Helmichs manøver

Fenomenet har vært kjent siden tidenes morgen. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» Splint eller flis – antagelig foretrekker Frode Helmich Pedersen den eldre versjonen av bibelsitatet. I det hele tatt vender den dekorerte litteraturkritikeren stadig blikket bakover. Splinten i øyet er en samling av i hovedsak upubliserte essays, hvor han med fortiden som relieff forsøker å få øye på bjelkene i vår tids tenkemåter. Bare ordet «essay» er nok til å vekke en mild forakt hos forfatteren, som innledningsvis retter sitt kritiske blikk mot denne hans foretrukne sjanger og utøvere av den. Visst gir essaysjangeren frihet til å følge assosiasjoner og tankesprang, uten krav til dokumentasjon, men her må essayisten passe seg for både selvmotsigelser og intellektuell latskap. Helmich Pedersen vil ikke servere luftige spørsmål uten svar. Han vil forsøke å si noe sant.

På omslaget lokker forlaget med at Frode Helmich Pedersen – som ovenpå er fast ansatt ved et universitet – vil skrive «mer personlig og med større risiko enn det som strengt tatt er forsvarlig for en moderne akademiker». Forventningene er høye. Deretter vil man oppdage, i en blanding av skuffelse og aktelse, at det er vanskelig å være uenig i noen av forfatterens poenger. Ja, det er rett og slett vanskelig å se for seg at noen kan bli provosert.

Den røde tråden er moral og moralisme – moralen som vender seg innover, og moralismen som retter pekefingeren mot andre. Helmich Pedersen skriver godt om hvordan den liberale venstresiden ble nyttige idioter for storselskapene, godt hjulpet av enøyde internett-moralister som tilsynelatende er ute av stand til å forstå metaforer, ironi og billedlig tale. Når alt som vises på skjermen skal være «politisk korrekt», og algoritmene ikke er til for å overraske, men bekrefte, kan man ikke annet enn å nikke bekreftende når man leser at kulturen har stivnet rundt et knippe velansette synspunkter. Kravet om representasjon og ønsket om å distansere seg fra forgangne kjønnsrollemønstre kunne man kanskje sett positivt på, mener Helmich Pedersen, «om det ikke hadde vært for mistanken om at det som ligger bak hverken er verdier eller normer, men målet om å tjene så mye penger som mulig uten å bli gjort til gjenstand for kritikk». Når serieskapere og tv-produksjonsselskapene brisker seg med sin høye moral og liberale menneskesyn på påfallende vis, retter de jo ikke bare sin moralske pekefinger mot seg selv, som Helmich Pedersen påpeker, men også mot publikum, som «pr. implikasjon må antas å ligge etter dem i moralsk utvikling». Her er det fristende å bemerke at man ikke sparer trykksverte av å forkorte preposisjonen «per», og at boken som helhet hadde blitt mer leservennlig om enkelte sitater og begreper var blitt oversatt fra engelsk til norsk – for eksempel ved å skrive «falsk ekvivalens» istedenfor «the democratic or levelling fallacy». Ikke desto mindre mestrer Helmich Pedersen kunsten å sette ord på leserens fornemmelser – om hva som utgjør demokratiets trussel, hvorfor den radikale delen av miljøbevegelsen ikke vil vinne fram, hvorfor digitaliseringen av skoleverket er en dårlig idé, hvorfor det godes motsetning ikke lar seg utrydde, blant annet.

Konformiteten er kunstens fiende, skriver han et sted. Og selv om vi har en tendens til å mene at vi er frigjorte, lever jo de fleste i den norske middelklassen helt i tråd med gjeldende sosiale normer. Ytterst seriøse i privatsfæren, med «usvikelig sans for det velgjorte». Men hva gjør vi uten det godes motsetning? Jo, vi kjeder oss. En ting er at vi tørster etter nyheter om vår tids syndebukker, som Helmich Pedersen ganske dekkende omtaler som folk med feil holdninger (som har opptrådt rasistisk, sexistisk eller homofobt), folk som har opptrådd uansvarlig overfor sine barn, vaksinemotstandere, trygdesvindlere og utro ektefeller. En annen ting er at vår negative interesse for andre lett kan kamufleres som omsorg eller bekymring. I det hele tatt skal vi ha mye å lære av 1600-tallsfilosofen La Rochefoucaulds «grunnleggende innsikt»: våre dyder er ofte bare forkledde laster.  

I «Den store kampen om seksualmoralen» tar Helmich Pedersen først et grundig dypdykk i 1880-årenes Skandinavia, der Bjørnsons skuespill En hanske (1883) sto sentralt i debatten om utenomekteskapelig sex. 1800-tallet fungerer godt for å vise hvordan seksualmoralen er blitt snudd på hodet, fra å akseptere til å moralisere over utro og promiskuøse menn. Der man tidligere godtok dobbeltmoralen, så lenge den var uuttalt, er dagens samlivsideal tuftet på åpenhet. Vi er, som Helmich Pedersen skriver, mest opptatt av den inderlige kjærligheten, samtidig som det er forventet at vi skal snakke åpent om våre innerste tanker og begjær. Så hva var egentlig problemet med 1960-tallets frikopling av seksualiteten, hvorfor ble ikke dette den nye normalen? «Mens man på seksti- og syttitallet var mest bekymret for at folk ble avskåret fra seksuelle gleder, er vi nå mest bekymret for at overskridende seksuell aktivitet skal skape sår i sjelen». Det skorter ikke på talende eksempler. Helmich Pedersen trekker blant annet fram en vittig nyhetssak om en storaksjon mot en sexklubb i Vestfold, der politiet, brannvesenet, kemneren, Skatteetaten og eltilsynet troppet opp for å stanse utskeielsene og «få klarhet i hvorvidt de kvinnelige deltakerne var med frivillig».

At monogamiet en global norm, betyr rett nok ikke at det er naturgitt. Helmich Pedersen kaller det et uløselig grunnproblem ved den menneskelige tilværelsen: På den ene siden er vi utstyrt med en sterk seksualdrift som er likegyldig til om sexen er emosjonelt, sosialt eller moralsk forsvarlig. På den andre siden er vi interessert i å leve under ordnede forhold. Det er rett og slett ikke alle problemer som kan løses. Derfor er det kostelig lesning når han parterer Sissel Grans bok Men størst av alt er begjæret (2021), som langt på vei fornekter at denne todelingen finnes. Også Frode Thuen, som i takt med tiden foreskriver «profesjonell hjelp» om det er mye man ikke kan eller vil dele med sin livspartner, får passet påskrevet. Hva skal man være åpen om? spør Helmich Pedersen, og gir som lovet svar på spørsmål: «Det er ikke så nøye, så lenge du blir oppfattet som ærlig overfor seg selv og andre». Samtidig, når moralfølelsen i hovedsak befatter seg med det private, kan åpenhet være en risikosport. Åpenhetsidealet kan også være undertrykkende, noe Helmich Pedersen illustrerer godt ved å peke på Michel Foucaults analyse av seksualitetens historie, om hvordan ulike bekjennelsesprosedyrer har vært maktens fremste middel i den vestlige verden siden middelalderen.

Frode Helmich Pedersen er visst nok ikke høflig, men dannelse er ikke høflighet. Om han ikke hadde vernet seg mot kritikk ved å gjøre vurderingene subjektive – med hyppig bruk av formildende vendinger som «i min erfaring» og «etter mitt syn» – kunne poengene saktens stått enda fastere. For det må da gå an å si noe sant uten å være subjektiv? Selv skriver han at han har anstrengt seg for å skrive en bok som leseren kan få bruk for. Implisitt: Det finnes ikke et motsetningsforhold mellom nytte og dannelse; idéhistoriske refleksjoner som forteller oss at alt kunne vært annerledes, er nyttig. Vel. Så lenge den allestedsværende nyttetenkningen henger over humaniorafagene som en trussel, er det selvfølgelig fristende å strekke nyttebegrepet langt. Bruksnytte eller ikke: Splinten i øyet bør leses av den som søker tankens klarhet.