ettordet, i dette: «Betyr det at Bessian V er Ismail Kadare?»

Jeg har lest en fascinerende fortelling om Bessian V, forfatteren som har latt seg bruke av det gamle regimet, diktaturet, og som selv brukte det, han som har skrevet i utopiens lys og i skyggen av sosialismens konkrete paradis. Det er hoffpoetens historie i en tid da hoffet skiftes ut og en ny konge ankommer. Er da eksilet eneste løsning? Eller er det mulig å tilpasse seg det nye hoffet?

Men hva skjer i eksilet?

Alle disse demoner i natten.

Dessuten: Har Bessian V også skrevet rapporter? Ligger hans ord også et sted inne i arkivet? Om kona? Om broren? Har han skrevet?

Anklager, angiveri. Han husker ikke.

Akkurat der gynger fortellingen om Bessian V faretruende. Husker han ikke at han har skrevet rapporter om broren? De mest ødeleggende rapporter? Er han så langt inne i sine egne fiksjoner?

Men jeg svelger kamelen for å følge resten av Bessian V’s historie.

Den er verd å følge.

Men Ismail Kadare? Det er en annen fortelling. Den kan også skrives, men den er ikke skrevet her. Den fiktive biografien til Ismail Kadare, for eksempel? Eller Kadares hund eller katt?

Ikke glem «Alice B. Toklas’ selvbiografi».

De som snakker i Arkivene, uansett hvorfor eller hvordan de nå gjør det, om det nå er Vali, forfatteren Bessian V, hans kone, hans elskerinne, om det er Doktoren som blir diktator, om det er den hemmelige agent Serban, forteller sine versjoner. Da er virkeligheten utenfor romanen ikke interessant, bare versjonene av virkeligheten. Da er det heller ikke nødvendig å lage «Etterskrift» – om ikke etterskriftet er en fiksjon.

Forfatteren, navnet på omslaget, peker på sin egen fortelling og river ned fiksjonen. Dermed blir etterskriftet som en irriterende pekende finger. Ligger Arkivenes andre svakhet her? Overtydeligheten. Angsten for at leseren ikke skal bli overbevist?

For det er jo sant.

Egentlig.

Der ute. Utenfor romanen.