Bruk og misbruk av rødlisten

«[L]a meg få låne deg, jeg vil låne deg, Klippeblåvinge», skriver Inger Elisabeth Hansen i det første diktet i samlingen Å resirkulere lengselen, avrenning pågår fra 2014. Diktet besynger den utrydningstruede sommerfuglarten klippeblåvinge, som har stått på den norske rødlisten siden 2006. «La meg få bruke deg som farkost», ber Hansen det blafrende insektet, men i diktet stiller hun også spørsmål til den poetiske utnyttelsen, trangen til ømt i rytmer å nagle sommerfuglen fast: «Brukte jeg Klippeblåvingen som en farkost for lengselen min? / Var det bare lengselen min som trengte en kaptein?»

Ti år etter at jeg anmeldte Hansens diktsamling i Morgenbladet, må jeg innrømme at jeg har ofret klippeblåvingen få tanker. Jeg har ikke, slik jeg nå gjør i forbindelse med denne teksten, søkt opp arten og sett at eggforekomsten hadde sitt foreløpige lavpunkt i 2020, men fikk et stort oppsving i år, ifølge forskerne antagelig grunnet gunstige værforhold i Halden. Om jeg tidligere har tenkt på den, så er det slik: som et vakkert og vellykket klimadikt, skrevet av Inger Elisabeth Hansen, ikke som en art i egen rett. Skyldes det min egen latskap, at jeg er mer interessert i inntrengende dikt enn i utrydningstruede arter? Hva gjør økopoesien med leseren, og hva vil den egentlig gjøre?

Denne typen spørsmål dukker opp når jeg leser Torild Wardenærs nye diktsamling, Eks jordisk. Wardenær har basert diktsamlingen på Artsdatabankens «Norsk rødliste for arter 2021». Hvert av de 37 diktene i boken tar utgangspunkt i en rødlistet art, og mellom diktene løper selve listen. «fingerlav broket korallsopp dvergstry / pantermusserong vortebiter / kjempesoleie hvitflekket sandgraver / myrstjerneblom kildestjernemose» … slik listes svimlende 1964 navn opp, av de til sammen 2787 utrydningstruede artene.

«Jeg forsøker å skrive verden frem, intet mindre enn verden», heter det i første verselinje i en av Torild Wardenærs tidligere samlinger, Mens higgbosonet gnager (2011). Med det målet for øyet har Wardenær i sitt forfatterskap, som med årets utgivelse teller tolv bøker, hele veien kombinert kosmiske sammenhenger med helt konkrete, nære observasjoner og detaljer. Historien og naturvitenskapen hører til blant hennes viktigste følgesvenner, men mytiske verdener er henne like kjær. Som midtpunkt i diktene står et jeg, som riktignok kan opptre som både gudinne og jordbundet menneske, men som bestandig grunner over verdens sammenhenger. Menneskelig undring er selve kjernen i Wardenærs diktning.

Eks jordisk er dermed ingen overraskende utgivelse fra Wardenærs hånd, selv om undringen her er iblandet en større porsjon uro. Det tydelige konseptet, der rødlisten er et bokstavelig utgangspunkt, er imidlertid hakket mer pedagogisk enn hennes tidligere tilnærminger. Diktene i Eks jordisk er samlet om samme mål: Vi skal se disse artene, deres historie på jorden og deres egenart. Hvert dikt handler om den benevnte arten som står som tittel, ingen lesere trenger å lure på hvordan eller hvorfor. Men tilværelsens gåter, livets mystiske dimensjoner, gjør seg fortsatt gjeldende i Wardenærs nye dikt. I diktet om elfenbenslav kan jeget for eksempel fantasere om at lavet kommer fra en fjern galakse, hvor «de stjernespekkede opprinnelige hjemtraktene» lokker på det. Tross den didaktiske vinklingen bevarer Wardenær den særpregede stemmen som gjør at hennes dikt aldri kan forveksles med andres: Dikter-jeget er dels formanende, dels undrende og formulerer seg lærd og lurendreiersk på en og samme tid. Diktene gjenforteller fakta om den aktuelle arten, men setter dem sammen med jegets frie assosiasjoner, som drar veksler på historie, myte og vitenskap.

Enkelte dikt skiller seg ut ved å bruke scenarier fra jegets personlige livsverden. I en serie dialogiske dikt henvender jeget seg til en yngre mann, muligens sønnen. Hun foreslår at han kan tatovere den utrydningstruede ålen på armen istedenfor «den planlagte ranken med roser og piggtråd»; senere foreslås også soppen navlejordstjerne som dekorasjon «over kalkskjelettet ditt», mens hun i det siste av tre dikt spiller av jervehyl som inspirasjon for den unge mannens heavy metal-band. Disse innblikkene i en hjemligere sfære er holdt i en ertende, men kjærlig tone og tilfører samlingen en letthet.

Også ellers opplever jeg Eks jordisk mer givende der tonen er skøyeraktig snarere enn malmfull melankolsk. I diktet «Brugde. Cetorhinus maximus» befinner jeget seg på et skip sammen med et større reisefølge. Hun trekker seg tilbake for å utføre et rituale for brugda, nemlig å rive og kaste et dikt hun har skrevet til den over bord, «håndskrevet på CO₂-nøytralt papir, med et blekk laget av bjørnebærsaft». Diktet veksler mellom å beskrive brugderitualet og jegets tanker om havguden Triton, før reisefølget spør hva hun egentlig driver med:

Jeg forklarer ritualet jeg har gjort for brugda. De stusser ikke over dette i det
hele tatt, så jeg legger til at det slår meg at nettopp de kan være etterkommere
av tritonene – halvt mennesker, halvt fra havet, uten fiskehaler riktignok, og
uten konkylier i hendene, men fullt ut kapable.
De stusser ikke over dette heller, og vi samler oss midtskips, begynner å
diskutere overfiske, tungmetaller og realpolitikk.

Myte og «realpolitikk» kommer sammen i dette diktet, som likestilte deler av den menneskelige væren. Med en på den ene siden lærd, men samtidig skjelmsk tone viser Wardenær at hun tror på det magiske i verden – og i poesien. Diktene hennes er ikke bare skrevet som øyeåpnere for oss lesere, de kan like gjerne være hemmelige beskjeder sendt mellom et dikter-jeg og en ensom brugde på havets bunn. Jeget antyder at papirbitene hun hiver over rekka kanskje kan være til nytte for alger og plankton, slik at «dette samlet kan inngå som føde for siste ledd i næringskjeden, den store / haien». Dikt som brugdemat! I dét ligger et perspektiv som er alt annet enn gjengs i den norske økopoesien.

«Flere utrydningstruede slørsopper stimler sammen for å komme med i dette diktet. Alle / verdige, også i kraft av sine vinnende navn: Glattvillsvin, ametyst, indigo, dueblå, kobolt, / perle- og solroseslørsopp», lyder det i et av diktene i samlingen. Sitatet tilkjennegir poetens språkglede, som må ha spilt inn i valget om å inkluderende den løpende listen med artsnavn mellom diktene i boken. Listen gjør oss oppmerksom på hvor overveldende mange de truede artene faktisk er, samtidig som den vekker tanker om menneskets rolle som artenes navngiver, vår opptreden som herre over naturen. Artsnavnene er trykket i en lysere fargetone enn diktene, og på slutten blir den lysere og lysere – navnene og bokstavene svinner hen nedover siden, på samme måte som artene er i ferd med å forsvinne fra oss, ikke lenger finnes på denne jord … Det er fristende å legge mørk musikk på setningen, for ja, grepet er overdrevent. Overdrevent tydelig, men på en annen måte, er også det korte diktet «Havhest. Fulmarus glacialis», som følger havfuglens livsløp gjennom tidene:

Langt til havs, og på vingene
gjennom tusenvis av vintre
over Barentshavet og Nordishavet
over hundreårsbølger og skipsforlis
under frontskyer, haugskyer, mandelskyer
under makrellskyer, linseskyer, slørskyer
under bygeskyer, perlemorskyer og tåke
og i fri stormfugl-oppdrift.

For evig, skulle man tro
den ville feiringen i ett stort fuglekor
når hunnene legger sitt eneste egg
rett på det beredvillige berget
gjennom tusenvis av somre
for evig, skulle man tro.

Diktet viser fram Wardenærs rytme- og rimfølelse; det er som om selve tiden, den evig henrullende, uttrykkes i diktets stødige rytme. Men så brytes både rytmen og evigheten med et lite hakk, det antydende, men akk så foruroligende «skulle man tro», et varsel som gjentas to ganger. Problemet med denne lille elegien er at diktet oppfyller alle fordommer om økopoesi. Det er sørgelig vakkert og derfor dessverre også sørgelig forglemmelig.

Når man leser Eks jordisk sammenhengende, blir det en svakhet at flere av diktene følger noe av det samme mønsteret. Nettopp bevegelsen vekk fra oss, trusselen om at akkurat denne arten skal forsvinne, formuleres gjerne med undring og sorg i diktets siste avsnitt. Mange av disse avslutningene er som med havhesten vakre og melankolske, men de fremstår formelaktige når de gjentas såpass mange ganger. I andre dikt er det som om mengden informasjon poeten vil formidle, tynger resultatet. Et slikt tilfelle er diktet «Åkerrikse. Crex crex», der Wardenær tematiserer den vesle fuglens død under slåmaskinen. Slåmaskintrusselen for landets nå kun tjue rugende par har ført til at Statsforvalteren har utsendt kjøre-ruter for landbruksmaskinene:

Hva hvis Carl von Linné kunne se disse skjematiske labyrinttegningene av
kjøre-rutene til slåmaskinene? Alle med eksempler på åkerrikse-vennlige
slått- og treskemønstre, som antyder at hvis de følges, vil fuglene i enga bli
presset ut i kantvegetasjonen og slik bli reddet.

Ville han stirre uforstående på den inntegnede fuglefiguren, angivelig
løpende ut av bildet? Skulle han kunne forestille seg sammenhengen
mellom den og de ennå ikke oppfunnede slåmaskinene, som han dessuten
neppe ville anta kunne høre markene til? Ville han kunne tro at den
stiliserte fugletegningen skulle forestille selveste Crex crex som han selv hadde
beskrevet i 1687, og som vel vitterlig ikke skulle være truet av noe, annet enn
av musvåk og rev?

Forestillingen om at Carl von Linné skulle se disse kjørerutene, tilfører strofene en poetisk dimensjon, en tenkt sammenstilling av vår tids trusler og en tid der alt dette ennå var utenkelig. Den er besnærende nok, men likevel gjør beskrivelsene diktet overlastet. Den nærmest barokke setningsstrukturen er et av Wardenærs faste kjennetegn, men når diktene her i tillegg er fulle av opplysninger det er meningen at vi skal ta innover oss, er det som om diktet strekkes for langt. Da lurer fort spørsmål som hvorfor skal dette være akkurat et dikt, hvorfor akkurat poesi om naturtapet, rundt neste hjørne.

Som Sissel Furuseth skriver i innføringsboken Økokritisk håndbok (2023), står økopoesien «på mange måter i spagat mellom et modernistisk poesiideal og en mer handlingsorientert aktivisme, eller mellom kompleksitet og enkelhet». Spørsmålet om hva som er viktigst, «at diktene er gode, eller at de virker i den forstand at de engasjerer lesere til større miljøengasjement», har preget det siste tiårets samtale om økopoesi. Burde jeg ha husket på klippeblåvingen i de ti årene som har gått siden Inger Elisabeth Hansens kritikerprisvinnende samling, eller er det nok at jeg husker den som et godt, endog problematiserende dikt?

Poeter skriver sine diktsamlinger basert på hva som engasjerer i deres liv, og det er ikke det minste rart at truede arter, tanker om menneskets ødeleggelseskraft og klimakrisen finner veien inn i dikt. Men fordrer ikke disse diktene faktisk en annen form for svar? Når de så tydelig oppfordrer til engasjement, må de kanskje også vurderes etter hvorvidt de faktisk engasjerer som noe mer enn tankevekkende poesi? Som lesere av økopoesi må vi tørre å spørre oss hvor effektive disse diktene egentlig er. Visst kan en samling som Eks jordisk glede dedikerte poesilesere, som nok også vil kunne finne ny kunnskap i Wardenærs samling. Jeg tror på argumentene om at vi for å bevare naturen også må kjenne dens små og store, fjerne og særlig nære bestanddeler; og gjennom Wardenærs dikt veves lavsorter og fuglearter sammen til et større hele. Men vi kommer ikke utenom at poesien selv må sees som en utrydningstruet art i dagens samfunn. Hvor lenge, og for hvem, vil poesien «kunne streife langt og deretter fortelle en verdenshistorie», som Wardenær skriver i et dikt i psi (2007)?

Samtidig som jeg funderer over dette, leser jeg en uttalelse av den unge samiske poeten Juvvá Pittja, som har kommet til poesien først etter å ha engasjert seg som en mer tradisjonell aktivist. «Hva kan jeg bidra med, over lengre tid, uten å kaste meg, igjen og igjen, mot en vegg som aldri ser ut til å bevege seg?» spør Pittja: «Hvordan kan jeg finne en måte å bidra på utover å skrike av mine lungers fulle kraft og øse ut all energien min, når aktivistiske strategier ikke ser ut til å forårsake noen endringer? Slik det er nå, ser det ut til at kunst er det eneste verktøyet vi har igjen.» Resonnementet er umiddelbart overbevisende, poesien har en varighet, så hvorfor klarer jeg ikke å se like raust på økopoesi av typen Wardenær har skrevet i Eks jordisk?

Skepsisen min har kanskje en sammenheng med at norske diktutgivelser er bundet av konvensjonene som følger med å utgi bøker på store, kommersielle forlag: utgivelse, anmeldelser, opplesninger og så en ny runde med andre bøker neste høst, mens forlaget hele veien kan smykke seg med klimaengasjementet. Om Wardenær en gang inviterer til et kollektivt rituale med dikt som brugdemat, blir jeg imidlertid gjerne med.