En Harlem-gangsters dannelsesreise

Det kan være forbausende vanskelig å skjønne at man er kriminell. En eldre bekjent av meg var håndverker på 70- og 80-tallet, og han jobbet selvfølgelig noen ganger svart. Jeg tror ikke han tenkte på det som kriminelt, mer som en service til privatkunder. En kveld ringte han meg og lurte på om jeg ikke hadde lyst til å kjøpe noen flasker whisky. De kom fra et eller annet sted. Det var noe han ville dele med meg. En vennetjeneste. Som sikkert også forutsatte en vennetjeneste tilbake, en gang i framtida. Mens jeg leste Colson Whiteheads siste roman, Harlem Shuffle, grep jeg meg i å tenke på om min venn håndverkeren kunne endt opp med å rulle blodige lik inn i tepper. Krimromaner gjør noe med deg.

Colson Whitehead. Foto: Michael Lionstar/Kagge

Hovedpersonen i Harlem Shuffle er møbelhandler. Ray Carney er gift, med barn og barn på vei – en anstendig borger i Harlem, med dyp kompetanse på sofaomstopping og ambisjoner om en bedre adresse, en større leilighet. Ja, så derfor er han heler. Ikke slik at forretningen er et skalkeskjul, slett ikke: Møbelsalget er det viktige, utstillingsvinduet er hans selvbilde. Han er en ung, fremgangsrik entreprenør. Men fortjenesten blir jo høyere om man får kjøpt noen TV-er, slike som kommer fra et eller annet sted, til en svært gunstig innkjøpspris og kontant betaling. Det sikrer husleia. Og om noen har noen småting som trenger et nytt hjem, kan han jo hjelpe. Ray er jo hjelpsom. Men han ser på seg selv som en ærlig fyr, med handelsskole og kunnskaper innen både regnskap og salg. Ikke som faren, som bearbeidet låste dører og kneskåler med brekkjern.

Og så er det denne fetteren hans. Som heter Freddie, som sikkert kan leses, om man vil, som en diskret hommage til Mario Puzo og Gudfarens Fredo, den ikke helt vellykkede broren til Michael Corleone. Som Gudfaren utforsker Harlem Shuffle vold og generasjoner, familie og forretninger. Og Freddie har alltid en plan, dessverre ikke alltid like gjennomtenkt. Han roter seg inn, han roter det til, og trekker dermed vår møbelhandler med, og nesten ned. For hvem skal hjelpe Freddie, om ikke Ray?

Colson Whitehead er en av USAs forfattere som helt uanstrengt har klart overgangen fra ung og lovende til simpelthen forbasket god. Han har vunnet to Pulitzerpriser på rad, for romanene Den underjordiske jernbanen og Nickel-guttene. Det har bare tre forfattere klart før ham. Et av hans karakteristiske kjennetegn er at han liker å leke i sjangerlitteraturene. Et annet, og viktigere, er at han mestrer de sjangrene han bestemmer seg for å leke i, enten det er magisk realisme, sosialrealisme, science fiction eller krim. Han evner å kombinere sjangerleken med kvalitetene fra det amerikanerne gjerne kaller «literary fiction», altså kvalitetslitteratur. Uten at det blir pretensiøst, utvider han rammene for god litteratur.

Slik er Harlem Shuffle blitt en slags comedy of manners for det svarte Harlem i overgangen mellom 50- og 60-tallet – en historisk roman fra vår nære fortid, som streker opp klasseforskjeller og statusjag innenfor den svarte Harlem-kulturen. Og der, i det krevende skjæringspunktet mellom de gatekriminelle og de herreklubb-kriminelle, mellom samfunnets støtter og dets avskum, finner vi Colson Whiteheads møbelhandler. På vei opp, hjulpet av Freddie og satt i akutt livsfare av Freddie. For den som intet våger, intet vinner. Og Freddie våger, så er det opp til «teppehandleren», som Rays finere svigerfar hånlig kaller ham bak hans rygg, å vinne. Og ta hevn. Klassesamfunnet lever i beste velgående også her, der de eneste hvite menneskene å se er en skeiv junkie og noen korrupte politifolk.

Og hva skjer der den dagen Harlems elitehotell blir ranet, og sikkerhetssafen blir tømt for juveler og annet? Situasjonen blir jo ikke enklere når juvelene til elskerinna til gangsterkongen er blant de forsvunne verdisakene. Da kan en ung og ambisiøs møbelhandler bli dratt inn, men kan han redde seg ut? En førstegenerasjons møbelhandler blir en andregenerasjons gangster nærmest mot sin vilje. Han kan skylde på Freddie, men kommer også i tanker om hvor pengene til møbelbutikken egentlig kom fra. Kall det gjerne arv og miljø. Og alt er lov, bare ikke kona finner ut av det. Ray Carney må redde butikken, redde livet og redde fasaden. Og ikke minst: Få solgt juvelene.

Harlem Shuffle er den første romanen i en varslet trilogi, og romanen er igjen delt i tre. Vi møter Ray og Freddie i 1959, i 1961 og i 1964. Prosjektene er berikelse, hevn og overlevelse. Jo større man blir, dess større og mektigere blir spillerne man møter: Forskjellen er at gangsterne har mer penger og bedre dresser. Og lysere hud: Først i Harlems svarte herreklubb, som foretrekker medlemmer med lyshudede sjatteringer, siden blant de virkelig hardkokte amerikanske gangsterentreprenørene, hvitingene med stamtrær. Her er det banksjefen som raner banken, mens hevn tilrettelegges av pornografer og prostituerte.

Raseopptøyene og borgerettskampen er både kulissene for handlingen og temaet samfunnsstøtter og gatefolket i Harlem kan enes om. Som historisk roman er boka en kjærlig gjenoppvekking av et Harlem som engang var, før forslumming og påfølgende gentrifisering. Men som alle gode historiske romaner løfter den elegant fram parallellene til vår tid: Politiet skyter fortsatt svart ungdom, 60-tallets raseopptøyer forvarsler Black Lives Matter. Noen ting forandrer seg visst lite.

Det er ingen enkel oppgave å gjengi svart kultur og miljø i norsk oversettelse: Her brukes N-ordet i begge varianter, både Ne- og Ni-. Ordbruken er intern mellom svarte, om den fortsatt er det når den oversettes av en hvit oversetter for et overveiende hvitt norsk publikum, er en interessant sosiofilosofisk woke-nøtt. Men det finnes heller ingen farbar vei utenom. Noe av energien og pulsen i romanens presise karakter- og klasseportretterende amerikansk vil måtte gå tapt på veien.

Colson Whitehead lykkes i å gi liv til bildet av svart bymiljø i USA. Han annekterer den hardkokte hvite krimromanen og bruker den til sitt formål. Samtidig er han en Edith Wharton for Harlem, en finstemt skildrer av lag og strukturer i et klasse- og fargebevisst New York. Resultatet er elegant og underholdende. Harlem Shuffle er ikke like fabulerende som Den underjordiske jernbanen var, den er heller ikke like emosjonelt alvorlig som Nickel-guttene var.

Men Harlem Shuffle er, sin sjanger tro, en fordømt god historie, fortalt av en mester i faget.