Guden i maskinen

Arnstein Lunde, hovedpersonen i Bjørn Vatnes Underliv, er på mange måter en gjenkjennelig figur i det norske romanfaunaen anno 2022. Han er, kort fortalt, en mann i dyp åndelig, seksuell og økonomisk midtlivskrise. Utrangert og forsoffen ser han ekteskapet, farskapet og posisjonen sin i lokalsamfunnet – den lille bygda Vågheim utenfor Ålesund – smuldre og gå i oppløsning. Barnehagen – hvor Lindis, kona hans, jobber – skal kanskje legges ned, og da hun antyder at hun må pendle til Ålesund, mer enn aner Arnstein at hun også øyner et håp i dette, i å kunne komme unna ham, ungene og stedet de bor på. Kanskje ser hun seg også om etter en elsker. Hun foreslår at Arnstein lider av testosteronfall og kanskje bør oppsøke en lege.

Når disse kjensgjerningene går opp for vår mann, reagerer han først som en annen Elias Rukla, og herper en utskåret revefigur på en lokal bru, som Lindis selvsagt straks tvinger ham til å erstatte. Men Underliv er langt fra noen tradisjonell fortelling om et samfunn i forfall, om hvordan historiens og kapitalismens beltehjul moser individene til gugge og etterlater dem som en fuktig flekk i en rundkjøring. Tvert imot er den blitt en oppløftende roman om en mann som finner ut at han har tillatt seg selv å bli noen han helst ikke vil være – «en godt gjømt fis i samfunnets buksestoff» – og som langt på vei lykkes i gjøre noe med det, via en feilforsending av dildoer til den smålåtne nettbutikken han driver, fiskogelektro.no. Veien til lykken går i dette tilfellet gjennom både libido og økonomi, og er like viktig for samfunnet som for individet.

Frem til nå har Vatne skrevet skarpe, dristige og tankevekkende romaner om forholdet mellom inhumane systemer og brysomme individer, gjerne plassert i en nær og gjenkjennelig ålesundsk fremtid, men med trøblete, antiklimaktiske og vage avslutninger. I Nullingen av Paul Abel (2018) gjennomfører miljøpartiet Pan-etisk forbund et teknologisk implementert statskupp i økologiens tjeneste, og de få som stritter imot dette utopiske diktaturet må finne seg i å bli marginalisert, og etter hvert også «nullet» og destruert. I Død og oppstandelse (2020) går hovedpersonen Remi med på å holde liv i kjæresten Odas bevissthet post mortem, via et radikalt forskningsprosjekt ved NTNU, bare for å måtte erkjenne at han har dømt henne til et evig, ikke-kroppslig helvete.

Begge disse satiriske og eventyrlystne romanene setter svimlende ideer ut i livet, men får problemer med å lande prosjektene sine. De stiller store spørsmål – om hvordan kan vi få bukt med klimakrisen, om forholdet mellom individ og system, menneske, natur og teknologi – men de klarer ikke alltid å gi tilfredsstillende svar. Vatnes helter er menn som mister alt, men som likevel ikke gir opp, og som reddes fordi de tviholder på kjærligheten til en kvinne de strengt tatt har tapt. Forfatteren er dypt fascinert av teknologiens muligheter, men håpet ligger alltid i rotet, i det menneskelige, paradoksale og kaotiske sølet som til sammen utgjør livene våre. Aller tydeligst kommer dette til uttrykk i «gnukkemaskinen», den avanserte, men lavteknologiske innretningen som Remi kommer i kontakt med Odas bevissthet gjennom, ved å fylle den med assosiative sanseinntrykk som til forveksling ligner beatpoesi:

Jod i et åpent sår. Å lokalisere og utgrave en akkurat passe stor, passe hard buse. Håndklær frosset på en tørkesnor. Luften i en dykkermaske. Diesel. Enkemannsstøt.

Likevel har det forblitt noe uavklart mellom det tørt cerebrale og det gjørmete og sanselige i Vatnes forfatterskap, der lengselen etter overskridelse frem til nå hovedsakelig har slått over i det marerittaktige. Utfordringene forfatteren stiller de isolerte hovedpersonene sine overfor, har tendert mot å bli så enorme at de ikke kan løses på individnivå. I stedet tvinger romanene frem ulike former for deus ex machina, løsninger drevet av tilfeldigheter og mirakler. I Nullingen... er det teknologien som til slutt lykkeligvis svikter økoutopien, mens det i Død og oppstandelse oppstår en slags tekno-religiøs åpenbaring, idet Remis kjærlighet på mystisk vis forvandler Oda til en messiansk skikkelse som redder både henne og oss fra den griske storkapitalens herjinger. Dessverre blir det også noe lett påstandsaktig over disse avslutningene. Leseren skjønner at forfatteren gjerne vil at det skal ende slik, men blir aldri helt overbevist om at det er slik det ville gått.

Med Underliv har noe nytt kommet inn i det vatneske universet. De svimlende ideene er fortsatt til stede, men de er tatt ned, mot det hverdagslige, folkelige og nære. Fremdeles handler det om identitet og teknologi, men der Død og oppstandelse insisterte på å presse disse ideene til sine ytterste grenser, møter vi dem i Underliv som helt vanlige kropper i et helt vanlig bygdesamfunn, i møte med helt vanlige teknologiske duppedingser, som likefullt setter romankarakterenes identitet radikalt i bevegelse. Der Død og oppstandelse endte med en kvasireligiøs, digital gjenoppstandelse i kjærlighetens navn, ender Underliv med en annen form for gjenfødelse – gjennom orgasmen, la petite mort. Guden i maskinen er denne gangen en dildo, en helt annen type gnukkemaskin enn den vi møtte i Død og oppstandelse, og Arnstein ender opp som en selvutnevnt «onaniens Hans Nielsen Hauge», en nytelsesøkonomiens profet i krig mot både skatteetaten og bygdedyret, hvorav begge foretrekker å omtale ham som «han dildofyren». Dermed har Vatne også tvunget fortellingene sine ut av det storslåtte og tragiske, mot et utpreget komisk og fysisk register, der han virkelig kan slå seg løs, rent språklig.

Og joda, Vatne har alltid vært vittig, men med Underliv har en ny energi kommet inn i forfatterskapet. Denne gang ler jeg, og får stadig lyst til lese høyt fra romanen, for liksom å smake på språket, som oser av lystbetont overskudd. Her er, for eksempel, Arnstein og hans nye allierte, revekunstneren Alvhild og hennes kompanjong, Klara,  i ferd med å pønske ut en ny økonomisk giv for den fraflyttingstruede bygda deres:

Det kunne vært starten på ei ny retning for Vågheim. Et småskala opplevelsessenter for sanselige djupdykk. Smak, lukt, syn, hørsel og berøring kunne fått hver si avdeling. På vei ut var det suvenirbutikk der du kunne få deg ei fele, ei skinke, en dildo eller en rev. Da vi diskuterte det på nytt dagen etter, var Alvhild og Klara slettes ikke avvisende til den tanken. De så for seg at kortesjer av cruiseturister kunne bli bussa inn fra Ålesund på jakt etter eksotisk urfolkshåndverk, danseshow og pølseskinn tettstappa med kortreist gris.

Sammenstillingen av fele, skinke, dildo og rev er komisk, men også dypt filosofisk. Det er nettopp i denne urene sammenblandingen av tilsynelatende vidt ulike elementer en får syn på en utpreget vatnesk poetikk, som raser mot alle forsøk på å redusere mennesket til én ting, én maskin, én personlighet eller identitet som er slik eller sånn, og som kan brukes opp en gang for alle. Kanskje er det så enkelt som at gnukkemaskinen har blitt prinsippet for Bjørn Vatnes romanunivers. I hvert fall virker den nye romanen hans mer spill levende enn noe han har skrevet før.