En Christensen fra en alternativ verden

I 2020 avleverte jeg en masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap om Inger Christensens poetikk, med utgangspunkt i de første diktsamlingene hennes, Lys og Græs, og essaysamlingene Hemmelighedstilstanden og Del af labyrinten. Prosjektet mitt startet med et ønske om å forstå hvorfor «alle» elsker Christensens poesi, men samtidig kan si så lite konkret om hvorfor. Gjennom arbeidet identifiserte jeg flere årsaker til problemet. Christensens poesi er bygd på ømfintligflettede innsikter om poetikk, språk og væren, noe som gjør at man som leser må gå en ekstra runde for å gjøre det solid for seg selv. Gjennom innsikten jeg sporet i Christensens poetikk, finnes det imidlertid for meg et før og etter disse ekstra rundene. Nemlig at:

Verden ønsker å se seg selv gjennom mennesket og språket.

I dette «etter» begynte jeg å ransake mine egne internaliserte måter å snakke om, og tenke om, tingene på. For eksempel ville jeg vite hva det betydde for meg å være adoptert, eller hva det vil si å være en samfunns- eller verdensborger. Det er abstrakt og vanskelig å skulle formulere hvordan man river opp sitt eget språks grunnmur, men jeg kan spore mange flaskehalser tilbake til et spørsmål om privilegier. Hvilke privilegier er jeg født med, hva kan jeg si om og med dem, og når velger jeg å tie?

Det er lett å tie i møte med overveldende konsepter og samfunnsstrukturer man ikke har mye direkte innvirkningskraft på, som klimakrise, krig eller xenofobi. Noen ganger skal man ikke tale andres kamp, eller man må gjøre det på rett måte, og andre ganger har man et ansvar som medmenneske.

Hva har jeg å si om bilder av ihjelsprengte barn, en by i ruiner og et folk drevet på flukt av menneskelig misvilje, som ikke har blitt sagt bedre av bildene og menneskene selv? Hvordan henger dette sammen med Christensens poesi?

Da jeg leste Eller som med intet som språk, ble jeg påminnet den moralske appellen i Christensens diktning.

Marie Silkeberg, gjendikter og redaktør for utgivelsen, er en av verdens fremste eksperter på Christensens forfatterskap. Hun har oversatt sju av Christensens bøker og var med på å foreta utvalget til den enorme posthume samlingen av upubliserte tekster, Verden ønsker at se sig selv, sammen med sønnen til Christensen, Peter Borum.

Denne utgivelsen er altså et utvalg av et utvalg – tekster valgt og gjendiktet til svensk. Det at samme person står bak både utvalg og gjendiktning, gjør dette til en særegen bok: Gjendikteren har en større makt over hva verket kan si eller se ut som.

For meg fremstår dette som et forsøk på en tilgjengeliggjøring av VØSSS. Dette utvalget er mindre i tekstmasse, og de tegnede skissene og håndskrevne sidene fra originalverket er gjengitt, og gjendiktet, i maskinskrevet tekst. De paratekstuelle aspektene, som f.eks. det fargede forsidebildet, den sølvskimrende teksten og bokens størrelse og vekt i hånden, gjør at det minner mer om «en levendes» bok. I tillegg opptrer tekstene kronologisk, noe de ikke gjør i den tilbakeskuende VØSSS; det sier kanskje noe om at gjendikteren ønsker å vise oss Christensen slik hun levde, som om vi leser hennes utvikling som forfatter i den fartsretningen hun selv eksisterte.

Eksempelvis vil ord som er strøket over for hånd, også oppstå streket gjennom i gjendiktningen:

[...]
Vad finns det annars
vad finns det mor
när bomben har fallit
här där vi bor

Om jag blir stor

Siste vers i dette utdraget fremstår både som et «formgrep» i diktet og påkaller den redigerende forfatteren, men skaper også et nytt spill i den typografiske nullingen av diktets jeg.

I tillegg er denne samlingen, så vel som VØSSS var, et bevis på Christensens poesis ensartede kvalitet. Alfabet er diktet de fleste tenker på når de hører navnet Christensen, og slik Alfabet synes å være tidløs, synes også noen av de utelatte delene å være det:

[...]

Jag tänker på oljelamporna
som aldrig har bevarats, på miljoner av
människor som aldrig har tillfrågats. Aldrig
om kriget. Aldrig om oljan. Aldrig om
sin kärlek till jorden som lagrat
oljan så länge, förstenat det
strålande solljuset från paradisets sommar.

Formmessig er Silkebergs gjendiktning plettfri – den gjengir Christensen så nære som man kanskje kan på svensk. Og, selv om den nesten blir «for vakker» noen ganger (dette er bare meg som synes svensk er «vakrere» (stivere? Som en krystall?) og dansk er «mykere», mer dynamisk (kan det ha noe med tegnsettingen å gjøre? Konsonantene? Er det et germanskfonetisk bias? Det er noe keitete over både Christensen, og dansk, som jeg finner mer sjarmerende. Ja, ja. I digress...)), er det som en Christensen fra en alternativ verden. Som om det er Christensen som snakker gjennom Silkeberg. Jeg tror denne boken, i kraft av Silkebergs utvalg og gjendiktning, er en viktig og riktig brikke for å kunne nærme seg Christensens forfatterskap i dets helhet.

Som svar på det slepphendte spørsmålet om hva som gjør Christensens skrifter så kraftfulle, vil jeg si at hovedtrekkene er at tekstene er bygd på gjentakelse av de samme filosofiske dreiepunktene. Disse gjentakelsene gir kraft til seg selv, som en slags evighetsmaskin.

I essayet Silken, rummet, sproget, hjertet skriver Christensen om hvordan språket og verden uttrykker seg ved hjelp av hverandre. Det er nesten vanskelig for meg å skrive om Christensens skrift uten å føle at jeg gjentar meg selv. På en måte er det som om at alt jeg har snakket og skrevet siden masteroppgaven i 2020, har vært Christensens ord i parafrase. Og det er slik poetikken, men også en slags livsfilosofi, kommer til syne: Gjennom gjentakelsene forsøker verden og språket å uttrykke seg. Som det står i Dansk litteraturs historie Bind 5 om Christensens poesi: «En bindende tilfældighed sætter det hele i gang, og så kører det af sted efter et system, der indeholder sin egen afvikling og indbyggede entropi [...]»

Den bindende tilfeldighet er at Christensens ord finnes som skrift, og systemet er det faktum at skrift kan leses igjen og interageres med etter en forfatters død. Slik fungerer vi: Vi lever og skriver og blir tolket, og vi dør, har skrevet og blir tolket. Det skjer med all skrift, men det er tilfeldig hva slags avvikling og entropi som oppstår.

Vi leser alle slik at vi leter etter sammenhenger: Sammenhengen mellom bokstavene, tegnene, ordene, bildene, metaforene, handlingen eller karakterene; hvordan får de plass i forståelsen vår om oss selv og det vi leser? Vi tillater karakterer å snakke til oss, lar dem befeste ideene sine, de levde livet sitt, i vårt. Og vi har alle lyst til å si, om noe, som Mari Nilsen i etterordet til UKONs Eg er ingen mordar: «Det er jo meg!»

Oftest er det man leser ut av en tekst, aller helst illusoriske korrelasjoner, men hva gjør vel det? Jeg husker ikke hvem det var, men noen sa en gang at Christensen bruker ordene som et stillas for meningen – det er ikke slik at ordene og setningene i seg selv er hele meningen med dem. Det er konteksten de utspiller seg i som er forstanden. Og konteksten er det livet leseren befinner seg i når hen møter tekstene hennes. Og i utstrakt betydning: Alle livene til Christensen og alle livene til hennes lesere.

Det er derfor det er en slags tilfeldighetenes ordnede virkning at gjendikteren heter noe med «silke», og at jeg kan lese setninger i denne rekkefølgen, som forteller meg noe om livet mitt i dag:

At Christensen benytter seg av gjentakelsen som virkemiddel, gjør at man som leser blir oppmerksom på gjentakelsene i sitt eget språk om verden. Og selv om ordene gjentas, endres konteksten rundt dem, og forbindelsene mellom en selv og ordene og fenomenene blir til verdens forsøk på å se seg selv. Den assosiative måten å lese på kan knyttes til de psykologiske fenomenene i forskjellige varianter: Baader-Meinhof-fenomenet, frekvensillusjon, seleksjonsbias og annet nærliggende. Likevel er det nettopp dette Christensens poetikk er drevet av: Menneskets evne til å opprette mening og til å omarbeide den selvsamme mening.

Når jeg leser, er det mine egne assosiasjoner som skaper mening for meg, men handlingen i seg selv knytter meg til verden. En god tekst er skrevet slik at man kan lese seg selv inn i den, samtidig som man også fornemmer et annet liv, en annen synsvinkel eller en annen sannhet som er like gjeldende. Man knytter seg til andre menneskers formidling av sine assossiasjoner og andre menneskers virkelighetsrom. Kan en av grunnene til at Christensens tekster er så virkningsfulle, være at hun ofte benytter seg av såkalte «enkle» ord? At hun ikke er så redd for at størrelsene er generelle, fordi meningsinnholdet er skapt av ordenes relasjon til hverandre, også på tvers av tid? Det er derfor jeg også leser denne teksten med særlig nysgjerrighet: Silkebergs utvalg av disse upubliserte tekstene inneholder på en måte et innblikk i hele Christensens tanke, i og med at tekstene er utdrag fra momenter i livet hennes der hun ville si noe, men ikke var helt sikker på om ordene holdt. 

Jeg leser en tekst som siterer Johannes Anyuru: «[han] vil være en del av øynene og ikke blindheten», og jeg leser i ESMISS: «Överskådlighet har uppfunnits för att kunna förbise i stället för att se.» Jeg tenker på det at Christensen skrev om at hun ønsker at vi skal se det vi ikke ser, som vi likevel hele tiden ser, men er for redde til å finne ord for.

Jeg leser i ESMISS:

[...] God dag krigsmamma, sa han då. Här ligger din lilla krigsunge. Ta upp mig. Så gjorde jag det, och på det sättet hamnade vi i krigets håla. Och det går inte att förklara så lätt hur vi ska kunna komma ut igen. Han skulle säkert svara med ett av sina favorituttryck nu för tiden: Jag tror det tar miljoner år.

Om Christensens sønn, som leker forskjellige leker, og som (kanskje) alle barn til alle tider har lekt krig. Og jeg tenker at alle kriger føles som en kvelende mørk hule, i sin altoppslukende urettferd, og jeg tenker at et barns tilfeldige favorittfrasering, som et hypotetisk svar til en hypotetisk metaforisk situasjon, føles så drepende sann. Det vil ta millioner av år. Å forstå, eller å rette opp igjen, eller å leges etter, eller å språkliggjøre; det overtramp som det pågående folkemordet; eller den bortvending fra medmenneskelighet som skjer hos de som støtter, investerer i eller livnærer seg av det.

Jeg leser i ESMISS: «Det hjälper inte att verkligheten infångas, kodifieras och disciplineras i oändlighet om det inte sker inom omsorgens språk», og tenker at det er så mange kompliserte ord og ordsammensetninger som må til for å fange hva Christensen sier på så enkle og få ord. Hva vitner det om? Kanskje om at man ved å tilgjengeliggjøre tanken for folk, med «enkle» eller «allmenne» ord, åpner for enda flere assossiasjoner og tolkninger.

Og jeg leser i ESMISS: diktet og akrostikonet, «AVEC COMME LANGAGE POUR RIEN» (som også er første vers av Mallarmés Eventail de Madame Mallarmé). Diktet er en reaksjon på supermaktenes atomvåpenopprustning og involveringen i «fremmede» landområder for «rikets sikkerhet», og jeg tenker at teksten likeså gjerne kan peke på vår språkløshet i møte med politikkene som utøves i dag. Og at denne språkløsheten kan fortone seg som akrostikon, som tanker, som samtaler, eller som en konstatering av det opplagte: at «Carter-doktrinen [...] liknar både Truman- och Monroe-doktrinen», som likner dagens supermakter; pengene, og Vestens hegemoni over beskyttelse eller trygghet.

Jeg leser i ESMISS: «Fins det inga oliver, säger jag; [...]» Og tenker på oliventrærne i Adania Shiblis En liten detalj, selv om denne teksten hos Christensen egentlig er en drømmelignende beretning om hennes «søster Eurydike»:

Varför kommer hon inte upp [fra dødsriket der hun sitter] [...] och äter alkfåglar med oliver och skriver sitt handlingsprogram:

1. 1. köp en flöjt och spela för dig själv.
   2. Om du ska frälsa någon, så laga helt enkelt lite mat åt dem, men låt aldrig dina köksredskap bevisa något.

[...]

1. 4. Säg till dina barn att Gud vill ha gudar och lär dem att bära ut möblerna på åkrarna och andas tillsammans med träden.

Og jeg tenker at disse detaljene glir over i hva teksten kan gjøre for meg. Og i forlengelse, hva mennesket kan gjøre for teksten.

Jeg leser Kristin Berget, som skriver at «Jeg kan ikke skrive dikt uten å bake brød, feie et gulv, grave i kjøkkenhagen, vaske klær, flette en kurv» og «Den avdøde mexicansk-jødiske poeten Gloria Gervitz har sagt noe omtrent som dette: Å være poet er en måte å leve på. Og noen ganger kan det bli et dikt ut av det». Og jeg tenker at Christensen knytter dette sammen for meg igjen, selv i løsrevne kontekstløse fragmenter. Diktet er slik vi lever. At vi må se for å kunne sette ord på det vi ikke vil se. At vi kan sette ord på ting, også med intet som språk.

Eller än som med intet som språk
skulle vi tillsammans kunna leva
kunde vi blott intet som intet uppleva
någon annanstans där var som var försvunnit
rumslöst och i begynnelsen oss funnit
[...]

Disse eksemplene er tatt ut av kontekst, og de finnes i sin kontekst, men også i denne konteksten. Om man tenker på Christensens prosjekt, så lever det videre – hun valgte selv hva som skulle leses som etterlatt. Hun valgte hva som ble etterlatt (system): Det resulterer i en diktsamling av et utvalg av et utvalg (tilfeldighet/entropi).

Jeg har alltid syntes at spørsmålet om det agitatoriske, moraliserende eller etiske i Christensens poetikk og tekst er interessant, i den forstand at jeg aldri blir helt klok på det. Jeg er dratt mellom følelsen av at det er et jordnært og empatisk språk, og at det er et hovedsakelig estetisk og privilegert språk (språk her er et forsøk på å si: tematikk, syntaks, ordvalg, gemytt).

Christensen skriver på en måte som gjør at man leser og tenker: «Selvsagt er det slik. Denne formuleringen, denne tanken, har ligget inne i kroppen min hele tiden, jeg har bare ikke hatt begrep for den. Jeg har hatt ordene, men ikke rekkefølgen på dem.» For Christensen skriver med et relativt enkelt ordforråd (her tenker jeg i hovedsak på poesien). Den er full av (på overflaten) ukompliserte bilder og intuitive (for et nordisk publikum?) sammenligninger:

En sådan vinternatt med snö
när gatorna mest liknar papper
som ingen har skrivit på

Ikke til forkleinelse, men Christensens skrift kan raskt forvirres med det klisjefulle (noe som igjen selvsagt er en subjektiv opplevelse). Det er en slags tomhet i all gjentakelsen (utsagnet er skrevet med forsøksvis nøytralitet, og ja, det er flere som baler temaet). Du vet, når du gjentar et ord så mye for deg selv at du ikke vet om det er ekte lenger. Når Christensen igjen skriver om «verden» eller «menneske» eller «seg selv», kan det til slutt virke tomt. Likevel, skriver hun også i ESMISS: «Alfabetet utgör en erinran, som tillåter en att tänka på alla saker som finns i världen,» Og jeg fengsles av enkelheten i bildet, «alfabetet utgjør en påminnelse».

Så kan man si at dette med å slippe rattet og kun være et talerør for verden er ansvarsfraskrivende. Men igjen er det mer nyansert enn som så. Når Christensen sier menneske eller natur, sier hun også ansvar. Betingelsene i møtet med tekst, verden eller mennesker er uunngåelige:

Jag ser språket, också det poetiska språket, som en förlängning av biologin.

När jag därför lyssnar mycket uppmärksamt till de små förskjutningarna i språket, de minsta skillnaderna i ljud och färg, och därmed i mening, får jag kanske förmågan att tala samma språk som vinden, regnet och bladen. Och dessa språk är kanske inte så olika kroppens språk […] Och för mig är det en del av arbetet som diktare att behandla orden precis som levande celler.

Således arbetar det poetiska språket med enheten mellan ting och ord. Tingen talar sitt eget tydliga språk. Poesin är det de säger.

Och som diktare försöker jag alltid att minnas att när jag betraktar världen, är det samtidigt en del av världen som betraktar sig själv.

Så lenge vi snakker, er vi ansvarlige for hva vi finner ut av. Men vi kan fortsette å snakke og snakke; fortsette å være «ett möbiusband mellan människorna och världen». I den paradoksale handlingen som er å være verden, å observere den og å se den samtidig. Denne boken har også på sin måte ytt rettferdighet til akkurat denne tanken. Disse forkastede setninger, som viser seg å være en del av et helt menneskes liv. Og som Silkeberg også skriver: «Talspråket i Inger Christensens dikt. Hur hon gör musik av vardagens fraser.» Bokens format underbygger også denne effekten av Christensens skrift.

For noen som «bare har lest Alfabet», kan denne samlingen være en fin inngang til den «allsidige» Christensen. Samtidig kreves det kanskje et referanseverk for at man setter pris på den? På én måte er den for den innvidde, men på en annen side: Kanskje er det akkurat slik man skal møte Christensen for første gang:

Dette intet som språk vokser seg ut som aksjoner, artikler, demonstrasjoner, forskning, handling, håndverk, håp, opplysning, samtaler, som meg som forsøker å se, som forsøker å snakke. Ordene sier: Se, snakk, omformuler, vær, med omsorg og ansvar for omgivelsene.

Christensen åpner for disse rommene, i dikt, essay, romaner, og hun åpner for de filosofiske, språklige, allmenne, klisjefulle måtene å diskutere dette på – kanskje enda mer i denne prøvende og samlingsbaserte formen enn tidligere.