Gi blaffen. Gi fullstendig blaffen!

Det er paradoksalt å lese sommerens to Solstad-utgivelser, festskriftet til 80-årsdagen, samt hans nye artikkelsamling, den sjette i rekken (ikke femte, som han selv påstår, jeg vet ikke hvilken samling artikler Solstad utelater, muligens er det den som heter 3 essays fra 1997), som inneholder de fleste artiklene han har skrevet siden 2015. Artikkelsamlingen åpner med at Solstad enda en gang, i pakt med seg selv, og fullstendig ute av pakt med tiden, hevder at hans eget liv er uinteressant, i alle fall som romanstoff. Festskriftet og intervjuboken til Alf van der Hagen (Uskrevne memoarer, Forlaget Oktober, 2013) viser det motsatte: Vi, hans lesere, står og tripper etter opplysninger om hvor Solstad handler maten sin, hva han lager til middag, hvilken rødvin han drikker, hvem hans barndomsvenner var, hvem han har vært gift med, og så videre, og så videre.

Solstads kunstnerskap er tett knyttet til romanen som form. Det er de 18 romanene som utgjør stammen i hans forfatterskap. Her ligger han i antall nær flere norske klassikere, med én roman mer på merittlista enn Aksel Sandemose, men slått av Knut Hamsuns 21 romaner, Tarjei Vesaas klarte 23 – Olav Duun er oppe i hele 25. Sigrid Undset skrev faktisk bare 14–15 romaner. Mykle stilnet som kjent. Cora Sandel brukte tid og fattet seg i korthet. Bærebjelken i boka er fem artikler skrevet i en raptus mellom august 2020 og februar 2021. Det er nesten én i måneden. Solstad har skrevet sin siste roman. Nå kanaliseres energien inn i artikler. Men flere av de lengste artiklene er like litterære i uttrykket som romanene hans. Noen av dem ville det være klart mer korrekt å benevne «essay». Men det er vel for fint for opphavsmannen.

Parallelt med romanene har Solstad, fra første stund! – 1960-tallet – fundert over romankunsten. Vi har altså et romanforfatterskap ledsaget av et romanfilosofisk kommentarspor. Like tydelige som de ulike fasene i romanforfatterskapet er artiklene som angir retningen for det. Solstad er en forfatter som vil ha et ord med i laget om hvordan romanene hans skal leses – det har den siste samlingen mange eksempler på. Fordi forfatteren ble omvendt til sosialrealismen (eller den sosialistiske realismen) på 1970-tallet, innledes hans romanteoretiske forfatterskap i bokform (eller hefteform, for å være presis) i 1977 med artikkelsamlingen Tilbake til Pelle erobreren?. Det førte til litt omvendt rekkefølge i forfatterskapet, siden Solstad på 1960-tallet hadde begynt som modernistisk romanforfatter, ja, etter egen oppfatning sågar som Gombrowicz-epigon – norske kritikere var bare for dumme til å se det. Artiklene fra 1960-tallet som «forklarte» Solstads egen modernisme, for modernismen måtte fortsatt «forklares» på det norske 1960-tallet, ble ikke publisert i bokform før i Artikler om litteratur 1966–1981 – fortsatt Solstads kanskje viktigste artikkelsamling. Solstad er nå oppe i rundt regnet 3000 sider med artikler – også i dette minner han om romanforfattende kolleger som Sigrid Undset, Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe. Knut Hamsun og Agnar Mykle var også glade i å skrive artikler – de utga dem bare ikke selv i bokform. De tause romanforfatterne Olav Duun, Tarjei Vesaas og Cora Sandel kviet seg for å røpe hemmeligheter om hva de holdt på med.

Solstad er likevel ikke i nærheten av sakprosa-volumet til «rivalen» Kjartan Fløgstad, eller det essayistiske kommentarsporet til Profil-vennene Jan Erik Vold og Einar Økland. Ja, nå teller jeg, og det kan jeg røpe er i Solstads ånd. Etter å ha lest hans artikler 2015–2021 sitter jeg igjen med inntrykket av en forfatter som har tabellen, diagrammet og statistikken som formdannende redskaper, ja, som måte å tenke på. Solstad ordner verden ved å telle, rangere, gruppere, tidfeste. Den unge Solstad var flink i matematikk, men så oppdaget han litteraturen, og mattekarakteren gikk i kjelleren. Interessen for å beregne henger imidlertid igjen. Han teller hvor mange sider Olav Duun får i Edvard Beyers norske litteraturhistorie, og måler resultatet mot hvor mange sider Duuns samtidige får. I forordet til Myten om Sisyfos, som nesten er lengre enn boka, bruker han mye tid på å lete etter sitt eget eksemplar av Camus, anskaffet på 1960-tallet, en skjellsettende leseopplevelse for ham, men finner den ikke, og ender med en nærlesning av sitt eksemplar av Slottet fra samme tid, ikke en nærlesning av Kafkas tekst, men av sine egne understrekninger i den! Tesen er at han slik kan komme på sporet av hva han muligens kunne tenkes å ha vært opptatt av under sin første lesning av Sisyfos. I sannhet en arkivstudie. Kom ikke her med levd liv. Som kjent skal det lukte litteratur av Solstads litteratur. Eller med et annet Solstad-utsagn fra boka: «Levd liv er lest liv for meg.» Camus-artikkelen minner om en annen artikkel i boka, den om Fernando Pessoa. Solstad ikke bare undrer seg over passasjene han for over 50 år siden streket under – i tillegg siterer eller parafraserer han dem! Siden Myten om Sisyfos, som har fulgt Solstad siden 1963, ikke lenger eksisterer med understrekningene hans, så forventes understrekningene i Slottet, fra samme tid, å kunne gi svar på hvem Solstad var den gangen. Solstad får alt til å handle om Solstad. Kanskje ikke det en student som kjøper Myten om Sisyfos i 2021 først og fremst er interessert i. Men en forlegger som vil ha en introduksjon til Myten om Sisyfos, ringer selvsagt ikke Dag Solstad.

Solstad bebor og «leser» verden som romanforfatter. Han sier rett ut at «den eksistens-sfæren som betyr aller mest for meg [er] det litterære, det romanmessige». Jeg tror man skal forstå dette helt konkret. Livsoppgaven har vært å skrive romaner. Det å skape romaner står over alt annet i Solstads liv, derfor blir privatlivet hans uinteressant, ja, han snakker som Herbjørg Wassmo i sin tid: «Jeg er rett og slett et medium». Han skriver på vegne av samfunnet han er formet av, eller samfunnet skriver seg gjennom ham. Det sosialdemokratiske samfunnet legger til rette. Ingenting oppstår av seg selv. Ikke engang forfatteren er skapt med egne hender. Solstad betrakter seg som «et tidsvitne». Tidsvitnet er imidlertid ikke åpen for hva som helst. Han «beskriver den umulige tid vi lever i.»

Det er hukommelsen Solstad stoler på. Sekundærlitteratur og referanser og kildegransking har han ikke tid til. Han skriver fritt etter minnet, som det heter, og bryr seg ikke om å sjekke opplysninger som kan sjekkes. Opplysningene er vel sanne for ham i skriveøyeblikket, på samme måte som rettskrivingen hans tilhører dagshumøret. Dette lærte vi i feiden mellom Solstad og korrekturleserne i Klassekampen.

Kjernen i boka er Solstads tanker om fem romanforfattere: Olav Duun, Fernando Pessoa, Thomas Mann, Selma Lagerlöf og Knut Hamsun. Men som litteraturkritiker er Solstad egentlig ubrukelig. Det vi får er utredninger om Solstads forhold til disse forfatterne (sågar tittelen på Hamsun-artikkelen: «Om mitt forhold til Knut Hamsun»), når Solstad leste dem, eller hvorfor han ikke leste dem. De andre forfatterne blir planeter som svirrer rundt Sol(st)a(d). Sandefjord-artikkelen handler om «mitt litterære forhold til den byen jeg ble født og vokste opp i.» Artiklene handler om leseren Solstad, og kan karakteriseres som en lesers selvbiografi. Og Solstad vet hva han er verdt. Han tar det for gitt at vi ikke er ute etter nytolkninger av Duun, Hamsun, Pessoa, Mann eller Lagerlöf, men at vi er interessert i hva romanforfatteren Solstad mener om sine romanforfattende kolleger. I foredraget om Pessoa løser han oppdraget ved å fylle sin tilmålte tid, her sidene, med så godt som utelukkende å sitere Pessoa, i en sitatpraksis strukket så langt at den burde utløst royalties til både arvingene og Pessoas norske oversetter Christian Rugstad. Solstad skjønner at han ikke har så mye å si om Pessoa – Pessoa sier det bedre selv. Solstad kuraterer en sitatmosaikk som varer  over 20 sider, bare avbrutt av sidehenvisninger. Og det er helt fint. Tro meg. I Pessoa finner forfatteren en medsammensvoren – litteraturen er unyttig. Også sjelevennen «Pessoa anså seg selv for å være et medium». «Som medium» kunne man tro at ulike stemmer fikk komme til orde gjennom en forfatter, og det er til de grader tilfelle hos Pessoa, som fant opp forfattere, som han sågar utstyrte med hele forfatterskap, hver med sin «stemme» og stilart. Der er ikke Solstad, som foretrekker den stilrene Proust framfor den skitne Joyce. Solstad skriver om hva det vil si å være norsk, fra 1960-tallet og framover, men «totalromaner», slik Thomas Mann, en annen favorittforfatter, praktiserte dem, skriver Solstad ikke. Nærmest kom han på 1970-tallet. Solstad skriver romaner der mannlige hovedpersoner på alder med forfatteren selv ser ut på verden. Likevel hevder han hardnakket at eget privatliv er uinteressant som romanstoff. Og det kan vel være sant. Samtidig unnslipper ikke forfatteren seg selv. Han har sine forutsetninger. Eller begrensninger. Som det gjelder å gjøre det beste ut av.

Etter å ha lest Pessoa-foredraget er man lykkelig. Og pokker heller, jeg vil også sitere – sitere Solstad som siterer Pessoa – i den praktfulle avslutningen på kåseriet:

Og jeg som sier dette – hvorfor skriver jeg denne boken? Fordi den er ufullkommen. Som uskrevet ville den ha vært fullendt, som skrevet blir den ufullkommen: derfor skriver jeg den.
Og fremfor alt fordi jeg forsvarer det unyttige og det meningsløse (...) – jeg skriver denne boken for å lyve for meg selv, for å falle min egen teori i ryggen.
Og den aller høyeste herlighet i alt dette, min elskede, er tanken på at det kanskje ikke er sant, og at jeg muligens ikke tror på det selv engang.

Slik kunne det være, i litteraturen, før ARK-butikkene ble tapetsert med Mummi-kopper og Jørn Lier Horst. Det samme som skjer i Pessoa-foredraget, skjer i artikkelen om Josef og hans brødre. Solstad får egentlig ikke til å snakke om romanen, og ender med å parafrasere dagbøkene til Thomas Mann, fra samme tid, 1933 og 1934, som forteller om forfatterens tanker og opplevelser under skrivingen og utgivelsen av romanen. Om Selma Lagerlöf heter det: «Men nå har jeg lest henne. Hva fikk jeg ut av det?» Test en forfatter på Dag Solstad. Det synes å være oppskriften i denne boka: Holder hun eller han?

Et interessant aspekt ved Solstads egen roman-kanon er hvor gay den er. Pessoa, «min favorittforfatter» Thomas Mann, Marcel Proust, for ikke å glemme Gombrowicz! Hvor alt begynte. Det Solstad har felles med disse forfatterne er den sensibiliteten som ligger i utenforskapet: «[S]om forfatter er jeg først og fremst en outsider.» Et sted sier han at han ikke har noen interesse av å skrive hvis ikke det han skriver «kan oppfattes som et pionerarbeid, en vei ut av uføre, ut av det tilvante.»

Artikkelen om Olav Duun, opprinnelig et foredrag på Nasjonalbiblioteket, der «folk sto i kø som strakk seg rundt kvartalet og langt nedover Observatoriegaten for å komme inn og høre på at jeg skulle holde et langt foredrag om Olav Duun», handler også om Solstad mer enn Duun. Her gjør Solstad bruk av en kjepphest i forfatterskapet, nemlig litteraturens foreldelse, det at tidas tann gnager på den og gjør den uleselig, tanker som opptar mye plass i romanen Professor Andersens natt, og som åpenbart plager forfatteren personlig. For å sette denne teorien ut i livet velger Solstad seg et offer, denne gangen Olav Duun. Jeg er sikker på at Solstad hadde konklusjonen klar før han begynte å lese Duun: Duun er foreldet. Ja, Solstad avslører at det forholder seg slik: «Jeg valgte Olav Duun. Fordi det var så taust omkring ham, og han hadde vært så stor før. Jeg ville skrive om et tema som lå meg på hjertet: Den litterære foreldelsen.»

For å få dette til å gå opp, må han påstå at Duun ikke lenger formidles, hvilket ikke er sant – hvor mange norske «klassikere» er de siste femten årene beæret med en biografi (Olav Duun: Sjøtrønder, forteller av Heming Gujord fra 2007) og en kritikerrost nylesning av forfatterskapet (Kunsten, døden og kjærlighetens dikter av Grethe Fatima Syéd fra 2015)? Fy faen, Solstad er frekk i dette foredraget! Han tyr til uttrykk som «alt tyder på (at foreldelsen har råket Olav Duuns en gang så opphøyde forfatterskap)». Han morer seg over flere sider med sitater fra samtidens Duun-panegyrikk, som ikke er så ulik vår tids Solstad-panegyrikk. Det er kanskje her Solstads angst for den litterære foreldelsen slår inn: Hvis en så kritikerrost forfatter som Duun i løpet av få tiår viser seg å bli uleselig – fremmed, likegyldig, kjedelig – hva vil da om noen tiår skje med Solstads egne romaner? Enda mer grunn til angst: Solstad skriver at duunianerne hyller Duun fordi bøkene hans er en «hyllest til den norske, nasjonale egenart.» Hvilket er Solstads eget tema, på en prikk. Kanskje uten hyllesten, men ikke uten innlevelsen og varmen. 1920-tallsforfatteren Olav Duun tilhører ikke de 1920-tallsforfatterne Elias Rukla satte så høyt. Men Solstad hoverer for så vidt ikke. Han tror foreldelsen vil ramme også Knut Hamsun (det har begynt!) og Vesaas. Samtidig skal det sies at selv som forutinntatt leser får Solstad sagt noen interessante ting om hva en roman er: om språk og fortellerteknisk foreldelse, om hvordan forfattere plotter sitt stoff. At Duun ikke er Solstads kopp te er ikke vanskelig å forstå. Det blir for konstruert. Solstad tror ikke på grepene Duun gjør for at fortellingen skal rulle videre. En av Solstads egne innsikter som romanforfatter er at det gjelder å bryte med forventninger. Solstad elsker å gi faen – i både romankonvensjoner og lesere. Skriv om hva du vil. Gi blaffen. Ja: Gi fullstendig blaffen! Mange sider i denne boka er befriende lesning: Er det mulig, tenker man. Mener du alvor?

I stedet for Duun legger Solstad sitt liv som forfatter i hendene på Knut Hamsun. Da Solstad høsten 1957 leste Pan, bestemte han seg for å skrive romaner som skulle gjøre like stort inntrykk på leserne som Pan hadde gjort på ham. Fra første stund tenker forfatteren Dag Solstad på sitt publikum. Selv om han siden har jobbet hardt for å overbevise oss om det motsatte. Det gikk likevel flere år før han skrev en linje. Begynnelsen av forfatterskapet består av planleggingen av det.

Men heller ikke artikkelen om Hamsun handler om Hamsun, men om Solstads nevnte «forhold til». Også her viser nerden Solstad seg: Full granskning av hendelser i løpet av skoleårene i Sandefjord for å finne holdepunkter for når tenåringen faktisk kan ha lest Hamsun og noen andre diktverk.

Det biografiske aspektet forsterkes av de mange intervjuene med seg selv han har valgt å ta med. Samt minneordet om vennen Jon Michelet og et brev til vennen Ragnvald Kalleberg. Pluss en nedtegnet drøm. På spørsmålet om hans romanpersoners kompliserte forhold til kvinner, tenner Solstad på alle plugger, og sender spørsmålet tilbake til den stakkars intervjueren, Sam Riviere i The White Review. «Har ikke du også det?» Vi får artikler om reisen til Odda, og bort fra Sandefjord. Dette er reisen til litteraturen, og bort fra barndommen. Likevel handler mer og mer om faren. I festskriftet gjenopptrykkes det lange intervjuet Jan Erik Vold gjorde med forfatteren ute på Røa i det Herrens år 1987, der begge forfatterne slipper styret. Allerede her forteller Solstad episoden om faren som senere utnyttes i en av forfatterskapets mest bevegende romaner (apropos «å ville gjøre inntrykk»), den «selvbiografiske» 16.07.41. Det hadde jeg glemt. Faren gis til og med æren for de fem fotballbøkene. Disse ble skrevet for å skrive inn i norsk litteratur ett eneste lite minne om faren, som det likevel ikke ble plass til. Moren er ikke å se, men vi får vite at hun kunne ha «et fryktelig temperament». Forfatteren har et ømt minne om faren, og et mer komplisert forhold til moren. Faren døde tidlig, moren levde lenge. Faren litteratur, moren liv.

Noen av intervjuene, kanskje særlig de utenlandske, kan virke som beklemmende selvros, og framstå som rene lanseringsintervjuer, selv om de beundrende formuleringene ligger hos intervjueren, ikke hos forfatteren selv.

Solstad har utstyrt hver eneste artikkel med en hale der han redegjør for opphavet til artikkelen og grunnen til at den er med akkurat her, og ikke kunne vente til Artikler. Resten – boka dikteren ser for seg blir hans siste. Komponert på en annen måte hadde ikke Solstad trengt disse margkommentarene – artiklene kunne ha talt for seg selv. Men Solstad vil styre oss, henlede vår oppmerksomhet. Han stiller oss ikke fritt. Han tør ikke slippe oss løs i tekstene. Han utstyrer oss med bruksanvisninger og kart.

Solstad forakter blogg- og sosiale medier-kulturen, der hver og en er en vare på et marked, det er vel derfor han også forakter USA, og det er denne forakten det snekres et plott rundt i hans siste roman, den tredje om Bjørn Hansen. Samtidig er Solstad selv en forfattercelebritet, og han trives i rollen som forfattercelebritet. Han befinner seg nå på det nivået hvor leserne – på byvandring i Odda med Frode Grytten under litteratursymposiet – stimler sammen utenfor Solstads hotell, for å få et glimt av dikteren på balkongen. Dikteren kommer ut, på slaget, som en gjøk, og løfter glasset til en skål. Hvert eneste år gjentar dette seg.

Denne dyrkingen av Solstad, og interessen for hans gjøren og laden, kommer til syne i fullt monn under lesingen av festskriftet. Boka består av 20 tekster signert forfatterkolleger, de fleste hjemmehørende på forfatterens eget forlag, supplert av noen som er ment å kaste glans over dagen og foretaket, Jon Fosse, Kjartan Fløgstad, Einar Økland og Vigdis Hjorth. Ingen utlendinger. Alle bidragene handler om jubilanten, minus ett, skrevet av Espen Søbye, som huskes best. Søbye tenker som en dikter: Han skriver et essay som ikke har noe med bursdagsbarnet eller forfatterskapet å gjøre, tilsynelatende, for gjennom sitt knusktørre emne, en bokhistorie, får Søbye sagt en hel del om Solstad, både mannen og verket. Når man får tenkt seg om. Søbyes motstrøms-essay er i slekt med Solstads estetiske politikk. Søbye og Solstad er kanskje tvillingsjeler, de også, i alle fall minner Søbyes essay om en roman Solstad drømmer om å skrive. Den skal foregå i Solstads eget bibliotek, sidene bestå av at tusenvis av boktitler ramses opp, før forfatteren i siste setning gjør seg synlig med utropet: «For et rikt liv!» På dette nivået befinner vi oss. Hvileløs søking etter sannferdige uttrykk, ubendig vilje til å bringe verden på (roman)form, i en frihetsfølelse som ville få mang en skrivelærer og forlagsredaktør til å grøsse. Trangen til å sykle på vannet synes fremdeles å være der. Solstad og hans romanfigurer liker 1920-tallsforfatterne. Selv er Solstad en 1960-tallsforfatter. Den gangen, en kort periode, var alt mulig. I filmen, litteraturen og kunsten.

Men Søbyes evinnelige arkivstudier til side: Gi oss detaljer om livet til dikteren! På arbeidsferie med sin første kone og paret Haavardsholm/Køltzow i Spania i 1969, starten av forfatterskapet: Aha, slik levde de sammen. I Alf van der Hagens bidrag om vennskap og vin: Jasså, var det disse vinene Solstad drakk, og akkurat så mye. For ikke å snakke om Marit Tusviks festlige rapport fra den gangen hun leide Solstads leilighet i Berlin, og den detaljerte bruksanvisningen som fulgte leiligheten, skrevet av forfatteren, som hun gjengir. Mye handler om madrassen, og frakkene hans. Jeg husker at jeg i mine første år i Berlin, da jeg bodde på leide lokaliteter rundt i byen, på et tidspunkt lurte på om jeg skulle henvende meg til paret Bjørneboe/Solstad, og spørre om å få leie leiligheten deres. Jeg kom til, nei, det kan jeg ikke. Ligge på dikterens madrass og sovne til synet av hans frakker på geledd. Du store min. Dette er jeg glad det aldri ble noe av.

Hans Petter Blad tar fanskarens interesse til komiske høyder i setninger som: «Jeg vet (som alle Solstad-lesere med selvrespekt) at han har stått i mål for Store Bergan i Sandefjord, som junior og muligens også som senior, og jeg har lest at han skal ha påstått (og selv avkreftet) at han spilte én kamp for Kabelvågs A-lag.» Når «Kvitt eller dobbelt» vender tilbake, med Dag Solstad som tema, er Blad en selvskreven fagdommer. I en artikkel som for det meste handler om fotball – Blad står hjemme i leiligheten sin og ser ned på Bislett stadion – spør han til slutt: «hva er denne fotballinteressen bilde på?». Dét spørsmålet kjennes ikke ferdig utforsket og besvart. Det er likevel mulig fotballinteresserte betrakter interessen for et slikt spørsmål som noe som bare kan oppstå hos en som ikke er interessert i fotball.

Yngre kvinner skriver innsiktsfullt om Solstads litteratur i festskriftet. I motsetning til mennenes anekdoter om mannen, holder de seg oftere til litteraturen: Kjersti Annesdatter Skomsvold, Maria Navarro Skaranger, Trude Marstein.

Kritiske lesninger av forfatterskapet kan man se langt etter i dette festskriftet. Men kanskje er det rolleforståelse: En bursdagsfest er ikke sammenkomsten for akkurat den talen. Men Bernt Hagtvet krasjet festen da han i sommer nok engang avkrevde Solstad regnskap for den kommunisme forfatteren fortsatt står last og brast ved. Hagtvet synes å mene at den som i 2021 kaller seg «kommunist», samtidig må ta på seg hele børen av kommunistregimers umenneskelighet og dumskap. Er det tilfellet?

Det er åpenbart at Solstad interesserer seg mindre for politikk enn for litteratur. Politikken er underordnet litteraturen. Solstad ble kommunist for å få noe å skrive om, og for å fylle eksistensielle behov. Er politikk dypest sett estetikk for forfatteren? Også fordi Solstad snakker så kryptisk om den? Er «kommunist» for Solstad en metafor? Solstad har reflektert over kommunisme i romaner og artikler i 50 år nå. Men å bruke politikk til å lage romaner, er noe annet enn å bruke politikk til å lage samfunn.

Får vi en dag en grundig diskusjon av AKP-forfatteres begeistring for regimer som drepte mange, slik Hamsun har vært gjenstand for, til og med i stigende grad? Det ser jeg fram til. Det er ikke ferdig belyst hvordan forfatter-politikeren stiger ut av romanene og inn i den virkelige verden. Likevel mistror jeg både Hagtvet og Solstad i det aborterte ordskiftet om forfattere og politikk. Statsviteren er ikke så interessert i litteratur, forfatteren ikke så interessert i politikk. Statsviteren retter harmdirrende anklager, forfatteren taler i tunger. Mens forfatteren gjør seg kostbar, stempler statsviteren motstandere som klovner eller under hans eget nivå.

Det er mye følelser i denne generasjonen. Heldigvis får de ingen innflytelse på hva dagens unge kommer til å finne ut og skrive om dem.

Vi har flere gode bøker i vente.

Gratulerer med vel overstått, Dag Solstad.