Estetikkens umulige ideal

Da Kolon Forlag og redaktør Øivind Berg i fjor ga ut sin 15-på-topp-liste Tyven fra Brügge, trodde flere, inkludert undertegnede, at boken ville kunne tåle å stå som et punktum for lyrikkdebatten i Norge, at samtidslyrikken kunne se tilbake på et tiår med stadig yngre debutanter, mer varierte og tynnere utgivelser, og dermed tilby det diktelskende norske publikum et bedre tilbud. Men følelsene overfor boka varierte. I en tidligere utgave av Vinduet skrev anmelder Eirik Vassenden, under tittelen «Å se sin samtid», at boken ville falt bedre i smak dersom Berg hadde supplert forordet med Essayet om norsk samtidslyrikk, essayet Berg selv ikke ville skrive. Fra dette kan man kanskje trekke den slutning at norsk samtidslyrikk ennå ikke er klar til å se tilbake på et tiår bestående av naiv og lunken metafysikk, beinhard realisme og fandenivoldsk utmaling av forgangne tider og poetiske uttrykk. Dette tiåret, som av flere blir kalt de unges tiår, har bydd på alt en lyrikkleser kan forlange. Sjelden har vi hatt så mange varierte poetiske uttrykk og stilarter, og jeg tror både skriveskoler, forlagskonsulenter og forfattere må ta skylden for dette.

Poesiens død

Underlig er det likevel at det er kun Hal Sirowitz og Erling Kagge som har respektable salgstall å vise til, rent bortsett fra Bertrand Besigye og de avdøde dikternes samlede diktproduksjoner. Er det fordi dikterne skriver dårlig? Er bokprisene for stive? Er leserne bortskjemt med poesi? Vi skal ikke gå inn på hvorfor norsk lyrikk ikke selger i hopetall, vi bare konstaterer at Bergs utgivelse inneholder våre mest lovende – og etablerte – 90-tallslyrikere, mens mannen i gata sannsynligvis ikke kan navnet på en eneste av dem. Det vi skal kommentere, er Vassendens brutale formulering om at poesien i Norge er død, og at det vi står igjen med er, som Øystein Rottem har formulert, en anorektisk litteratur. Når man utbasunerer slike påstander, får man de minimalistiske forfatterne i Norge til å minne om slitne kommunearbeidere som river opp brostein i Bergen for å gjøre byen klar til kulturmønstringen i år 2000 – en velorganisert kraftanstrengelse eller et internasjonalt kulturkrampetrekk? Det klinger dårlig å kalle mini-formatet anorektisk – eller dødt, for den slags skyld. At Rottem her har blandet kortene er i så måte ikke straffbart, men jeg stiller meg tvilende til hele hans grunnlag for å uttale seg. At han kan gi Haff og Kjærstad gode skussmål er én ting, en annen ting er det at forfattere som bl.a. Ole Robert Sunde opplever å få bøkene sine, som i realiteten ofte er semantiske/litterære eksperimenter, fullstendig maltraktert av en leser som har gått lei av fartsdumper og omveier underveis.

Nå er ikke Rottem og hans historiske standpunkt noe fruktbart utgangspunkt for denne teksten, så vi går over til en av Vinduets faste skribenter. Det er passe frekt av Eirik Vassenden å påstå at poesien i Norge er død. Men det verste er at han har rett. Poesien er død – i likhet med rocken, vil mange hevde – og har vært det lenge. Men hva er poesi? Er det denne uformulerbare nerven vi leter etter i fiksjonen, i diktet, i teksten? Skal vi gjøre det til et kall å lete, søke eller famle oss frem til denne uformulerbare kvaliteten ved den dikteriske teksten, eller skal vi være så feige overfor oss selv og innrømme at norsk poesi døde med Paal Brekke, Tor Ulven, Harald Sverdrup, Rolf Jacobsen og resten av den store diktergenerasjonen som forsvant i løpet av første halvdel av 1990-tallet? Som den franske multikunstneren Jean Cocteau uttalte i essayet «Filmkunst og poesi»: «Poesi er et produkt av det ubevisste. Det poetiske er bevisst.» Vi lar alt dette ligge som et ulest dikt, vi har andre, mer håndfaste og aktuelle, ting å skrive om.

Men før vi kommer så langt, må vi rette siktet mot norsk litteraturs favoritt-hannkatter: Tore Renberg og Ari Behn. De kranglet så avisspaltene flagret i sommerbrisen, og sitter nå igjen som to etterpåkloke bavianer uten et eneste norsk grantre å klatre opp i. Debatten, som for så vidt var tannløs og uspennende nok, sa dessverre ingenting om lyrikk, kun prosa. Renberg nevnte riktignok (i Dagbladet) enkelte lyrikere i sin liste over blødende, livaktig norsk samtidslitteratur, men det var utelukkende prosaen som ble luftet av den kunnskapsfulle siddisen. Hva med lyrikken? spurte vi andre oss, uten at noen ga helt klare svar på det spørsmålet. I Vinduet tidligere i år ga riktignok Hadle Oftedal Andersen oss lesere beskjed om at det stod «steinbra til» med norsk 90-tallslyrikk, og så vidt jeg har registrert, har ingen kranglet om dét. Og at det i realiteten var Jan Kjærstad som åpnet debatten med sitt forsiktige innlegg i nevnte tabloidavis, har også gått mange hus forbi.

Hvorfor nevne dette? Jo, det er et kjennetegn ved dagens lyrikere at de stort sett er tause. At ingen lyrikere har tatt til motmæle mot polariseringen mot den salgbare prosa- og biografi-sjangeren, er etter min mening et svakhetstrekk ved dagens lyrikkformidling, det sier også ikke så rent lite om vår samtids lyrikkpublikum. Vi skal gå dette perspektivet nærmere i sømmene når vi senere i anmeldelsen tar for oss Øen særegne ontologi rent tekstmessig.

lengsel, øyefall

At Morten Øen er en av Tyvens mest etablerte diktere, er ingen tilfeldighet – det er ikke engang en feilaktig påstand. Hans syvende diktsamling lengsel, øyefall foreligger nå i lekker hardback-utgave, i likhet med bl.a. Gulliksens og Rebolledo Pedersens siste bøker, på Oktober Forlag. Å bla gjennom denne boka er ingen sjokkerende opplevelse for oss som har lest den anorektiske lyrikken til Øen i noen år nå; små, små dikt stilt etter typografiens og reduksjonens beskjedne premisser. Små, små punkteringer eller stikkpiller i grå regndagers tilsynelatende ubrytelige kjede av uløste mordgåter, valgkampdebatter, praktisk talt uløselige internasjonale konflikter og husbranner på Vestlandet. Øen har i flere år praktisert en slags «tingen-i-seg-selv-lyrikk», i likhet med bl.a. Tone Hødnebø og Rune Christiansen, for å nevne bare noen få av hans kolleger. Vi skal ikke komme innom Husserl her, vi skal heller ikke snakke for mye om Wittgenstein, Søren Ulrik Thomsen eller skriveskolen i Bø, Telemark – selv om dette er tre viktige faktorer for Øen. Men vi skal nevne dem fordi de inngår i en relevant sammenheng, nemlig den om det dette årets, og tidligere års, lyrikkutgivelser.

Den troendes tjeneste, Øens femte diktsamling fra 1996, hadde Wittgenstein som sitt utgangspunkt, og måtte kanhende av den grunn bli hans mest konforme utgivelse. Om det er hans mest kritiske og mest velkomponerte utgivelse, er en helt annen ting, men likevel: vi som har lest Øen i noen år har merket oss et vendepunkt, eller kanskje et utvidelsespunkt for den «unge» lyrikeren. At presisjon hadde vært Øens kjepphest nummer én frem til da, er et uomtvistelig faktum. Nå, ni år etter debuten I grønnskyggene og tre år etter Den troendes tjeneste, har Øen ennå ikke kommet frem til en endelig diktutgivelse, en diktsamling som definerer hans ståsted og som kan gi utgangspunkt for en debatt om hvorvidt hans forfatterskap har stått på stedet hvil rent formalt. Han praktiserer fremdeles det lille formatet der diktet er; det forklarer ikke trivielle dilemmaer, viser til utveier i det norske vintermørket eller utreder filosofiske teser om de store, virkelig betydningsfulle tingene i livet. Det er en nøktern og speilet verden der tingene fremtrer som de er, og ikke hva de gir seg ut for å være. For å bruke en formulering forfatteren selv har fremsatt: Dersom en mann går på bussen, ja, så går han bussen, han dør ikke eller noe sånt … At Øen gjør seg stor flid med å konseptualisere ting er heller ingen nyhet. Diktene i denne samlingen stiller seg åpne for frie tolkninger og kan, med varierende hell, settes inn i nye kontekster der det estetiske språklige uttrykket fremdeles innehar en særskilt plass. Er det noe Øen fabulerer over i denne samlingen, må det være det rene, estetiske – og her påpeker jeg: vi snakker om estetikken som en sansning – diktet der leseren nærmest blir – på grunn av tekstenes egen knapphet – nødt til å la sansene ledes fra en metafysisk tilstand til den taktile nytelsen. Slik kan tittelen være tenkt ut: lengsel (begrepet, metafysikken; begjæret om den fullendte idé), øyefall (en konkret kroppslig handling, kontrollerbar, tvunget/ledet frem).

TILSTÅ EN SOMMER

et blått rom, en mørklagt hage, en dreiende klode
videreført av mangler

varmere vind gjennom gatene

lengsel
øyefall

(fra lengsel, øyefall. 1999)

Diktet, hvis avslutningsstrofe har gitt navn til samlingen (eller omvendt?) består av tre strofer, og det er i grunntrekk øyet som en smul (sommer)dag betrakter bevegelser, farger og avvik rundt seg. Deretter kommer sansningen man kjenner på kroppen; den varme vinden gjennom gatene. Til slutt, som kapittel for seg, kommer lengselen inn som en konklusjon av de estetiske bestanddelenes egne karakterer. Men luringen Øen har lagt inn et lite poeng som skurrer med den rasjonelle tolkningen vi her har skissert. Øyefallet blir stående, både i diktets visuelle fremtoning og i en leseopplevelse, som en uavhengig del av hele opplevelsen. Handlingen kan, med leserens samvittighetsfulle innlevelse, integreres i diktet som helhet, eller den kan oppfattes som tekstbrokken som virkeliggjør teksten som helhet. Problemet med sistnevnte påstand blir da at man må ta med hele diktet, inkludert tittelen «Å TILSTÅ EN SOMMER», i en vurdering av én verslinje, og det straffer seg ofte. Øyefallet blir i min lesning et resultat av den emosjonen lengselen fremkaller. Blikket faller da på et moment/objekt som ligger utenfor diktets rammer, men det er likevel et moment som trenger inn i diktet på blindsiden på bakgrunn av de få ledetrådene diktet legger ut for lesning. Først høna, så egget. Eller omvendt.

Dikt skrevet med lang lukkertid

I den anledning kan man være fristet til å være enig med Brit Bildøen som i sin anmeldelse av Kjersti Bronken Senderuds diktsamling Nå[r] kalte det minimalistiske – i Senderuds tilfelle ufullstendige – formatet for å inneha en åpen lukkethet. Øens diktning skiller seg ikke i veldig stor grad fra denne poetikken, men Øens bilder, metaforer og språklige vendinger er fullstendige og klare. Tekstene er søkende, men ikke fortettede. I min lesning av mer beskjedne lyrikerne, en gruppe Øen så definitivt tilhører, er tekstene innstilt på rasjonelle, konsise og bearbeidede bildesammensetninger der overleveringen av det poetiske uttrykket fremtrer etter en grundig eliminering av feilinntrykk. Objektene nevnes, sanses, og forlates. Klart og tydelig, hurtig og reellt, som for å unngå misforståelser og ekstreme fortolkninger. Hos Øen er Thomsens og Wittgensteins skalpeller til stede, henholdsvis tematisk og formalt, vil jeg hevde. Man skal være forsiktig med å kalle dette en akademisk metode eller arbeidsform. Først og sist fordi dyktige kunstnere, opptatt som de bør være, og ofte er, av kunstnerisk frihet, selv velger sine arbeidsredskaper etter kunstmateriens potensial, og arbeider sågar ut fra dette som et ståsted, ikke som grunnleggende mål eller intensjon. Vi snakker ikke om mekanikk i tekstformidlingen, det er en helt annen ting, og vi snakker ikke om troper eller andre akademiske termer. Vi prøver oss derimot med en dristig problemstilling: er lyrikerens mål å fremstille så mange uovertrufne språklige ytringer som overhodet mulig i en diktutgivelse?

Øen har ikke, mistenker jeg, brukt en fast formel i sin diktning til nå, selv om uttrykket har vært rimelig statisk og sementert i det kortfattede. I denne boka finner jeg ingen generell form eller et sett kunstig tilpassede strukturer, men et mønster tvinger seg frem etter hvert som man leser lengsel, øyefall. At en forfatters hang til å resonnere seg frem til hvordan skrive en god tekst ofte viser seg i hvilke grep han bruker, er allmenn litteraturkunnskap, og jeg har følelsen av selv å ha bli trukket inn i Øens eget mønster under lesningen. At momentene Tid-Sted-Sansning-Personlig refleksjon inngår i stort sett alle tekstene, er med på å rette fokus mot samlingens egen intensjon: språkspillene, som alle skal vekke følelser og/eller emosjoner, handler om en tidligere oppfatning av lyrikkens estetikk-lære, og jeg tenker særlig på den romantiske epoken i litteraturhistorien. At en dikter som Øen tyr til så slitte termer som menneskets evige, uforanderlige drifter og lyster, er en påstand jeg ikke kjøper med det første. Noe annet ligger og duver i bakgrunnen. Diktet på s. 35 går slik: unevnelig, likevel...//inderlig, lengtende, langsomt fylt av hemmelighet/og krystallklar natt//et forløp av liv/død og kjærlighet.

Hva er så dette, bortsett fra en orientering mot et emosjonsregister av det sentimentale slaget? Er det klisjeer? Er det et dikt som blir så fanatisk opptatt av å formidle en sinnsstemning at det roter seg bort i klissete formuleringer som ikke svarer til annet enn språk vi finner i lyrikkfattige kjærlighetsnoveller og reklamesnutter? Jeg kjøper heller ikke denne påstanden uten videre. Diktet er, men hva er det? (Det er på denne tiden leseren legger boka fra seg til fordel for å svitsje gjennom TV-kanalene) Anmelderen vil hevde at dette knapt kan kalles god, formidlende lyrikk – selv om diktet er vakkert rent rytmisk – av en språkarbeider som er godt på vei mot et tiårsjubileum. Det må ligge noe bak slike anfektelser; det kan være rytmetilpasning, en sterk personlig ytring forkledd som en allmenngyldig emosjonsvekker hos leseren eller noe helt annet.

Jeg velger å vende meg mot hele samlingen, diktets umiddelbare kontekst. At lyrikeren her legger hodet på blokken for å forsvare en tradisjon eller poetikk, synes rimelig hvis vi leser verslinjene som forsøk på å overskride kunstnerens tidligere bragder. At Øen i bunn og grunn, til tross for sine nærmest rigide regler for hvordan utforme et dikt, er en vaskeekte romantiker, synes å stå klart etter å ha lest denne boken i kjølvannet av spesielt [uten tittel] fra 1997, men også Sted (1995) og Det er dette (1992). Det romantiske klarsynet, som i denne samlingen får et nærmest uforstyrret balansepunkt, må være den grunnleggende forskjellen mellom den tidligere Øen og den nåskrivende. Visst praktiserer han «forteller hun (tyven)-diktene», disse parinterne/-eksterne tekstene som har eksistert siden debuten i 1990. Og jo, diktene er relativt korte og konsentrerte og dreier seg om å se forskjeller i det forskjellsløse, slik Søren Ulrik Thomsen formulerte det på åttitallet. Tidligere i anmeldelsen la jeg ut om hva Øen ikke skrev om, og når jeg nå har røpet at tekstene kretser rundt kjærlighet og lengsler, skulle man tro at ingenting gjenstår. Men det gjør det.

Kjærlighet, lengsel og løsrivelse

De seks utgivelsene som har kommet til nå, har vært preget av tre av den reduktive lyrikkens sentrale særtrekk: hurtighet, reell nærhet og konsentrasjon. I grønnskyggene var et litt famlende forsøk på å innstifte en diktform nært beslektet med tidligere språkøkonomer som Gene Dalby m.fl., men siden har Øen blitt eldre sammen med oss andre, og han har utviklet skriften sin. Tematisk har han stått rolig – i likhet med resten av lyrikerne i vårt land – og skrevet om den nære korrelasjonen han har funnet i oppstigende skip og lukten av frukt i fingrene; den umiddelbare sansningen har stått helt sentralt for 90-tallsdebutantene, men den har hatt en språklig drakt som nærmest er avkledd sin mester – dette gjelder ikke bare Øen, men mange av de mest interessante lyrikerne som gir ut bøker i dag. Diktene er formet – ikke redusert – til punktvis etablerte språkfiksjoner der språket er verktøy og forfatteren beskjeden håndverker. 1990-tallslyrikeren har nærmest avskrevet seg selv som autoritet ettersom det lyriske språket i dag er en objektlyrikk og ikke av en fremtredende metafysisk, personlig eller psykologisk størrelse. Slik står også Øens tekster avkledd for den ytre skjønnhetens effekt; den påtatte klisjeen om at språket skal formidle en kunstnerintensjon, ja, endog en visjon om kunstens privilegium: at den er til for sin egen skyld, og at den skal avsløre kunsten og skjule kunstneren.

Nå vil mange hevde at språket i en lyrisk tekst strever med å konkretisere seg selv og sine iboende kvaliteter, mens andre vil hevde at lyrikken er tuftet på en kunstnerisk inspirasjon der resultatet blir en tekst; et produkt av den frie diktergjerningen forfatteryrket tross alt er. I lys av dette tror jeg Øen er best tjent med at lengsel, øyefall ikke prøver å gjøre kjærligheten til hva den for en del kunstnere er: en eksakt vitenskap. At boka er et nytt vendepunkt for forfatteren kan ikke slås fast akkurat på dette tidspunktet, men den åpner for at man igjen kan se på Øens forfatterskap med enda sterkere henblikk på den estetiske fremtoningen diktene hans gir fra seg. Igjen må vi vende oss mot de mer beskjedne bøkene Sted (-95) og Dikt (-94), der det personlige aspektet fikk et romslig pusterom, samtidig som de ørsmå språkoperasjonene var tilpasset de til tider mikroskopiske objektene som falt inn under forfatterens årvåkne søkelykt.

Når han igjen vender seg bort fra det empiriske og beveger seg inn i metafysikkens etter hvert vidåpne irrganger, ser jeg ikke bort ifra at utviklingen er et bevisst valg Øen har foretatt. Dette er en personlig bok, samtidig som den tviholder på at språket til tross for sin villedende natur kan formidle visuelle og sansbare nyanser. Det finnes både veldig gode, gode og svake tekster i denne samlingen. Det personlige materialet er definitivt det svakeste. At Øen i en rekke tilfeller skal holde kortene så til de grader tett inntil brystet, gjør det svært krevende for leseren å få en helhetlig tematisk (og lyrisk) vurdering av samlingen som helhet. Er den helhetlig, er det fordi hvert dikt utgjør en mosaikkbit som er avhengig av å passe sammen med de andre bitene i kunstverket, og jeg har inntrykk av at Øen har slitt for å samle sine små tekstbrokker til et hele. En diktsamling betyr som kjent minst to ting – dikt i samling – og for en lyriker av Øens kaliber betyr enhver ny diktsamling et oppgjør med de forrige, og på akkurat dette punktet kommer min mest vesentlige kritikk av boken: Den vibrerer mellom å være et nytt, friskt språkdokument fra en etablert lyriker som fremdeles er villig til å se nye (ut)veier i sin karriere, samtidig som han beholder sitt umiskjennelige varemerke og sin personlige stil, mot å fremstå med noe fundamentalt nytt. Dette er verken en manifestering av den Øen slik vi lesere kjenner ham, eller et hvilested for en lyriker som ikke lenger har noe nytt å komme med. Som en foreløpig konklusjon må jeg innrømme at det er den personlige Øen som stikker seg frem som et annerledeshode i norsk lyrikk, og, ikke minst, i sin egen lyrikk. En midlertidig, men noe famlende løsrivelse fra sin egen tradisjon, altså.

Er han annerledes? Ja, på sin egen måte. Et raskt tilbakeblikk på Øens merittliste vil bekrefte at han står nærmere haiku-tradisjonen enn den moderne, europeiske tradisjonen når det gjelder språket som redskap for å avbilde/gjengi en verden der inntrykkene er nærsagt kaotisk ordnet. Språklig skepsis er kjennetegnet ved det reduktive bildet, og Øen må her sies å være en av de fremste, og en av dem som vil gå lengst for å forsvare sitt standpunkt. Som Wittgenstein hevder i sin senfilosofi er tanken det mest presise et menneske har, og ved å rydde opp i en del allmenne uklarheter kan språket, gjennom diktning, ren retorikk og dagligtale, igjen formidle med kraft og presisjon. Men språket er og blir en troløs elskerinne, og uansett hvor intens forkjærligheten den fører med seg er, vil språkøkonomer som Øen og Dalby og Senderud kjempe en durabelig kamp med dets ujevne lynne og stemning gjennom reduksjon, klarhet og komprimering.

Øen er ikke kunstneren som undrer seg over tingenes tilblivelse eller undergang. Han har sanset, og sanser ennå, i til dels lynkjappe glimt, de små objektene han vil ordne i et klart og forståelig språk. Kritikken av hans såkalte afokale stil bunner vel i hans grad av – på overflaten, bare på overflaten – utilgjengelighet. Leservennlige tekster finnes det tilsynelatende få av; jeg skriver tilsynelatende fordi enhver tekst bærer en innlysende tvetydighet i seg, og Øen er etter min mening flinkere enn de fleste til å spille på språkets privilegium/forbannelse. Det afokale ved teksten er i realiteten en sansning som får sitt resultat i et klart, enkelt og – i de fire første samlingene – usminket språk, der den poetiske billedkraften er konsentrert rundt ett enestående objekt som må formidles. Som regel bretter han ut virkeligheten i tydelige oversiktsbilder og rene sansninger, mens det personlige engasjementet viker for det rasjonelt søkende: Reflekser fra et dyp//En gjennomgang av søndager//Sommerfugler fra side til side het det i Den troendes tjeneste. Han holder svært, svært sjelden objektene sine i hånden og undrer seg over form og substans. Det dvelende aspektet som enkelte naturdiktere er så glad i, er ikke Øens geskjeft, men mer forbeholdt det prosa-lyriske uttrykket. Morten Øen er på dette punktet ren og stringent lyrikk.

I forbindelse med Øens plass i Tyven fra Brügge, kan det være nyttig å knytte språket i lengsel, øyefall til et kjent problem: skrift kontra identifikasjonsproblematikk, et viktig moment i 90-tallslyrikken. Når en ung dikter utgir et personlig verk, sier kritikeren: «Enda en ung mann med et identitetsproblem han forventer at språket skal klarne opp i.» Når en eldre, folkekjær dikter utgir en bok som er av den emosjonelle dagbok-karakteren, sier kritikeren, om boken er godt skrevet: «Et inderlig og personlig dokument om en sentral diktergjerning.» I dette tilfellet ser jeg ingen grunn til spekulere i om hvorvidt forfatteren virkelig har hatt som intensjon å gi ut – for en gangs skyld – en dypt personlig bok, jeg bare konstaterer at den består av det særpregede ønske, men det er igjen en bok der den individuelt dvelende ballasten lett kan bli i tyngste laget for leseren. Se bare på dette diktet (s. 11):

planlegge byens utvidelse, fortape seg i visjoner

så står hun der uten

så tar hun meg med

Er det én ting man lærer av å lese reduksjonister, som i tillegg er perfeksjonister, er det at ingenting, absolutt ingenting, er tilfeldig i en tekst – som i vår trivielle hverdag. Dersom noe høres platt, sentimentalt eller rett og slett meningsløst ut, må det sannsynligvis være tilknyttet et strengt krav om språklig likevekt. Noen av tekstene i denne boken er tekster som er gode fordi de er justert ned til seg selv, der hver og en tekst utgjør et minimum av selveksistens. En kritiker kan mene hva han vil om formidling og forfatterens tidligere utgivelser, men han må likevel aldri glemme at den nåværende lesningen ikke bare oppfordrer til en grundigere analyse av kunstnerens tidligere verk, men at den samtidig umuliggjør dette. lengsel, øyefall er en bok som tvinger seg frem rent lyrisk, ikke på grunn av dens innbydende innpakning og trykk, men på bakgrunn av hva Øen tidligere har skrevet og hevdet angående sin egen diktning. Enhver oppegående kritiker vil bli tvunget til å ta hensyn til dette når den ferskeste boken foreligger. I lengsel, øyefall kan den klisjéaktige, metafysiske henvisningen til somme tider bli vel påtatt, men i det store og hele er forfatteren flink til å justere seg selv og diktenes lyriske dokumentasjon, for å bruke et dunkelt begrep.

Grunnen til at forfatteren av denne boken ikke fortaper seg i psykologiske og metafysiske problemstillinger (i den grad man kunne forvente noe slikt ved en diktsamlings innhold og tittel av denne art), er at han utmerket godt vet hva som kan sies og hva som må vises. Spekulering og lettfattelig amatørpsykologi blandes ikke med sunn fornuft eller autoritative filosofiske bemerkninger. Det er utelukkende språket, hvis pekefinger er lang nok, som skal gi et inntrykk av hvilken informasjon leseren skal ha tilgjengelig, eller eventuelt: gjøre seg fortjent til. Det kan ikke herske noen tvil om at Øen er en lyriker som tvinger leseren til å innta en lesende holdning. At tekstene er kronisk allergiske mot overforklaringer og dvelende, repetitative strukturer, gjør sitt til at anmelderen må gjøre som forfatteren: å rette et intenst fokus mot det bildet/begrepet som belyses. Alternativet er å la alt seile sin egen sjø og bare rette språkøret mot det enkle og svært ofte rytmiske drivet i Øens tekster. Her er en tekst som inviterer til begge løsninger, men som dog utpeker seg som, i min lesning, en meget valid variant av det første:

å være en rest av hjertet, et vennligsinnet forsøk
en drøm om innside, regntungt løv, ukjente
trakter
og som månesynkende skip; tone ut og berøres

Forfatteren er ikke av det ansvarsløse og fantasifulle slaget lyrikere kan være, som språkarbeidere og kunstnere, men dette synes undertegnede er en vakker tekst der Øen får drevet med det som burde være et markant kjennetegn ved samlingen: det lyriske bildets lengsel, kanskje etter å tone ut for deretter å bli berørt, eller kun etter å være en skjerv av hjertet. Rytmen er etablert og innarbeidet i språket. Lengselen – og her mistenker jeg at det er lengselen om å finne frem til et mentalt språk, en personlig innfallsvinkel som kan ha et kollektivt treffpunkt på bildenes premisser – må skrives inn i språket igjen og igjen. Det jeg savner, er et mer skjerpet blikk på patosmetaforen, slik romantikkens gullalder tok for seg i forrige århundre. Diktene i denne samlingen er nøytralt (ikke kjølig) visuelle, men smertelisten er ikke lagt høyt nok. Det kan ha med forfatterens intensjoner å gjøre, det er ikke alle «romantikere» som liker å pøse personlige refleksjoner om ensomhet og lengsel ut over leseren. Øen er definitivt ikke den typen forfatter, men i denne sammenheng, i denne utgivelsen, kunne det blitt en kledelig del på den tematiske siden. Jeg føler m.a.o. at forfatteren ikke har gått langt nok, og at han har slitt med den innholdsmessige delen av boka. Øen eksperimenterer ikke nok ved denne utgivelsen, hvilket er synd, for på den formelle delen gjør han så å si alt riktig, og han kunne godt fortapt seg i litt tynnslitte «sjelssider» uten å miste den språklige autoriteten han har opparbeidet seg på 1990-tallet. Dette minner meg om at 90-tallet først og fremst er en overgangsfase i norsk lyrikk, og at de unge debutantene på dette tiåret må få tid på seg til å etablere et eget, selvstendig formspråk.

At Øen tidligere har skrevet skjøre kjærlighetsdikt formulert ved en samtale, et blikk, eller et ønske, som her, gjør ham ikke automatisk til en romantiker. Det som fascinerer ved denne utgivelsen, er at det er her han tar det virkelig store skrittet mot et nytt lyrisk innfall, en idé med solid forankring i den konseptuelle lengselsmetaforen, selve skattkammeret i den lyriske tradisjonen. Morten Øen står til slutt frem som en kunster som er i stand til å røre på seg – tematisk og språklig, men likevel mest på innholdssiden. Rent språklig leverer han varene, men jeg skulle ønske han ville våget seg enda lenger utpå glattisen. Når jeg klapper boken sammen, sitter jeg med et inntrykk jeg tror de fleste anmeldere vil gjenkjenne: Kunstneren, den gode, folkekjære, respekterte, gjør det samme gode verket om og om igjen, og kritikerne sier ved hver anledning at kunstverket er godt håndverk, men lite innovativt. Kunstneren tar kritikken til etterretning og prøver noe nytt og annerledes ved neste publikasjon. Da sier kritikerne at han/hun burde holde seg til det vante – altså, det «beste». Hos vår mann er det altså det innholdsmessige som er endret, men det er kun en gradsforskjell, men det lover bra at en etablert forfatter er villig til å gjøre krumspring også her.

lengsel, øyefall kunne fort blitt en slik enten-eller bok, fordi her er det mye som er bra og enkelte ting er gjort bedre før. Men forandring fryder og lyrikkens umulige ideal – poesien, som vi innledet med – har forblitt en estetikk. lengsel, øyefall kan jeg lese igjen og igjen som det den er, en diktsamling skrevet av en lyriker i arbeid og utvikling. Jeg håper at han ved neste korsvei ikke står stille i alle retninger, men finner en ny innfallsvinkel til sitt kunstneriske felt.