At far skulle kome til han

I høst leste jeg Dra meg opp!, min første Vaage.

Stundom hende det at folk fekk namn etter mora. Slik gjekk det til med Martin Underhaug, at dei kalla han for Kristi-Martin. Kven skulle dei elles kalla han opp etter? Ho gav han då livet og fylte han med alt som skulle til. Som ho om haustane fylte opp flasker med kokande solbærsaft, og gav dei tørste å drikka.

Sånn begynner den, så helt spesielt, så utrolig vakkert! Fortellerstemmen er så mektig, høytidelig; den har en voldsom autoritet, en slags sannhet i seg. Men så er det bygda som forteller! (på en måte); fortelleren er en som har bodd i bygda, en som egentlig ikke vet noen ting, en som bare har sett Martin, Kristi-Martin, på avstand. Han blander perspektiver og stemmer, skifter fra setning til setning, holder seg aldri helt på plass; han er Martin, bygda og den i bygda som har sett Martin, og det er nesten noe absurd ved det, for selv om han inntar så mange posisjoner, viser seg fram som en i bygda i det ene øyeblikket, er Martin i det neste, så beholder fortellingen hele tiden dette mektige, høytidelige, sanne. Fortellerstemmen setter seg i kroppen min, sånn at jeg er i fortellingen, språket, kanskje mer enn noen gang før, og fortellingen om den ensomme Martin, bonden som tviholder så lenge på det gamle, som har et så anstrengt forhold til mor, som blir så veik i knærne når Bolette er i nærheten, den skaper sterke inntrykk.

Martin smilte i retning av Bolette før han vende seg til hunden.
Og spurde om dei skulle ta seg ein tur heim, dei no.
Å, Martin, ho kom tilbake, ho kom bort til han, som om ho ville be han stogga, til evig tid, men han hadde snudd seg alt. Han høyrde at ho snakka inn mot ryggen hans, og han tykte at røysta hennar var blitt mjukare.
– Det er nye tider no, Martin. Nye tider og nye utsikter.
Men han kunne ikkje stogga då. Han kunne berre gå. Døra var litt smal for han. Bolette, Bolette. Ho kunne altså ikkje koma. Ho skulle leva, plutseleg.

Kunsten å gå, Vaages siste roman, der den noenogfemti år gamle Svein forteller om da han var snart 13 år og mistet viljen til å gå, åpner i en ganske annen tone. Mer sober, kanskje; realistisk. (Og først ble jeg skuffet, det var ikke til å unngå, jeg hadde jo Dra meg opp! i kroppen, det var det jeg ville ha: en ny Dra meg opp!.)

Då eg var ung, nesten berre eit barn, blei eg ramma av sjukdom. Fleire gonger måtte eg sendast på sjukehus. Etter at eg kom ut derifrå den siste gongen, var det som om det vonde ikkje ville sleppa taket i meg. Styrken ville ikkje venda tilbake i føtene. Dei blei hengjande slapt ned når mor skulle prøva å hjelpa meg med å gå, til høge rop og oppmuntringar, og eg enda alltid i senga att, med føtene strekte ut, som lause band, og den mjuke gåsedunsdyna pakka godt rundt meg.

Kunsten å gå er ikke så tungt poetisk, så høystemt som Dra meg opp!, men en egen Vaage-poesi har den likevel. Det er dette at han er så komfortabel med de store ordene, de store bildene; en etablert naturmetafor kan bli så ny og vakker:

Men dette var i sjette klasse. Folk heldt på å bli vaksne. Dei knytte seg i iallfall, som frukt i juni. Dei var grøne og harde og nesten ikkje til å forstå seg på. Skulle dette bli eple eingong, denne grøne karten, desse nesten bladfarga klumpane?

Det er dette at han dveler lenge ved enkeltdeler, i avsnitt som produserer flertydighet eller beveger seg umerkelig fra én ting over i noe annet eller mer, og det er de glidende eller uklare perspektivene, der det som står, stammer fra flere lepper, der bygdas eller fars stemme blander seg inn i Sveins stemme, og det er disse utbruddene, disse indignerte og voldsomme og lange utbruddene, der fortelleren slår ut mot … hva?

Skulle mor [den biologiske] koma tilbake, reisa meg opp og be meg gå? Var det hennar kome eg venta på? Var føtene mine liksom hennar føter, for lenge sidan oppetne av makkar?
     Ville eg pina og plaga mor ved å minne henne på alt dette? Ville eg utfordra henne, avsløra henne ved å vere den veike, lamma? Ville eg stilla henne ut for heile bygda ved å demonstrera mi sorg? Var det ikkje hennar tilkortkoming eg kringkasta for alt folket? Framstilte eg ikkje meg sjølv som noko opphøgd, uangripelig i same slengen? Var det ikkje slik at eg brukte lagnaden min som ei brekkstang, eit trykk ikkje noko samvit kunne stå imot? Var det ikkje eg som skapte «den vonde stykmora» ut av ei ung og varm kvinne som berre ville det beste? Og lo eg ikkje stygt av dette når ingen såg meg?

Er det krass selvkritikk, selvransaking? Er det slik han, fortelleren, tenker seg at mor tenkte? Er det begge deler, samtidig; både selvransaking og indignasjon over hvordan mor fikk ham til å føle seg?

Ja, Kunsten å gå er alt annet enn sober. Det er en bred fortelling, med mange ulike modi, med var poesi, med voldsomme utbrudd, og her er også magiske, symbolske deler, fortalt slik han husker det, fortelleren, han som stadig skifter ham, inntar stadig nye perspektiver; han som er paranoid og kjepphøy, galgenhumoristisk og lavmælt, selvransakende i det ene øyeblikket, selvrettferdig og indignert i det neste.

Men det eg alltid har kunne seia, ut frå meir enn berre aningar, men heller ei visse som grensar til den smerta eg har måtta bera, på grunn av mitt skarpsyn, dei opne kanalane eg kjenner inn til det sjelelege liv hos andre, er kva som er falskt, kva som er løgn og sanning, kva som er pynt grunngitt og skapt ut frå lengt til det vakre, eller kva som er det reine maktspråk.

Slikt kan han påstå, forteller-Svein, som er godt oppe i femtiåra og helt alene i verden, som ikke har noen å se, elske, lese sjela til. Han kjenner seg «sviken, overgitt, forlatt» av foreldrene, mor og far, selv om han hevder at de egentlig ikke gjorde noe galt. Helt alene og nesten ikke i stand til å kjenne at han lever («eg veit det finst sanning i meg, veit at eg har kjerne, tru og von; eg er eit menneske. Greier eg å tru på det?»). Han forteller om den gangen da han var sengeliggende, da han var snart 13 år og ute av stand til å gå, uten vilje til å gå. Han vil gjøre opp med mor og far, forstå dem, forstå seg selv, forstå det som har ført ham fram til den han er, nå, og han leter etter det som ga ham styrke igjen den gangen.

Hva er det som gjør den snart 13 år gamle Svein sengeliggende, hva er det som tar fra ham viljen til å gå? Den biologiske moren døde i barselsenga, bestefaren har akkurat blitt virkelig syk, han kan ikke gå lenger, han har havnet på sykehjem. Og Svein selv har pådratt seg en rekke sykdommer, nå er det altså beina som ikke vil røre seg, til tross for at legen ikke finner noe fysisk galt. Er det rein dødsangst som lammer ham? Eller redselen for å gå gjennom livet som en levende død? Hun som nå kaller seg mor, hun som har pleid ham helt siden han ble født, hun lever ikke ut drømmene sine, hun vansmekter i bygda, ment som hun var for større ting, for arbeiderbevegelsen. Og faren, han har det på en liknende måte; butikken han har ofret seg for, gjort til sitt liv, den mister stadig kunder. Er det dette som lammer Svein? At menneskene rundt ham er uten glede, livet er bare krav? At det bare handler om å gå, gå videre, uten at livet fylles med mening? Kunsten å gå, er det kunsten å legge alle drømmer og lengsler til side? Det er derfor han ikke vil gå? Det er derfor han blir liggende? Eller er det rett og slett oppmerksomhet han vil ha?

For den unge Svein kjenner seg usynlig, han blir ikke sett. Minst av alt av ham han mest av alt vil bli sett av, elska av.

Far min visste ikkje om meg i det heile, heller ikkje mine friske delar, mine sterke, raske hender, for ikkje å snakka om munnen som kunne tala. Han høyrde ikkje på meg. Sjeldan såg han min veg. Eg var ein del av innbuet, som kaffikoppen i skåpet på kjøkenet som han heller ikkje visste om, eg var som putene i sofakroken. Kven hadde sydd dei? Kven var det som laga dei vakre broderia? Det visste ikkje far min.

(Oversett som sofaputene!) Men han kan ikke la være å ta ham i forsvar: «Han såg ikkje sjukdommane mine fordi det ikkje var så farleg med dei! Han hadde heilt rett!» Og som han lengter etter at far skal se ham, som han gleder seg over den minste oppmerksomhet, over tilløp til fellesskap. Far kommer opp til rommet hans, til sykeleiet, og forteller, og:

Av og til kunne eg sjå oss begge i den mørke ruta, når han passerte eit bestemt punkt på vandringa si over golvet. Eg såg meg sjølv ligge der med hovudet på puta. Og han som gjekk inn og ut av biletet, med ryggen til, eller som no, men ansiktet fram, og fortalte.

Heller ikke mor vil helt se ham. For mor er han bare et utstillingsvindu, resultatet av hennes offer, hennes arbeid. Som på rektors kontor:

[…] ho hadde vaska og stelt meg etter alle kunstens regler, ikkje ein flekk var gløymt, ikkje eitt krav til reinhald var oversett, men negler var skurte, tenner pussa. Tanntråd var trekt mellom jekslar. Deodorant var smurt under armane. Dette var guten til mor.

Bare slik er han gutten til mor. Og når mor hvisker inn i øret hans at hun er glad i ham, er det bare fordi det er det en god mor skal gjøre? Det føles ikke ekte? Han har bare én oppgave: Han må ikke skjemme dem ut. Det er derfor han når han etter noen måneder begynner å gå igjen, til båtbyggeriet, holder det skjult for dem? De får ikke vite det, mor og far, at han kan gå. Han går til båtbyggeriet, igjen og igjen, uten å fortelle det til dem som så gjerne vil se ham gå igjen. Han må verne om båtbyggeriet, det han finner der: at han kan fortelle.

Eg trur at eg steig fram til dei, på golvet der det låg haugar med spon. Eg trur at eg gjekk inn midt blant dei. Slik hugsar eg det. Dei bad meg om det. Eg opna munnen og song. Då tagna maskinane.

Han forteller om faren og butikken det var hans plikt å overta, om den gangen da faren fikk kjenne kravet om å være slik og slik, gjøre sånn og sånn, være sin fars stolthet; Svein nærmer seg faren gjennom å fortelle om ham. Og han forteller så vakkert!

Ein gong kom han over ein kråkeunge. Ungen hadde kome bort frå mora. Ungen hadde fått fjør, men kunne ikkje flyga. Knapt kunne han hoppa. Han nærmast vralta av stad med vengene halvveges ut, som om han var lam eller redd eller trong å verna om marka under seg. Far tok seg av kråkeungen og bygde eit lite hus til han. Dette har mor sagt. Til henne har han fortalt det. Til henne har han sagt nokre ord. Det dreia seg om ei kråke.

Ordene flyter ut av munnen hans, merkelige, høytidelige ord, og de lytter, båtbyggerne. De ser ham, og Svein blir en ny gutt. Omskapt! Tilbake på skolen er alt bedre, han kommer til og med så langt at det er han som får ha fotballen under pulten inne i timen. Kan det bli bedre enn det?

Men alt ordner seg jo ikke. Ensomheten er ikke en barndomsopplevelse å minnes. Den eldre Svein er like alene. Far er død nå, og (ste)mor har han ingen kontakt med lenger. Det finnes ingen kvinne, bare drømmen om Kristine, som han elska alt i barndommen. Av og til møter han den gamle bestevennen Ragnvald, som nå er bisp, men han har et svært anstrengt forhold til ham. Dialogene mellom de to er virkelig komiske, pinlige og komiske, og av og til rett og slett absurde:

«Me hadde det so gildt sist, hadde me ikkje det då, Svein?»
«Jo, jo, jo,» sa eg. «Spennande å snakka med deg. Ikkje ofte eg har utbyte av ein samtale. For du veit … Eg og du … Eg meiner forresten at me godt kunne treffast oftare.»
Eg kunne ha bite tunga av meg.
«Ja. Hm. Jau. Men høyr no. Du såg godt ut, tykte eg.»
«Okei?»
«Du såg frisk og fegen ut, andletshuda var betre. Augo var klårare. Ja, tannpussen betre. Du såg ikkje så medteken ut no som førre gongen.»
«Takk skal du ha,» sa eg. Eg merkte at eg nesten ropte. Stemma var blitt lysare, med mykje vind. «Kjekt at du seier det!»

Og samtidig er det så sårt, så sårt. For hva er det som gjør at de likevel kontakter hverandre? Og de forsøker jo så godt de kan å skape god stemning, og Svein vil så gjerne ha bispens respekt, men det blir aldri bra, det går bare ikke.

Han treffer også igjen ungdomskjæresten Kristine i en av romanens nåtider, og den samme hjelpeløsheten og den samme absurditeten preger dette møtet. Han har gått og lengta etter henne, oppsøkt steder der hun kan tenkes å være, og så treffer han henne endelig, på gata utenfor Nasjonalgalleriet, og hun vet ikke at det er Nasjonalgalleriet, hun spør hva for en bygning det er, og han, eg, «kunne ikkje anna enn å svara henne som sant var at dette var vårt kjære nasjonalgalleri, eitt av fundamenta for nasjonen, ein av våre sentrale kulturinstitusjonar, og eg såg at det svei.» Hun foreslår likevel at de skal gå på Det Norske Teatret, og der fins det alkohol!, og så sier hun at hun er blitt enke nå, og han blir så glad at han må springe ut på toalettet. Da han kommer tilbake, har hun «eit meir plaga, nesten jaga uttrykk», og hun forteller at det var bare tull! Hun er ikke enke! Og jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Var det tull? Hva er det som driver Kristine til å si det hun sier? Vil hun bare sole seg i glansen i øynene til han som har elsket henne så lenge? Har hun ønsket seg ham like lenge som han har ønsket seg henne? Men så skremte han henne på en eller annen måte?

Motivene og situasjonene på nåtidsplanet lar seg ikke så lett gripe, jeg forstår aldri helt hva som foregår mellom Svein og Kristine, Svein og Ragnvald. Hva har hendt mellom dem siden barndomsåra? Særlig i forhold til Ragnvald ser det ut til å ligge noe mørkt, ugripelig, noe som fortelleren har fortrengt: «På slutten var me kanskje uvener. Det svartna for meg. Kva var det med minnet?» Det er noe mystisk-absurd over framstillingen her, det er mye jeg ikke får vite. Jeg leser ikke egentlig noen historie ut av situasjonene på nåtidsplanet; jeg leser om Svein som ennå ikke har klart å gi slipp på barndommen og faren som han aldri fikk gjort opp med; som ennå ikke har opplevd å kjenne seg virkelig elsket og sett av en annen. Han lengter fortsatt inn til fellesskapet, han befinner seg fortsatt utenfor. Ingenting er forandret! Men til slutt finner han noe, forteller-Svein. Som han i barndommen fant båtbyggeriet og fortellerkunsten, slik finner han nå Schubert! Han vil skrive om Schubert, «han som hadde berre eitt ønskje. At far skulle koma til han. At far skulle omfamna han».

Det er de såre og vare skildringene av hjelpeløse og ensomme mennesker som har gjort størst inntrykk på meg hos Vaage, dette at han kan skrive om det med så mye medlidenhet, så tungt av alvor, men likevel med humor og aldri sentimentalt og forenklende. Martin i Dra meg opp! og den suggererende, myndige, høytidelige tonen glemmer jeg ikke; enda så god Kunsten å gå er, Dra meg opp! gjorde større inntrykk, ja, inntrykkene kom på løpende bånd da jeg leste den (Å, Martin).