Eksemplets kraft

Det er to uker til jul, og selv om handelsstandens tindrende julegater allerede lyser så forlokkende mot oss og får det til å glimre i mang et kredittkort, er det mørkt for mange, og flere i år enn i fjor. Endene møtes ikke, det har blitt dyrere å leve og flere har blitt fattige. Heldigvis er ikke julegatene det eneste som kan lyse opp i desembermørket, for Kaisa Hansen-Suckows Oss mot verden er en bok som både kaster lys over fattigdom og tenner en gnist av medmenneskelighet i leseren.

Hansen-Suckow (født i 1991) kom i fjor med kortfilmen Så er spørsmålet: Hadde de råd til det før og?, om sitt liv som fattig i Norge. Tematikken plukker hun opp igjen i debutboka si. Over drøyt 300 sider får vi presentert en selvbiografisk sørlandsberetning, som spenner fra tidlige barneår og frem til i dag, hvor fortelleren, Kaisa, har bikka 30, og på sett og vis kommet seg ovenpå, ut av fattigdommen, til et sted hvor «jeg bare sitter rolig på verandaen og kjenner på lukta fra syrinen. Skuldrene er lave, pulsen òg. Jeg er ikke andpusten lenger.»

Det er en beretning om faren som tidlig forsvinner til rusen, mora som kjemper mot fattigdom, men alltid holder koken, om å vokse opp, bli voksen, om skolegang og arbeidsliv, studier og morskap, skuffelser og gleder, vennskap, kjærlighet og dårskap. Men like mye er det en beretning om et NAV-system som tilsynelatende har mistet all tillit til menneskene det skal hjelpe, og hva det å være fattig og prisgitt dette mistroiske systemet igjen gjør med et menneske som ufrivillig er havnet i uløkka og konstant forsøker å slippe unna, løpe vekk fra det å være kronisk andpusten og stressa, det vil si fattig.

Prosaen er velskrevet og behagelig å være i, klar og effektiv. Det flyter fint av gårde, og det finnes en sanselighet og uanstrengt varme her, det er nært og nedpå, som i følgende avsnitt:

En dag satt jeg og kikka på venninna mi Mia, som satt nede ved bålplassen med familien sin. Lukten av stekt kjøtt strakk seg opp til meg med pålandsvinden. Jeg så saften piple ut av kjøttstykkene, hvordan tomatene punkterte på gaflene. Dampen fra formen med fløtegratinerte poteter blanda seg med saltvannslukt. Mia dyppet en brødbit i kjøttsaften og stappa den i seg. Så løfta hun hånda og strakk den mot faren sin. Han satt i en intens samtale med sidemannen, uten et ord rakk han henne en duggkald bokscola. Hun knakk den opp med en hånd, og drakk med lukkede øyne. Da hun hadde spist halvparten av kjøttet, sa hun:
– Jeg er mett. Jeg stikker opp til Kaisa på jordet.
Hun skøyv resten av maten ned i en søppelpose bak en rullestein. Jeg svelga vann, snudde meg og løp mot teltet vårt. Mamma satt på utsida og leste.

Avsnittet er fra ganske tidlig i boka, Kaisa ferierer i telt med mora på øya Merdø, de spiser nudler hver dag. Mia er kommet i farens båt på dagstur, og det mer enn antydes at hun tilhører et annet sosialt sjikt enn Kaisa, men likevel greier forfatteren og holde seg til devisen «show, don’t tell». Hun viser frem Kaisas blikk på Mia, på overfloden, vannet i munnen, og stopper der.

Og takk gud for denne evnen til ikke å skulle smøre tjukkere på, beretningen er rystende nok i seg selv. Vi kan se nærmere på et av de talløse møtene med NAV som beskrives. Her har Kaisa blitt hovedforsørger for datteren på noen år, og på grunn av studier har hun akkurat flyttet fra Arendal til Kristiansand . Hun har gjort alt riktig, er på vei opp og fram, full av optimisme. Men ny bostedskommune betyr også nytt NAV-kontor å forholde seg til, og selv om hun har blitt lovet at alt er i orden fra hennes side, oppstår det problemer. Papirene fra Arendal har ikke blitt sendt. Pengene uteblir. Ingen tar ansvar for å rette opp i det:

Jeg kjente fortvilelsen stige i kroppen. Jeg hadde forsøkt å ringe, jeg hadde sendt meldinger til Ditt Nav. Ringt og fortalt hva som hadde skjedd, igjen og igjen. Til alle ord jeg sa hørtes fremmede ut.
– Jeg har ringt, hundre ganger. Men hva skal jeg gjøre nå, altså jeg skjønner ikke? Det er ikke noe mer jeg kan gjøre, sant?
Hun leika titt-titt-leiken med Nuria igjen, og svarte mens hun gjømte hendene.
– Hva mener du?
Jeg kikka rundt meg, det var fullt av mennesker, ingen så på meg, alle var opptatt med sitt. Likevel føltes det ydmykende å stå her og snakke i åpent landskap om at jeg ikke hadde mat hjemme.
– Nei, altså … Jeg må kjøpe bleier, jeg må betale barnehagen, leie, kjøpe mat.
Hun tok bort hendene fra ansiktet, så på meg.
– Har du noen du kan låne penger av til Nav Arendal har gjort det de skal?
Jeg rista på hodet, hun fortsatte.
– Vi får ikke gitt deg penger her i dag.
Jeg kikka på Nuria, kikka rundt meg på alle menneskene som sto her inne, som trengte hjelp. Jeg kjente hjertet dunke, svetten som rant på ryggen. Jeg hviska:
– Hva skal jeg gjøre, jeg må ha mat, dattera mi må ha mat, sant?
Hun lente seg fram mens jeg hviska. Så svarte hun:
– Har du ikke mat hjemme?

Scenen stanser ikke her, men poenget synes klart. Det er på grensen til komisk, maktforholdet er så skeivt, systemets svikt, individets skam. Byråkratiet er bent ut kafkask, og man tar seg i å lure på hva som har skjedd med den norske velferdsstaten i tiden siden statsminister Gerhardsen smilende, stolt, i 1962 lot seg intervjue på TV og la ut: «Det siste året før krigen brukte en 140 millioner kroner til trygdeytelser. I dag er beløpet kommet opp i 2800 millioner. Og dette er også uttrykk for en seier for fellesskapstanken og tanken om solidaritet mellom samfunnsgrupper – og landsdeler.» Man tar seg i å lure på hvor mye ideen om arbeidslinja fra 1990-tallet, frykten for at folk skal snylte på trygda og politikernes mantra «Det skal lønne seg å arbeide», egentlig har føkka opp, har trygdesystemet svikta? «Ja» er det nedslående svaret denne boka gir, i hvert fall delvis.

Oss mot verden er et viktig bidrag til samtalen om fattigdom i Norge, den minner oss om at det er forskjell på folk, at vi har ulike forutsetninger og at klassesamfunnet fortsatt finnes. Den minner oss om viktigheten av medmenneskelighet. Den minner oss om at åpenhet om sin historie også kan være et gode, og ikke kun en intetsigende kjendispraksis. Den minner oss om at det er stor forskjell på å føle seg fattig og å faktisk være det. Og den minner oss om at det å være fattig er mer enn å være sulten, det er også å være på randen av sitt eget menneskeverd. Som det heter i epilogen:

Kanskje du, som meg, har vokst opp i fattigdom, og gjennom hele oppveksten har kjent på en manglende plass. At kutymen, språket, kulturen og normene rundt deg ikke passer, ikke er dine. Kanskje du også kjente på mistillit og utenforskap. Kanskje du også retta frustrasjonen innover når du ikke fikk det til. Kanskje du har skamma deg, slik jeg òg gjorde. Eller kanskje du egentlig alltid har klart deg. At du kommer fra nøkterne kår, men stort sett har fått endene til å møtes. Så kom det plutselig ei uforutsett utgift, en skilsmisse eller en sykdom. Og nå sitter du i saksa og finner ikke veien ut igjen.

Jula står for tur, og forskjellene på hvem som har nok og hvem som har for lite, blir enda tydeligere. Se bort fra handelsstandens tindrende lyslenker, se opp, se til sidene. Les denne boka.