En flyktning krysser sitt spor

Da áhkku dør, er det mange år siden barnebarnet hennes Marie – eller Márjá på samisk – har emigrert til Frankrike. Hun har lagt Norge bak seg så godt hun kan. Det var det norske hun dro fra, men vi forstår etter hvert at løsrivelsen også har rammet Maries forhold til det samiske, hjembygda og til familien.

Over nesten 400 sider, i en roman med stor tematisk spennvidde og lang tidshorisont, viser Nedrejord hvor enormt Maries offer er, og hvorfor det måtte bli sånn. Med klar og følsom fortellerstemme skisserer Nedrejord et skrivende menneske som frykter samtaler om sin samiske identitet, ikke bare med fremmede, men også med de aller nærmeste, som med partneren sin, franskmannen Clément. Da Marie i romanens begynnelse sender inn en skjønnlitterær tekst til et fransk småforlag, har hun hvisket bort så å si alt som kan minne om barndomsbygdene Márkannjárga og Seifjord. Hun vil vekk fra virkeligheten, «vekk fra det reelle», mot noe «universelt» og åpner teksten med et tenåringsønske hun husker fra sin egen oppvekst – om ikke å ha kropp, «eller i hvert fall bytte ut min veldig spesifikke kropp med en nøytral en» (17). Akkurat det med «nøytral» må hun selvfølgelig redigere bort og erstatte med en «abstrakt følelse» (17). Marie innbiller seg at dette abstrakte skal være lettere å forstå for en fransk leser, på et språk og i et land hvor Marie uansett alltid kommer til å være utlending. Ved å usynliggjøre bakgrunnen sin mister Marie seg selv. Hun er blitt like abstrakt (eller «nøytral») som fortellingen sin.

Tilbakemeldingen fra redaktør Raphäelle Reynaud er drepende. Teksten Marie har sendt, er vag og tåkete, den mangler en ordentlig forankra forteller, et budskap og en fortelling. Er det virkelig dette Marie skal skrive?

Det er ikke før áhkku dør og Marie må dra hjem til Finnmark uten Clément og den nyfødte datteren Anna, at Marie skjønner hva hun burde ha skrevet om. At det er áhkku, bestemoren, hun som ble flyktning i eget land under andre verdenskrig, som overlevde grov diskriminering og fornorskningspolitikk, flytta til Márkannjárga, forelska seg, fikk barn og ble lokalpolitiker, alt under kolonistaten Norges argusøyne, som burde ha vært gjenstand for hennes skriving.

Ingen av oss er bare slektshistorie, men áhkku er heller ikke bare slektshistorie, áhkku er et tidsbilde, men også et frempek, hvordan det skulle bli. Vi er samiske, men de tok fra oss historia, sa at den var forbeholdt den vestlige sivilisasjonen. Vi sto stille, sa de, og dermed reiv de opp røttene våre og gjorde grunnen under beina våre utrygg. Vi trenger ei historie. Vi må vite, tenker jeg, hvor vi kommer fra, for å finne rett vei inn i fremtida. For en floskel, tenker jeg, men sann likevel for oss som blei fratatt retten til ei fortid. (81)

Det er bare i øyeblikket áhkku dør, at Marie blir oppmerksom det som har blitt fortiet i hennes eget liv. Det var riktig å dra fra Norge, det forstår vi, men eksilet har forårsaket et viktig tap. Et tomrom Marie skjønner at bare skrivingen kan fylle.

Selv om det samiske ikke har vært hovedtema i noen av Nedrejords romaner for voksne, er det langt fra første gang hun nærmer seg samisk politikk og identitet. Dette har i hovedsak skjedd i dramatisk form eller i sakprosaen og ungdomslitteraturen hennes. Det er med andre ord ikke overraskende at Nedrejord har skrevet en svært kunnskapsrik roman. Sameproblemet er nemlig både en formmessig ambisiøs og politisk intelligent roman som benytter seg av tankegodset til forfattere som Toni Morrison og poeten Aillohaš, den eneste samiske forfatteren som har vunnet Nordisk råds litteraturpris. Sameproblemet forstår rasisme mot det koloniale subjektet – som innbefatter både samiske og svarte mennesker – som en del av samme system. Som i denne scenen fra fransk politikk:

For noen år sia så jeg en fransk politiker bli konfrontert med rasistiske uttalelser fra ytre høyre om henne, blant annet sammenligninger med aper. Hun reiste seg, var på vei ut. Før hun satte seg igjen og sa: Hva vil du jeg skal si? Sitere Voltaire som svar på sant sludder?

Jeg tenker heller aldri store tanker når noen tar menneskeligheten fra samer som gruppe. Ut av rasisme fødes ingenting fruktbart, ingen store tanker. Det er, som Toni Morrison sa, en distraksjon. En fransk intellektuell blir tvunget til å bruke tid på apesammenligninger fremfor å tenke høyt om samfunnet. Jeg vil at det skal ta slutt. Det sinker meg, det sinker oss alle. Vi bruker ressurser feil, vi blir sinte, vi sover dårlig, vi vil bare slutte å bruke tida vår på å gjenta noe så åpenbart og udiskutabelt: Vi er også mennesker. (279–80)

Det er noe deilig ironisk over at Nedrejord i Sameproblemet møter rasisme med nettopp «store» og «fruktbare» tanker – til tross for at hun ikke burde måtte gjøre det.

Sameproblemet tar for seg Sápmis historie, fra det som regnes som den første skriftlige nedtegnelsen om det samiske folket, av romerske Tacitus i 98 evt., til i dag, gjennom erfaringene til fire generasjoner med kvinner: áhkku, Maries mor, Marie selv og datteren Anna. Gjennom kvinnenes erfaringer og Maries bekymringer for datteren viser Nedrejord på mesterlig vis de menneskelige konsekvensene av fornorskningspolitikken, av den vitenskapelige rasismen og minoritetsstresset som kvinnene fortsatt lever under. Nedrejord trekker spesielt kloke linjer mellom áhkku, kvinnen som ble og sloss, på tross av fornorskningspolitikken som preget barndommen hennes, og barnebarnet hennes, som ikke kunne gjøre annet enn dra, etter en barndom preget av rasisme. I tillegg kommer oldebarnet, som står i fare for å miste kontakten med en kultur på grunn av morens eksil. Ta for eksempel dette såre øyeblikket hvor Marie overhører moren på telefonen med ei venninne: «Nei, nei, vi har slutta helt med det, sier hun, tar en kort pause. Å spørre når hun kommer neste gang. Det er ikke noen vits. Vil hun ikke, så vil hun ikke.» (265)

Det er ikke morens feil at Marie er i eksil. Det er heller ikke tyske nazister som har drevet Marie fra hjemmet hennes, slik áhkku opplever mot krigens slutt. Det er Norge.

Interessant er det også at Sameproblemet rommer en skepsis til sin egen form og til skriftspråket som medium. Er samisk historie som tapt å regne fordi den ikke ble skrevet ned? Begynte den ved første nedtegnelse, i romersk hånd? Bør Marie forklare ord og uttrykk som for henne selv er naturlige, men som nok er ukjente for en norskspråklig leser? Maries deprimerende konklusjon er at hun ikke stoler på kildene en leser vil ha tilgang til. Som forfatter har hun selvfølgelig rett til å forvente et visst kunnskapsnivå hos leserne sine, men hva om den kunnskapen er utilgjengelig? I disse diskusjonene minnes jeg ordlisten i førsteutgaven av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei, ment å gjøre språket i debutantens bok lettere å navigere i. Ordlista forsvant i andre opplag. For hvor mye skal egentlig en minoritetsforfatter måtte tilrettelegge for en majoritetsnorsk leser med lavt kunnskapsnivå? I Marie (og Nedrejords) tilfelle er den eneste mulige løsningen å forklare hvert eneste ord.

Ikke at Nedrejord er mild av den grunn. Rasende passasjer i store bokstaver peprer hele romanen. Som her, etter at en venninne fra Universitetet i Oslo har kalt Márkannjárga for «primitivt»:

SPRÅK ER MER ENN INTENSJONER, ville jeg rope til henne. SPRÅK ER KONNOTASJONER, SPRÅK ER HISTORISK KONTEKST, SPRÅK ER IKKE BARE DEN ENKELTE SPRÅKBRUKEREN HER OG NÅ, DET ER ALLE SPRÅKBRUKERE FØR, DEN SAMLA SPRÅKBRUKEN FØR, DU KAN IKKE BESTEMME AT MOTTAKEREN AV ORDVALGA DINE SKAL TOLKE SEG FREM TIL DINE INTENSJONER HVER ENESTE GANG; DU KAN IKKE FORLANGE AT DET ALLTID ER OSS, ALLTID MINORITETEN SOM SKAL GJØRE JOBBEN FOR DERE, SOM SKAL TA OG TA OG TA IMOT OG TOLKE HVERT ENESTE JÆVLA DRITTORD I BESTE MENING. (277)

Raseriet er forfriskende. Verre er det faktisk når sinnet slipper mot slutten av romanen og vi får være vitne til øyeblikket hvor Marie gir opp og bestemmer seg for å flytte. Hun hater ikke Norge, hadde hun hatet, ville hun blitt, forklarer Marie. «Jeg kjente bare, på min side, at mine egne forventninger til den norske stat og dens representanter var oppgitt en gang for alle.» Hun pleide å håpe, men «så plutselig var det borte» (380).

Fortellerens resignasjon er vondt å lese. Nedrejord har tross alt brukt flere hundre sider på å vise oss alt Marie skal komme til å miste som følge av å flytte. Felleskapet, kulturen og familien. Alt datteren Anna også står i fare for å miste hvis Marie «av vanvare» velger vekk en kultur på datterens vegne (388). Da er det sant som Aillohaš skriver:

Ja, ja, desse velutvikla nordiske landa, verdas samvet, verdas samvet (…) Verkeleg høgt utvikla statar gjennomfører folkemord utan blod, utan fysisk vald. Det er så. (370)

Med Sameproblemet gir Nedrejord oss en svært empatisk skildring av det koloniale subjektets møte med kolonimakt og rasisme. Hun har skrevet en illsint, fortvilet, men også overgitt roman om Norge og nordmenns historiske og nåtidige overgrep mot samer og det samiske. Jeg kommer ikke til å skrive at du må lese Nedrejords siste – Sameproblemet er for god til å bli lest pliktskyldig – men jeg er ganske sikker på at du vil lese den.