En pris verdig

Enkelte ganger hører jeg ting på radioen min som får meg til å lure på om jeg virkelig kan tro mine egne ører. Øystein Rottems uttalelser i P2’s Kulturnytt 27.09.2000 i anledning diskusjonen omkring den relative mangelen på kvinner blant mottakerne av litterære priser her i landet, er noe av det mer fantastiske jeg har hørt på lenge. Ifølge Rottem er det ikke noen, jeg gjentar, ikke noen kvinnelig forfatter i Norge i dag som kan «hevde seg i den litterære toppen». Skal man gråte eller le? Gråte og le, kanskje, over at litteraturkritikeren og litteraturhistorieskriveren Rottem fremviser en slik mangel på bevissthet omkring sin egen dømmekrafts kjønnethet. Eller smile skjevt og sitere et Eldrid Lunden-dikt, hentet fra samlingen Noen må ha vore her før (1990):

Er det ein mann? Er det ei
kvinne? Det er ein mann. Og
det er ei kvinne. Og det er
den evige staden der vi
ikkje ser forskjell på ei open
hand og ei hand som ikkje kan
lukke seg. Og ropar hurra
for den vesle forskjellen

Det er Eldrid Lunden det skal handle om her, ikke Øystein Rottem. Eldrid Lunden, professor i skrivekunst ved Høgskolen i Bø, og – slik jeg ser det – en av vår tids vesentligste norske lyrikere. Eller rettere sagt: det skal handle om Eldrid Lundens nye bok, Til stades, en utgivelse som er minst like sterk som den forrige boken, Slik Sett (1996), som hun ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for.

Til stades, Lundens niende samling, skiller seg fra hennes tidligere utgivelser med sin blanding av dikt og prosanedtegnelser. Noen spredte prosadikt har riktignok forekommet tidligere, nærmere bestemt i de tre foregående bøkene, Det omvendt avhengige (1989), Noen må ha vore her før (1990) og Slik Sett (1996), men prosatekstene i Til stades er ikke bare flere, de er også av en slik art at det kan diskuteres hvorvidt de kan kalles dikt eller ikke. Så unngår også Lunden betegnelsen, idet hun lar undertittelen, «tekstar om erindring og gløymsle», fungere som klassifikasjon. Det vesentlige synes å være selve genreblandingen, utviskingen av genregrensene. Lunden selv har i et intervju i Morgenbladet (4.8.2000) betegnet bøkene sine som «ureine». I Til stades står høystemte, intime små dikt side om side med lengre, reflekterende prosatekster spekket med faktaopplysninger om historiske hendelser og referanser til billedkunst, arkitektur, arkeologi, mytologi og litteratur. Med utgangspunkt i denne aksentuerte blandingen av genrer og stilnivåer kan Til Stades sies å være den mest gjennomført «ureine» boken Lunden har skrevet til nå. Det må imidlertid presiseres at det er en klar, ren, kontrollert og artikulert stemme som preger Lundens tekster – også denne gangen, og også i prosatekstene, hvor det for eksempel kan lyde slik:

Og Martinus Rørvik (1803-1848) hadde ei søster som heitte Ida Athalie / Han måla ei stor, lys jente med venger i den kvite kjolen. Han måla / henne i fallande lys inn frå venstre mellom alle blomane. Blomar i krukker, blomar / i golvteppet, blomar i tapeten. Blomar som blømer innover i mørkret bak / Ida Athalie. Vi står midt på golvet og møter det vaktsame blikket hennar. Vi står / midt i rommet og merkar lyset falle skrått inn frå venstre. Vi trur lyset må komme / frå eit vindu eller ei dør, men vi ser det ikkje

Det er verdt å merke seg den poetiske, ikke-tilfeldige linjedelingen og utelatelsen av punktumet ved slutten av en linje. Disse grepene bruker Lunden gjennom hele samlingen, uavhengig av de enkelte tekstenes lengde og karakter. Kanskje kan de sies å innebære en grensedragning som beskytter mot et fall over i sakprosaen – og de er med på å gi boken et overgripende poetisk preg.

Også denne gangen blandes alvor og ironi, det intime og det overflatiske i Lundens tekster. Og som før benytter hun seg i utstrakt grad av en antitetisk skrivestil, hvor en påstand straks motsies av en annen, som i eksempler av typen «[...] Vi døyr aldri / Vi har alt lenge vore døde» og «[...] Dette er eit bilde. Dette er ikkje eit bilde. Dette / er ein grenseovergang mellom bilde og bilde». Generelt kan man kanskje si at Lunden utforsker forholdet mellom motsetninger, eller «grenseovergangene» mellom motsetninger – stilistisk sett i behandlingen av motsetningene lyrikk og prosa, alvor og ironi, tese og antitese, men også tematisk sett i utforskningen av motsetningspar som erindring og glemsel, det kollektive og det individuelle, mann og kvinne, avstand og nærhet, fortid og nåtid.

Eller man kunne si at tekstene er preget av en utpreget sans for det kontrapunktiske. I Til stades bruker Lunden betegnelsen kontrapunkt om sammenstillingen av motsetninger. Sitatet nedenfor tar utgangspunkt i utsmykninger i etruskiske gravkamre:

[...] Løva og leoparden har rituelle oppgåver i desse romma. Dei vaktar som regel døra til / det hinsidige frå ein bestemt posisjon. Alltid to og to. Alltid handyr og hodyr. Dei / representerer krafta og alvoret. Som eit kontrapunkt til lyset, sløret og dansen?

Ja, etruskarane har visst noe om kontrapunkt. Musikkinstrumentet deira var / dobbelfløyta. Dionysos sitt instrument. Som produserer ein skjerande pipelyd saman / med musikken

Eldrid Lunden vet også noe om kontrapunkt, og om teksten ovenfor ikke direkte er noen poetikk, så kan den godt leses poetologisk. «Dobbelfløyta» som det kontrapunktiske her er forbundet med, «produserer ein skjerande pipelyd» – en «urein» musikk på linje med Lundens «ureine» bøker? Et annet sted, i linjen «[...] Det vesle nødvendige, sårbare punktet, kontrapunktisk til alt det andre av stein [...]», fremstilles det kontrapunktiske snarere som en motvekt, som noe som etablerer en slags balanse.

Til stades er en samtidig lettlest og kompleks, sammensatt og variert bok, såpass variert at det er umulig å yte de forskjellige aspektene ved den rettferdighet i en anmeldelse. Som et utgangspunkt kan man ta fatt i tittelen, Til stades, som antyder et nærvær av en eller annen sort, men som ikke i seg selv er knyttet til noe bestemt værende subjekt. Men tittelen kan også gi assosiasjoner til den kunsthistoriske termen In situ – som brukes for å angi at et kunstobjekt befinner seg på sin opprinnelige plass – og den kan dermed leses som en indirekte henvisning til kunstreferansene som preger boka. De fleste av kunstverkene Lunden beskriver befinner seg da også In situ – i de etruskiske gravkamrene, i kirker, katedraler og andre byggverk – selv om hun også viser til enkelte museumsutstillinger, og til reproduksjoner og kopier.

Det kan også være nærliggende å se tittelen i forhold til reisemotivet i boken. Vi møter et «vi» på reise i Sør-Europa, hovedsakelig i Italia, men også i Spania og Frankrike, før de vender tilbake til Norge i de avsluttende avdelingene. Tittelen Til stades kan forståes som en henvisning til den stedlige forflytningen reisen innebærer, en tilstedeværelse i stadig nye rom – bokstavelig talt, for her reises det fra kirkerom til kirkerom, fra gravkamre til utgravde ruiner. Eller kanskje henviser tittelen til en kvalitativ opplevelse av mental eller fysisk tilstedeværelse, av den typen som ofte forbindes med det å reise bort fra en rutinetilværelse? Men ordene Til stades behøver jo slett ikke vise til et menneskelig nærvær. Det som er til stede trenger ikke engang være levende, det trenger kanskje ikke engang være materielt. Fraværet og glemselen er også «tilstede» i Til stades, på lik linje med nærværet og erindringen. Tilstedeværelsen er ofte svært tvetydig, som i teksten nedenfor, som innleder samlingens første avdeling, «Svaletrekket», hvor Lunden synes å bruke svalene som et bilde på det som er umulig å fastholde:

Svala har ingen kropp

Den stuper i vår erindring


Der er svaler i treet. Der er svaler i skogen
Der er svaler i den gamle låven
Der er svaler i lyset som plutseleg blinkar
i det gamle kyrkjeglaset, mange svale-
hundreår der inne. Svaler. Berre svaler
Og døden reiser sine kyrkjegardar
over alt. Kvite svalekryss i lufta over alt

«Svala har ingen kropp» – men er det da en svale? Finnes den bare i «vår erindring»? Svalens nærvær fremstilles innledningsvis som et minne om en bevegelse, ikke som en materiell realitet. Siden følger en oppramsing av hvor svalene holder til – «Der er svaler i treet», «i skogen» og «i den gamle låven». Har disse svalene kropp, blir jeg sittende og lure på. Med linjene «Der er svaler i lyset som plutseleg blinkar / i det gamle kyrkjeglaset, mange svale- / hundreår der inne» fremstilles svalenes tilstedeværelse både som sublimt øyeblikk og som vedvarende historie. «Svalar. Berre svalar» skriver Lunden, men bildet av svalenes flyktige eksistens i historien er ikke vanskelig å overføre på menneskelivet. Setningen «Og døden reiser sine kyrkjegardar / over alt» forholder seg da også først og fremst til en menneskelig sfære. Det er mennesket som betrakter og erindrer svalene og som ser «Kvite svalekryss i lufta over alt» – «spor» etter svalene i lufta, som det er nærliggende å assosiere med hvite kors.

Spor er det mye av i Til stades, ikke bare etter fugler, men særlig etter mennesker. To av avdelingene i boken er kalt «Utgravingsområde 1» og «Utgravingsområde 2», og fokuserer hovedsakelig på etruskernes gravkamre i området rundt Roma, og på de fremgravde ruinene av byene Herkulaneum og Pompeii, som ble begravd under et vulkanutbrudd i år 79.

De arkeologiske sporene etter fortidige menneskeliv kan sies å representere erindringspunkter, men de synliggjør også glemselen. Selv om både etruskernes graver og de vulkanrammede byene er ganske vel bevart, så ligger mye av fascinasjonen i det at de vitner om noe som er ugjenkallelig borte. Lunden fokuserer gjerne på det vi ikke kan vite noe om, som i teksten «Mysterievillaen i Pompeii», hvor hun skriver:

Rett utanfor bymuren i Pompeii, i byens nordvestre hjørne, ligg ein villa som ingen er / sikker på kva er. Bortsett frå at det neppe kan dreie seg om ein familiebustad. Anlegget / er stort og vitnar om ressurssterke innehavarar. Men kvifor så til dei grader / tilbaketrekt? Har det vore eit akademi? Ein kvinneskole? [...]

Lunden tydeliggjør her det elementet av fortolkning som ligger i erindringen. Men det et spor først og fremst viser, er jo at det har vært noen der. Sporene i den lille, saklige men svært virkningsfulle teksten nedenfor, vitner om et fortidig nærvær, men hvem de var, hvor de skulle, er ugjenkallelig glemt:

På toget til Firenze i går las vi Herald Tribune. Der stod ein artikkel om / dei nyaste arkeologiske funna i Afrika. Tre spor i størkna lava. Vaksen, barn og / ein hund. Arkeologene meiner spora kan vere 3 ½ millionar år gamle

Den antydede relasjonen mellom «Vaksen, barn og / ein hund» gir inntrykk av hengivenhet, tilhørighet, mellom det som en gang var levende vesener, som oss. Møtet med sporene etter fortidens mennesker minner oss om vår egen dødelighet, vår egen ubetydelighet i et større, historisk perspektiv. Det er påfallende at refleksjonen omkring eldre billedkunst og arkeologiske funn – tegn og spor etterlatt av døde, glemte mennesker – følges av et langt sterkere fokus på døden som tema enn hva man kan finne i Lundens øvrige bøker. I en rekke av tekstene i Til stades behandles temaet eksplisitt, som i det følgende eksempelet:

Eit landskap av uigjenkjennelig dukkar plutseleg opp / For ein flukt over dette landskapet, tenker vi

Eller vi ler med sinnet knust utover i sinnet

Det finst så mange slags død. Fantaserer vi / om å absorbere dei alle?

Og gi oss i dag vår daglege død på kroppen, så vi kan vite / kvar den er?

Også i behandlingen av døden, blander Lunden alvor og ironi. Ordspillet «gi oss i dag vår daglege død» legger an en fleipete, useriøs tone, men ironien avløses straks av en tilsynelatende alvorlig begrunnelse: «så vi kan vite / kvar den er» ...

Et vesentlig trekk ved Til stades er fokuset på menneskehetens kollektive skjebne. Lunden skriver i liten grad om sin egen individuelle fortid, det er den erindringen som forsøker å gå utover det personlige som synes å interessere henne mest i denne boken. Mer spesifikt fokuseres det på døden, forsvinningen, glemselen som noe som rammer kollektivt – eksemplifisert blant annet med utslettelsen av befolkningen i Pompeii:

Katastrofeutbrotet i 79 var mest gass og oskelava. Før noen levande rakk å / komme seg unna, blei dei kvalt av gassen. Nesten som ved ein atomeksplosjon / Deretter regna oskalavaen ned og dekka alt

Sammenlikningen med en atomeksplosjon bringer tankene til bombingen av Hiroshima og Nagasaki i moderne tid, og utgjør et godt eksempel på hvordan Lunden aktualiserer fortiden, relaterer den til samtiden. Et annet eksempel: «Maurarkulturen i Spania gjekk til grunne etter åtte hundre år. Etter bølgje på bølgje / med etnisk reinsning. Om då etnisk reinsning kan viske ut fuglespora i ein kultur?». Det er vanskelig å lese disse linjene uten å tenke på mer dagsaktuelle forsøk på utslettelse av folkegrupper.

Men selv om hovedinntrykket er en opptatthet av det kollektive, så finnes det også svært personlige partier, særlig i de tekstene som tar for seg den intime relasjonen mellom et «jeg» og et «du», en kvinne og en mann, og det forekommer også enkelte henvisninger til barndomsopplevelser og andre «biografiske» elementer. Blant de mer personlige tekstene som gjør sterkest inntrykk på meg, er den følgende, som fremstår som et sørgedikt, henvendt til «Hilda L. (1901–1998)»:

[...]
Då eg vakna tenkte eg på deg, og siste gongen vi såg kvarandre / For første gong kunne eg gråte

Drakk kaffi. Tenkte på deg. Og på dine skyer. Skyer på skyer / Du ville så gjerne fortelje at

vi alle lever. Minnet om deg siler som sand i sinnet

Kombinasjonen av sterkt personlige tekster som denne, og mer rapporterende, dokumenterende og reflekterende tekster som forholder seg til menneskeskjebner til andre tider, på andre steder, fungerer svært bra i Til stades. Tekstene fremstår som alt annet enn egosentriske, men er likevel preget av personlig henvendelse. Eldrid Lunden er en forfatter som i utpreget grad er «til stede» i språket, hun har en lett gjenkjennelig stemme og en stilsikkerhet som gjør henne i stand til å blande poesi og refleksjon, ironi og alvor på en vellykket og balansert måte.

I den grad det finnes store forfattere her i landet i dag, så er Lunden én av dem. Det er et sterkt og kresent, om enn ikke veldig omfangsrikt forfatterskap hun har etablert i løpet av de drøye tredve årene som har gått siden debuten f. eks. juli i 1968. Og årets utgivelse, Til stades, er den av Lundens samlinger, ved siden av Mammy, Blue (1977) som jeg personlig har kommet til å sette aller størst pris på. – Jada, dette er en anbefaling.