Skammen kan snakke

I dagslys er folkeeventyrenes troll ikke lenger truende. Og slik utyskene sprekker i sola, kan mørket vi har inni oss, oppløses idet vi setter ord på frykten eller skammen: Det sier iblant en psykolog jeg etter hvert kjenner godt, og at det hjelper «å snakke om det», men at skriving kan være minst like effektivt for å drive det vonde vekk.

En slik forestilling danner, bevisst eller ikke, utgangspunkt for enorme mengder publisert og upublisert tekst. Litteraturhistorien kan kanskje ikke reduseres til menneskeslektas gjentatte forsøk på å få troll til å sprekke, men skrevne ord framstår i alle fall i vår kultur som det indre, turbulente følelseslivets motsetning. Spesielt skammen blir ansett som stum: Den er, har jeg tenkt, skriftens antonym.

I svenske Kayo Mpoyis nyoversatte roman Mai betyr vann kommer en lignende tanke til uttrykk. Da fortellerens lillesøster blir alvorlig syk, spør hun gud hvordan hun kan redde den lidende:

Fortell historier, svarer han.
Hvilke historier?
Hele historien, svarer gud.

Hos Mpoyi finnes altså en lovnad om at fortelling kan pulverisere elendighet, rett og slett få ulykkene som har rammet en undertrykt, traumatisert familie til å fordufte. Og likevel får svenskens debutroman meg til å revurdere ideen den selv postulerer.

Guds utsagn om «hele historien» kan vise til jegets slektshistorie. Boka forteller om en zairisk ætt som har overlevd belgierkongen Leopolds voldsvelde i åra 1885–1908, det ekstreme segregeringssystemet som fulgte da den belgiske staten overtok kolonidriften, de påfølgende voldsomme selvstendighetsopprørene, og president Mobutus militærkupp i 1960 og tiltagende totalitære styre i de påfølgende åra. Slekta har internalisert rasismen og bærer tunge traumer, og kvinnene lider under patriarkalske normer og sosial kontroll – kanskje litt fordi den som blir dominert, iblant forsøker å finne måter å dominere på selv?

Katastrofene har fortsatt å følge familien inn i 1990-åra, selv om de har flyttet til Tanzania, der faren jobber ved Zaires ambassade. Heller ikke jeget blir spart.

Da jenta utsettes for gjentatte overgrep, holder hun opplevelsene for seg selv. Hun tier fordi overgriperen kommanderer henne, eller også fordi hun merker at de voksne har egne sår å slikke; hun er bare fem år, men kjenner familiens historier om fornedring. Dessuten har hun blitt fortalt eventyr blottet for naivitet:

Har jeg fortalt om hvordan skammen kom til folket? En klok kone fant en jente laget av leire. Det hadde regnet i flere dager, så huden hennes var sprukket. Under huden rant nattehimmelen ut og siden da har verden vært forandret.

Her synes den å utebli, sola som får vondskap til å sprekke: Når mørket sildrer ut, blir det værende i verden. Dermed blir det fullt av vonde følelser, fantasier og minner inni den tause, lille fortellekroppen. Tidvis kjennes det ekstremt trykkende der inne: «Ingen i dette rommet er glad i meg», forteller hun et sted, et annet sted er mageknipet «smerten til en som kjenner seg skyldig (...)». Eller er det egentlig det forskremte jeget som snakker såpass autoritært? Er det ikke heller tungsinnets skråsikre fatalisme som rår, og selve skammen som taler?

Oppvekstpassasjene fra Tanzania fortelles i nåtid, med barnets ordforråd og årvåkne sansing. Stedvis blir resultatet særs ubehagelige skildringer: «Der drar han ned buksa og jeg får se hud som presser hardt mot stoff (...) Han stapper inn hånden og drar fram den hemmelige kroppsdelen.» Slike scener er tekstens mest levende passasjer, muligvis fordi Mpoyi, som også er visuell kunstner og barnebokforfatter, har lang trening med å se, også i barns øyehøyde.

Mindre intense er avsnittene der et voksent jeg synes å ta over, med nesten formelle formuleringer: «Jeg skynder meg tilbake (...) i håp om at (...)», «(...) jeg (...) sitter med en rekke spørsmål». Muligvis skyldes de tørre talemåtene oversettelsen? Oversetter Monica Aasprongs arbeid framstår imidlertid ellers grundig. Antyder heller voksenspråket et annet historienivå der en tilbakeskuende forteller forsøker å skrive skammen vekk?

I så fall kunne fortellingsposisjonene vært mer markerte, vekslingene kunne med hell blitt kime til en tydeligere undersøkelse av forholdet mellom historie og nåtid. Hos Gabriel García Marquez synes for eksempel ett øyeblikk å romme hundre års ensomhet. Fortellerens stadige, men enormt kontrollerte hopp mellom generasjonsledd og henvisninger framover og bakover i tid skaper følelsen av at all handling skjer samtidig, av at alle de postkoloniale Buendía-slektningene ikke bare kjenner på fornemmelsen av isolasjon, men overværer de samme dødsfallene, epidemiene og krigene.

Imidlertid lar innskutte fortellinger om døde og levende slektninger leseren ane hvordan den traumatiserte jenta opplever fortida, nedarvede og egne minner, som en del av nået. Disse beretningene bidrar også til at Mai betyr vann – som i 2020 ble tildelt den svenske debutantprisen Katapultpriset – virker nyskapende, all den tid nordisk litteratur for lengst har blitt dørgende skriftlig. Romanen omtaler de kongolesiske balubafolkenes muntlige fortellertradisjoner, motivene i familiehistoriene er eventyraktige, og bildebruken framstår romantisk og iblant sjablongmessig. For eksempel er vann knytta til død og forandring.

For barnet eksisterer ingen grenser mellom beretningene, mytene og hverdagen, hun lever i en utvidet, spennende virkelighet der folk inngår avtaler med leoparder og synger for de døde. Men til universet hører også en deterministisk logikk. Jegets skyld-, straff- og skjebnebegreper minner om dem vi finner i de greske tragediene, mennesket må blidgjøre døde formødre og guder for å kunne bryte forutbestemte mønstre. Familien, påstår i alle fall barnefortelleren, insisterer på at all ulykken skyldes en forbannelse heller enn årelange undertrykkingserfaringer og medfølgende traumer.

Men etter hvert som hun modner, siver en mildere etikk inn i barnesinnet.

Jentas gud, skikkelsen som stadig viser seg for henne, slutter umerkelig og langsomt å være en som bare «skriver ned det jeg har gjort. (...) Jeg har kikket på listen hans. Jeg har prøvd å viske ut ‘stjal penger fra pappas lomme’». Istedenfor oppstår det vi får kalle en indre dialog, en undrende samtale mellom barnet og guden: «Gud sier jeg kan velge hvordan jeg vil bli.»

Tankene føres til Linda Boström Knausgårds mørkt fabulerende diktning: «Kjære Gud som er i himmelen. Bevar mammaen min. Gjør henne lykkelig og gjør slik at jeg dør», står det i Velkommen til Amerika (til norsk i 2017). Mpoyi makter som Boström Knausgård å levendegjøre en barnereligiøs virkelighet hvori den unge fortelleren muligvis søker forløsning fra det vonde, men kanskje bare får en slags forsoning.

Men med direkte replikkvekslinger der gud også svarer, virker Mai betyr vann mer utadvendt. Å snakke og å fortelle går igjen som motiver, uten at det hos debutanten viser seg å finnes noe ukomplisert – ja, klisjéfylt og håpefullt – forhold mellom ord og frigjøring. Snarere minner Mpoyis radikale og knugende debutroman om at skam, på samme måte som historier, kun oppstår i et sosialt rom. Du kan måtte arve ydmykelseshistorier som blir til skamfulle byrder. Og når du selv forteller, risikerer du å pålegges ny skam istedenfor å bli møtt med åpenhet og omsorg: Mpoyis troll sprekker kun i varm sol. Slik kan skammen like gjerne være skriftens synonym.