Noe får meg til å smile, noe til å grine

Steffen Kverneland har en drøm om faren, der han er i live og bor i Oslo. Han lurer på om de skal treffes. Om faren og situasjonen skriver forfatteren: «Han hadde trodd at jeg var sur på ham fordi han hadde vært borte så lenge uten å gi lyd fra seg. Vi møttes på en av mine stampuber og det ble et hjertelig gjensyn. Så våknet jeg og husket av han tok livet av seg i 1981.»

Forrige gang Steffen Kverneland publiserte en lengre tegneseriebok om en person, tok han for seg Edvard Munchs liv og kunst. I de første sidene i Munch (No Comprendo Press, 2013) proklamerer Kverneland at han er lei av biografier som baserer seg på omskrevne kilder; han vil bruke sitater fra kunstneren selv og hans samtid. Biografien lener seg på grundig research og mye materiale og resulterte i at Kverneland vant Brageprisen for sakprosa i 2013 samt Kulturdepartementets tegneseriepris og Pondusprisen samme år. Kverneland er med andre ord ikke en ukjent vandrer i det biografiske terrenget, men i En frivillig død håndterer han materialet på en annen måte: Her er det faren og Kverneland selv som er subjektene. Faren begikk selvmord da Kverneland var 18 år, og En frivillig død tar for seg konsekvensene for de som ble igjen.

Realistisk farsportrett

Tidlig i fortellingen beskriver Kverneland hvordan det er å arbeide med materialet til boka. Han har arvet farens gamle skrivebord og setter seg ned ved det for å gå gjennom minner og bilder og gjøre stoffet til tegneseriebok. «Stort sett er det et givende arbeid», skriver han. «Noe gjør meg melankolsk, noe får meg til å smile, noe til å grine.» Sitatet oppsummerer mye av leseopplevelsen man får ved å dykke ned i En frivillig død. For selv om en forelders selvmord aldri vil kunne snus til å bli et enkelt og trivelig tema og boka stort sett er fargelagt i grå og svarte toner, er det ikke en bekmørk bok. Det er blitt en hyllest til det menneskelige i oss og det tveeggede sverdet som livet er. Kverneland gir ord og strek til det fine og det vonde, det enkle og det vanskelige, det lyse og det mørke.

Portrettet av faren er særlig rørende fordi forfatteren aldri forsøker å glorifisere farens liv eller å sette ham på en pidestall. Det er ingen tvil om at Kverneland var veldig glad i faren, men han nøler ikke med å vise at han til tider drakk mye, at han slet med indre demoner, eller at han tidvis fremsto som både homofob og rasistisk. Bildet av faren blir på grunn av dette veldig virkelighetstro og nært: Faren var et menneske, og mennesker gjør noen ganger irrasjonelle ting som ikke kan forklares – men man er likevel glad i dem.

Dette tvetydige understrekes av bokas sammensatte uttrykk. Fortellingen brettes ut ved hjelp av malerier og fotografier, svart-hvitt-skisser og landskapsmotiver av utsikten fra familiens hytte i Dalavik. I tillegg er det satt inn faksimiler fra Kvernelands barndomsskildring Slyngel (No Comprendo Press, 2002) samt et utklipp av en konvolutt som inneholdt et brev fra fetteren hans. Farens portrett går igjen flere steder – først på forsiden, som et mørkt maleri med ansiktet gnukket vekk, så i lysere toner med tydelige ansiktstrekk på tittelsiden og til sist på baksiden, der en finner det originale fotografiet av farens smilende fjes. Bruken av fotografier gjør at leseren bringes nær både Kverneland og faren – noen av bildene er oppstilte portrettfotografier av familiemedlemmer, men flertallet er snapshots av virkelige situasjoner. En båttur der gutten forrest ser i kameraet og myser, detaljbilder av en nybygget trapp fra sommeren 1979, en strandtur der moren, som sitter nærmest fotografen, er uskarp, mens gutten på vei mot vannet er i fokus.

Leseren blir guidet frem og tilbake i tid – barndom, nåtid og tiden rundt selvmordet. Det gir rom for mye refleksjon fra forfatteren, som tenker på farens død i forbindelse med egen farsrolle i voksen alder. Kverneland trekker linjer mellom farens liv og sitt eget liv – mange av vanene de hadde da han var liten, har han nå med sin egen sønn. «Han skulle bare visst», skriver han mot slutten av boka, «at [faren] mer enn 35 år etter sin død skulle bli med på å prege både vokabularet og humoren til en liten gutt født i en liten by langt nord i Vietnam.» I beskrivelsene av disse vanene er det mye varme og humor – faren hadde en tendens til å blande begreper fra sjømannslivet med gamle dialektord, som blant annet resulterte i ymse ord som «påsagodt», som betydde alt fra poser fra Vinmonopolet til poser under øynene, og «råtaskuffa», en munn med dårlige tenner. Handlingen er enkelte steder delt opp med helsider i sort, som for å minne leseren på tyngden i historien, og selve boka føles høytidelig, med stoffbelagt rygg, glanset forside og tittel trykt i gullbokstaver.

Intim sorgprosess

Som leser blir man sluppet nær innpå Kvernelands familiehistorie, men man føler man kommer innpå ham også som menneske, fordi han deler så mye av seg selv og omgivelsene sine. Særlig rørende er en episode om en spurv som kom og satt i vinduskarmen hos Kvernelands mor da hun begynte å bli gammel. Han skriver: «Hun både trodde og trodde ikke på det, men likte å leke med tanken på at spurven var pappa som var kommet tilbake for å passe på henne og holde henne med selskap.» Han kvier seg ikke for å bli grotesk heller: I begynnelsen av boka skildrer han bilen faren må ha sittet i, og forteller at kona hans en gang hadde fortalt at mennesker som døde av kullosforgiftning, ble helt rosa i huden. «Og er det ikke noe om at man gjør på seg i dødsøyeblikket?» spør han og svarer: «Nei, fy faen, dette orker jeg ikke tegne.» Det er et sterkt virkemiddel å dele så nære og ubehagelige ting om selve skriveprosessen. Språket i boka er ofte nøkternt og uten overdrivelser, noe som på et vis understreker alvoret i historien, men som også gjør det lettere å lese. I beskrivelsen av gravplassen der faren, moren og broren nå ligger til hvile, sier han: «For meg er det bare en stein med asken deres under» og «De lever videre i […] store og små hendelser som får meg til å tenke på dem og savne dem». Språklig enkelt, men svært følsomt.

Kverneland skildrer mye av sorgprosessen fra da han var ung, da han stort sett klarte å være sitt «vanlige, glade jeg» så lenge han holdt sorgen på avstand. I en scene fra nåtiden, der forfatteren – som i andre av sine utgivelser – sitter sammen med kollega Lars Fiske over en øl, uttrykker han en viss forståelse for faren: «Kan’kje forlanga at folksom e’så ulykkelige at de bara vil dø ska’ holda ut av reine høflighet te oss andre, heller.» I psykologien regnes det som normalt, på et punkt i sorgprosessen, å reagere med sinne overfor den som er død. Hos Kverneland synes kun et dempet sinne, uttrykt i språket gjennom repeterte banneord: «Jeg har alltid sett for meg at han satt i mørket der inne i den jævla bilen i den jævla hangaren.»

En frivillig død ender med en sekvens tegninger av et Oslo som er i live – scener fra en regntung by der det finnes kjørende biler, busser, mennesker på vei til eller fra steder, gress og planter. Til sist finnes en refleksjon over at faren valgte å avslutte livet på arbeidsplassen, ikke hjemme eller på hytta – eller et sted familien ville være dem som fant ham. «Noen ganger tenker jeg med takknemlighet på at han gjorde det på jobben i stedet for hjemme», skriver Kverneland. «Hjemme ville han jo blitt funnet av mamma eller meg. Hengende som et lik i stua, for eksempel. Et traume for livet.» Og til slutt en siste, nøktern kjærlighetserklæring: «I stedet var det folk på fabrikken som fant ham, folk som ikke sto ham nær. Det har han nok tenkt på.»

Også i tidligere utgivelser har Kverneland vist at han kan prosessere og formidle et massivt og biografisk materiale. En frivillig død er likevel hakket bedre enn både Munch og øvrige serier fordi han her gjør stoffet så tilgjengelig og nært for alle lesere – ikke kun dem som kan kjenne seg igjen i sorg- og selvmordstematikken.