Det brenner!

22. juli 2021, ti år etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya, spilte musikeren Vilde Tuv på den lukkede minnemarkeringen i Bergen. Før hun gikk på scenen, hadde jeg fått høre at hun skulle spille blokkfløyte, og jeg, som i grunnen ikke kjente til Vilde Tuv utover navnet hennes, var skeptisk til ideen. Blokkfløyten var for meg langt på vei et tåpelig instrument, et jeg forbandt med barneskolen og Linda Eide. Men da hun gikk på scenen, ble det umiddelbart klart at Vilde Tuv så noe helt annet i denne enkle trefløyten. I Vilde Tuvs hender hadde det enkle, ja nesten barnslige, instrumentet blitt en tryllefløyte. Av alt som ble sagt og fremført på minnemarkeringen, var det hennes fremføring vi snakket om da vi gikk derifra, ut i regnet og sorgen som ventet utenfor.

Det er det underlige og overraskende som tilsynelatende har vært målet når Vilde Tuv har samarbeidet med Anna Kleiva for å lage verket Solplomme, et verk som består av både musikk og dikt: Kjøper du boken, følger det med en CD. Prosjektet begynte som et bestillingsverk til Dei nynorske festspela i Ørsta i 2023, hvor de to kunstnerne fremførte verket.

Samlingen, eller verket, består av tre deler. Den første delen, som heter «Solplomme», er en rekke dikt skrevet av Kleiva, den andre delen er en rekke kortprosatekster under tittelen «Backstage, Backstone», også disse skrevet av Kleiva, og den tredje delen heter også «Solplomme» og består av Tuvs musikk. Men tredelingen fremstår ikke som styrende for lesningen, i stedet beveger jeg meg som leser og lytter frem og tilbake mellom de ulike delene. Det er altså ikke sånn at diktene i boka er transkripsjoner av opplesninger som er gjort til musikk, slik det er lett å tenke seg. I stedet står musikken og teksten på egne ben. Sammenhengen mellom dem står som et åpent spørsmål: Kan dikt og musikk si det samme? Kan de snakke sammen, eller vil de bare forstyrre hverandre?

Det er en intens tilstedeværelse i Tuvs lydlandskaper, for hun forsøker hele tiden å jobbe frem en stemning heller enn en melodi. På en måte ligner det filmmusikk, likevel kjennes låtene som mer enn bare bakgrunnsmusikk for Kleivas tekster. Prosjektet utfordrer lesesituasjonen siden det føles feil å holde tekstene og musikken helt fra hverandre, jeg må endre måten jeg leser på. Samtidig lurer jeg på hva musikken har betydd for Kleiva under skrivingen, for diktene er også rytmiske og rimende.

Noen kunstnere søker hele tiden mot det åpne og overskridende. Vilde Tuv er åpenbart en slik kunstner, men jeg har ikke lest Kleiva som en slik forfatter tidligere. Kleivas øvrige forfatterskap er preget av konsentrerte strofer i mer eller mindre konseptuelle verk. Flere ganger har hun arbeidet med tydelige rammer i samlingene sine. I Vårar seinare (2014) var utgangspunktet unge mennesker som dør i bilulykker. Fra dette skrev Kleiva seg inn i det rurale bygdenorge, om mennesker og natur og sammenhengen mellom dem. I samlingen Drikkeviser frå Paris (2016) var det den europeiske storbyen som rammet inn diktene. Med disse samlingene utviklet også Kleiva en særegen stil som først og fremst er preget av en gjennomarbeidet vekting av hvert enkelt ord og hver enkelt strofe, og hvor naturbilder står helt sentralt. Kleiva har ikke tidligere vært noen messende pratsom poet, selv om hun utfordret stilen sin i boksingelen Appelsin fra 2021.

Selv om musikken er viktig, er det Kleivas lyrikk som bærer denne utgivelsen. Solplomme er preget av en åpenhet, både tekstlig og tematisk, noe som skiller den fra hennes foregående samlinger. På overflaten handler mange av diktene om feiringen av jonsok, om dansing og tenning av bål, men ved nærmere lesning handler diktene likevel mest om de menneskene som danser og den naturen de danser i. Det surrealistiske har en stor plass i boken, og deler av teksten kan minne om tekster som kommer ut av automatskrift: Det er mange gjentakelser og gjentakelser med små variasjoner i disse diktene, som om forfatteren prøver å bevege seg på minst mulig flate eller ikke finner den neste strofen, og når den neste strofen så kommer, er den ofte overraskende. Likevel har ikke Kleiva forlatt sin egen stemme, men løftet den inn i et nytt landskap. Samtidig som diktene er letende og utflytende, er de helt tydelig skrevet av en forfatter som arbeider konsentrert og kontrollert. Et eksempel på dette er diktet «be», som åpner slik:

på denne dag   vil eg svelge solguden
be til meg
lys innanfrå     gjennom auge og munn          projiserer eg
alt du aldri har sett
alt eg aldri har fått sagt
alt som budde i mi vesle
sjel

Det er en underlig bevegelse i starten av diktet, fra svelgingen av en hel solgud til jegets lille sjel, men Kleiva skriver elegant frem denne bevegelsen. Kjernen i strofen er enkel, det handler om følelsen av å skulle ønske at andre kunne se hvem en egentlig er, men bildebruken er original. Dette er et typisk dikt for samlingen: Det tar tak i store størrelser, men holder stramt i dem, diktene er gjerne enkle å forstå, men krever likevel at man leser nøye.

Det langsomme og det mollstemte er det som har stukket seg ut i Kleivas forfatterskap, også når hun helt åpenbart har forsøkt å jobbe imot det, som i samlingen Drikkeviser frå Paris. Det er også disse aspektene som er de mest minneverdige i Solplomme. Boken har mange nattescener, mange linjer om tid som skal gå over, og selv om det også finnes linjer om vekst som skal komme eller trær som skal plantes, er det som om det er noe nytteløst over også dette. Det er vanskelig å peke på en tydelig gjennomgående tematikk i Solplomme, for boken beveger seg mellom det veldig personlige og nære, som i diktet ovenfor, og til store økologiske og psykologiske spørsmål. Det er ikke alltid klart hvordan disse størrelsene henger sammen i teksten.

På sett og vis inviterer samlingen til å leses økokritisk, Kleiva skriver blant annet at «det er mykje kaldare no / det regnar plast» og hun berører temaer som global uttørking. Men tekstene i verket er livsbejaende på en måte som økokritikken sjeldent er, som en ode til det å skrive og leve i en verden som kanskje (eller kanskje ikke) faller sammen rundt oss. Kanskje er det på grunn av jonsokfesten, men Kleiva er langt mer optimistisk enn både Silje Linge Haaland, Kristin Berget og Casper André Lugg, samtidig som hun deler deres aversjon mot å være eksplisitt politisk. Mens fraværet av det politiske kan sies å være et kjennetegn ved den norske økokritiske poesien generelt, gjør det samtidig at det personlige nærværet i tekstene, også hos Kleiva, kjennes viktigere enn de miljøkritiske vendingene.

Kortprosatekstene løfter opplevelsen av Solplomme, i disse tekstene tas vi med inn bak prosjektet. Noen av tekstene beskriver verkets tilblivelse og fremføring, mens andre tekster ved første gjennomlesning er mer løsrevet fra det overordnede prosjektet, som tekstene om jegets «familiemytologi». Disse kan imidlertid forstås som bearbeidelser av den samme tematikken som i diktene. Familiemytologien er nemlig nettopp en historie om en verden som går i stykker, en bevegelse fra et jordbrukssamfunn til et landskap preget av rust og plast. Kleiva skriver blant annet:

Nokon stadar er det hogstfelt, nokon stadar ligg det rundballplast, nokon stadar står gamle maskiner og rustar. Nokon stadar står gamle bilar forlatne i skogen. (…) Elva er tom for laks. Naturen går i sirkel og reparerer seg sjølv til den ikkje gjer det.

Her beskrives et ødelagt kulturlandskap, et landskap som er Kleivas eget, eller som i det minste tilhørte familien hennes. Kulturen som skapte landskapet er borte, menneskene som kjørte maskinene er borte, og høyet som lå inne i rundballene er borte. Kleiva beskriver naturen som denne kulturen har ødelagt, som den tomme elva. Ødeleggelsen er dobbel. I teksten er det dermed paradoksalt nok både en økokritisk beskrivelse av naturødeleggelse og en nostalgi mot en svunnen vestlandsk bondekultur som ledet til nettopp naturødeleggelse. I kortprosaen er alt som Kleivas dikt kretser rundt med forsiktighet, nøyaktig og detaljert beskrevet.

Kanskje er det en urimelig kritikk, men jeg skulle gjerne hatt enda mer av solplommen i hendene mine, for akkurat idet jeg føler jeg har forstått prosjektet, er det tomt for tekst og musikk å grave seg ned i. I kortprosatekstene hinter Kleiva til en poetikk i fellesskapet mellom henne og Vilde Tuv, en poetikk som ser ut til å skrive seg ut av begge kunstneres interesser. Kleiva beskriver samtaler de har hatt om verket, men disse gjengis dessverre litt overfladisk, i en litt for romantisert form. Mer av dette kunne vært lagt på bordet og gitt en ekstra dimensjon til verket.

Snarere enn tre deler er det som om Solplomme er tre forsøk av to kunstnere på å nærme seg den samme tematikken: nemlig jorden og menneskenes plass på den. Det er et merkelig format, men et som jeg liker nettopp av den grunn. Selv om Solplomme ikke ligner andre diktsamlinger, er boken trygg i sin egen form. Det er forsøkene, og bevegelsene mellom ulike uttrykk, som virkelig gjør denne utgivelsen interessant.