Mikroanmeldelser (mars 2023)

Cold Nights of Childhood
Tezer Özlü
Roman, 96 sider
Serpent's Tail, 2023

Det er noe forlokkende ved frasen «deler tiden mellom» i en forfatters biografi; en påminnelse om et liv løsrevet fra de strukturerende faktorene i en skandinavs liv: fast arbeid, eiendom, barns skolegang. Jeg har aldri øvd på takketaler foran speilet, men med jevne mellomrom prøver jeg ut ulike kombinasjoner av nevnte frase i hodet: mellom Nord-Odal og Beirut/mellom Tirana og Moskva/mellom Tokyo og Kirkenes. (Det burde være pinlig å bekjenne den slags svermeriske pretensjoner, men etter at Google Analytics ble vist – med gode hensikter – på storskjerm i Vinduets redaksjonsmøte, og jeg innså at det var flere mennesker i konfirmasjonen min enn det kan være som leser dette, er det ingen grunn til å skape seg.)

I løpet av sitt korte liv delte tyrkiske Tezer Özlü tiden mellom Istanbul, Paris, Ankara, Berlin og Zürich. Romanen Cold Nights of Childhood ble utgitt på tyrkisk i 1980, seks år før hun døde av brystkreft, 43 år gammel. Det er den første av utgivelsene hennes til å bli oversatt til engelsk, en selvbiografisk skildring fra 1950- og 60-tallets Istanbul, en tid da nasjonalismen gjennomsyret alt, også litteraturen. Hos Özlü er den skjøvet i bakgrunnen, noe som ikke bare er radikalt, påpeker forfatteren Aysegül Savas i forordet, men nær enestående i tyrkisk sammenheng. I stedet fremstiller Özlü en ung kvinne preget og begrenset av samfunnet rundt, som gjør opprør ved å avvise nasjonale, patriarkalske, men kanskje først og fremst borgerlige konvensjoner.

Hun forteller bramfritt om seksuell utforskning med søsteren og kusinene sine, skildrer affærer og orgasmer uten forbehold eller bravado. Som skolejente tar hun en overdose med piller og våkner opp gul og blå på en psykiatrisk institusjon i Istanbul. Dette blir den første av tallrike innleggelser, som etterhvert også inkluderer elektrosjokkterapi, noe Özlü skildrer med opprørende detaljer, som når ektemannen og en venn av ham holder henne fast så legen kan administrere behandlingen, men også med hånlig galgenhumor. Forlaget sammenligner romanen med Sylvia Plaths Glassklokken og Jean Rhys’ Good Morning, Midnight, og det er ingenting i veien med det, men beskrivelsene av å være innlagt mot sin vilje minner vel så mye om Prosessen av Özlüs litterære helt, Kafka.

Fortelleren skiller seg, rømmer til Berlin, gifter seg på nytt, blir innlagt igjen. Tror jeg. Tiden er hakket opp og stokket om på. Fortid, nåtid, mennesker og fantasier flyter over i hverandre og den beste måten å lese romanen på, innså jeg omsider da jeg desperat bladde bakover for å finne ut hvilken av sine tre ektemenn hun refererte til, var å kaste det indre veikartet og bare kjøre med vinden av Özlüs tørrvittige, poetiske prosa i håret. Det er en kort tur, drøye 70 sider (hvis du ser bort fra forordet), men med mer å se enn de fleste opplever i løpet av et helt liv.

The Hole
Hiroko Oyamada
Roman, 92 sider
New Directions, 2020

Nylig fikk jeg min første faste jobb, og det i en kommunal bedrift, etter et tiår som løsarbeider. Kanskje er dette grunnen til at jeg den siste tiden har vært ekstra mottakelig for kontorromaner (Jillian og The New Me av Halle Butler er ess i sjangeren, det samme er People in Glass Houses av Shirley Hazzard og Fear and Trembling av Amélie Nothomb). Stemplingsur, jobbpersonlighet, pensjonssparing – det er mye som er nytt for meg, men mer enn noe annet har jeg måttet venne meg til språket: mandater forankres, behov avklares, metodikk implementeres, ressurser onboardes. Selv ord jeg er vant til – prosess, konsept, innhold – eser ut til de omfatter mer enn de utelukker. Å tre inn det åpne landskapet føles noen ganger som å falle gjennom et hull til en annen virkelighet.

Fortelleren i The Hole, japanske Hiroko Oyamadas andre roman, utgitt på engelsk i 2020, har en lignende opplevelse. Forskjellen er at hun faller ned i et faktisk hull i bakken i et faktisk åpent landskap. Asa har sagt opp en midlertidig stilling i byen og flyttet på landet sammen med ektemannen, som er blitt overført til et lokalt avdelingskontor i området der han vokste opp. Foreldrene hans eier beleilig nok et hus ved siden av sitt eget, og tilbyr det unge ekteparet å bo der gratis. Hver morgen kjører ektemannen til jobb og vender hjem ved midnatt, mens Asa er overlatt til seg selv, uten bil, uten planer, uten jobb. Sommerdagene er uutholdelig varme. Naturen er grønn og bugnende, summende av sikader og andre insekter.

På vei til 7-11 for å gjøre et bankinnskudd for svigermoren, får hun øye på et merkelig dyr med svart pels og underlige proporsjoner. Hun følger etter dyret («åpenbart et pattedyr») til et elveleie, og tumler ned i et hull, som virker å være laget spesifikt for henne. Etter dette begynner bisarre ting å skje. Barn dukker opp som fra løse luften og snakker i kor. I et skur bak svigerforelderens hus møter hun en besynderlig mann som hevder å ha bodd der i tjue år, og å være svogeren hennes (han omtaler seg som en hikikomori, den japanske betegnelsen for personer som frivillig isolerer seg fra samfunnet). Nonsens florerer.

Kun seks av The Holes nittito sider finner sted på en arbeidsplass, mer spesifikt på denne arbeidsplassens toalett, likevel vil jeg kalle dette en roman om lønnsarbeid. Alle karakterene er på ulike måter definert av sin forbindelse til arbeidslivet. Asas ektemann jobber døgnet rundt og når han først er hjemme, er han fortapt i smarttelefonen. Svigerfaren er likeledes tapt til arbeid, selv svigermoren jobber, til tross for å være godt over pensjonsalder.  Den eneste som lever i samme unyttige døs som Asa, er ektemannens demente bestefar, som vanner hageplantene selv i regnvær. I sin debutroman The Factory skildret Oyamada arbeidsdagene til tre nyansatte ved en fabrikk som det aldri helt blir klart hva produserer, foruten meningsløse oppgaver, som å makulere dokumenter syv og en halv time om dagen. Men det er altså i sin surrealistiske skildring av lediggang at hun leverer den beste allegorien over moderne arbeidsliv.