Frykt og lovløshet i kapitalismens randsone

Fra 1981 til 1994 fantes en stat på sørspissen av det afrikanske kontinent, som ble kalt Ciskei. En konstitusjonell republikk som utstedte frimerker, hadde eget flagg, flyselskap og forsvarsstyrke, det hele styrt av president Lennox Sebe fra Ciskeis nasjonale uavhengighetsparti. Det var bare ett problem: Selv om president Sebe påstod at Israel hadde anerkjent landets eksistens, var det aldri noen som gjorde det. Bortsett fra apartheid-staten Sør-Afrika.

Ciskei var et av fire homeland, også kjent som en bantustan, som «fikk» sin «uavhengighet» som en «logisk» konsekvens av apartheidpolitikkens ideer om separat utvikling for grupper med forskjellig hudfarge, etnisitet og kultur. Bantustan-systemet var et desperat forsøk på å gi legitimitet til det stadig mer undertrykkende regimet. Nå kunne de peke på president Sebe og si «se, de har fått sin uavhengighet». Det var en vinn-vinn-situasjon for regimet – hvis Ciskei lyktes med noe som helst, beviste det at teorien om separat utvikling for forskjellige folk fungerte. Og da ungene døde for fote av underernæring og tyfus, mens «staten» forvitret under et inkompetent, korrupt regime, var det de svartes egen feil.

Homeland-systemet i Sør-Afrika ble avskaffet ved det første demokratiske valget i 1994, og i dag tenker de fleste av oss på dette som en historisk anomali, slik vi gjerne tenker på Sør-Afrikas apartheidhistorie som noe helt spesielt og unikt annerledes, et heldigvis tilbakelagt stadium. Men i historiker og forfatter Quinn Slobodians nye bok Crack-Up Capitalism. Market Radicals and the Dream of a World Without Democracy, oppfordres leseren til å tenke på Ciskei mindre som en anomali enn som et nøkkelsted for å forstå hvordan kapitalismen har utviklet seg siden 1970-årene.

Kanadiske Slobodian (f. 1978), som er professor i idéhistorie ved Wellesley College i USA, fikk sitt gjennombrudd med boka Globalists, som siden utgivelsen i 2018 synes å ha blitt noe av et standardverk om nyliberalismens historie. Her utfordrer Slobodian den gjengse oppfatningen av nyliberalismen som en ideologi som handler om avregulering og mindre stat, og som oppstod og fikk sin utbredelse på grunn av 1970-tallets økonomiske stagnasjon og politikere som Pinochet, Reagan og Thatcher.

I Globalists sporer Slobodian i stedet nyliberalismens røtter tilbake til mellomkrigstida og vakuumet etter imperienes fall. Han viser hvordan de østerrikske økonomene og filosofene Friedrich Hayek og Ludwig von Mises skapte denne ideologien, som handler om å bruke staten aktivt, i et forsøk på å redde kapitalismen når demokratiske nasjonalstater vokste fram, der imperier tidligere hadde sikret kapitalens frihet.

Hvordan redde den gode gamle kapitalismen fra det farlige nye demokratiet? Det er her Ciskei kommer inn i bildet, sammen med en rekke andre, mindre land og territorier vi ofte liker å tenke på som eksotiske annerledesland og unntak fra den rådende verdensordenen: Hong-Kong, Luxembourg, Liechtenstein og Jersey, Szenzhen, Bataan og Chittagong. Slobodian ber oss om å tenke på disse stedene som helt sentrale i å forme og utbre kapitalismen i globaliseringens tidsalder. Glem Bretton Woods-institusjonene og de gamle imperienes sentrum – for en liten stund, i hvert fall. For dette er en form for kapitalisme som ikke blir skrevet ut på resept i Washington eller diktert fra London eller Paris, men som oppstår i periferien. Utviklet av det Slobodian kaller kapitalismens praktikere, og omfavnet av de gamle imperiene så vel som nye.

Slobodians nye bok er grand history som evner å gjøre store historiske sveip med stødig hånd, i god, ofte overraskende morsom prosa. Det handler om kapitalismens rekonfigurering etter avkoloniseringen, akkumulasjonskrisen som rammet Vesten på 1970-tallet, slutten på den kalde krigen, oppløsningen av østblokken og, ikke minst, det kinesiske kommunistpartiets markedsvending. Det sentrale grepet som gjør at boken lykkes og blir til en dypt fascinerende og overraskende tilgjengelig historie om vår egen tid, er Slobodians fokus på nettopp det han kaller soner. Ifølge Slobodian må nemlig vårt vante verdenskart, bestående av vel 200 nasjonalstater, tenkes om igjen, og han tar med leseren verden rundt, fra Singapore, via Canary Wharf i London, til Ciskei. Da Lennox Sebe, på apartheidstatens nåde, kom til makta i det friluftsfengselet-cum-uavhengig-stat som Ciskei var, rykket sørafrikanske ideologer med sterke bånd til det nyliberale Mont Pelerin Society inn og skrev en masterplan for hvordan Ciskei kunne bli et afrikansk Hong Kong.

Det viktigste verktøyet de tok i bruk, var opprettelsen av en såkalt Export Processing Zone (EPZ), der skatteregler, lønns- og arbeidsvilkår og i prinsippet hvilke som helst andre lover og regler oppheves i et forsøk på å tiltrekke seg kapital, fri fra nasjonalstatenes klamme demokratiske fingre. Det fungerte tilsynelatende veldig godt for Ciskei. Innen 1988 hadde landet, som var på størrelse med Rogaland fylke, et åttitalls taiwanesisk-eide fabrikker. At det hele var avhengig av tunge subsidier og støtte fra sørafrikanske sikkerhetsstyrker, som slo hardt ned på alle motstandsforsøk fra arbeiderne som bemannet fabrikker med elendige arbeidsvilkår, betød mindre.

Opprettelsen av slike soner var et verdifullt laboratorieeksperiment for en ny form for kapitalisme, som skulle vokse fram i tiårene som fulgte, og ikke bare i Sør-Afrika. I 1986 fantes det 176 lignende soner over hele verden; i 2018 var det 5400. Slobodian bruker begrepet soner slik det har blitt definert av samfunnsgeografer som har kartlagt fenomenet, og det inkluderer en lang rekke forskjellige varianter, fra Ciskei og Taiwans EPZ-er til bystater, skatteparadiser, frihavner, teknologiparker, tax free-distrikter og innovasjonshuber.

I sitt forsøkt på å forstå omfanget og effekten av disse sonene, forsøker Slobodian seg fram med flere ulike metaforer. Han skriver blant annet at det er som å stanse ut hull i nasjonalstatenes territorier, som skaper unntakssoner med andre lover, utenfor demokratisk kontroll. Det er en teknikk som ligner trebukker, foreslår han også, med henvisning til filosofen Grégoire Chamayou, altså en type biller som gnager løs på samfunnets strukturer fra innsida. Eller kanskje er broderi – håndverksteknikken der et mønster oppstår av det som tas vekk – en bedre metafor for en verden der demokratiet uthules ettersom nasjonalstatene konkurrerer om å underby hverandre i desperat jakt på kapital og tilrettelegging for nye arbeidsplasser?

Noen av sonetypene er kjente, som såkalte sweatshops av den typen hvor særlig klær, men også andre forbruksvarer i dag produseres i Bangladesh, Kambodsja og andre lavinntektsland. Med Panama Papers-avsløringene har også en annen form for soner, nemlig skatteparadiser, kommet under kritisk søkelys. Slobodian tar for seg disse, men han går også lengre. Kanskje mest interessant for denne leseren er hans utforsking av verdens «gated communities», altså inngjerdede privateide boligstrøk – et fenomen som også vokste fram i apartheidtidas Sør-Afrika så vel som i Angola og Brasil. Slobodian viser hvordan disse ikke bare har vært nødvendige for å ivareta de rikes sikkerhet og for å unndra skatt, men fungert som laboratorier for andre måter å leve på, bortenfor demokratiet. Her kan folk være kunder i stedet for borgere, hele liv kan leves under privatrettslige heller enn demokratiske forordninger. Dette er opplysende også for de siste årenes frihetsdebatt. Slobodian viser fortjenstfullt hvordan folks frihet fortsatt er svært begrenset også i disse sonene, hvor menneskelig atferd er strengt, privatrettslig regulert. Det er frihet til å velge å leve i en verden hvor man blir saksøkt for å henge opp gardiner i feil farge eller lufte en hund som veier mer enn de tillatte 15 kiloene.

Slobodians studier av sonene lener seg på nyere forskning, særlig innen samfunnsgeografien. Hans bidrag består på den ene sida i det språklige arbeidet med å forstå og formidle, et arbeid der han ikke bare tar i bruk forskjellige metaforer, men bruker skjønnlitteratur for å forsøke å forstå en verden som ofte overgår fiksjonen. Her er interessante diskusjoner og opplysende eksempler hentet fra romaner som Hari Kunzrus The Red Pill, Lionel Shrivers The Mandibles, Bruce Sterlings Islands in the Net og Masande Ntshangas spekulative fiksjonsroman Triangulum. Sistnevnte foregår i et framtidig Ciskei, som ikke ble oppløst, men der townshipene har blitt til strømlinjeformede, privateide soner. Litt lengre nord, i Johannesburg, har den høyeste skyskraperen på kontinentet, kalt Revolusjonstårnet, blitt reist for å signalisere til investorer at alt er såre vel og det kriserammede landet stadig open for business.

Slobodian bruker et bredt tilfang av kilder, som han skriver om med humor, brodd og god språkføring. Denne leseren tar seg i å ønske seg flere slike akademikere på norsk, og merker selv behovet for å få utvidet det språklige begrepsapparatet om kapitalismens utvikling, på norsk. Begreper som Export Processing Zones finnes ikke på norsk – formodentlig fordi Norge er et av få land i verden hvor det ikke finnes slike soner. Men selv om sonene ikke finnes her, er det et arbeid som må gjøres hvis vi skal holde oss med et språk som er i stand til å beskrive verden av i dag. Hva skal vi kalle «crack-up capitalism» på norsk? Sprekkopp-kapitalisme? Kile-kapitalisme?

I tillegg til språkarbeidet består Slobodians bidrag til litteraturen om sonene i hvordan han bruker dem som en inngangsport og et grep for å sette framveksten av disse inn i en større historisk-politisk og ideologisk kontekst. For en leser som ikke allerede er bevandret i de finere nyansene mellom nyliberalisme, libertarianisme og det Slobodian kaller anarkokapitalisme, er dette viktig folkeopplysning som kaster nytt lys over sentrale hendelser i vår nære historie, fra Kinas markedsvending og emiratenes autoritarisme, til Brexit og metaversene i Silicon Valley. Hendelsene han skriver om, strekker seg helt opp til vår egen tid, inkludert pandemisk crack-up capitalism og den nye honduranske regjeringens 2022-vedtak om å stanse utviklingen av charter-byen Próspera (som forøvrig er tegnet av de samme arkitektene som står bak den planlagte Fornebubanens stasjoner).

Persongalleriet som befolker sonene og debatten, er en gruppe radikalere som alle drømmer om en kapitalisme uten demokrati, og som ofte er spektakulært eksentriske, på grensen til hva det er mulig å ta på alvor. Her er superrike monarker og sjeiker, visjonært opportunistiske konsulenter med bånd til alt-right-bevegelsen, Brussel-jurister som gjør karriere som globetrottende, nyliberale gerilja-soldater og ikke minst David Director Friedman (ja han heter faktisk Director til mellomnavn). Hvordan gjøre ungdomsopprør når faren din er Milton Friedman, nyliberalismens sjefsideolog? David fant sitt svar i cosplaying og laiv-rollespilling, der han iscenesatte punerkrigene i en slags middelaldersk Pennsylvania-setting. Det er så outrert at det først er til å le av, før Slobodian påpeker at kryptovaluta – et prosjekt som i essens handler om at valuta skal unnslippe demokratiet – har oppstått gjennom en form for laiv-rollespilling.

Crack-Up Capitalism er full av utrolige, nesten usannsynlige fortellinger som jeg stritter imot å tenke på som relevante, blant annet fordi mange handler om prosjekter som havarerte på mer eller mindre spektakulært vis. Noen ganger forblir forholdet mellom de mer outrerte anarkokapitalistene og framveksten av sonene i seg selv noe uklar. Enkelte steder er det også tendenser til guilt by association: Hvor farlig er det at Condoleeza Rice en gang nesten delte scene med noen libertarianske anarko-venture-kapitalister, eller at Jacques Chirac likte å lese Ludwig von Mises? I sum etterlates det uansett ingen tvil om hvilket massivt gjennombrudd ideen om kapitalisme uten demokrati har fått, med sonen som organiserende prinsipp. Bare ikke først og fremst til gunst for ideologiske anarkokapitalister, men aller mest for en håndfull (stats)kapitalistiske supermakter med hovedkontor i Beijing, Dubai, London og Silicon Valley.

Crack-Up Capitalism er ellers et svært godt argument for hvorfor samfunnsgeografenes gamle mantra, «place matters», fortsatt gjelder. På samme tid som verden har blitt tettere sammenvevd, har den også blitt splittet opp, delt inn i nye territorier, gjerdet inn og regulert. Kapitalens frie flyt henger nøye sammen med den romlige reguleringen av menneskekropper. Det er her Slobodians bok blir ubehagelig god. For hva er sammenhengen mellom nyliberalismen og anarkokapitalismen på den ene sida, og hvit overmakt og undertrykkelse av rasialiserte kropper på den andre? På ett nivå er det enkelt: Dominans og opprettholdelse av tradisjonelle, undertrykkende strukturer er felles og ofte overlappende målsettinger, enten det handler om rasehierarkier eller økonomisk organisering. Det er der de finner sammen, som med Mont Pelerin Society-medlemmet Leon Louw, som tok med seg inspirasjon fra Milton Friedman og Hong Kong til sine laboratorieforsøk i Sør-Afrikas Ciskei. I denne konteksten framstår apartheidstaten mindre som en anomali enn noe som har fått spre seg. Slobodian viser for eksempel hvordan en annen sone i Sør-Afrika, det privatiserte, hvite Orania, har vært en sentral inspirasjonskilde for libertarianere i sørstatenes USA.  Forbindelseslinjene er mange. Fra Mont Pelerin Society forgreiner det seg videre til innflytelsesrike tenketanker, til Silicon Valley, til en lang rekke forum og foreninger og som ofte er like høyreekstreme i sitt økonomiske tankegods som i spørsmål knyttet til rase.

Med den kalde krigens slutt og apartheids fall ble historiens slutt annonsert. Framtida lovet lykkelig, multikulturell sameksistens under en liberal og demokratisk kapitalisme. Men Slobodians bok er et vektig bidrag til en voksende litteratur som viser at 1990-tallet var en tid for langt flere kontinuiteter enn brudd. For Sør-Afrikas tilfelle er Hennie Van Vuurens imponerende gravearbeid i boka Apartheid, Guns and Money (Hurst, 2019) et annet godt eksempel. Her dokumenteres det hvordan den økonomiske boikotten av apartheidregimet systematisk ble undergravd av samtlige faste medlemmer i FNs sikkerhetsråd, på måter som la grunnlaget for den omfattende korrupsjonen og forsøkene på å kuppe den sørafrikanske staten som foregikk under president Jacob Zuma. Dette plasserer også Sør-Afrika i sin rette sammenheng – ikke som et unntak fra den dominerende verdensorden, men som en helt sentral brikke. Apartheids endelikt var i realiteten også en spektakulær redningsoperasjon for den samme kapitalismen som nyliberalistene i sin tid så vellykket arbeidet for å redde – først fra imperienes fall, deretter fra etterkrigstidas demokratiske nasjonalstater. Det vi ser i dag, påpeker Slobodian, i en verden gjennomhullet av soner, er ikke at kapitalisme og demokrati vokser sammen, men snarere hvordan de to er på vei bort fra hverandre. Og den som lurer på hvor verden kan være på vei, kan ta en kikk på regionen der nye soner i dag etableres med hyppigst frekvens: det sørlige Afrika. Sør-Afrika alene er, med Slobodians ord, blitt «en galakse av privateide og -administrerte enklaver».

Finnes det håp? Det synes folk å spørre seg stadig oftere i disse tider. Slobodian svarer et betinget ja på dette, og viser til en lang rekke eksempler på hvordan stater der demokratiet tross alt enda virker, har klart å sette foten ned for – og til og med reversere – flere av de drøyeste forsøkene på å skape en kapitalisme uten demokrati. En helt sentral innsikt i Slobodians forfatterskap handler nemlig om hvordan nyliberalismen ikke er i opposisjon til staten, men snarere handler om å bruke den for å unnslippe demokratiet. Når det kommer til stykket er soner et verktøy for stater, ikke en måte å unnslippe dem på. Og det bor tross alt mennesker i disse sonene, jeg mener statene. Mennesker som kan bestemme seg for å gjøre ting annerledes.