Nåtiden tar aldri slutt

Capitalist Realism, Mark Fishers moderne kultklassiker, kommer nå ut på norsk. Boken, som først ble utgitt i 2009, regnes som hans hovedverk. Til tross for at Fisher (1968–2017) aldri oppnådde noen stor popularitet i sin egen levetid, er oversettelser av denne typen kanskje et tegn på at ideene hans i dag er på full fart inn i hovedstrømmen. Tidligere har han vært til stede mer indirekte, som en relativt obskur inspirasjonskilde for kritikere og skribenter med interesse for koblingen mellom marxistisk teori, samfunnskritikk og populærkultur. I dag dukker derimot navnet jevnlig opp langt utenfor den opprinnelige nisjen. I tillegg til film og musikk, var han dessuten dypt fascinert av den tidlige internettkulturen og bloggsfæren, der han opererte under navnet k-punk¹. I likhet med mange i sin generasjon så han på internett som noe genuint nytt, en hendelse med et enormt potensial – om han ville tenkt det samme i dag, er kanskje et åpent spørsmål.         

I forordet til den nye utgaven (også gjengitt i Klassekampen) spør redaktørene Anders Fjeld, Eirik Høyer Leivestad og Hannah Winther seg hvordan boken helst bør forstås. Er det først og fremst snakk om en diagnose av tendenser som begynte etter Berlin-murens fall, og som fortsetter å prege vår tid?  Eller bør den leses som et «zeitgeist-skrift for 1990-tallet og 2000-tallet», med andre ord som et historisk dokument? For meg, som selv vokste opp på 90-tallet, og nå arbeider som lærer, er svaret innlysende: For unge mennesker i 2023 er Fishers kapitalistiske realisme minst like relevant nå som i 2009.

Nylig leverte en av elevene mine en novelle som skildrer en ung manns vei fra «livet som slave» til «livet som fri mann». Handlingen er kort og konsis: Den unge mannen møter en mentor, som forteller ham hvordan man frigjør seg fra samfunnets slavemoral og mentale lenker. Han følger rådene og oppnår frihet. Alt dette høres jo ganske fint ut – med mindre man spør hvilken frihet det egentlig er snakk om. For det mentoren viderebringer til den unge mannen, er ingen radikal filosofi, og heller ingen frigjørende teologi; det han lærer ham er ganske enkelt hvordan han skal tjene penger.

Man bør kanskje ikke tolke for mye inn i en skolestil – men det er vanskelig å komme unna at slike kulturelle uttrykk er symptomatiske for det som var Fishers hovedanliggende: vår manglende kreativitet når det kommer til utformingen av idealer og visjoner. Tidlig i Den kapitalistiske realismen gjengir Fisher et sentralt sitat av Marx og Engels. Her hevder de blant annet at den rådende, borgerlige livsanskuelsen har gjort av med en rekke former for frihet som tidligere eksisterte parallelt med hverandre. Frihandel er dermed blitt den eneste formen vi klarer å tenke oss, eller som de to sier det: «... i de mange hjemlede og tilkjempede friheters sted har bourgeoisiet satt frihandel som den ene samvittighetsløse frihet». Her har vi det problemet som Fisher til enhver tid kretser rundt, nemlig: Hva skjer med et samfunn når friheten til å selge ens varer og tjenester på et åpent marked i realiteten er blitt den eneste friheten vi klarer å drømme om? I uttrykket kapitalistisk realisme er det nettopp denne innsnevringen av den ideologiske kampsonen som ligger til bunn. Vi lever fortsatt, ifølge Fisher, i historiens ubestemmelige sluttfase: «[Francis] Fukuyamas tese om at historien nådde sitt klimaks med den liberale kapitalismen ble kanskje avfeiet av mange, men i den kulturelle underbevisstheten er påstanden akseptert, til og med tatt for gitt.»

Og denne følelsen er ikke begrenset til 2009. For dem av oss som henger på Twitter, er fenomenet godt kjent, og går i dag blant annet under betegnelsen stuck culture – den kulturelle limboen som vi uforvarende ramlet inn i rundt årtusenskiftet. Fishers diagnose er om mulig enda mer treffende nå, i en tid der den dominerende filmgenren er remaken, altså nyinnspillingen av gamle publikumsfavoritter i oppdatert – med andre ord temmet og striglet – form. Hvis de ikke er nyinnspillinger, er vår tids store filmer gjerne franchise-filmer, altså oppfølgere til filmer som nesten uten unntak ble laget tidlig på 2000-tallet. Det er som kjent, eller i alle fall ifølge Frederic Jameson, lettere å se for seg verdens ende enn kapitalismens slutt – og det innebærer også at vi må regne med en uendelig rekke med filmer satt i det såkalte Marvel-universet, eller må belage oss på AI-genererte Fast and the Furious-filmer lenge etter at Vin Diesel (i sin biologiske form) har tatt kvelden.

Den kunstneriske apatien er altså kjent og omdiskutert, men jeg har ofte tatt meg i å tenke at det hele hadde blitt litt mer interessant dersom flere hadde lest Fisher. For der stuck culture-diskursen først og fremst dreier seg om det rent estetiske, er Fisher mer opptatt av de underliggende, moralske følgene. Dersom man ikke klarer å forestille seg et bedre alternativ, er man ikke bare stuck i en kulturelt repetitiv verden – man er også fanget i en verden som ikke byr på noen reell mulighet for moralsk utvikling. I den nevnte stilen til eleven min, tas dette spørsmålet opp, men svaret gis innenfor den kapitalistiske realismens harde rammer. Fortelleren spør seg om det ikke er umoralsk å tjene seg rik i et system som vårt. Svaret han kommer frem til er både krystallklart og beinhardt: Siden vi alle har friheten til å gjøre det vi ønsker, er det opp til den enkelte å bestemme seg for om han vil være rik eller fattig. Hovedpersonen velger friheten; han velger å bli en «fri mann ved å utnytte slaver».²   

Som Fisher viser, er et slikt syn på samfunnet den logiske konsekvensen av vår manglende forestillingsevne. Det er et livssyn som kommer til uttrykk for eksempel i hiphop og gangsterfilmer – genre som bygger på det å «ha strippet verden for sentimentale illusjoner og avslørt den for ‘hva den egentlig er’: en hobbesiansk alles krig mot alle; et system av livsvarig utbytting og utbredt kriminalitet.» I hiphopen er «det ekte» ensbetydende med å være kynisk; å «get real» betyr å ta inn over seg «en naturtilstand hvor alle er hverandres fiender, hvor du enten er en vinner eller en taper, og hvor de fleste er tapere.» Som lærer er det vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til slike og lignende utsagn. Jeg skulle gjerne hatt et godt alternativ å tilby. Helst ville jeg satt meg ned med eleven og mant frem en annen og bedre verden – men det er og blir vanskelig, i og med at jeg selv er rammet av den samme kreative paralysen.

Det er ikke rart at mange ender opp med å slite etter 13 år i et slikt skolesystem. Mye har blitt skrevet av og om «Generasjon prestasjon»; om deres patologiske perfeksjonisme, om depresjoner og deres angstpregede alvor. Likevel synes vi ennå ute av stand til å se disse problemene på et strukturelt nivå. I sin beskrivelse av den endemiske depresjonen i samfunnet, gjør Fisher for vestlige ungdommer noe av det Frantz Fanon gjorde for de tidligere kolonibefolkningene: Han prøver ord å forklare den psykologiske epidemien ved hjelp av strukturell samfunnsanalyse. Beskrivelsen av tilstanden kunne godt ha vært anvendt også på norsk skole i dag:   

Det er ingen overdrivelse å si at å være tenåring i det senkapitalistiske Storbritannia i seg selv snart kan klassifiseres som en sykdom. Patologiseringen blokkerer imidlertid for alle muligheter for politisering. Ved å privatisere problemene og behandle dem som om de utelukkende skapes av kjemiske ubalanser i individers nevrologi og/eller deres familiebakgrunn, utelukkes spørsmålet om systematiske sosiale årsaker.

Perfeksjonisme og angst er ikke annet enn logiske måter å tilpasse seg et samfunn som for lenge siden har lagt Michel Foucaults tunghendte disiplin bak seg. I dag har belønningen tatt straffens sted, noe som fordrer at vi alle sammen, både elever og arbeidstakere, er nødt til å leve i en permanent beredskap – eller «endringsvilje», som det heter på HR-språket. Den som ikke presterer, eller ikke kan reprodusere de gjeldende frasene, blir ikke lenger straffet, og har dermed heller ingen reell mulighet til opprør. Den finske forfatteren Laura Lindstedt uttrykker dette godt i Klassekampen 27. mai. Vårt system straffer ingen, og skaper dermed heller ingen martyrer: «De som ikke får belønning, blir ganske enkelt glemt.» (Hun snakker om forfattere, men den samme glemselen rammer også treer-elevene i skolen.)

Fisher går enda lenger. For ham er opplæring noe som «vedvarer hele ditt arbeidende liv».  Skole og arbeidsliv er dermed kjennetegnet av en kafkask, uendelig utsatt dom; vi er alltid på prøve, alltid i det skolen kaller en vurderingssituasjon. For dem som er unge i dag, og som må forholde seg til dette systemet fra vugge til grav, er resultatet at «ekstern overvåkning avløses av selvovervåkning», ifølge Fisher. Vi sender dem med andre ord inn i permanent angst og depresjon – og et av depresjonens hovedsymptomer er som kjent den manglende evnen til å skape seg et bilde av dagen i morgen. Det er altså lite som tyder på at dette skal bli den generasjonen som bryter ut av det evigvarende 2000-tallet.

Jeg har merket meg at de som skriver om Fisher, sjelden unngår å nevne hans selvmord før eller siden. Kanskje er det rett og slett for fristende å se det som en logisk avslutning på hans studier av et samfunn uten evnen til å tenke seg en fremtid.