Den gløgge Jonathan Franzen

Vi befinner oss i Midtvesten, i byen New Prospect (altså «Ny Mulighet», Jonathan Franzen trives med å være litt tung på labben i valg av navn og steder). Året er 1971, en tid før internett og sosiale medier, fenomener Franzen ser med den største skepsis på. Dette er Franzens selvvalgte tid og verden, for dette er Franzens roman, eller snarere en tredjedel av den: Han har annonsert at boka (på 634 sider) bare er første bind i en trilogi, som til sammen skal bli den siste romanen han noen gang skriver. Akkurat det siste pleier han å si. Det bør vi ta med stor ro.

Trilogien har allerede fått et navn: «A Key to All Mythologies», en referanse til George Eliots Middlemarch og romanfiguren Edward Casaubon, den hyperpedantiske tørrpinnen av en teolog som skriver på et ambisiøst verk han aldri makter å få ferdig. Hvis noen forfatter noen gang har risikert nærkontakt med hybris i sin forhåndsannonsering, må det være Franzen her.

Vil du inn i hans verden, må du sette av god tid. Han forteller med stor ro, bygger opp sine karakterer med detaljert presisjon, utvikler sine parallelle plott der han følger en og en av sine skikkelser, enten det er på veien mot frelse, fortapelse eller det virkelig farlige stedet midt imellom: forelskelsen.

Rammen er så uhipp som bare Franzen kan få til: En menighet og dens ungdomsgruppe på syttitallet, en prest og hans familie. Tematikken er like uvanlig: Hvordan lever man riktig? Er dine gjerninger virkelig gode hvis du ser at du selv tjener på dem? Og hva kan du likevel tillate deg selv for å være et helt menneske? Rammen kan minne om Marilynne Robinsons roman Gilead og søsterverket Home, men Franzens kristne sliter med mer jordnære, sanselige synder og fristelser.

I New Prospect er Russ Hildebrand hjelpeprest i en menighet, underbetalt, med kone og tre barn. Hans en gang store kjærlighet, kona Marion, har i hans øyne blitt en overvektig pinlighet hyllet inn i vag moderlighet. Hun er der, hun oppdrar barna, tar seg av huset, men hun eksisterer ikke. Ikke for ham. Det gjør derimot Frances, den sexy enken som nå er på vei inn i menighetsarbeidet. Alle vet at Russ har fått øynene opp for henne, men Russ vet ikke at alle vet. For tre år siden ble han kastet ut av ungdomsarbeidet, ved avstemning, av ungdommen selv, etter noen uheldige, ytterst pinlige og svært ydmykende hendelser.  Russ vet at selvmedlidenhet burde være en av dødssyndene. Han vet han er skyldig i den. Han er en idealist. Andre ser ham som teit og firkantet. Og han drømmer om utroskap. Russ er en hvermannsen, en av oss: Et selvopptatt, selvhøytidelig og  grunnleggende godt menneske. Når han får det han ønsker, gjør det vondt. I oss.

Han kunne vært en roman alene, men dette er en tykk bok, og skal altså bli en trilogi: Her får hele familien sin plass. Jonathan Franzens tema – og palett – gjennom flere bøker er hvordan hvert medlem i en kjernefamilie utvikler seg i dette skjøre fellesskapet, der samfunnet rundt dem samtidig er i endring. Og Franzen er en mannlig forfatter som våger seg på kvinneskildringer; om hans nære fortellerstemme nok er enda et hakk nærmere med mannskikkelsene, kan det være nærmest av respekt.

Marion er ikke så uinteressant som Russ vil ha det til. Hun har bare vært like frakoblet seg selv som hun har vært påkoblet familiens behov. Men selv er hun interessert nok til å bruke pengene fra et nylig smykketyveri til hemmelige timer hos en psykiater – der hennes ambisjon kan synes liten: Å få nok viljestyrke til å gå ned i vekt. Men bak vekten ligger traumer, de ventet bare på luft og rom. For det er når Marion åpner seg, at boka griper tak i leseren og vrir rundt. Aldri er en farløs jentes håpløse forhold til en gift bruktbilselger skildret bedre. Aldri har konsekvensene vært grusommere. Aldri har fristillingsprosessen, startet gjennom å kjederøyke sigaretter, kommet mer kjærkomment. Det er et plutselig frigjørende øyeblikk, uten at problemene forsvinner av den grunn.

Og så er det barna: Clem, familiens ateist, som gir avkall på sin utsettelse til militærtjeneste i Vietnam. Han er mot krigen, men også mot sitt privilegium, som gjør at andre må kjempe for ham. Clem er klemt mellom ny kjæreste og et nesten for nært forhold til sin søster Becky, så ærlig at han er skadelig.

Og Becky, høystatusjenta på den lokale videregående, hun som kan lyse opp alles dag ved bare å være vennlig mot dem, forelsker seg selvsagt også. I en annen jentes kjæreste. Franzen gjør et fint arbeid der han skildrer, nei, dokumenterer, hvordan vi blinder oss selv for vår egen oppførsel for å oppnå det vi vil. Og et kristent ungdomsmiljø er en utmerket arena for slikt.

Et ungdomsmiljø der alle skal klemme hverandre, der alle skal være gode mot hverandre, der alle skal være ærlige og fortelle hverandre også de vanskelige sannhetene. Få ting kan lokke mer enn åpenhet, få ting kan binde deg mer.

Så er vi kommet til Perry, familiens fjortenåring. Og et glass med svensk gløgg. Han er lynende intelligent, fullstendig mistilpasset – full av gode intensjoner, men for manøvreringsdyktig til å styre rett. Og i sogneprestens juleselskap, det foreldrene av både gode og riktig dårlige grunner ikke rekker, stiller Perry for familien. Og drikker av gløggen for seg selv. Han ender i en svært interessant teologisk samtale med en prest og en rabbi før sogneprestfruen tar ham. Og han eksploderer, et voksent intellekt i en full unges kropp. Alt rakner. Det er ikke riktig å si det går nedover med ham, det er fritt fall. Den historien ender i ørkenen, på jakt etter en god business-deal i peyote. Slikt er ikke lett for en fjortenåring i tung kokainrus.

Franzen skriver så lettlest at det kamuflerer hvor godt han skriver – det er nærmest som han har for lett for det. Hans grep med å fortelle om en person om gangen og skifte mellom dem med gode cliffhangere, gir en leser følelsen av å sitte på i en bil som i stor fart slynger seg ned bratte og smale veier langs en fjellside. Noe av kritikken mot Franzen er at han er for privilegert. I noen kretser taler det heller ikke til hans fordel at han gjør det så lett for leseren. Men boka er glitrende tilgjengelig skrivekunst, der tilgjengeligheten og innlevelsen kamuflerer både dybden og kvaliteten. Dette er Franzens beste bok siden Korrigeringer.

Oversettelsen av Monica Carlsen er god, men utfordringen er stor. Originalteksten er skreddersydd av sjefskredderen, oversettelsen må bli mer godt tilpasset konfeksjon: Av og til nesten perfekt. Og den største svakheten ved denne glimrende boka er dens plass som første bind i en trilogi. Eksposisjonen tar plass og vi forlater menneskene idet vi vil vite hvordan det faktisk går. Det blir som å kjøpe billett til Dune: Du har betalt full pris for halve historien. Nå må vi vente på resten. Jeg gleder meg.