Mikroanmeldelser (februar 2023)

Denne spalten ble ikke som jeg hadde tenkt. Jeg mente å skrive kort om amerikanske Mary Gaitskills første sakprosautgivelse, Somebody with a Little Hammer, en essaysamling som ble utgitt i USA i 2017, og kom ut i Storbritannia noen år senere, i en revidert utgave, med den svakere tittelen Oppositions (som er den jeg leste). Når jeg i stedet bryter med mikroformatet, skyldes det smitte fra Gaitskills opprørske ånd, samt to oppdagelser jeg gjorde underveis: 1. Gaitskill har lansert et nyhetsbrev. 2. For å slå fast nøyaktig hvordan de to utgivelsene skiller seg fra hverandre, gjorde jeg et forsøk på å låne den amerikanske utgaven fra Deichman bibliotek, men til min forbauselse hadde de den ikke. Faktisk var bare én de syv bøkene hennes – romanen The Mare fra 2016 – tilgjengelig i katalogen. Til sammenligning finnes nok eksemplarer av Jonathan Franzens essayistikk til å forsyne en landsens skoleklasse, men også de fleste av bøkene til Lorrie Moore, ja, selv Eileen Myles’ obskure reiseskildring fra Island (for å låne Googles dvaske forslag til forfattere som ligner Gaitskill). Fortsatt tror jeg ikke helt på det; i mitt hode er hun en gigant. Men om denne innledningen skulle vise seg å bygge på en misforståelse, anser jeg det uansett som en verdig sak å forsøke å rekruttere nye Gaitskill-lesere.

Hun er blitt kalt amerikansk samtidslitteraturs «mørke svane» og en forfatter med «en dyp, hekseaktig kontakt med det perverse». Det bunner nok mye i debuten Bad Behavior fra 1988, en kinky novellesamling som bestyrtet allmennheten med sine ublu skildringer av seksuelle avvikere, prostitusjon og vold. En av novellene, «Secretary», om en sekretær i et sadomasochistisk forhold med sjefen sin, ble filmatisert i 2002 med Maggie Gyllenhaal som storøyd masochist i hvite bomullstruser. (Gaitskill mislikte filmen, som hun i et essay i Oppositions kaller «Pretty Woman-versjonen av historien min»). En mer nylig inngang til forfatterskapet er langnovellen This is Pleasure fra 2019.  Gaitskills fortelling om en vanæret forlagsredaktør, ført i ordet vekselvis av redaktøren selv og en venninne av ham, gikk noenlunde viralt da den ble publisert i New Yorker i etterkant av metoo. Novellen var tvetydig og sammensatt, og etter min mening det beste som ble skrevet om de motstridende lagene av følelser som kan sameksistere i tilfeller av seksuell trakassering. Ved endt lesning hadde jeg fornyet innsikt i menneskets brokete natur, men ingen anelse om hvordan Gaitskill stilte seg til metoo – et tegn på god skjønnlitteratur.

Det var med en viss beskyttelsestrang overfor denne uvitenheten at jeg ga meg i kast med det andre essayet i Oppositions, «The Trouble with Following the Rules». Teksten ble først publisert i magasinet Harper’s i 1994, da det i USA raste en debatt om «date rape», som noen (deriblant forfatteren Katie Roiphe) avskrev som et resultat av kvinners ansvarsløshet og dagen derpå-anger. I denne konteksten skildrer Gaitskill en hendelse da hun som hjemløs tenåring tok syre med en eldre mann, som hadde sex med henne uten at hun gjorde motstand. Erfaringen har preget henne, og i mange år kalte hun det en voldtekt, noe hun angrer på i dag; hun går så langt som å kalle det en løgn. Lenger ut i teksten nevner hun at hun året etter ble utsatt for en overfallsvoldtekt, der gjerningsmannen truet med å drepe henne. Episoden utbroderes ikke, og det virker som om Gaitskill velger å dele den først og fremst for å komme til poenget sitt: at den første hendelsen var mer emosjonelt opprivende. Det er et ukomfortabelt essay, som oppleves like vesentlig 20 år senere.

Det er blitt en floskel å erklære noen i stand til å se nyanser der «alle andre» driver polemikk. Og selv om det er sant at Gaitskill representerer en vilje til nyansering som er genuint selvransakende, fremfor selvhenført og opportunistisk, er det den uforutsigbare empatien som for meg er hennes mest unike kvalitet. Hun har rom for avvikere og outsidere, men også til det banale og forhånte, som slår meg som en vel så modig gest. Selv for en svoren fan er det umulig å spå hvem hun i et gitt scenario vil sympatisere med, og tilsvarende: slå vrak på. I et av essayene i Oppositions tar hun parti med politikerkoner som står ved sine utro menns side. I novellen «Tiny Smiling Daddy», fra samlingen Because They Wanted To (1997), fremstilles en tyranniserende far – som oppdager at hans lesbiske datter har skrevet om ham i et dameblad – med medlidenhet. I romanen Veronica (2005), kanskje den av bøkene hennes jeg setter høyest, skildres tittelfiguren, en ensom, plaprende kontorist, gjennom en yngre kollegas blikk. Som i sin øvrige litteratur stiller Gaitskill her til skue de ofte mangelfulle strategiene man tar seg gjennom livet med, og smerten de springer ut av.

I fjor sommer lanserte Gaitskill – som skyr sosiale medier – nyhetsbrevet «Out of It», i en alder av 67 år. Tekstene gjør bruk av formatets uformelle form, men innholdet er like eksentrisk, klarsynt og tankeansporende som alt annet hun skriver. I et innlegg fra 3. februar i år vender hun tilbake til nevnte Harper’s-essay, i forbindelse med en større diskusjon om fremstillingen av seksuell vold i en hyllet film av en kvinnelig filmskaper. (Her vil jeg skyte inn at både essaysamlingen og nyhetsbrevet tar for seg en stor variasjon av emner – vold og fornedrelse er langt fra Gaitskills eneste fokus, men om de emnene ikke interesserer deg overhodet, har jeg en fornemmelse av at du heller ikke vil like hva hun har å si om Talking Heads, sprangridning eller Tsjekhov). I innlegget hevder hun at det som i 1994 var et overraskende synspunkt, i dag anses som støtende. Studenter gir uttrykk for at de ikke føler seg trygge i Gaitskills forelesninger, som følge av meningene hun forfektet i essayet. Dette opprører henne, ikke fordi det er et eksempel på innskrenket ytringsrom, nødvendigvis, men fordi hun sympatiserer med studentenes «ønske om endelig, en gang for alle, å finne den rette veien». På nytt forsøker hun å forklare hva hun mente den gangen, og det er da hun gir en oppsummering av sitt eget litterære prosjekt så god som noen: «I wanted to say that people are all different, and so are situations (...) that there is, by extension, a strong element of emotional subjectivity to human suffering of any kind.»