Mikroanmeldelser (september 2022)

En av kranglene jeg rakk å ha med kjæresten min i sommer, handlet om hvorvidt man kan eie en anbefaling, med andre ord: kan man stjele en? Han antydet at en av mine nylige anbefalinger var tyvlånt fra ham. Han hadde riktignok lest boka først, men den var en gave fra meg, noe jeg mener likestiller oss som anbefalere. (Om vi høres smålig ut, vil jeg si at vi akkurat har fått vårt første barn, og muligheten til å dyrke en litterær identitet sto for oss som et nullsumspill.) Med krangelen in mente er månedens spalte totalt gjennomsiktig. Deretter tillater jeg meg å vende tilbake til mine fordekte kråkemetoder.

The Great Fortune
Olivia Manning
Roman, 352 sider
Heinemann, 1960

I den opprådde uken etter at nevnte barn kom til verden, leste jeg Rachel Cusks barselmemoar A Life’s Work fra 2001, som jeg mer eller mindre bevisst hadde spart til anledningen. Det var noe seremonielt ved å lese om økedager og våkenetter parallelt med at jeg gjorde meg de samme erfaringene (om enn ikke erkjennelsene; jeg kan vanskelig se for meg andre enn Cusk føle seg så forulempet av morskapets banaliteter, som også er memoarens fremste kvalitet). Likevel var det Cusks henvisning til en annen bok, Olivia Mannings The Great Fortune, som var lesningens største gevinst.

The Great Fortune er det første bindet i Mannings Balkan-trilogi, som sammen med Levant-trilogien utgjør forfatterens selvbiografiske seksbindsverk (Knaus-hvem?). Romanen følger et ungt britisk ektepar, som i 1939 befinner seg i București, Romania, der mannen arbeider som lærer ved universitetet. Mens Europa kollapser rundt dem, menger de seg med svinske journalister, oppstyltede bankmenn, diplomater og en bankerott belarusisk prins. Manning skal ha lenget bittert etter litterær suksess hele sin karriere, men for leserne er det flaks at den lot vente på seg: Hvem er vel bedre til å blottstille andres spillfekteri enn ærgjerrige outsidere? Her finnes knusktørre karakterdrap på hver side: «His elderly humourless manner made his jewelry seem less an ornament than a weariness of the flesh.»

Av praktiske årsaker hørte jeg deler av romanen på lydbok, en opplevelse jeg både unner og fraråder spaltens lesere. Den erkebritiske innleseren tillegger alle ikke-britiske karakterer en generalisert «eksotisk» aksent som, i tillegg til å være mildt støtende, er nær uforståelig og sørget for at store deler av bokas dialog gikk meg hus forbi – uten at det la en demper på begeistringen min.

You Are Having a Good Time
Amie Barrodale
Noveller, 208 sider
MacMillan, 2016

Har du noen gang lurt på hva illusjonisten David Copperfield ville ønsket å lese som skipbrudden? Nettsiden One Grand er en litterær variant av BBCs tradisjonsrike radioprogram Desert Island Discs, «en kuratert bokhandel der kjente tenkere, forfattere, kunstnere og andre kreative sinn deler de ti bøkene de ville tatt med til sin metaforiske øde øy». Her finnes gledelige forutsigbarheter, som at den danske Noma-kokken René Redzepi inkluderer Babettes gjestebud av Karen Blixen, og uforutsigbare gleder, som at Copperfield velger seg Ralph Ellisons Invisible Man og Don Quijote («What a book!»).

Blant bøkene på listen til forfatteren Ottessa Moshfegh fant jeg novellesamlingen You Are Having a Good Time av Amie Barrodale, og etter endt lesing vil jeg pakke den med til min øde øy, jeg også. Jeg elsket disse forskrudde novellene, fra den første, som skildrer en mistrøstig semi-romanse mellom to utilpasse aleneboere, til den siste, der et lite buddhistisk miljø i Seattle bringes ut av fatning da guruen deres kommer på besøk. Flere av novellene skildrer hvordan språk og kunst korrumperes av økonomiske og/eller sosiale transaksjoner. I en av mine favoritter, «The Sew Man», forsøker en turist å avslutte et kundeforhold hos en pågående lokal skredder uten å støte ham. I en annen, «The Commission», ofrer en japansk butikkmedarbeider prinsippene sine for å imøtekomme en vestlig kunde som ber om en helt spesiell skål.

Jeg er overbevist om at Barrodale, som er eller i hvert fall har vært en dedikert buddhist, har sett tilværelsens sanne virkelighet og at novellene hennes er zen-gåter som ikke kan fattes med logikk. Jeg er også overbevist om at hun kunne ha skrevet en strålende novelle om anekdoten Spotify-grunnlegger Daniel Ek forteller for å begrunne hvorfor han vil ha med seg Alkymisten til sin øde øy: «Jeg tilbrakte en inspirerende kveld med Paulo [Coelho] hjemme hos ham i Rio, rundt den tiden vi lanserte Spotify i Brasil. Det var fascinerende å snakke med ham om hvordan boken hans ble en bestselger – han ga seg aldri, og lot folk lese den gratis for å øke salget – ikke ulikt hvordan Spotifys freemium-modell ble oppfattet i begynnelsen.»

Imminence
Mariana Dimópulos
Oversatt av Alice Whitmore
Roman, 150 sider
Giramondo, 2019

Denne romanen trakk jeg ut av en lav hylle i en dansk bokhandel, fordi den var lett nok til å leses med én hånd mens den andre holdt rundt en baby, og dekorert med et skrytesitat av Katie Kitamura, en forfatter hvis bøker jeg liker godt, som inneholdt ord som «knivskarp», «vold» og «virtuos».

Romanen åpner med et bilde: En kvinne rører ved barnet sitt for første gang, men føler ingenting. Barnet er én måned gammelt. Kvinnen, Irina, har vært innlagt på sykehuset siden fødselen som nesten tok livet av henne, mens kjæresten, den russiske legen Ivan, har tatt vare på sønnen deres. I løpet av kvelden overveldes Irina av minner: om ekskjæresten, akademikeren Pedro, og deres siste kveld sammen; om den eldre slektningen Irina bodde hos da hun ankom Buenos Aires fra landsbygda; om venninnene Ludmilla og Mara og en manipulerende fetter med bart og foruroligende timing. Romanen beskrives som en fortelling om «ambivalent morskap», men jeg opplevde at den handlet mer om romantiske forhold til forfengelige menn og hva de etterlater i kvinner (deriblant babyer).

Historien rulles opp i poetiske fragmenter, men med thrillerens blodsmakende puls. Argentinske Mariana Dimópulos låner fra autofiksjonens troper (jeg-forteller, overlappende biografi), som gjør det desto mer effektfullt når virkelighetskontrakten smuldrer med en slående surrealistisk ørkenscene de siste 30 sidene. Jeg har lest slutten flere ganger, og akkurat som med David Copperfields vandring gjennom den kinesiske mur, fatter jeg ikke hvordan Dimópulos fikk det til.