Kjærligheten er et sted utenfor språket
Tanker om Kim Hiorthøys debutbok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig.
Anmeldelse. Publisert 8. april 2002.
Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig
Kim Hiorthøy
Kortprosa m/illustrasjoner
Oktober, 2002
Når Kim Hiorthøy (f. 1973) nå debuterer som forfatter med Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, er han på ingen måte et ubeskrevet blad. Han har allerede høstet mye ros, og noen priser, for sine illustrasjoner til en rekke bøker, blant annet av Tore Renberg, Erlend Loe, Sissel Lie og Stein Erik Lunde. I tillegg har han designet platecovere, regissert flere kortfilmer, stilt ut tegningene sine og gitt ut platene Hei og Melke. Bokens oftest ganske korte 45 tekster handler stort sett om små, dagligdagse hendelser. Det er gjerne menn vi møter, men noen ganger kvinner også. Felles for de fleste av dem, er at de mangler evnen til å nå frem til den andre, men delvis også, til å nå frem til seg selv. Personene snakker forbi hverandre, og påbegynte handlinger avbrytes, uvisst av hvilken grunn. Det er i det hele tatt ingen sterke stemmer i boken, hvor temaer som unnvikelse og avbrudd står sentralt. Sorg over den manglende evnen til å nå frem til den andre og skape et intimt sted, en tosomhet, preger store deler av boken. Samtidig er det også mye humor her, men aldri uten en viss bismak av sorg over noe som er tapt eller ikke oppnås. Språket står i stil med tekstene. Det er ingen dristig billedbruk, personene i boken er enkelt og ukunstlet fremstilt. Det er en slags uskyldighet og tilforlatelighet ved tekstene til Hiorthøy, noe det er mulig å oppfatte som litt tannløst. Andre lesere av boken vektlegger nettopp det, og i tillegg fremholder de at forfatteren balanserer på grensen til det banale. Først var jeg enig i dette, men etter hvert forandret jeg oppfatning.
Inngangen til det banale er samtidig en utgang
Hva var det som, etter første gangs gjennomlesning, gjorde meg skeptisk til boken? Antagelig at den umiddelbart virket så ufarlig. Man blir som leser aldri direkte konfrontert med temaene den tar opp (blant annet kjærlighet og intimitet), de blir snarere liggende og vake i bakgrunnen uten egentlig å komme til orde, tenkte jeg. For selv om bokens fortellinger nesten ustanselig beveger seg mot kjærlighetens umiddelbarhet, trådte dette ønsket frem som noe uklart og uavklart da jeg hadde lest boken ferdig første gang. Hvorfor opplevde jeg disse tekstene som så ufarlige, ufokuserte? Mye av grunnen var nok at personene i tekstene går rundt og snakker sammen uten at noe egentlig skjer eller blir sagt. For det er en hverdagslighet som dominerer tekstene – de menneskelige relasjoner tekstene skildrer anskueliggjøres gjennom små, snodige situasjoner de fleste av oss kjenner oss igjen i: «Hanne så på meg. Hun la hendene på skuldrene mine. Jeg vil at det//skal være helt tydelig hva dette handler om, sa hun. Kan du ikke skrive det//på en lapp? Sa jeg.» Enkelte av historiene har også et surrealistisk tilsnitt. Men er de noe mer? Finnes det punkter, innganger, i boken, som løfter det hele over det litt småsøte i beskrivelsen av velkjente hverdagslige situasjoner? Jeg må lese igjen.
Hemmeligheten
Og allerede i en av de første tekstene i boken finner jeg en mulig inngang til noe mer:
Det var bare oktober, men det hadde rukket å bli kaldt og surt og vått. Jeg hadde ingen penger og egentlig ingen ordentlig jobb heller, men rett før helgen hadde jeg fått et mindre oppdrag fra svogeren min om å tegne en sau. Det var til Bøndenes Salgslag, som han hadde jobbet for, men jeg klarte ikke å få sauen til å bli noe bra. Jeg satt og tegnet og så ut på regnet og hadde mest lyst til å gi opp. Men husleien måtte betales, den skulle vært betalt for lenge siden, og dette var ingen årstid å bli kastet ut på. Det var tross alt bedre å tegne en sau, enn å gå tilbake til posten, hvis de hadde villet gi meg jobben tilbake. Det var noe med hodet, der det går over til å bli bare ull, som jeg ikke fikk til. Det var vanskelig å se at det skulle forestille en sau. Jeg ringte Erika og spurte hva jeg skulle gjøre. Det vakreste vi kan oppleve er det hemmelighetsfulle, sa hun. Dette gjentok jeg igjen da jeg noen dager senere stod inne på kontoret til svogeren min og viste tegningene mine til ham.
Det er fristende å betrakte setningen «Det vakreste vi kan oppleve er det hemmelighetsfulle» som en mikropoetikk. For mange av tekstene dreier seg unektelig omkring nettopp det hemmelighetsfulle. Hva er så det hemmelighetsfulle? Dette er et spørsmål som bokens tilsynelatende trivielle situasjoner beveger seg rundt, ut fra, eller mot. Dette medfører ofte at situasjonene peker henimot noe utenfor tekstens rom, mot noe som allerede har skjedd eller kommer til å skje. Bak det trivielle ligger noe hemmelig, noe som gjør den tilsynelatende tomme overflaten og de svake jeg-skikkelsene til noe mer. Det åpner for noe annet enn de (tidvis nesten) kvelende trivielle rommene de befinner seg i. Jeg oppfatter hemmeligheten som en rød tråd i boken. Samtidig er den et punkt personene graviterer mot, noe jeg vil komme tilbake til etter hvert. Denne doble hendelsesløsheten, med det trivielle på den ene siden og hemmeligheten på den andre, kan imidlertid virke ekskluderende på noen lesere, fordi man opplever å bli stilt utenfor hendelsens sentrum.
Det var lørdag. Jeg hadde gått ned til bakeriet og kjøpt to boller, men bare spist den ene og nå lå den og tørket i vinduskarmen. Ute var det sol, og bollen ble tørrere og tørrere for hvert sekund. Lenge sto jeg bare og så på den. Jeg visste at øyeblikket nærmet seg, både for bollen og for meg.
Hvilket øyeblikk nærmer seg? Og hva er felles for bollen og jeg-personen? Kanskje at begge er forgjengelige og at dødens øyeblikk nærmer seg? Jeg skal la akkurat dette stå åpent, men øyeblikket – det som skal skje – ligger i hvert fall utenfor teksten. Tekstene henviser stadig til en hendelse utenfor det fiktive univers, som samtidig virker som det punktet fortellingene beveger seg mot. Som for eksempel når en dame inviterer det mannlige jeg'et i en av fortellingene inn i et kjøkkenskap: «Vi satt klemt inntil//hverandre og jeg kunne merke pusten hennes mot ansiktet mitt og den var//varm. Nå er det viktig at vi sitter helt stille, hvisket hun.» I en annen tekst får dette motivet en ganske annen vending når hovedpersonen inviteres ut på beitet av en ku som lærer ham å melke henne og etterpå lar ham drikke melken hennes: «Vi kunne begge merke//at denne dagen skulle ende i noe helt spesielt, noe ingen av//oss hadde opplevd før.»
Hva skjer egentlig i disse tekstene, og hvorfor henviser de til noe vi ikke vet hva er? Etter min mening er hemmeligholdelsen av vesentlige tematiske punkt en av bokens sterkeste sider. Inntrykket av ikke å få delta, utvides for meg ved annen gangs lesning til et inntrykk av at boken ønsker å åpne opp for noe annet, for at noe uforutsett skal skje. Det uforutsette, hemmeligheten, leder oss igjen tilbake til bokens hovedanliggende, nemlig ønsket om en uformidlet nærhet til den andre. For det er umulig, skjønner vi, å språkliggjøre denne tilstanden direkte. Det øyeblikket hvori man kan oppleve en uformidlet intimitet ligger utenfor språket, det er noe som plutselig skjer, det er noe som ikke kan foregripes: «Jeg strøk henne over kinnet og hvisket at det vi hadde sammen var//fantastisk, men at det ikke gikk an å beskrive med ord. Hun snudde seg//mot meg og svarte: og likevel, nå som du har sagt det, er det borte. I løpet//av natten forsøkte jeg å ta det tilbake, men det var for sent. Om morgenen//delte vi tingene mellom oss.»
Språk på tomgang
Gjentatte ganger i boken harselerer Hiorthøy med språket: ord fremstilles ofte som brikker i et spill, snarere enn som redskaper for meningsfull kommunikasjon: «Kim? sa mannen. Ja, svarte jeg. Nei, det var ikke noe, jeg bare tullet med//deg, sa han. Vi satt i taushet en stund. Kim? Sa mannen igjen. Hva vil du?sa//jeg igjen. Ok, jeg tuller fortsatt, sa han, nå slutter jeg.» Denne språkkritikken går til ytterlighetene når også kjærlighetens språk fremstilles som tomme språkspill: «Jeg tror egentlig at vi elsker hverandre,//men at vi begge er for redde til å innrømme det. Hun så ned. Din//tullebukk, sa jeg, det var ikke vanskelig å gjennomskue. Hun så//opp på meg og smilte. Ok, prøv du da, sa hun.» Språket, særlig konvensjonenes og vanenes språk, er kvelende og destruktivt når man søker dette, nærmest sublime, stedet av uformidlet intimitet, synes boken å si. Det er tydelig at Hiorthøy ofte oppfatter språket som konformerende. Det gjør oss like og tvinger oss inn i mønstre som forhindrer en egentlig kommunikasjon. I denne boka skjer kommunikasjonen kanskje i et kjærlighetens språk, som vel snarere er et ikke-språk, en stillhetens, eller en hemmelighetens skrift: «Hun reiste seg i sengen. Jeg har kjøpt en ny plate, sa hun. Vil du høre//den? Ja, sa jeg. Hun reiste seg og gikk bort til platespilleren. Jeg tror ingen//har hørt den før, sa hun. Den er nesten helt stille.»
Ser vi bokens kritikk av språket i relasjon til spennet mellom det trivielle og det hemmelighetsfulle, begynner et bilde av bokens virkemåte å ta form. For det som kanskje umiddelbart kan virke banalt ved Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig overskrides når man leser ut fra det litterære plan boken selv skisserer. Den må etter min mening leses innenfor dens egne permer, både i billedlig og bokstavelig forstand. Hiorthøys fortid som grafisk designer og illustratør kommer nemlig tydeligere til uttrykk i denne boken, enn det man kanskje skulle tro. Jeg tenker naturligvis på selve boken, dens design og innpakning. Det er nemlig langt fra uvedkommende hvordan denne bokens design påvirker dens innhold, og omvendt. Hiorthøy tenker utpreget fysiognomisk, for å snakke med Adorno. Omslaget og utseendet til Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge er ikke, som Adorno hevder bøker ofte er, en reklame for bokens innhold. Nei, denne bokens design forespeiler hva boken vil handle om, hva den vil komme til å bli etter hvert som vi leser den, og utdyper relasjonen mellom det trivielle og hemmeligheten, hverdagen og det sublime øyeblikket.
Form og innhold
Det første som slo meg da jeg pakket ut boken, var dens grove, tilsynelatende ubearbeidede innbinding. Boken er bundet inn i et strieaktig stoff. Det er som om valget av materialet alene vil si oss at dette ikke er et masseprodusert verk, dette er én bok, denne bestemte boken. Den konkretiserer og synliggjør det enestående med leseopplevelsen: nettopp det at det er ett bestemt eksemplar av den, selv om den aldri så mye er konsumvare. Dette trekket ved omslaget understrekes av de naivistiske, skisseaktige tegningene på omslaget.
På forsiden av boken finner vi en utpreget skisseaktig tegning av en jente, og ved siden av tegningen er tittelen og forfatterens navn oppført. Begge har et nonchalant og tilsiktet «slurvete» preg. Denne stilen (eller kanskje vi skulle si ikke-stilen, siden det gjelder det individuelles brudd med masseproduktets likhetsprinsipp) leder tankene til tilfeldighetens (og kanskje kjedsomhetens?) tegninger. Slike som har det med å oppstå under en langdryg telefonsamtale eller under kjedelige forelesninger, eller andre situasjoner hvor man ikke tegner for å lage en tegning, men for å få tiden til å gå. Det er som om forfatteren vil vise det hverdagsliges væren, tingenes at-de-er. Bokens design heller således ikke bare mot det konkrete og enkeltstående, men også mot det anonyme, mot situasjoner som ikke utmerker seg med noen storslagenhet eller kan betraktes som noen eksemplarisk representasjon av fenomener som kjærlighet, hat eller andre temaer litteraturen ofte finner det for godt å behandle. Denne anonymiteten, det som ikke kjennetegner noe eller noen bestemt, foregriper og linker seg opp til bokens trivielle situasjoner.
Tingenes eksistens
På tilsvarende måte som omslaget er preget av situasjoner og det enkle, og ikke pretenderer å være noen representasjon eller «reklame» for innholdet i boken, er situasjonene i tekstene like utpreget ukunstlede. Ingen av dem er noen eksemplariske representasjoner av det bokens fiksjoner dypest sett handler om, nemlig en uformidlet kjærlighet og intimitet. Språket ødelegger og negerer det som forsøkes beskrevet. Derfor skal man heller ikke forsøke å representere, men snarere presentere, vise tingene i deres ukunstlede eksistens, slik de er når vi ikke forsøker å fremstille dem i annet enn deres at-de-er. I dette ligner noen av tekstene Haiku-dikt:
Om natten, hvis det er sent nok, kan du høre en lyd i trærne som minner om radio.
Ved å dyrke en form som ikke prøver å besitte sitt objekt, lurer hemmeligheten, det som ikke kan foregripes, i bakgrunnen. Det hverdagslige, anonyme, hjemsøkes så å si av det uforutsigelige.
Dyrene og menneskene
En annen inngang til boken, som fortjener oppmerksomhet, er dyrefortellingene. Gjennom disse tidvis Kafka-lignende tekstene tar boken en litt annen vending, men bevegelsen mot et rent, nakent sted står fortsatt i sentrum, selv om kjærligheten belyses fra en annen vinkel her. I flere av disse tekstene kan vi nemlig få inntrykk av at dyret står for en tapt umiddelbarhet hos mennesket. Den lett absurde historien hvor hovedpersonen inviteres ut på kuas beite, melker kua og drikker melka er en slik historie. Men den umiddelbarheten dyret har, som vi kanskje kan kalle dets instinkt, er et lag i mennesket som er dekket over av lag på lag med konvensjoner og tilslørende språk. Vi vil ikke nå frem dit igjen. Dyret og mennesket er uoverstigelig forskjellig, noe som understrekes med galgenhumor i en annen tekst hvor en kvinne stikker en oppskåret finger inn i løveburet: «Se, det forstod du, sa hun og det var alt hun rakk. Slik er dyrene, de er ikke som oss.» I en annen historie blir hovedpersonen sittende ved siden av en hest på en benk: «Det slo meg at hesten hadde vært naken, mens jeg hadde hatt klær på og at ingen//av oss hadde vært noe videre sjenert for det. Her ligger det noe, tenkte jeg.» Jeg-personen begynner deretter å kle seg naken: «Jeg tenkte jeg skulle tatt med kaffe. Jeg frøs. Jeg savnet Ingeborg. Jeg//var ingen hest.»
Dyret blir, selv som bilde på noe ikke-menneskelig, noe menneskelig. Dette er poengtert de stedene dyr dukker opp; dyrene røyker og prater (unntaket er muligens løven, som i større grad blir et bilde på den forskjelligheten dyret representerer i forhold til det menneskelige). I begynnelsen av denne omtalen siterte jeg en av de første tekstene i sin helhet, en tekst der dyremotivet dukker opp i en litt annen forkledning. «Det var noe med hodet, der det går bare å bli//ull, som jeg ikke fikk til,» sier hovedpersonen. Problemet med tegningen løses imidlertid, som vi husker, når hans venninne Erika minner ham på at Det vakreste vi kan oppleve er det hemmelighetsfulle. Det viktigste er altså ikke å eie dyret, gjennom å få tegningen til å ligne på sin modell, men å fremstille det på en måte som bærer frem det dyriske i dyret som en hemmelighet.
Teksten om sauetegningen kan derfor leses som en allegori, ikke bare på fremstillingen av dyret som figur i boken, men også på fremstillingen av personenes ønske om å oppnå et kjærlighetens sted. Dyret er utilgjengelig fordi vi er mennesker, vi kan ikke besitte dyrets instinkt og umiddelbarhet uten å gjøre det til noe annet enn det dyret selv er, et bilde av dyret. På tilsvarende måte er kjærlighetens sublime sted utilgjengelig gjennom direkte representasjon. Dette stedet er utenfor språket og kan bare henvises til som det vi ikke vet hva er, som noe hemmelig. Kjærlighetens hendelse er noe kommende; et fenomen som ikke lar seg forutsi eller lukkes inne i språket. Slik sett er verken kjærlighetens intimitet, eller dyret, noe som er til stede i Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig sitt fiktive univers, men snarere noe som samtidig hjemsøker dette universet og er det punktet det beveger seg mot.
Det er en grunnleggende relasjon mellom tegn og betegnet i boken; det som søkes vil aldri kunne innfanges som kunnskap, men snarere erfares som en del av en situasjon. Som en del av en lesning. I en av bokens tekster er relasjonen mellom leseren (og hans lesning), og det leste, enkelt og vakkert skissert:
Fra vinduet i bussen som gikk fra flyplassen inntil byen, kunne vi se en tekst malt med hvit maling på et blikkgjerde. Hva står det? spurte jeg faren min. Han måtte anstrenge seg for å lese det mens vi kjørte forbi. «Den … beste kampen … er tapt … kjærlighet», leste han høyt. Sto det det? Spurte jeg. Det så sånn ut for meg, sa han.
Med fare for å føre min tolkning for langt er det fristende å lese denne teksten som et bilde på situasjonen jeg deltar i når jeg leser denne boken. Dens forskjellige tekster er, kan man godt si, «hvit maling på et blikkgjerde», mens min lesning av boken er mitt forsøk på å tyde tegnene når jeg reiser gjennom dens forskjellige landskap. Og like lite som personene i boka klarer å innfange kjærlighetens spontane utfoldelse, eller dyret som bilde på denne utfoldelsen, klarer jeg som leser å innfange boka. Også den forblir en hemmelighet.
Kjetil Røed
Født 1973. Redaktør for Billedkunst.
Født 1973. Redaktør for Billedkunst.