Maksimalist på sopelime

Siden første bind av Morgenstjernen utkom i 2020, har det moret meg at Karl Ove Knausgård skriver seg inn i en «magisk» renessanse som i dag domineres av kvinner. Både i det litterære og i kunstverden er det særlig kvinner som interesserer seg for det magiske, okkulte og utenomjordiske. Tenk bare på det fornyede engasjementet i kunstnere som surrealisten Leonora Carrington (1917–2011) eller maleren og spiritualisten Hilma af Klint (1862–1944). Av nyere og nærere eksempler kan man trekke fram Olga Ravns bruk av heksefiguren i Voksbarnet (2023) og folketroens fremtredende plass i Ingeborg Arvolas bokserie Ruijan rannalla – Sanger fra ishavet (2022–2024). Ingen av de nevnte er typiske slektskaper for Knausgård, men med Morgenstjernen skriver han seg nesten opp på sopelimen.

Fortellinger og verdensbilder som trår utenfor det rasjonelle, blir ofte forstått som en form for virkelighetsflukt, et uttrykk for kontrollbehov i en stadig mer kaotisk verden. Men denne typen forklaringer er vel litt klisjéfulle? Den nye interessen for «magi» rommer også perspektiver som kanskje kan gjøre de rasjonelle blant oss mildere stemt overfor folk, bøker eller kunst som stadig vil dra tarotkortstokken opp av sekken eller insistere på at djevelen kanskje finnes midt iblant oss: Man kan lese «det alternative» som en reelt nysgjerrig søken etter faktiske alternativer, et kritisk korrektiv til det uføret den såkalte rasjonelle tenkningen har ført verden inn i. Dette gjelder ikke minst for Knausgårds romanserie, som synes å søke en revne i det kjente, en åpning for at det finnes mer enn det rasjonelle – og ikke minst å skape et litterært rom der romanpersonene får tenke over disse spørsmålene, enten tankene grunnes i vitenskap, historie eller dagligdagse spekuleringer.

Samtidig baserer det religiøse og okkulte referansegalleriet i Morgenstjernen-bøkene seg på en utpreget maskulin tradisjon. I Knausgårds univers er det Aleister Crowley og William Blake som dominerer, ikke madame Blavatsky. Det som foregår i romanene, henter kraft fra for eksempel satanismen, ikke fra tarot eller heksetradisjoner. Det er tydelig hva som er spennende, og hva som er skrullete: Også innenfor magiske verdensforståelser finnes et hierarki som til dels er kjønnsbasert, og som er interessant, også hva angår Knausgård. Da Min kamp utkom, spurte mange seg hvordan bokserien ville ha blitt oppfattet dersom den var skrevet av en kvinne. Ville de i utstrekning og nærhet radikale skildringene av hverdagsliv også da blitt forstått som universelle? Lignende spørsmål kan stilles til Morgenstjernen-serien og dens referanser.

Med Arendal teller Morgenstjernen nå fem bøker. Som i forrige bok i serien, Nattskolen (2023), er årets roman konsentrert rundt én person leserne kjenner til fra de tidligere bøkene. Den Syvert Løyning vi her følger gjennom et par knappe døgn på Sørlandet anno 1976, er faren til Syvert (junior) fra Ulvene i evighetens skog (2022), som da oppdaget at den avdøde faren hadde hatt et forhold til en russisk kvinne. I Arendal har Syvert den eldre nylig avsluttet forholdet med den russiske kvinnen han egentlig elsker, forpliktelsen til familien fanger ham – ikke som konvensjon, men som reell ansvarsfølelse. På vei hjem til familien havarerer bilen utenfor Arendal, og han blir nødt til å ta inn på et hotell. Natten i den usedvanlig vinterlige sørlandsbyen river i avgjørelsen om bruddet, samtidig som Syvert opplever usedvanlige hendelser; han ser mennesker han mener å huske, uten å ha sett dem før. Han har syn og drømmer som senere viser seg sanne. Det som skjer, fornekter han delvis, på samme måte som han føler han må holde den egentlige kjærligheten på avstand. Men virkeligheten flenges opp på varig vis den kalde natten i Arendal.

Store deler av romanen kretser rundt spørsmålet om når det er mest ansvarlig å bryte med familien hvis man selv våkner om natten og vil noe annet, og når det er mest ansvarlig å bli. I denne typen spørsmål skaper folk sine egne fortellinger og (bort)forklaringer, også fordi svaret ikke er gitt, men beror på mange store og små avveininger. Idet Syvert kjører leiebilen sin ut på den knitrende isen utenfor Arendal og natten slik viser seg vill, er det som om unntakene han opplever åpner for at han også kan handle annerledes enn han selv tror. Den nattlige atmosfæren forvandler verden:

De tomme gatene ga byen et skjær av skjønnhet. Menneskene var dyr som fylte og tømte gatene, husene var huler og grotter av samme materiale som heiene og dalene bestod av, og isen, isen den sang sine sanger i mørket og tomheten.
Og jeg?
Jeg skalv. Jeg skalv av kulde, jeg skalv av glede, jeg skalv av redsel.
Glede over livet, over menneskene som sov, over Asja som var så ubegripelig fin. Redsel for døden som var alle steder. I den svarte himmelen, i den kalde isen, i de elektriske lysene, i menneskenes søvn, i meg.

Denne typen drama og dobbelthet, tanker som beveger seg raskt mellom store, motsetningsfylte følelser, er Knausgård på sitt mest stemningsskapende. I de mer essayistiske partiene kan den spørrende, selvkorrigerende stemmen ofte virke litt påtatt. Jeg må innrømme at jeg, muligens urettferdig, tenker på Knausgård som en slags kokett, litterær mansplainer når jeg må utholde passasjer som følgende grubling over tidens lover:

Selv ikke kvantefysikken, som utfordret alle forestillingene som fantes om rommet, rokket jo ved tiden. Det vil si, en partikkel kunne bestemme hvor den hadde vært etter at den hadde kommet fra et sted, og på den måten tilsynelatende gripe inn i fortiden. Men fortiden ble ikke endret da, den ble bare til på etterskudd. For hvem? Det var jo for oss. For partikkelen bestod nåtiden av alle muligheter, og når de ble fortid, gjaldt naturligvis det samme for den. På partikkelnivå ble nåtiden bestemt idet den ble observert. Det samme gjaldt da fortiden. Men hva om den ikke ble observert? Da ville fortiden bare eksistere som urealiserte muligheter. Det vil si, på samme måte som framtiden. Men hva slags eksistens var det? Lenger kunne ikke tankene mine strekke seg. Det var et slags eksistensens absolutte nullpunkt, der noe ble og noe ikke ble. Det var ikke ingenting, det var noe, men dette noe hadde ingen form. Det var det urealiserte. Det mulige. Det fantes og ikke fantes, til det ble observert og en av mulighetene ble til noe i verden, liksom falt på plass i den, mens de andre forsvant. Hva hadde de vært før de forsvant? Hvilken form hadde mulighetene?

Kanskje er det ikke mansplaining, men det er i hvert fall vanskelig å se for seg at en kvinnelig forfatter skulle skrive på denne måten. Og hva betyr det? På den ene siden er det befriende at romanpersoner får reflektere slik, men samtidig fremstår det litt jålete og studentikost.

I denne romanen er uansett ikke de lange tankerekkene så påtrengende. Det som imidlertid er synd, er at det ørkesløse livet med Syverts kone Evelyn er bedre skildret enn nærheten til den russiske kjæresten. Da Syvert endelig kommer hjem etter natten i Arendal, er bestemmelsen om å bli hos familien satt i spill etter døgnets opplevelser. Syvert smugdrikker og oppfører seg idiotisk over flere dager, samtidig som han i skjul leser (og brenner) brev fra Asja. I tilbakeblikkene fra dagene deres sammen skildres kjærligheten ikke med den ubegripelige lettheten og klarheten som ofte kjennetegner en lykkelig forelskelse. Isteden er det hele tiden langt fra Syvert til Asja, og selv om avstanden dem imellom på en måte er rørende (fordi kjærligheten likevel er så sterk), oppleves det ikke så engasjerende eller troverdig. Kjærlighetsbrevene som refereres i romanen, er i grunnen kjedeligere enn romansehistoriene man kan meske seg med på reddit eller kvinneguiden.no, og det fra en forfatter som ellers ofte evner å underholde på nettforumsnivå!

Med utgivelsen av Arendal kan man igjen minnes det Erik Bjerck Hagen konstaterte i sin anmeldelse av første bind av Morgenstjernen, da han fryktet «at dette bare er første bind i en denne gang uendelig serie, (…), en serie som i prinsippet bare kan bygges på og bygges på til fortellerne har flerfoldiggjort seg mange ganger og forfatteren og forleggerne og leserne alle er gått tomme eller er døde». I intervjuer uttaler Knausgård at han selv ennå ikke vet hvor dette skal ende, og at han ser på serien som én roman. Som Bjerck Hagen også er inne på, er serien et funn for den «tolkningsglade leser». Lesninger som for eksempel den Bernhard Ellefsen gjorde i et langt essay i Vinduet for et knapt år siden, ser romanene i et positivt underholdningslys. Ifølge ham fungerer bøkenes bruk av utstrekning og underholdning som virkemidler i kampen mot de kommersielle kreftene som i dag ikke gagner boken som medium.

Uansett om man tror bokserier kan redde oss fra innholdsæraen eller ei, kan man slå fast at det blir mer og mer trøblete å komme med en tydelig vurdering av romanene før Morgenstjernen er avsluttet. Som enkeltstående roman kan jeg vanskelig anbefale Arendal. På tross av at enkelte passasjer har den smittende følelsen av liv som Knausgård på sitt beste evner å fremkalle, fremstår romanen som et unødvendig mellomspill. Sammenlignet med svært mange andre norske samtidsromaner er Arendal likevel slett ikke verst, og enhver ny bok av Knausgård er vel uomgjengelig lesning for den som vil følge med i tiden. Men man skal da også være klar over hvilken samtid man velger seg.

For litt siden fikk jeg den nye kunstnerboken til en venn av meg, meksikanske Isaac Olvera, i hende. I dagboken den innholder fant jeg, samtidig som jeg begynte på denne anmeldelsen, meg selv og Knausgård i en av opptegnelsene fra 2018: «9.11.2018. Una crítica literaria de Noruega que llegó a México con una beca de su país, considera a Knausgård un petulante e influyente personaje» («En norsk litteraturkritiker som har ankommet Mexico med stipend fra hjemlandet, anser Knausgård som en arrogant og innflytelsesrik person»). Da jeg leste det, reagerte jeg med et knausgårdsk åh, nei. Hadde jeg virkelig ankommet den andre siden av verden, til en utsatt, ekstremt klassedelt og voldsdominert tidligere koloni, og lagt ut om en norsk forfatters eventuelle relevans og betydning? Det hadde jeg tydeligvis. Men selv om Knausgårds furede ansikt også i dag lyser mot meg fra bunkene i meksikanske bokhandlere, tenker jeg nok annerledes hva angår forfatterskapets allmenne interesse og relevans.

I en kommentar i ukens Morgenbladet skriver avisens bokansvarlig Arne Borge om årets brageprisnominerte, som han tar til inntekt for en generell retning i vårt syn på litteratur: Kan det være at litteraturen vi anser som tematisk viktig, ufortjent også blir ansett som god? Kommentarens overordnende poeng minner om Victor Malms bud på tingenes tilstand i Expressen for litt over en måned siden, der Malm spør om litteraturen nå skal «stoppa våldtäkter och incest». Borge går ikke så langt som å stemple nytteverdien han gremmes over, som moralisme, men han uttrykker bekymring for at «de skjellsettende estetiske opplevelsene» som utgjør kunstens egenart, glipper når tematiske hensyn får styre våre vurderinger av litteratur. Borge angriper særlig Katrine Nedrejords Sameproblemet – som han anser som «altfor lang og usortert» – og Brynjulf Jung Tjønns Norsk kjærleik. Han leser begge «mer som dels private, tidvis svært interessante vitnesbyrd, enn som ordentlig gode bøker». Blant årets fire nominerte trekker han fram Malin C.M. Rønnings Det tolvte huset, som han regner som god fordi den har «en helt distinkt stemning, et mørke man synker ned i, takket være en kontrollert og troverdig fortellerstemme». Rønnings roman er ifølge Borge «rik på dirrende undertekst, et trykkende ubehag, og er psykologisk innsiktsfull uten å bli didaktisk». I tillegg fremhever han Jon Fosse og nettopp Knausgård som forfatterne bak de «to betydeligste verkene i Norge etter millenniumsskiftet». Hos de to er det «ikke først og fremst innholdet som definerer bøkene», den litterære styrken finnes ikke «i at de setter problemer under debatt, men i at de har egenartede litterære stemmer som fengsler leseren».

Hvem bestemmer hva «som fengsler leseren»? Og hvem bestemmer hva som er «egenartet» på en fengslende versus en «privat», «usortert» eller frastøtende måte? Da Knausgård selv fikk Brageprisen for Min kamp. Første bok i 2009, fremhevet juryen at bokens biografiske forankring ga romanen «et allmenngyldig» snarere enn «et privat preg». I 2009 benyttet juryen altså de eksakt samme kriteriene, selv om de da – da prisvinneren var en 40 år gammel hvit mann – fremhevet allmenngyldigheten der de anno 2024 fremhever Nedrejord og Tjønns minoritetserfaringer som prisverdige. Vektleggingen av relevansen for våre liv er likevel helt lik.

Selv om Knausgårds forfatterskap åpenbart søker seg til den modernistiske kvalitetsforståelsen som har dominert litteraturvitenskapen og den offentlige samtalen om litteratur i lang tid, bryter hans romaner med mange av disse kvalitetskriteriene. Likevel bedømmer Borge Nedrejords prosa som «altfor lang og usortert», mens han regner Knausgård, som vitterlig ikke svarer til det norske idealet om «dirrende undertekst» og «en kontrollert fortellerstemme», som en av vår tids aller viktigste forfattere. Ideen om «det allmenngyldige» dreier seg ikke bare om hvilke erfaringer som reduseres til aktualitetsstoff og hvilke som faktisk regnes som evige, men også om måten de faktisk gestaltes på. Det handler ikke bare om innhold, men også om form. Skal du være nyskapende og «egenartet», bør du helst være det på et vis som den litterære offentligheten gjenkjenner.

En av kvalitetene jeg setter størst pris på ved Knausgårds forfatterskap sett under ett, er nettopp at han bryter med det forterpede kriteriet om «dirrende undertekst» og «kontroll». Siden 1990-tallet har denne typen kriterier dominert norsk prosa, med blant andre Kjell Askildsen i spissen. Som Borges formulering – samt mange romanutgivelser – viser, gjør denne normen seg fortsatt gyldig. Med sin skamløse maksimalisme, stilistisk så vel som i antall sider, har Knausgård vist fingeren til dette idealet. Og på den måten kan man si at hans utvidelse av den norske romanen har banet vei for en roman som Sameproblemet, på tross av at tradisjonene de står i, er vilt ulike.