Å tine ned kalde og stive bokstaver

Det er i Lillehammer vi har vårt første møte med boken Gi meg alt hva du kan (Tekstbyrået) av Nina M. Schjønsby. Den ligger der, i kunstbokhandelen Bastard, sammen med andre uavhengige publikasjoner. Den er helt fersk fra trykkeriet, lysende blå i fargen og stor i formatet, god i hendene.

Det kjennes ikke tilfeldig at Forloren Skildpadde – det selvpubliserte tidsskriftet til Camilla Collett og Emilie Diriks fra 1837 – blir tatt opp igjen nå. Vi lever i en tid hvor vi leter oss fram til det smale og subkulturelle som internett kanskje ikke lenger gir oss svar på. Økt oppmerksomhet på kunstbokfeltet kjennes ikke tilfeldig i denne sammenhengen. Kunstbøker kan nemlig ved å være mer visuelt eller materielt orienterte leseropplevelser tilfredsstille et annet behov enn romanen – eller feeden, for den saks skyld. Den gjenfunne interessen gjør at det lille litteraturbladet fortsetter å være aktuelt, om så på nye måter. Det er med samme entusiasme og overskudd at vi leser oss gjennom dette osende studiet av et glemt litterært kapittel, et vennskap og de feministiske tidsskriftene som fulgte – og som dermed står i takknemlighetsgjeld til – arbeidet til Collett og Diriks.

«Forloren Skildpadde var en forlengelse av et vennskap, som igjen var basert på et felles håp om å finne frem til et vokabular som kunne sette ord på deres egen virkelighet», skriver Schjønsby om tidsskriftet fra 1837. Gi meg alt du har viser seg raskt å være like mye en beskrivelse av et vennskap, som av tidsskriftet Forloren Skildpadde. Tittelen på boken er hentet fra den lange brevvekslingen mellom Collett og Diriks. De bodde i henholdsvis Christiania og Eidsvoll. De drøye 60 kilometerne mellom dem var en lang reisevei i sin tid og skriften ble deres foretrukne fremkomstmiddel. Og på mange måter utgjør brevene kjernen av bokens materiale – men hvis man ser nærmere etter, også tidsskriftets materiale. Som Collett skriver i et brev til Diriks:

«La for allting ikke dette herlige foretaket [strande] på den usleste av alle klipper: falsk beskjedenhet. Vi ville skrive så godt vi kunne, uten å strebe etter noe bedre over våre krefter. Jeg kan ikke tro at vi kunne være så latterlige å være bange for vår egen kritikk. La oss derfor ikke file og konstle for meget, men ta det så friskt og naturlig som det faller i pennen; gi meg alt hva du kan; jeg skal ordne det.»

Her får vi blant annet svar på et vesentlig spørsmål, nemlig hva som skulle til for at to unge kvinner skulle gi ut sitt eget tidsskrift i en tid hvor kvinners ytringer ikke hadde noen plass i offentligheten. Tidsskriftet oppsto fordi arenaer for kvinnelige stemmer i samfunnet var helt fraværende, men også fordi en slik arena var nødvendig for at kvinnene kunne utvikle en stemme til å sette ord på sine indre og ytre kamper. Det er derfor ikke tilfeldig at bokens tittel er hentet fra nettopp dette brevet.

Mens tidsskriftet er satirisk og spisst i tonen, gir brevene et mer direkte og intimt bilde av kvinnenes syn på livet. De gir uttrykk for sine tanker, ønsker og usikkerheter – om samfunnet, men ikke minst om skrivingen. Mye av materialet i brevene setter derfor ord på behovet for et litterært rom for Forloren Skildpadde, men samtidig forblir brevene et mer genuint – og muligens bedre – uttrykk for det tidsskriftet prøver å være. Er det slik Schjønsby også ser det? Som leser kjennes det i hvert fall generøst å få komme i kulissene til prosjektet. For å si det med bell hooks er det mye feminisme som oppstår i marginene. Bokens fokus på brevene er et eksempel på dette. I brevene uttrykker begge kvinnene frustrasjonen over det å formulere tankene sine til ord. «Hvor kalde og stive står bokstavene der!» klager Collett i et brev til Diriks, men oppmuntrer henne likevel til å skrive. De uttrykker også en bevissthet rundt de strukturelle årsakene til dette – det er tross alt vanskelig å skrive når samfunnet ikke lar deg ha en stemme.

Her gir boken et nytt historisk blikk på Collett. Ektemannen hennes, Jonas Collett, er ofte blitt applaudert som en støttende forutsetning for forfatterskapet hennes, blant annet fordi Collett utga tekster i hans navn. Schjønsbys studie tyder imidlertid snarere på at det var venninnenes brevveksling som lærte Collett å skrive. Jonas fremstår sjalu på venninnenes tette korrespondanse, og dialogen mellom venninnene avtar motvillig etter at Camilla gifter seg. Diriks døde 34 år gammel, og skrev bare én lengre tekst for Forloren Skildpadde og utga aldri noe eget verk. Takket være brevene har hun likevel fått mye plass i Schjønsbys bok. Som leser kjennes det som riktig avgjørelse: Uavhengig av hvem som sto bak tekstene, var FS alltid et delt, felles prosjekt.

Når man leser utdrag fra brevene, får man følelsen av at det fantes et kjærlighetsforhold mellom kvinnene: «Hvorfor kan du ikke bo i mitt hjerte? Der er mange romslige værelser som står ubebodde, der er plass til kofferter og hva det skal være. Jeg vet riktig nok ikke om det (er) noe videre varmt, om det ikke trekker fra dørene, men vi kunne jo legge godt i kakkelovnen.» Foruten om kjærligheten mellom dem var det snakk om en felles hengivenhet og kjærlighet til ordene. I boken nevner Schjønsby blant annet Virginia Woolf, og gjengir dette utsagnet: «… ordene som levende vesner har større evne til å overleve tidens kast og kantringer enn noe annet materie. Bygninger raser sammen; selv jorden går til grunne. Men ordene, om de brukes på den rette måten, synes å kunne leve evig.» I likhet med Woolf var det gjennom ordene de to kvinnene skapte en parallell, kvinnelig virkelighet. Og selv om ikke alle ord overlever tidens gang, er det gjennom ordene vi i dag setter pris på tidsskriftet som fortsatt lever, nesten 200 år senere.

Selve tidsskriftet ble skrevet med blekk og blyant i en vandrende løkkeskrift. Laurbærkransen, plassert øverst på bladet, tegnet av Collett, omringer tittelen. De håndskrevne bladene er i det hele tatt fulle av skriblerier og notater, skrevet av Collett og sønnen hennes Alf, i senere tid. Det er tydelig at de redigerte tidsskriftet i ettertid til utgivelser som aldri ble noe av. At Schjønsby inkluderer flere av disse materielle anekdotene, kjennes som en sentral del av bokprosjektet. Forloren Skildpadde kjennes som et ankerpunkt for det som foregikk rundt, og det som kom etter, tidsskriftet. De materielle sporene i form av håndskrevne redigeringer gjort i etterkant, tydeliggjør at Forloren Skildpadde, selv om det var et lite prosjekt, fikk et langt liv, kanskje særlig for Collett selv.

Foto: Marie Sjøvold

Tilknytningen til feministiske tidsskrifter med en queer eller feministisk appell, fra 1800-tallet frem til i dag, er et gjennomgangstema i boken til Schjønsby. På det viset blir utgivelsen et historisk oppslagsverk over feministiske publikasjoner i Norge gjennom tidene, samtidig som den forteller historien om et vennskap i litteraturen som i seg selv ble en feministisk drivkraft. Siden boken er utgitt på Schjønsbys eget uavhengige forlag, Tekstbyrået, i samarbeid med Karmaklubbs IGWTLI Publishing, føyer hun sitt eget arbeid inn i historien av uavhengige utgivelser.

«Det ville vært en fanzine i dag», skriver Schjønsby om bladet som var tenkt sirkulert blant en liten gruppe kvinner. Ved å unngå trykkeprosessen og forlagene unngikk de også mange kjønnede hierarkier. På samme måte som fanzinen, en ofte systemkritisk, selvprodusert publikasjon, kjennes Forloren Skildpadde som et utopisk rom hvor de to venninnene kunne fabulere om en verden der kvinnens posisjon er en helt annen. Akkurat dette gjør at tidsskriftet er interessant og vanskelig å engasjere seg i på samme tid. Formatet og ideen kjennes fortsatt aktuell, etterlengtet til og med, i en tid hvor ordskiftet til stor grad er styrt av algoritmer. Språket i tidsskriftet er derimot tungt å lese, og ideene mer utdaterte enn de vi finner i brevene. At ideen står sterkere enn innholdet, 200 år senere, er antageligvis grunnen til at tidsskriftets tekster ikke har fått så mye plass i Schjønsbys utgivelse. Likevel sitter vi igjen med at det er brevene som oppfyller Colletts og Diriks’ feministiske prosjekt. Med andre ord: at det er brevene som er det virkelige Forloren Skildpadde.

Bladet er oppkalt etter matretten ved samme navn: en slags gryterett som enhver kvinne skulle mestre, rett og slett en obligatorisk rett ifølge datidens kvinnelige dannelsesideal. Når Diriks og Collett i brevene diskuterer bladets profil, avtaler de at ethvert «krydderi» skal kunne tas i bruk, de skal ikke spare på noe». Mens skilpaddesuppen muligens forsvant med husmorrollen, lever tidsskriftet utvilsomt videre.

I en tidligere versjon av anmeldelsen sto kun Tekstbyrået forlag som utgiver, dette er nå rettet opp og supplert med IGWTLI Publishing, Karmaklubb. I tillegg er informasjon om fotograf bak bildet, Marie Sjøvold, lagt til.