Avkoloniser meg, baby

Charles Wiener, tippoldefaren til Gabriela Wiener, var på 1800-tallet en internasjonalt kjent gravplyndrer. Det pleier hun iallfall å spøke med. Han var en huaquero, en oppdagelsesreisende fra Østerrike som plyndret Peru og Bolivia for kunst, kulturminner og mennesker – døde som levende.

Selv har Wiener fått høre at hun ligner et huaco-portrett, en førkolumbisk keramikkfigur som «avbilder urfolkansikt som er så realistiske at når du ser dem på nært hold, er det som å se oss i det knuste speilet fra svunne århundrer» (58). Hver gang noen forteller henne dette, ser hun for seg Charles som «børster støvet av øyelokkene mine med en pensel for å beregne året jeg ble støpt» (58).

Fra første kapittel i romanen er det tydelig at Huaco-portrett interesserer seg for grenseovergangen mellom undertrykker og undertrykt, hvit og brun, urinnvåner og oppdagelsesreisende. Det er en strengt bevoktet grenseovergang, i vår tid analysert av postkoloniale forfattere som Gabriela Wiener selv, men historisk sett definert av vitenskapelige rasister som tippoldefaren hennes.

Romanen åpner med at Gabriela står i en utstilling bestående av sin tippoldefars plyndrede kulturgjenstander og blir overveldet av en trang til å «kreve at alt som er her, er mitt», samtidig som hun ønsker å be om å få alt tilbake «på vegne av den peruanske staten» (10). At Wiener står i salen som bærer etternavnet hennes, og hevder eierskap til tusen år gamle stjålne kunst- og kulturgjenstander, ligner påfallende mye på det kolonialistiske tankegodset som Charles Wiener selv representerte. Å kreve noe tilbake på vegne av en stat på den andre siden av kloden, er noe helt annet enn å hevde personlig eierskap. Lesningen står og faller på Gabriela Wiener og hvem hun får lov til å representere i teksten. Er hun en etterkommer av Charles Wiener, eller en peruansk urfolkskvinne? Det er følelsesmessig svært komplisert stoff Wiener navigerer i i denne romanen, og ofte gjør hun slike sammenligninger mellom Gabriela og Charles, men lar det være opp til leseren selv å trekke slutningene.

Huaco-portrett spiller på leserens ønske om å definere og klassifisere en romanfigur som motsetter seg ethvert forsøk på det samme. I et øyeblikk er hun den røvede, og i et annet er hun tyven. Den tvetydige posisjonen i museet utfordrer den vitenskapelige rasismen Charles Wiener sto for, men stiller også sentrale spørsmål ved vår tids identitetspolitikk og av og til forenklede forståelse av hvithet eller hva det vil si å være et rasifisert menneske. Gabriela sier det kanskje best selv: «Det er noe i den perverse blandingen av huaquero og huaco som renner gjennom blodårene mine, noe som splitter meg i to.» (59) Det dobbeltsidige, tvetydige og perverse – sagt med glimt i øyet og en forkjærlighet for det erotiske – går igjen i Huaco-portrett. Romanens form reflekterer også en fascinasjon for sammenblanding og uklare grenser siden den befinner seg et sted mellom autofiksjon og litterært essay, i tillegg til å inneholde både brev og poesi.

Da Gabriela kommer for seint til farens død, blir hun besatt av arv. Hun blir overdrevent opptatt av både farens og den øvrige familiens slektskap med Charles Wiener. Det er kanskje for å komme innpå faren sin at hun har en affære i Lima før hun drar tilbake til polyforholdet sitt? Hadde ikke faren en livslang utenomekteskapelig affære med en annen kvinne? «Jeg tar på meg pappas skitne briller,» forteller Gabriela, «og for første gang i livet – og enda sterkere enn da jeg ikke kom fram i tide – føler jeg at jeg kanskje bør begynne å tenke alvorlig på om jeg har noe av den bedragerske væremåten i meg. Og da vet jeg ikke om jeg mener fra pappa eller fra Charles.» (19)

I romanen gransker Wiener Charles’ liv og løgn, hvordan farens oppførsel har gått i arv, samt hvordan Gabrielas politiske ståsted utspiller seg i praksis i kjærlighetsforholdene hennes. Hele veien frister Huaco-portrett leseren til å trekke linjer mellom Gabriela og Charles. Hva er det i henne som er Charles? Er det utferdstrangen, i Gabrielas tilfelle fra Peru til Madrid, i Charles’ fra Østeriket til Frankrike og deretter Sør-Amerika? Eller er de like fordi de begge flyktet fra sin egen identitet, Charles fra det jødiske og Gabriela fra det peruanske og inn i armene på den hvite, kvinnelige kjæresten? Er det skrivelysten eller erotikken hun har fra tippoldefaren? Er karakteren Gabriela en parallell til guttebarnet Charles kjøpte av en innfødt kvinne i Peru, for å bevise at barnet kunne «siviliseres» om han ble brakt til Europa? Eller er hun en parallell til kidnapperen selv?

Wiener er ikke nådig i sin selvgranskning. Etter hvert som Lima-affæren hennes blir avslørt og kjæresten og ektemannen åpner opp forholdet deres for nye mennesker, blir hun mer og mer sjalu, besatt av hva det vil si å «eie» og «å ha» et annet menneske, men også hva det vil si å elske, og hvilken plass avkoloniseringen kan og bør ha i kjærligheten.

Romanen stiller svært interessante spørsmål om hva det vil si å ha blandet opphav, noe det ikke er skrevet mye om i litteraturen enda. I mitt eget researcharbeid og levde liv har det etter hvert blitt tydelig for meg at vi pleier å nærme oss problemstillingen fra én av to innfallsvinkler: Enten forherliger man personer med blandet opphav, eller så velger den blandede å avskrive en av identitetene sine. I det første tilfellet får den blandede representere en forlengelse av det flerkulturelle samfunnet, en framtidsutopi befolket ene og alene av mennesker med «tvetydig» opphav. Velger du derimot for eksempel å glemme det hvite til fordel for det brune, kan det hende du kaller deg «politically black» på engelsk. Dette kan være en beskyttelse for de av oss som har blandet opphav og dermed står utenfor i de fleste leirer. Folk med blandet opphav er jo ofte (men ikke alltid) sårbare for mye av den samme rasismen som mennesker som er «helt» kan være offer for. Likevel er det noe som skurrer for meg. For å være «politisk svart» hvisker også ut noe av betydningen vi legger i begrepet «svart», og framstår for meg som en slags moderne versjon av «one-drop-regelen» som preget Jim Crows USA.

I Gabrielas tilfelle ligger det hvite også langt tilbake i slektstreet, og det kan nok virke absurd på mange at hun gjør så mye ut av det. Gabriela er brunere en faren sin og har ikke synlig «tvetydig» opphav. Hvordan kan hun ha «arvet» noe fra så langt tilbake i tid? Den viktigste forklaringen er nok faren. Det er farens død som åpner opp for Gabrielas besettelse. At Wiener har valgt å legge Gabrielas kobling til hvithet så langt tilbake i tid, åpner også for en interessant diskusjon rundt selve konseptet «rase» og dets bruk i dag.

Ved å la Gabriela føle arven fra Charles så sterkt, får vi altså et lite innblikk i hvor absurd konseptet «rase» egentlig er.

I Huaco-portrett melder Gabriela seg på et seminar kalt «Avkoloniseringen av begjæret», hvor noen av disse problemene får utspille seg. Seminaret er et rom hvor hun er takknemlig for sin peruanske ektemann, spøker Gabriela i forkant, og for at hun ikke bare har en hvit, kvinnelig kjæreste. I andre fora ville kanskje skeive stilt seg skeptisk til Gabrielas biseksualitet, men her er det hvitheten og kjærligheten til den som skal granskes. Gabriela er der for å ta et oppgjør med sjalusien som har begynt å prege forholdet hennes til partnerne hennes. Kan den spanske kjærestens nasjonalitet og etnisitet være noe av årsaken til at hun føler seg så utrygg? Og hvordan har det seg egentlig at hun begjærer en kvinne som er tynn og hvit og yngre enn henne? Alt hun ikke er, og kanskje innerst inne også skulle ønske at hun var?

Under lesningen minnes jeg Audre Lordes åpne brev «Man Child: A Black Lesbian Feminist’s Response» (1979) om kjønnssegregering ved en lesbisk-feministisk konferanse i California: «The question of separatism is by no means simple,» skriver hun. «I am thankful that one of my children is male, since that helps to keep me honest. Every line I write shrieks there are no easy solutions.» Er det denne rollen mennesker med blandet opphav også kan få spille? En slags levende påminnelse om at mennesker sjelden lar seg klassifisere særlig enkelt, og at selve ønsket om å klassifisere er bekymringsverdig? Og er det i så fall for mye å forvente av oss? Det som er nyttig politisk teori for noen, er vonde, levde erfaringer for andre. Det er kanskje dette Gabriela stritter imot da hun ved romanens avslutning ikke kommer med løsninger på problemene Huaco-portrett utforsker. Ved romanens slutt er Gabriela fortsatt gift med ektemannen sin og sammen med kjæresten, selv om begge forholdene har skrantet over lengre tid. Kjæresten har født et barn, og Gabriela «ruger (…) på egget til et annet dyr». Hun ligger med en colombiansk kvinne fra avkolonisering-seminaret og forteller familien at de «kanskje, bare kanskje» ikke er etterkommere av Charles Wiener likevel. Ingenting av dette løser Gabrielas problemer, og etter endt lesning virker det på meg som om Huaco-portrett forsøker å oppløse sine egne kategorier, hviske ut strukturene som romanen er bygget på. Gabriela får forbli uklassifisert; Wiener lar henne være, ikke som et problem, men ikke som en løsning heller. I en ellers så stilistisk fullendt roman lugger den åpne og noe brå avslutningen, men kanskje er nettopp en slik avslutning den eneste som lar Gabriela forbli et menneske.