Kalkun fra Stavanger

Et av spørsmålene som opptar de skrivende skarene i Norge er hvordan man setter sammen Den Brede Oppvekstromanen etter mønster av Ambjørnsen og Saabye Christensen. Dette er et spørsmål i tiden. Blant forfatterne har det oppstått et ønske om å kommunisere – til og med å underholde. Et forlag som Gyldendal utlyser en romankonkurranse der hensikten er å finne den nye norske kjærlighetsromanen. Med Mannen som elsket Yngve har den evig eksperimenterende Tore Renberg gjort et ambisiøst forsøk på å skrive Den Brede Oppvekstromanen om sin generasjon, tredveåringene, de som enkelte andre steder i Europa omtales som '89-erne. Den Brede Oppvekstromanen er en samtidsarkeologisk genre som forsøker å svare på spørsmålene «hvem var vi?» og «hva skjedde med oss?». Trass i at Mannen som elsket Yngve er en velkomponert, velskrevet og lettlest roman, hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, og som sådan allerede å betrakte som en suksess – en utgivelse som kan vise til resultater – synes undertegnede at Renbergs roman har store svakheter og snarere skriver seg inn i en tradisjon assossiert med Wam&Vennerød-filmer som Drømmeslottet og Gutten som kunne fly, enn med Hvite Niggere og Beatles.

Jeg vil understreke en ting: Denne anmeldelsen utgjør en objektiv dom over Renbergs roman, og må ikke forveksles med en subjektiv reaksjon med polemisk tilsnitt forfattet av en skribent som mener at Renbergs posisjon i det litterære Norge gjør at bøkene hans bør tåle et kritisk blikk.

Nostalgisk forteller

Mannen som elsket Yngve er konstruert som et slags firkantdrama der hovedpersonen, 17-åringen Jarle, står mellom kjæresten Katrine, bestevennen Helge, og den mystiske Yngve, haugesunderen som spiller tennis og utfordrer Jarles seksuelle og sosiokulturelle identitet (Jarle går med palestinaskjerf og ikke-mobb-kameraten-min-button). I løpet av noen hektiske vinteruker i et grått Stavanger tvinges Jarle gjennnom konfrontasjoner med de tre andre som omkalfatrer hans forhold til samtlige: forholdet til Katrine går fløyten, bandet han og Helge er kjernen i oppløses, vennskapet med Yngve opphører uten forløsning. Jarles forhold til skilsmisseforeldrene er et annet sentralt tema i romanen. Fortellingen er lagt i munnen på den 30-årige Jarle som ser tilbake på vinteren 1990 og stadig bryter inn i handlingen med kommentarer og digresjoner. Mot slutten knyttes de to tidsplanene på elegant vis sammen, og romanen får sin forløsning (i et lenge etterlengtet kyss) i 2003.

I Renbergs versjon er Den Brede Oppvekstromanen karakterdrevet: det er konfliktene mellom personene som er motoren i Mannen som elsket Yngve. Derfor er portrettene, i første rekke av hovedpersonen Jarle, helt vesentlige for at boken skal gjøre inntrykk. I tråd med genren gis også nitide beskrivelser av fyllekuler, konserter og skolegårdsopptrinn. Samtidig finnes det et tydelig ønske om å beskrive skyggesider i Norge anno 1990, skilsmissefamilier og arbeidsløshet, og her har Mannen som elsket Yngve ambisjoner om å være kritisk og politisk.

Fortellergrepet synes å være valgt ut fra den siste målsetningen. De to tidsplanene gir rom til å reflektere over både begivenhetene, samtiden og karakterene. Samtidig innebærer de innskutte kommentarene fra fortelleren at hovedhandlingen mister fremdrift, umiddelbarhet og fokus. Kraften i spesifikke begivenheter punkteres ved at enkelthendelsene hele tiden blir springbrett for generelle betraktninger fra den ordglade fortelleren, betraktninger som utgjør en substansiell del av den nesten fire hundre sider lange romanen.

Et problem for Mannen som elsket Yngve er at fortellergrepet hovedsakelig bidrar med selvstendige, kortprosaaktige digresjoner og kokett nostalgi, og i liten grad brukes til noen refleksjon eller utdypning av handling eller karakterer. Det finnes ingen refleksjon over hvorfor personene handlet og tenkte som de gjorde i 1990, bare en konstatering av at de for eksempel ikke likte U2, men støttet Lenin – som om det i seg selv er interessant nok.

Kapitlet der vennskapet mellom Jarle og Helge besegles, under en klassetur på Jæren, er et eksempel på hvordan fortellerstemmen bryter inn og setter handlingen og karakterene i perspektiv:

Vi snakket om et bedre samfunn. Et samfunn der ingen tjente mer enn 400 000 i året – «og da strekker jeg meg faen meg langt,» sa Helge, «langt». Et samfunn der alle hadde like rettigheter. Et samfunn uten børs og aksjer. Et samfunn der alle eide sitt eget arbeide, skapte sine egne verdier, fant sine egne plasser. Et samfunn der noen satte grenser for hva en bolig kunne koste, der det fantes grenser for hva folk kunne profitere på. Et samfunn der menneskene brukte seg selv, og ikke ble brukt.
«Er du sosialist?» spurte jeg, og merket at jeg var storøyd.
Helge ristet på hodet.
Jeg ble forvirra. Var han ikke sosialist? Var det ikke dette pappa hadde advart meg mot, sosialistene? Jeg hadde aldri møtt en sosialist før, og nå skulle det vise seg at heller ikke Helge var det?
«Kommunist,» sa han, «med klare anarkistiske innslag.»
Jeg savner samtalene med Helge. Jeg savner drømmene våre. Jeg savner den dagen vi gikk over Jæren gjennom regnet, i time etter time, og ble våtere og våtere, før vi til slutt kom ned til hovedveien og fikk haik med en sauebonde til togstasjonen på Nærbø, da vi snakket hele tiden, om et bedre samfunn, da vi stakk fra de andre, tok toget inn til byen, ramla søkkvåte inn på Folken og la de blåfrosne fingrene om varme kaffekopper, da vi nøt å ha gitt faen i de andre, som gikk der oppe på Jæren og lette etter Helge og Jarle, som hadde forsvunnet, som laget et stort oppstyr, ringte politiet, ringte Helges foreldre, ringte mamma, som ble hysterisk og livredd, og så for seg at jeg lå forfrossen og død oppe på heia, mens vi, Helge og Jarle, satt på Folken, blåkalde, innrøykte, klissvåte, og fortsatte å snakke over den dårlige kaffen som smakte bedre enn noen annen kaffe.

Det finnes en slags parallell mellom de valpete politiske drømmeriene til hovedpersonene og fortellerens lengsel etter det tapte vennskapet med Helge. 17-åringenes flukt inn i en sosiopolitisk identitet, der børs er tabu og Che er totem, er reflektert i den 30-årige fortellerens nostalgi, hans flukt tilbake til en glanset fortid da ting var moro og kaffen smakte. De to tidsplanene speiler hverandre: begge vil vekk fra seg selv. Dermed faller en del av potensialet i fortellergrepet vekk: Det brukes ikke til å reflektere over hvem personene er, hvorfor de handler som de gjør, eller hva som gjør at de lengter seg vekk. Det skaper ingen dybde i teksten. Blikket bakover er blottet for kritikk, det finnes ingen analyse – og dermed finnes det heller ingen linje, eller personlighetsmessig utvikling fra Jarle i 1990 til Jarle i 2003, begge virker som den samme konstruksjonen, satt sammen av forskjellige sosiokulturelle markører (U2=kommers, Lenin=kul; børs=teit, anarkist=tøft). I romanen blir det trangt mellom 1990 og 2003. Fortellergrepet ender opp med å repetere tredveåringens fascinasjon over den tidsmessige avstanden til den 17-årige Jarle og tilfører romanen et klissete preg av savn etter tapte drømmer, tapt uskyld, tapt ungdom. Var «vi» virkelig så søte og naive i 1990?

Type 2-B Friker

I en karakterdrevet roman (som i de fleste andre skrivestykker) er det vesentlig at personene i teksten på et vis trer frem og får liv under lesningen. Uten personer som fenger finnes det intet drama, og uten drama faller beretningen sammen. Min hovedinnvending mot romanen er at jeg ikke synes personene er troverdige eller interessante. Det er to problemer: Som nevnt ovenfor virker Jarle og Helge, men også de andre hovedpersonene, som om de er konstruert av et sett sosiokulturelle markører. Kanskje det er Renbergs ubendige trang til å gi stemme til en generasjon som fører ham galt av sted? Han beskriver skikkelsene sine på en måte som minner om hvordan sosiologer eller reklamefolk anvender lister for å identifisere grupper, segmenter – og generasjoner. Dermed blir de alle – Yngve, Katrine, Helge, Jarle, mamma og pappa – underlig pregløse. For det andre virker det som om nykkene deres – og deres av og til uforklarlige evne til å dukke opp på feil sted til feil tid – skyldes fortellingens behov for temperatur og ikke personenes egne behov, deres indre konflikter og motiver. Personene er marionetter i hendene på dukkelærling Renberg i eksperimentet som handler om å skape Den Brede Oppvekstromanen.

Romanens bruk av musikk er et eksempel på den sosiologiske – skisseaktige – karakteriseringen av personene. Mannen som elsket Yngve handler mye om musikk. Bandnavn og tekstfraser går igjen og personene defineres av hva slags forhold de har til musikk. Det absurde ved Yngve kommer for eksempel tydelig frem ved at han (say no more) liker Sting. Jarle, derimot, lever for musikken, særlig den alternative, og på en vanlig lørdag ville

formiddagen gått med til å lese diktsamlinger av Walt Whitman, Charles Bukowski eller Jan Erik Vold, kanskje bla litt i medlemsblader fra Amnesty eller NEI til EF, høre på alternativ musikk; The Cure, The Smiths og andre indieband jeg støttet meg til på den tiden, etter at jeg noen år tidligere hadde brutt med mine første ungdomsidoler, Frankie Goes to Hollywood, Madonna, Depeche Mode og Duran Duran. Om jeg skal være helt presis, antar jeg at det såpass tidlig i 1990, ville vært store sjanser for at jeg hørte på noen av platene jeg regna som bra fra 88 og 89, for eksempel «Spike» av Elvis Costello, «Green» av R.E.M., «Worker's Playtime» av Billy Bragg, 12''-eren «The only one I know» av The Charlatans, XTCs «Oranges and lemons», eller «Hjernen er alene» av deLillos. Antagelig ville jeg spilt en av platene jeg hadde fått til jul av onkel Steinar, Pixies' «Doolittle», eller min siste oppdagelse fra den tiden, Camper van Beethoven, bandet ingen andre hadde hørt om, og som Helge nekta å høre på, som jeg dermed satte høyere enn noe annet.

Dette avsnittet er samvittighetsfull samtidsarkeologi. Her er det mange navn og mange titler, som muligens er dypt meningsfulle for dem som er medlemmer av Renbergs generasjon, men som like fullt risikerer å falle til jorden fordi selv Renbergs generasjon (som også er Erlend Loes og Nick Hornbys generasjon) ikke lever av lister alene. Oppramsing av detaljer og fakta bidrar kanskje til vår forståelse av Jarle som sosiologisk fenomen, men det gjør ikke at han trer frem fra teksten. Musikksmaken hans fungerer bare som en ytterligere sosiokulturell markør. Utover at Jarle liker å være sær, sies det ingenting om hvorfor han liker disse platene. Jarle har ikke noe følelsesmessig eller intellektuelt engasjement i sine politiske meninger, sin litteratur- og musikksmak – alt er bare sosiologiske tegn – og dermed blir han ganske flat og tom som karakter.

Forelskelsen skal i prinsippet utfordre denne situasjonen: romanen synes å mene at Jarle på et vis blir menneskelig av kjærlighetens overskridende kraft, eller i alle fall at Jarle, gjennom å hengi seg til forelskelsen i Yngve, kan stige ut av de snevre rammene. Men i praksis sies det lite om hva denne forvandlingen innebærer – bortsett fra at Jarle begynner å spille tennis. Selv om han overskrider sine sosiokulturelle grenser, forblir han i det sosiologiske feltet. Kanskje folk faktisk er så overfladiske og kjedelige, kanskje beskrivelsen av Jarle som en ansamling av sosiolgiske tegn er realistisk, men det blir et problem når Jarle skal bære oss gjennom 400 sider.

«Faen faen faen»

Det er noe norsk film-aktig ved personene i Mannen som elsket Yngve. Personenes mange nykker og innfall virker underlige og uforklarlige, dessuten sier de alltid «faen» først når de snakker med hverandre: «Faen, Hegga,» – «Faen, Jalla». Konfliktene deres er ikke noe som utvikles, de bare er der – som postulater. En forelskelse kan sikkert være som et lynnedslag, men i denne boken virker også alle andre sterke følelser og hendelser plutselige og voldsomme. Særlig på slutten går det unna. Plutselig skjeller den ellers så fredelige Jarle ut Yngve, deretter fornærmer han plutselig kjæresten, plutselig tar kjæresten voldsomt på vei av fyllerøret hans, slår plutselig opp med ham for plutselig å bli sammen med bestevennen. Sterke ord og sterke følelser, men dramatisk er det likevel ikke.

Jarles far dukker opp med jevne mellomrom og skaper forferdelse – moren gråter og Jarle skjelver – men det er umulig å skjønne hvorfor faren trenger seg slik på, hva som er motivasjonen, utover at han høyner temperaturen i fortellingen med de tegneserieaktige psykopat-faktene sine. Når moren fornedres på arbeidskontoret, som beskrives som et slags sosialdemokratisk inferno, det laveste man kan komme, dukker av alle ting den fraskilte faren opp med «en stor bukett roser». Renberg synes tydeligvis ikke den stakkars moren har lidd nok allerede, han knipser med fingrene og vips dukker faren opp med blomster for å gjøre katastrofen total.

Like plutselig er Helges tilsynekomst i tennishallen: Idet Jarle og Yngve står nakne med armene om halsen på hverandre i garderoben og skal til å kysse, gjett hvem som kremter i bakgrunnen?

Så hørte jeg noen andre kremte, og snudde meg brått mot døra.
Jeg kjente den lyden.
Helge. Helge.
Faen faen faen. Helge? Her? Pusten sank mot gulvet, hjertet klikka og jeg flakka med blikket. Helge, her? Hva for i satans helvete gjør Helge her?

Den Brede Oppvekstromanen tar ofte for seg Det Pinlige som tema, og Mannen som elsket Yngve er intet unntak. Det er bare det at de pinlige scenene virker så ubehjelpelig forserte, så åpenbart konstruerte med tanke på å skape maksimal pinlighetseffekt – og i tilfelle noen ikke skulle oppfatte hvor forferdelig Helges uforklarlige ankomst i garderoben er, smører Renberg på med spørsmålstegn, kursivering og innett banning.

Mangelen på egentlig drama blir forsøkt oppveid med litterære special effects: en dame på arbeidskontoret bruker halvannen side på å hulke seg ut av døren; under den detaljerte beskrivelsen av en ungdomsfest dynger Renberg på med oppkast, plutselig krangel, vilkårlig puling og ubegripelig hærverk i mengder som sannsynligvis overgår noen annen festbeskrivelse i nyere norsk litteratur. Men kaskader av oppkast, hulking, heseblesende konfrontasjoner og kursivering kan ikke kompensere for mangelen på troverdige konflikter. Et stykke ut i den avsluttende, klimaktiske konfrontasjonen mellom Helge og Jarle (som i tillegg til den uunngåelige kranglingen også inneholder rikelig med drikking, løping, slåssing, samt folkelige kommentarer fra bivånende alkoholikere for humorens skyld) noterte jeg utslitt i margen: Snurp igjen smella, Renberg. Du maser som et lokomotiv.

The 1996 Man

I TV-serien South Park finner de animerte heltene en dag en mann som er bevart i isen, frosset ned fra en annen tidsalder. Når de tiner ham opp viser det seg at han er fra 1996. The 1996 Man sliter med å tilpasse seg de nye realitetene. For å berolige ham blir han først satt i et værelse med 1996-møbler der han kan lytte til 1996-musikkens primitive rytmer (Ace of Base). Til slutt blir han sendt til Des Moines, Iowa, hvor 1996 er en permanent tilstand. South Park-episoden gjør et poeng av at ting går fort, men ironiserer samtidig over samtidsarkeologien som fag, vår smått narsissistiske fascinasjon for tidstypiske detaljer fra vår egen helt nære fortid som forteller oss «hvem vi var». Gikk vi virkelig med de skoene? Var vi sånn på håret? Utrolig.

Mannen som elsket Yngve er et stykke dypt fascinert samtidsarkeologi, som begjærlig lister opp ikke bare 1990-musikk og 1990-mat, men også 1990-begivenheter på jakt etter «virkelighet»:

Nå var det vinter i Stavanger, skolen hadde akkurat begynt etter jul, og det fantes en virkelig verden, det fantes virkelige hendelser: Oljeprisen steg mot gamle høyder, Samuel Beckett døde, arbeidsledigheten økte, Ceausescu ble henrettet i Romania, Vaclav Havel ble valgt til president i Tsjekkoslovakia, DDR var i ferd med å bli historie etter at muren hadde blitt åpna 9. november, og det var kraftig mange som syntes at nå, nå går ting fryktelig fort, så fort at det er for mye, så fort at vi må kjøpe en bil til for å henge med, og andre, som min historielærer, som elsket den tiden de levde i.
Det som ikke hadde hendt, var framtiden.
Det er 1990 – kan du fatte det?

Samtidsarkeologien er også et av Den Brede Oppvekstromanens kjennemerker: I Beatles skildrer for eksempel Saabye Christensen ødeleggelsen av Kjartan Slettemarks Vietnam-installasjon utenfor Stortinget og hvordan kolonialbutikkene fortrenges av DOMUS. Ikke minst fordi Den Brede Oppvekstromanen kan anklages for å være «bare» underholdning, er det sosialrealistiske aspektet, skildringen av «virkelighet» vesentlig. Det må være noe i tillegg til historier om fyllekuler og seksuelle debuter. I Mannen som elsket Yngves tilfelle kan den kursiverte insisteringen på samtidsarkeologien oppleves som ganske anmassende: «Det er 1990 – kan du fatte det?»

Lister over politiske begivenheter er med jevne mellomrom innskutt i romanen, og understreker tekstens politiske ambisjoner og historiske dimensjon. Men jeg kan ikke se at oppramsingen av fakta fra utlandet er integrert i fortellingen. Det finnes ingen forbindelse mellom personene i sentrum av romanen og makrobegivenhetene rundt 1990 utover at de skjer samtidig. Forbindelsen mellom de ovennevnte begivenheter og hovedpersonenes ofte omtalte politiske drømmer og retorikk – «kommunist, … med klare anarkistiske innslag» – er ikke gjenstand for refleksjon, og den tredveårige fortelleren synes å være like henfallen til politiske klisjeer («turbokapitalisme», «kyniske markedskrefter») som sitt 17-årige alter ego. Det finnes politiske ambisjoner blant unge forfattere og det er kanskje derfor Renberg synes å ha tittet grundig i Hvem, hva, hvor fra 1990 mens han arbeidet med faktagrunnlaget i denne boken. Men å ville være politisk er ikke det samme som å være det.

Samtidig er disse listene et vesentlig element i Renbergs litterære uttrykk. De ekstatiske remsene med bandnavn og øst-europeiske revolusjoner har form av magiske besvergelser. Det er noe vekkelsesaktig, noe frelst, over måten navn og fakta nevnes på – som om Renberg har en opplevelse av at bandnavnene, selve ordene, har metafysisk karakter. Jesus, sier Åge Åleskjær med lukkete øyne. R.E.M., svarer Renberg og vifter med de utstrakte hendene. Lasarus sto opp fra de døde, fortsetter Åleskjær og bretter opp skjorteermene. Dalai Lama kommer til Finnmark, repliserer Renberg mens svetten siler. Den store svakheten ved Renbergs bejaende prosa er at de som ikke har det samme religiøse forholdet til språk og samtidsarkeologi ikke inviteres inn i begeistringen, men blir stående fremmedgjorte på utsiden og lurer på hva alt det kursiverte ståheiet er godt for. Ja, jeg fatter det. Det er 1990. Og hva så?

Den harde virkeligheten

De politiske ambisjonene kommer også til uttrykk i beskrivelsen av hvordan moren mister jobben, depper og må gå den forsmedelige veien til arbeidskontoret. Her trer den harde virkeligheten inn i personenes trygge hverdag, og Renberg kryster begjærlig denne episoden for hver eneste bitre dråpe inntil moren til slutt altså overrekkes «en stor bukett roser» på vei ut av arbeidskontoret som takk for innsatsen. Men før den tid rekker vi blant annet dette harmdirrende innlegget mot krisen i kontorfagnæringa i tiden rundt 1990:

Arbeidskontoret? Hva er det som er på gang?
Det som var på gang, var at mamma hadde begynt å innse hva som var hendt, og hvilket samfunn, hvilken tid hun hadde blitt arbeidsledig i. Innen kontorfagene hadde ledigheten fordoblet seg på to små år, fra 1988 til 1990, med sterkest vekst i langtidsledigheten. Det var ikke sånn at man uten videre fikk seg ny jobb, for mens ledigheten ble fordoblet, ble antall ledige kontorstillinger halvert, i samme periode. Mamma hadde blitt arbeidsledig i den absolutte bunnperioden. I 1990 var det til enhver tid et gjennomsnitt på 279 ledige stillinger innen hennes bransje, mens det i snitt var 2700 søkere til nøyaktig de samme jobbene. Vi så det ikke den gang, at sosialdemokratiet sprakk, at turbokapitalismen hadde taket på oss, at 80-tallet med jappetid og bankkrise hadde tatt knekken på de sosiale rammene. Og hvem var dårligst stilt til å se det? Den beskytta middelklassen, for eksempel en middelaldrende kvinne som min mor, som var vant til å se på arbeidsløshet som selvforskyldt. En kvinne som henne, som ikke kunne tenke tanken at arbeidslivet i Norge var underlagt kyniske markedskrefter. Paradoksalt nok, i og med at mamma aldri hadde stemt sosialdemokratisk – eller sosialistisk, som pappa kalte det når han var edru, og kommunistisk, som han kalte det når han var full; hun hadde alltid stolt på de skikkelige, ansvarlige høyrekreftene. De vil ta vare på oss. De vil passe på oss. Men nå var virkeligheten en annen: I Rogaland var det 537 ledige jobber og 7900 ledige personer registrert på Arbeidskontoret. Pluss mørketallene. Ting var ute av kontroll.

I iveren etter å være politisk og kritisk, forsvinner «virkeligheten» definitivt av syne og klisjeene overtar: «turbokapitalismen» og «kyniske markedskrefter» har skylda. Morens oppsigelse, påfølgende krise og ydmykelse på arbeidskontoret utmales ikke bare i lirekasse-tragiske vendinger som virker overdrevne. I tillegg skal morens historie – støttet av statistikk, for Renberg har gjort research – her danne utgangspunktet for ovenstående voldsomme krisebeskrivelse der Renberg erklærer sosialdemokratiet for dødt («sosialdemokratiet sprakk») og beskriver et Norge i lomma på noe skummelt han kaller for «turbokapitalismen» og ikke definerer nærmere. Er det depresjon? Er det okkupasjon? Er det svartedauen? Nei, det er lavkonjunkturen etter bankkrisen. Ting er ikke «ute av kontroll», men ute av proporsjon.

Renberg faller tilbake på sosialistisk-inspirerte klisjeer for å beskrive den høye arbeidsledigheten, dens årsaker og konsekvenser. Det er som om han ønsker å beskrive en krise som den i tredveårene dengang krakket virkelig «hadde tatt knekken på de sosiale rammene». Men krakkene i 1929 og 1987 hadde svært forskjellige konsekvenser: arbeidsledigheten på tredvetallet var av en ganske annen karakter og størrelsesorden enn den i 1990. Renberg ser samtiden med fortidens briller og observasjonene er uskarpe, som i denne lille detaljen om en TV-kveld:

pappa … var skøyteinteressert som de fleste av etterkrigsmennene, de som ennå sitter og gråter over at skøytesporten ikke er hva den var, akkurat som fremtidens menn vil gråte over at skating ikke lenger er hva det var.

Renberg ser generasjonene som identiske i sin struktur, om enn forskjellige i sitt objekt (skøyter vs. skating), og reflekterer ikke over kulturforskjellen mellom den homogeniserende nasjonalidretten fra monopolkringkastingens tid versus den bevisst subkulturelle «individualist»-sporten fra tiden etter medieeksplosjonen. Jeg tviler på om skaterne kommer til å sitte gråtende foran TV-en med norske flagg i hendene. Akkurat som jeg tviler på at mange tredvåringer kommer til å lukke Mannen som elsket Yngve og si: Nå vet jeg hvem vi var.

Renbergs bokklubbvennlige eksperiment fører oss verken frem til noen forståelse av vår nære fortid eller tilbake til fremtiden for den rastløse samtidslitteraturen. Spørsmålet jeg sitter igjen med er hvorvidt forsøket på å skrive Den Brede Oppvekstromanen i en så tradisjonell form som Renberg anvender uansett er dødfødt, eller om Mannen som elsket Yngve svikter på grunn av dårlig gjennomføring – fordi skikkelsene i romanen er pregløse og konfliktene deres uten drama. Resultatet er uansett at Mannen som elsket Yngve aldri tar av, men flakser ubehjelpelig avsted fra 1990 til 2003 som en overvektig kalkun i et altfor trangt bur.