Som en tupækk med jogurt

Husker du hvordan det var å være bestevenn i tiårsalderen? Ikke bare det fine og det vanskelige, men detaljene i det vanlige, alle de underlige og noen ganger skamfulle mellomvalørene. Å gjøre det som vi-et tør, som jeget ikke hadde turt alene. Det samtidig identitetsbyggende og identitetsutslettende i å være nesten, men bare nesten, en enhet. Det er en grenseoverskridende intimitet der, en maktbalanse som rokkes ved når den ene utvikler seg i utakt med den andre – det fører til en hjemløshet for de erfaringene man ikke delte med noen andre, etter det som for mange er livets første erfaring med å vokse fra noen eller bli fravokst, livets første (kjærlighets-)brudd.

Til å være en så formativ og relativt universell erfaring, er det rart at det ikke oftere gjøres romanstoff av den. Litterært sett er vennskap i utgangspunktet den forsmådde fetteren blant relasjoner, langt sjeldnere i fokus enn det romantiske eller familiære, og å skrive godt om barns relasjon til hverandre krever å skape en troverdighet som fortsatt vedkommer en voksen leser – barnlig, men ikke for barnlig. Når den spanske romandebutanten Andrea Abreu i stor grad lykkes, er det fordi hun tar hovedpersonene sine på humoristisk alvor, med autentisitet, og inviterer til både god og vond og rar gjenkjennelse, stadige jeg hadde glemt at det var sånn. Bare unntaksvis har man følelsen av å være en voksen som ikke helt kan relatere til tiåringens talestrøm.

Det titulære skydekket¹ i Abreus roman ligger tett som en fluesoppkrans om vulkanen Teide på Tenerife, og avgrenser verdenen til to jenter som har levd hele livet i denne kransens nordlige tverrsnitt. Handlingen utspiller seg gjennom en sommer på tidlig totusentall, det er disig og bakende varmt, alt ladet med et indre trykk: været, jentekroppene (spyende, bæsjende, på tampen av orgasme), kaktusene med det deilig ekle navnet vortemelk, den alltid truende vulkanen. Romanens ni-ti-årige forteller og hennes jevnaldrende og uadskillelige venninne Isora – førstnevnte kjærlig og konsekvent bare omtalt som shit² av sistnevnte – bor på en øy de knapt har sett kysten til, og  tilbringer det som burde vært en av senbarndommens trygge somre streifende opp og ned de samme få fjellandsbygatene med loppebefengte hunder i hælene, sittende med føttene i ei renne mens de forestiller seg havet. De er, med Isoras ord, som tupækkene med jogurt som alltid henger sammen.

De inngår i et fellesskap av etterlatte eldre kvinner og barn, daglig forlatt av barnas arbeiderklasseforeldre som jobber fulle dager, alle dager, i turist- og byggebransjen på Sørsida.³ Gatene med de slitne husene, påbygg på påbygg uten byggetillatelse, er løsbikkjenes og de fromme og grovkjeftede doña-enes domene, og det er en snart kjedelig, snart nådeløs verden å vokse opp i. Jentene preges av disse bestemødrenes agg og overtro, gudsfryktighet og spydighet, sjalusi og skampåføring: De fôres det ene øyeblikket og settes på slankekur det neste. 

I dette fellesskapet av kvinner uten (tilstedeværende) partnere, er skjønnhet noe man både higer etter og forakter. Jentene kaster opp det de spiser med en hjerteskjærende selvfølgelighet, plukker buketter og stjeler poteter for å selge dem, for de har hørt om en dame nedenfor kirka «som veide kanskje to hundre kilo, som hadde fått satt inn en intragrastisk ballong og rast ned i vekt og blitt så tynn så tynn som en jaktbikkje», og vil spare opp til en sånn en.

Lysegule småfuglkonnotasjoner til tross: Kanariøyene betyr «hundeøyene». De gamle og trøtte bikkjene som alle har, men ingen liker, er en dyster framtidsutsikt, men shit og Isora er valpaktige, i all sin late kåtskap og lekenhet, kjedsomhet, godtro og blinde trofasthet. Alt de gjør, er på Isoras initiativ. Sammenligningen med Elena Ferrante og den søreuropeiske samtidslitteraturens bestevenn-referanseverk er uunngåelig: Isora, grønnøyd og uredd, er shits  briljante venninne, og det hun gjør, vil shit også gjøre, om enn tidvis med en indre motvilje.⁴ Relasjonen er intens, og de to romanenes hovedpersoner deler en grunnleggende dynamikk: tekstene har begge utsikt til en kneisende nakke, fortellerne er de mer forsiktige, de som følger etter. Men Abreus hopp etter Ferrante lander i noe annet og eget, særlig fordi shits dragning mot Isora ikke bare er platonisk. Det er en roman om bråmodning, seksuell utforskning og oppvåkning, hvis sårhet ligger i spørsmålet om det de opplever sammen bare er en parallell utforskning av seg selv som seksuelle vesener, eller også en utforskning av og interesse for den andre. I et kapittel som tar form av et ras, ser kjærligheten sånn ut:

jeg fikk lyst til å skade henne ta hånda hennes og vri den til hun fikk fingra ut av ledd til hun blei håndløs noen ganger hata jeg henne og ville knuse henne isora hadde røde lepper det så ut som hun hadde fått seg en på tygga jeg kyssa henne på det røde bak kulturhuset isora var bestevenninna mi jeg ville være som henne […] shit shit hun kalte meg shit for bæsj var noe nydelig vakkert […] jeg ville spise opp isora og bæsje henne ut så hun blei min legge bæsjen i en eske så hun blei min male veggene på rommet med bæsjen for å se henne overalt.

Det er tosomhet som en tilstand hvor alt deles, begjæres, misunnes, beundres, hvor shit ønsker seg nesten alt Isora har, inkludert en egen sorg (for shits sorg er en hermesorg, det er Isora som er morløs). Å følge dem følge hverandre er til å bli både oppriktig rørt og opprørt av.

Språket er gjennomgående til å fryde seg over. Abreu skriver på kanarisk dialekt med islett av en tiårings rettskriving, strålende oversatt av Øyunn Rishøi Hedemann til et radikalt bokmål hvor man sitter ved sina og ikke er intrisert. Feilstavingene kunne veldig fort blitt trøttende, men er brukt sparsommelig nok, så vidt, til å heller være sjarmerende,⁵ og gir shits overraskende språkbilder og observasjoner en særegenhet som alene er lesingen verdt. Abreu bruker en bevisst inkonsekvens i metaforer og referanser og innsikter som fanger den alderen, som innlemmer både det teite og det brått innsiktsfulle.⁶

Når Isora sier «fitte» i stedet for «snutten», for eksempel, oppstår det en umiddelbar avstand, Isora blir en annen, kledd i et språk for framtida, shit blir igjen i det barnslige som fram til det øyeblikket var trygt, felles. Det er en av flere måter å bli etterlatt på.