Løsrivelse, splittelse

Karoline Mirković’ romandebut er en fortelling om stedstilhørighet, familie og en krigs innvirkning på det personlige planet. I spennet mellom Veitvet og Zlatibor, mellom det som fortsatt finnes og det som for lengst er forsvunnet, møter vi Divna. Divna er en tenåring med norsk mor og jugoslavisk far. Slik er livet hennes splittet mellom hverdagen i Oslo og sommerferiene i de zlatiborske fjellene i det tidligere Jugoslavia. På den ene siden gir romanen oss innblikk i et jugoslavisk diasporamiljø i Oslo der alles liv er sammenvevde. Det er et miljø preget av samhold og fellesskap, men romanen viser også hvor skjør denne samholdsfølelsen er i møte med en krigs realiteter.

Divna er bokens forteller, og hun beretter om sin familie og sine norsk-jugoslaviske aner og, i forlengelse av dette, om en identitet splittet mellom disse to sidene. Romanen kretser kring (steds)tilhørighet ved vekselsvis å fortelle om de frodige somrene på Zlatibor og det vanlige skoleåret i Oslo. Og i og med at Divna tilbringer alle sine sommerferier i de zlatiborske fjellene, blir det slående når vi mot slutten av boka blir fortalt om dette samme landskapet, men i løpet av en mørk og kald vinter som inntraff under krigsårene. Selv Divna føler på denne forskjellen:

Jeg kunne orda for prestekrage, urter og grønnsaker, moden fløteost, men jeg visste ikke hvilken blomst som var den første som ville sprenge seg opp fra bakken etter kulda, eller ordet for rimfrost, jeg kunne ikke vinterens smaker, ikke beskrive en snøball ned nakken, krig og død.

Disse kontrastene mellom de to sidene av Divnas identitet avspeiles til en viss grad også i romanens komposisjon. Første halvdel av romanen er beskrivelser av Divnas oppvekst. Her presenteres vi for både det jugoslaviske og det norske hun bærer i seg, som illustreres ved at hun lærer å strikke raggsokker med både norsk og jugoslavisk hæl, at hun feirer to påsker med hver sine tradisjoner, og gjennom en skolegang til dels i en norsk skole og til dels i en jugoslavisk skole.

Det særegne ved fortellemåten er imidlertid de gjennomgående antydningene om at noe fryktelig skal skje. Som når vi blir fortalt om en sommertur gjennom skoglandskapet i Zlatibor som plutselig avbrytes av et nokså dystert bilde:

Det var baba Divna som leda an, gjennom tett og lav einerskog og høy og lukka eikeskog, og gjennom åkre med så mye markjordbær at det brant rødt i gresset – som blod, men det tenkte jeg på først seinere.

At ingen kunne vite i hvor stor grad alles liv og livsanskuelse skulle forandres, er noe som gjentas. Et annet sted tilføyes det subtilt at de tradisjonelt høytidelig markerte pistolskuddene – en uløselig del av alle bryllup og ispraćaj – nå fikk en hel annen betydning. På denne måten fletter Mirković sammen livet før og etter krigene. Resultatet er et edderkoppspinn av opplevelser, samtaler og menneskesammenkomster tatt i øyesyn av et ungt kvinnemenneske som går på gyngende grunn når det gjelder sin egen tilhørighet.

Den andre halvdelen av boka inntreffer like brått og plutselig som grunnen har blitt revet vekk under jugoslavene. Hjemme i Oslo ser Divna stadig færre av de jugoslaviske naboene stikke innom eller hilse på familien hennes. Familievenner som før løp ned dørene hos familien til Divna, alltid med blomsterbuketter til moren hennes, kommer ikke på besøk lenger. På den jugoslaviske skolen snakker ikke barna til henne lenger. I diasporamiljøet hun er en del av, konfronteres Divna med at nærhet erstattes med avstand og smil med dømmende blikk og taushet. Ideen om et fellesskap brytes ned da hun for første gang hører faren sin bli referert til som serber, mens andre har blitt bosniere og makedonere. Hun kan ikke engang danse i drakten hun danset i før:

Jeg må ha en annen folkedrakt på dansinga. Elvedin sa det, sa jeg til mamma og pappa mens vi spiste middag. – Han spurte om jeg ikke hadde ei drakt fra Zlatibor som jeg kunne bruke, eller et hvitt skjørt og bluse og røde sløyfer rundt albuen eller noe. Det var ikke så viktig, sa han, men jeg kan ikke fortsette å bruke den fra Bosnia og Hercegovina.

Divnas betraktende øye gir dessuten innblikk i krigenes påvirkninger på det helsemessige planet. Romanen inneholder tungsindige og sørgmodige skildringer av besteforeldrene som dør kort tid etter at krigene begynner, av faren som får blodpropp og ikke rekker å si farvel til sin dødende far, og skildringer av onkler og fettere som finner trøst i rakija. Disse framstillingene, sammen med beskrivelser av taksteiner som fortsetter å falle, av blyklumper i bekker og at Divna nå i mye større grad hører sine familiemedlemmer si ting som «la det være», «baci to u potok», «hvis jeg er i live i morgen», vever et mer helhetlig bilde av krigene enn det folk flest hadde på den tida. Og dette bildet av krigen kan sies å kulminere mot slutten av boka, da Divna og faren setter kurs mot Norge. Mørkets og dødens overlegenhet er endelig. Da de suser av gårde, er det som om det ikke finnes noen skumring. Billyktene lyser opp gravsteiner og smådyr i veikanten. Og da de nærmer seg bussterminalen i Beograd:

Jeg så en fugl på veien, ei høne, kanskje slått i svime av haglbygene. Eller mer et perfekt avtrykk av ei høne, helt flat av alle bildekka som hadde kjørt over den, fjærene lå limt fast i asfalten av størkna blod, og noen fjær blafra i vinden.

Språklig sett er Divnas bok unik. Innslag av serbiske ord og uttrykk i en ellers norsk lesekontekst har en stor effekt på leseopplevelsen. For en som kan begge språkene, får deler av boka helt nye nyanser. Ved å unnlate å bruke «bønnesuppe» og «smultringer» til fordel for «pasulj» og «krofne», vekker Mirković særegne bilder, dufter og smaker hos en leser som er så heldig å ha tilgang til begge språks universer. For ordene på serbisk smaker annerledes! Krofne minner meg om hvor stresset mor var rundt det å følge mormors oppskrift nøye så baksten kunne lukte sitron og være så luftige som mulig, og selve ordet «pasulj» vekker minner om farmor som sto i timevis ved komfyren, for jo lenger den kokte, jo bedre smakte den. Mirković prøver av og til å kompensere for kløften mellom norsk og serbisk ved å forklare uttrykk som «Valja se» eller «Na», men en norsk leser uten kjennskap til serbisk vil nok ikke ha mulighet til nærmest å høre deda Stevos (antagelig litt hese) stemme idet en leser «Fala, dušo moja». Disse tilleggsforklaringene kan på sin side oppleves som overflødige når man kan både serbisk og norsk.

Divnas bok gir innblikk i en fragmentertjugoslavisk identitet. Den jugoslaviske identiteten hvilte på stolthet over det vestbalkanske fellesskapet, over at denne regionen for en gangs skyld sto sterk, selvstendig og samlet om å bygge en lovende framtid. Stolt også over et mangfoldig språk, med det som den gang bare ble sett på som dialektforskjeller, men som siden ble ulike nasjonalspråk. Det er en identitet som fra nittitallet av plutselig ble mer oppstykket. Mirković’ roman skisserer rollen denne identiteten har spilt for mange. Divna klarer ikke fullt ut å begripe spennvidden av følelser storfamilien hennes i Zlatibor prøver å håndtere. Det er gjenkjennelig. Ettersom jeg ble født i Serbia først etter krigene, har en stor del frustrasjon ligget i at det er kun ufullkommen medlidenhet jeg kan vise med mine foreldre og andre jeg holder kjær i generasjonene over meg. Jeg følte ikke på disse tingene selv, ikke som de hadde gjort. Det eneste vi kan gjøre, er å prøve å forstå. Prøve å forstå hvorfor læreren min aldri går eller kjører forbi den ene bygningen i sentrum som fortsatt ligger i ruiner etter bombene på nittitallet. Eller hvorfor mors ansikt viste både nostalgi, sorg, sinne og frykt da vi besøkte et lite sted i Kroatia hun brukte å besøke om somrene i barndommen, men som hun da vi var der ikke hadde sett på 40 år. Dette erfaringsbruddet har skapt en viss grad av gnisning og friksjon mellom min generasjon og de som opplevde krigene. Divna føler på et lignende erfaringsbrudd:

Når ledningsknekken ble så synlig at vi ble redde for at hele ledninga skulle ryke tvers av, så måtte pappa også gå tilbake til å snakke i telefonen mens han satt i trappa i gangen, mellom første og andre etasje og med telefonledninga kveila pent opp ved sida av seg. Da var det ikke lenger noen forsinkelse eller skjerming når han snakka med dem der nede, og orda slo mot oss, søster og meg, som satt helt stille på rommet vårt og holdt hverandre i henda og lytta uten å vite hva vi lytta etter. Så var det ingen som lo av det med roperten lenger, for vi satt med øra på stilk og holdt pusten og lata ikke engang som om vi ikke lytta, og vi hørte at pausene mellom hver gang han sa noe ble så lange at det umulig kunne være at han bare lytta til hva som ble sagt i den andre enden. De satt stille sammen, pappa og tantene, i hver sin ende av en sprakende telefonlinje gjennom Europa. Søster og jeg skjønte ikke alle orda og kunne ikke forestille oss, men vi kunne ikke unngå å skjønne allikevel – stemmen, stillheten, og knekken i ledninga der den kopperfarga metalltråden etter hvert stakk ut.

Mirković’ romandebut er unik i den forstand at jeg ikke kjenner til noen andre diasporabøker som levendegjør det oppslukende mørket som senket seg rundt det tidligere Jugoslavia i løpet av nittitallet. Divnas bok viser fram tanker, erfaringer og opplevelser som jeg personlig bare er blitt fortalt muntlig gjennom årene. Det finnes et hull i våre historiebøker så vel som i vestbalkansk litteratur når det gjelder hendelsene som fant sted i krigsårene. Som om følelsene fortsatt er for rå til at en kan skrive om dem i en historiebok, og som om det selv i en litterær sammenheng mangler ord som ville oppleves som riktige eller gode nok. Denne romanen er i så måte et modig skritt framover. Måten Mirković har utformet denne boka på, slik at hvert ord åpner for nostalgi, trøst og medynk, gjør det vanskelig å tenke på Divnas bok som en litterær debut. Jeg er spent på hva som kommer fra Mirković neste gang, for dette er på alle måter en lovende start.