Er far besatt av djevelen?

Anno 2022 har antakelig flere hørt om kunstner og filmskaper Lene Berg (f. 1965) enn om hennes filmskaper- og forfatterfar Arnljot Berg (1931-1982). Blant Lene Bergs arbeider finner vi for eksempel Stalin av Picasso eller portrett av en kvinne med bart (2008), som ble kjent også utenfor kunstkretser da Martin Kolberg nektet henne å henge opp tre gedigne bannere med bilder av Stalin, Picasso og sistnevntes portrett av førstnevnte på Folketeateret-bygningen på Youngstorget i Oslo. På 1970-tallet var derimot hennes far en sentral figur i norsk kulturoffentlighet. Arnljot Berg var en respektert filmskaper, og i tillegg var han en viktig ressurs innad i NRK, hvor han blant annet ledet filmfotografutdanningen og startet opp TV-programmet «Filmmagasinet», som Pål Bang-Hansen senere tok over.

Mens Lene Bergs tidligere arbeider ofte har tatt for seg politisk historie og lugget lett i folks gjengse oppfatninger, vender hun seg i årets festspillutstilling mot sin egen familiehistorie. Utstillingen Fra far, som åpnet i Bergen Kunsthall i slutten av mai, tar utgangspunkt i en hendelse fra Bergs barndom: Da Lene var ni år ble faren arrestert i Paris, mistenkt for drapet på sin tredje kone, Evelyne Zammit. Han ble fengslet, men sonet bare ett år. Omstendighetene rundt dødsfallet var uklare, og etter rettsaken ble han løslatt. I desember 1982 tok han sitt eget liv. I det første rommet i utstillingen rekonstruerer Lene Berg arrestasjonen basert på sine egne minner om den, minner hun har selv om hun ikke var tilstede. Her vises filmen Dagen står opp, der hun prøver ut minnene – «En tidlig morgen må det ha vært … Var det ikke i februar, tro?» – med modellfigurer. Med verk som spenner fra film til lydinstallasjoner, fra tekst til bilde- og tekstilarbeider, har Lene Berg skapt en utstilling som tegner opp ulike versjoner av Arnljot, samtidig som den setter spørsmål om kjønn, samfunn og hukommelse i spill.       

I et annet av utstillingens videoverk, Casting Arnljot, improviserer fire mannlige, norske skuespillerne fram versjoner av Arnljot, basert på et manus Lene Berg har skrevet. I denne firekanals filmen får man både inntrykk av en ambisiøs, nærmest stormannsgal kunstner – «Jeg ringer Gerhardsen. Jeg bare ringer Gerhardsen. Kunstnerstipend nå!», kan han for eksempel utbryte – og en sentimental far. I en del av filmen – som, lik de andre verkene i utstillingen, går i loop – snakker skuespillerne om sine inntrykk av hvem Arnljot er, fundert i teksten. I formuleringene deres går stereotypiske karakteristikker av den mannlige kunstneren igjen: de fire beskriver ham for eksempel som «en mann som har mye talent», «et menneske med mye indre kamp». «Jeg får inntrykk av at det er et stort menneske, et grandiost menneske», sier en av dem, mens en annen fremhever det voldsomme: «Som en vulkan, liksom, som bare ... [lager lyd av eksplosjon].» Casting Arnljot blir et verk med flere lag: for det første er stemmen skuespillerne improviserer over, skrevet av Lene Berg, og vi ser også deres reaksjoner gjennom henne, en kvinnelig kunstners blikk. Slik får de maskulint vinklede hyllestene («grandiost», «stort», «som en vulkan») et subtilt, komisk anstrøk, uten at de dermed ugyldiggjøres.

I møte med Bergs utstilling kan man dra mang en farsreferanse opp fra hatten. Selv tenker jeg særlig på Sylvia Plaths legendarisk intense farsdikt, både «Daddy» fra 1962 og «The Colossus» (1960). «Jeg vil aldri få satt deg helt sammen / lappet, limt og skikkelig spleiset. / Eselskryt, svinegrynt og slibrig plapring / velter ut fra dine digre lepper», heter det i Liv Lundbergs gjendiktning av diktet «Kolossen». Den samme innsikten om at sann visshet er umulig, er en av grunnforutsetningene i festspillutstillingen. I samme utstillingssal som Casting Arnljot vises, kan man løfte av røret på en grå dreieskivetelefon og høre Lene Berg snakke direkte til sin far. Det er utstillingens mest konfronterende verk. «Noen dager savner jeg deg så det gjør vondt i hele kroppen. Andre dager tenker jeg at hvis du ikke hadde gjort det selv så hadde jeg måttet ta livet av deg med mine egne bare hender,» sier Berg, som en slags mildere versjon av Plaths farsforbannelse («Pappa, jeg måtte slå deg ihjel / Du døde før jeg fikk tid –»). Stemmen til Berg har en skarp kant i seg, men hun høres også undrende ut, og iblant nesten forsont: «Ofte tenker jeg ikke på deg i det hele tatt.» Fra far har elementer av det klassiske fadermordet i seg, men utstillingen er også laget med undring og kjærlighet. En av salene er en versjon av filmskaperen Arnljots studio. Store filmruller og et askebeger står oppstilt i det dunkle, røde rommet, der en lyskaster roterer over hovedverkene som henger fra taket, «filmspøkelser 1–6». Disse seks store, vev-lignende verkene er laget av kasserte visningskopier av Arnljot Bergs filmer; selve filmrullene er klippet til og flettet sammen, og disse «teppene» ligner både tekstil- og installasjonskunst. Når lyskasteren treffer en av dem, kan man skimte bildene som en gang utgjorde filmen. Rommet har, med sine sigarettsneiper og lydspor fra nyhetssendinger, en forgangen eim av den mannlige kunstneren (faktisk også rent bokstavelig – det skal være sprayet med parfymen Old Spice, som Arnljot Berg brukte). Samtidig har Lene Berg klippet opp farens filmer og omskapt dem til en type flettverk som sender tankene til tekstilkunst, som lenge var regnet som et kvinnearbeid, en type brukskunst som ingen «store kunstnere» brukte tid på. Oppklippingen kan sees som et fadermord, men flettingen har samtidig en sirlig ømhet i seg, og må ha vært tidkrevende.

I Bergen Kunsthall har de fem salene Fra Far består av, fått hver sin farge. Fargeinndelingen gir utstillingen et eget narrativ, selv om man selv kan velge hvilken rekkefølge man vil se verkene i. Det er et tydelig grep, som påvirker publikums egne minner fra utstillingen, og som dessuten understreker følelsen av å vandre rundt i et annet menneskes minnelandskap, samtidig som ens egne erindringer vekkes. Det innledende minnerommet er grønt, filmstudiorommet rødt, og rommet der personen Arnljot lokkes fram er grått. I tillegg finnes to rom som ikke er beskrevet her: et av dem representerer fengselsoppholdet, og der kan blant annet brevene mellom Arnljot og barna Lene og Marius oppleves. De viser fram en leken og kjærlig far; man slås av omsorgen som lyser fra brevene, som er preget av et overskudd som det må ha kostet Arnljot Berg å finne fram til innenfor murene. Samtidig er tanken på at barna er hans eneste trøst og støtte heller aldri langt unna. I det siste rommet, som er sort, vises blant annet avisfaksimiler som omhandler drapssaken og postkort fra Evelyne til barna. I en lydinnstallasjon stiller en barnestemme spørsmålene Lene Berg plaget seg selv og moren med: «Hvor hardt må man slå for at noen skal dø? Er far ond? Er far besatt av djevelen?»

I forbindelse med utstillingen utkommer også en kunstnerbok som er et opptrykk av Arnljot Berg Fengsel, utgitt på Gyldendal i 1979. Som innstikk i farens erindringsbok har Lene Berg inkludert både materiale fra utstillingen og fra romanen Fra Far, som skal utkomme i oktober i år. Mellom Arnljots fengselsskildringer finner man noen av utstillingens brev, postkort og bilder, tekster fra videoverkene og nedtegnelser som beskriver Lene Bergs arbeid med materialet. På omslaget fra 1979 er drapsdatoen redigert med kulepenn; slik tydeliggjøres usikkerheten som omgir denne fortellingen. Den lille redigeringen er også et bilde på det Lene Berg interesserer seg for som kunstner, nemlig det å bryte en fortelling, et minne eller et gitt faktum – som gjerne forstås som en monologisk, sikker form – opp til en spørrende samtale. Likhetstegnet vi gjerne setter mellom sannhet og dokumentasjon, enten det gjelder fotografier eller skrevne ord, er ofte for enkelt, og i Bergs utstilling kommer dette særlig fram i arbeidet med minner, som alltid befinner seg mellom fakta og fiksjon. Med innstikkene forstyrrer hun farens enetale i Fengsel, ikke for å dementere den, men for å tilføre større sammenhenger, sette inn nye spørsmålstegn. Også denne kunstnerboken blir, som utstillingen, et rikt møte og en konfrontasjon mellom far og datter, mellom en kvinnelig og en mannlig kunstner. 

Arnljot Bergs egne skildringer i Fengsel vender seg mer mot fengselskamerater og dagligliv enn handlingene som brakte ham inn, men han presenterer også leserne for minner om Evelyne. Han skriver fattet og lite selvhevdende, men er ofte humoristisk. Da Knut Faldbakken anmeldte boken i Dagbladet i mai 1979, skrev han at «vi bør huske på at forfatteren har hatt det vanskeligere enn leseren nettopp her, i arbeidet med å forene sin trang til bekjennelse med fornuftens krav til usentimental rapport, i jobben med å få fortalt sin historie uten å falle ut i det patetiske B-filmopplegget.» Faldbakkens påpekning er på en måte også relevant for Lene Bergs framstilling av faren. Hun interesserer seg åpenbart for melodramaets narrativ og timing, men i utstillingen brukes de store følelsene mest til å stille strukturelle spørsmål. Hva som egentlig skjedde, er ikke et poeng i utstillingen – men samtidig er det nettopp dét spørsmålet hun ikke skjønner hvorfor hun ikke stilte faren mens han levde. Mens festspillutstillingen framstår som et stort utprøvningsrom for minner og roller, er utdragene fra Bergs kommende roman tettere på hennes egen opplevelse av å arbeide med dette materialet, mer jordet i det tilbakeskuende: «Jeg trodde i mange år at alt dette lå bak meg (…)», «Når jeg tenker på Evelyne nå (…)». I disse tekstene får Lene Berg det «vanskelig» på samme måte som faren etter Faldbakkens mening får det i sine. Å skrive om prosessen er nok enda modigere enn å lage utstillingen; det skal bli interessant å se hvilken arv som gjør seg til kjenne i Lene Bergs kommende roman.