Språklig og tankemessig vanmakt

I

Erik Fosnes Hansens Beretninger om beskyttelse 1 er ingen god roman, og det er forbausende at den i det hele tatt har blitt behandlet som seriøs litteratur. Men i Norge skilles det ikke lenger mellom fiksjon og litteratur, og John Irving og Gunnar Staalesen omtales på lik linje med Raymond Carver og Dag Solstad.

Svakhetene i Fosnes Hansens roman er først og fremst av språklig og tankemessig art. Teksten har en stort anlagt komposisjon, en ikke ueffen form, og til tider et visst narrativt driv, men alt dette spiller en minimal rolle så lenge den er skrevet i et språk som helt mangler autoritet og stil, og som ikke makter å gjøre sine romanpersoner og ideer levende. Ideene som formidles, er det dessuten vanskelig å ta på alvor. Utførelsen av romanen står dermed ikke i forhold til tanken bak, og helhetsinntrykket er at teksten mer er umodent tankespinn enn kompetent kunstprosa med noe vesentlig på hjertet.

Disse innledende påstandene skal snart begrunnes, men først må det sies at de ikke er originale. Atle Christiansen skriver i sin anmeldelse i Dag og Tid om det «såpeserie-aktige» ved Beretninger og om bokens «halvokkulte vekebladsrealisme». Her foregripes og overgås han av Espen Søbye, som i en artikkel fra 1991 skriver følgende om Fosnes Hansens Salme ved reisens slutt :

Fosnes Hansens lepper er formet slik at alt som strømmer ut over dem er kvasifilosofi, lettvintheter og sjabloner som for lengst er forkastet av kiosklitteraturen.

For å skape overbevisende og levende [roman]personer kreves: for det første at virkeligheten er forstått, for det andre at denne forståelsen brukes til å definere de vesentlige problemer mennesket står overfor og for det tredje at disse problemene danner grunnlag for estetisk konstruksjon av de fiktive personene. Uten levende personer (forstått på denne måten), får ikke Fosnes Hansens fiktive univers og personer tilknytningspunkter til virkeligheten og forfaller til såpeopera og ukebladføljetong ...^1">1

Søbye underbygger sine påstander med en rekke analyser av enkeltavsnitt i Salme, og hans artikkel går i det hele tatt rett til kjernen av Fosnes Hansens prosa. Det sier litt om norske avisers litteratursider at Søbyes bare syv år gamle synspunkter blir fortrengt uten argumentasjon når Fosnes Hansen nå er ute med et verk av nøyaktig samme type som Salme.

II

I likhet med Søbye går jeg raskest mulig løs på teksten selv. Jeg ser med overbærenhet på den svevende prologen, men henger meg opp i noen lite vellykkede similer tidlig i teksten. Disse kan gjelde som små symptomer på at det er noe alvorlig i veien med romanens språk. Den første er hentet fra skildringen av en prest som forretter i en begravelse, den andre fra beskrivelsen av den usympatiske onkel Christian idet han får vite hva som står i den avdødes testamente:

Og tross alle fagre minneord, og tross sogneprestens usedvanlig forseggjorte preken – han strålte som en sorgtung appelsin fra prekestolen – var det ingen som riktig hadde kjent ham. (16)

«Det skulle man faen ikke tro,» kom det fra Onkel Christian; han var hvit som en sommersky i ansiktet. (36)

Det er vanskelig å forestille seg en appelsin som lider av sorg. Det måtte i så fall være en riktig muggen og blåsvart en, men da stråler den ikke lenger, selv om den kan ha en form for utstråling. Denne presten forsøker tydeligvis å utstråle varme og patos, men uansett hvordan han er ment å skulle geberde seg, klarer jeg ikke forbinde ham med en appelsin.

Similen «hvit som en sommersky» er mindre absurd, men virker å være brukt stikk i strid med sin hensikt. Hadde det stått «kritthvit» eller «hvit som et laken» hadde det iallfall fungert på det klisjéfylte, jevne nivå som Fosnes Hansen klarer å holde på sitt beste, men «sommersky» har jo positive konnotasjoner som for det første utydeliggjør den usympatiske onkel Christian og for det andre er helt uegnet til å illustrere at han faktisk blir blek av sinne og skuffelse. I likhet med appelsinen, gir denne sommerskyen teksten et ufrivillig surrealistisk preg som gjør at leseren stopper opp i undring, og da ikke over tilværelsens eller språkets muligheter, men over forfatterens udyktighet.

Dette var småting. Se nå på Fosnes Hansens stil mer generelt. Jeg tar først et avsnitt hvor han er på sitt minst romantiske og presiøse. Her er skildringen av den dagen da den nylig avdøde godseier sist endret sitt testamente:

Tross taushetsplikt og diskresjon var det tilflytt familien at den gamle hadde vært inne i byen én eneste gang det siste året, og da hadde han vært hos advokaten. Plutselig hadde han stått i døren oppe i det ærverdige kontoret i tredje etasje; han hadde kreket seg opp alle trappene alene og hadde laget et allerhelvetes leven fordi kontordamen ikke umiddelbart kjente ham igjen, men tvert om spurte om han hadde en avtale, og dernest fordi advokat Holst ikke var utstyrt med ekstrasensoriske evner, følgelig ikke hadde kunnet forutse den gamles uventede ankomst, og derfor ikke var i huset. Den gamle var som en komet, en riktig uberegnelig en, som stort sett oppholdt seg i fjerne og usynlige himmelsfærer, og som bare viste seg og sitt lys ved jorden hvert jubelår. Ved hjelp av mobiltelefon ble advokaten oppsporet; han satt i et viktig konkursmøte i banken, men bleknet da han hørte hvem som stod i resepsjonen på hans kontor og raste så det gjallet i mahognien og ikke ville la seg formilde ved hjelp av pulverkaffe. Advokat Holst forlot den synkende banken umiddelbart og innfant seg på sitt kontor allerede fjorten minutter efter, hvilket var ny personlig rekord på strekningen. (18)

Det er mulig at det er bortkastet å argumentere for at et slikt avsnitt er dårlig skrevet, setning for setning og ord for ord. Lesere med litterær sans vil se det direkte, og noen vil aldri kunne forstå det. Jeg forsøker likevel å peke på noen aspekter: 1) Klisjé avløser ufortrødent klisjé. Spesielt ille er sammensetningen av «kreket seg opp», «ikke var utstyrt med ekstrasensoriske evner», «hvert jubelår», «bleknet», «raste så det gjallet», «forlot ... umiddelbart», «innfant seg», «ny personlig rekord». Dette er ukebladprosa. 2) Tonen i teksten er her langt fra den klassiske, forfinede og høytidelige som Fosnes Hansen stort sett later til å tilstrebe. I stedet har vi plutselig en hverdagslig og hyberboliserende kjekkastone. Fortelleren høres nå ut som en sekstenåring som forsøker å låte eldre enn han er, eller som en eldre person (gjerne kvinnelig) som låter yngre enn hun er. (Av en eller annen grunn minner tonen meg om Ebba Haslund slik jeg husker henne fra morgenkåseriene i radioen, uten at dét er til forkleinelse for Haslund.) Uansett skjærer det i ørene. 3) Igjen lider avsnittet av et upresist billedspråk. Jubelår er slett ikke uberegnelige, men kommer hvert femtiende, hvert trettitredje eller hvert tjuefemte år, alt etter hva den katolske kirke måtte bestemme i god tid på forhånd. Hadde det stått «Den gamle var som en komet som bare viste seg og sitt lys ved jorden hvert jubelår», ville det vært på vei mot noe bedre, men «hvert jubelår» er fortsatt en forkastelig klisjé.

Jeg beveger meg over til et mer typisk og mer pompøst avsnitt:

[Spisestuen] var stor, man kunne med sikkerhet dekke til tyve, og på veggene hang det bilder, mange bilder, det ene mer vidunderlig enn det andre, mesterverker fra mange land, først og fremst fra nyere epoke, ekspresjonister og etpar surrealister, men også noen tyske romantikere. Lea, som hittil hadde stått pent og veloppdragent bak stolen sin og ventet på den gamle, rev seg løs fra bordet og begynte å gli mot bildene, hun begynte å skride gjennom værelset, fra maleri til maleri, som hypnotisert, beveget, og trakk farver og toner inn. De store glassdørene stod på gløtt, og fra haven kom den varme eftermiddagsluften og sollyset inn i rommet, lekte med de lette, hvite gardinene, tegnet egne, grønngylne impresjoner på vegger og tak. Lea skred, fra en vidunderlig Cézanne til en bitte liten Franz Marc ... (42)

Hva formidler dette avsnittet bortsett fra forfatterens snobberi? Fosnes Hansen er ute av stand til å gi leseren det minste inntrykk av hva Lea faktisk ser eller opplever. En ansvarlig forfatter ville ha beskrevet ett bilde og/eller én konkret reaksjon i stedet for å liste opp navn, kunsthistoriske termer og vage subjektive tilstander som Barbara Cartland ikke kunne ha håndtert dårligere. Da adjektivet «vidunderlig» dukker opp for annen gang, fornemmer vi det norske språk på sitt fattigste.

For sikkerhets skyld tar jeg med enda et avsnitt i samme lei:

En mørkebrun væske rant seigt ned i glasset. Hun korket flasken, satte seg hos ham, de skålte.

En strøm av varme og lys steg opp fra mellomgolvet til hodet på henne.

«Nå?» smilte han.

«– krevende!» sa hun, da hun fikk pusten igjen.

«Det er en vestindisk madeira,» sa han, «fra 1828, om jeg minnes rett. Smak på den du, den ble laget i en tid da Goethe fremdeles levet, og Beethoven var død året før.»

Hun drakk påny. Det steg et sollandskap i henne, hun fikk inntrykk av at hun så hender, brune hender, i sollyset, grønne blader, en gul strand, et blått hav. (64)

I stedet for det klossete «En strøm av varme og lys steg opp fra mellomgolvet til hodet på henne», ville jeg i det minste ha forventet noe i retning av «Hun fornemmet en bølge av varme og lys stige fra mellomgulvet til hodet», men hovedproblemet er den siste setningen. Det er mulig leseren her blir bedt om å tenke på et maleri av Gauguin e.l., men igjen er vi primært i selskap med Bladkompaniets middelmådigste publikasjoner.

Ett av de mest forstyrrende aspektene ved Fosnes Hansens stil er at den ikke eksisterer, dvs. at den er så inkonsekvent at den løser seg opp i sidestilte fragmenter i stedet for å stabilisere seg i én stemning som i seg selv kunne vært grunnlag for innsikt. «Siden hjelpes de ad med å hente kasser baki lasterommet» står det på side 51, og kontrasten mellom det hjelpeløst gammelmodige «hjelpes ad» og det skjødesløst slangbetonte «baki» gir igjen denne ubehagelige følelsen av ufrivillig komikk. «Baki» forekommer i alt tre ganger i denne scenen og synes ubemerket å smitte over fra en folkelig varebilsjåfør til både fortelleren og hovedpersonen. Forfatteren anstrenger seg for å gi sjåføren et anstrøk av Oslo øst, men glir raskt over i det mer forfinede igjen:

Hva kan det være han leverer? Hun må spørre allikevel.

«Hva er det du har baki?»

«Heh!», sier han. «Har du ikke luktesans? Blomster. Blomster og gjødning. Jeg er gartner. Henrys Gartneri, det er meg.»

«Å.» Hun sier ikke mer.

«Kjører hilsener og kranser og sånt.»

«Kan en leve av det,» spør hun, for å ha noe å si.

«Nei ikke på et så lite sted. Men jeg selger haveredskaper og gjødning og kjemikalier til haveeierne, og det blir det endel av. Nå skal vi opp her, for eksempel, til godset, og levere ekstra fin gjødning til orkideer.» (50)

Slik beveger sjåføren seg uanstrengt fra et stilleie à la Tron Øgrim eller Yngve Hågensen til et à la Wenche Foss eller Kåre Willoch. Særlig elsker jeg bruken av formen «gjødning» (i stedet for «gjødsel», «gjørsel, etc.) og innskuddet «til godset» som fjerner uttalelsen fra enhver muntlighet.

Andre ganger skjer den motsatte bevegelse. Se hvilket uttrykk som plutselig dukker opp i et romantisert avsnitt skrevet primært i et stilleie tilpasset et følsomt kunstnersinn i 1899:

Ukene går, og døgnenes lysblaff blir lengre og lengre; blir til riktige dager. Josefa har begynt å gå til kapellet igjen, i all hemmelighet til å begynne med, siden gir hun blanke i om faren og moren oppdager det. (286)

Sjæl gir jeg skikkelig faen i om Fosnes Hansen prøver å skrive sitt stive riksmål, men blir fylt av megen undring og sorg når han unnlater å ta sin storartede oppgave riktig på alvor.

III

Vi kan gå over til romanens tema eller tanke:

Så kom vi til å mene noe om tilfeldigheter og skjebne, du og jeg. Kan du huske hva jeg sa?

Ja, du sa at –

Jeg sa at begge deler igrunnen bare er ord for noe vi ikke forstår. Det er helt likegyldig om man kaller det skjebne eller tilfelle, for det merkelige er at noe i det hele tatt finner sted. Det er da enestående pussig, ikke sant? At noe i det hele tatt er. Hva er det? Hva er alle biene, vannet, luften, du, jeg. At det er, når det likegodt kunne ikke være. At tiden i det hele tatt går, når den like gjerne kunne ikke gå. At noe hender, når det like godt kunne ikke hende. (132)

Jo, det er sikkert mer i himmel og på jord enn filosofien har drømt om, men når spørsmålene stilles på denne måten, skal det en Hamlet eller en Heidegger til for å svare på en måte som ikke blir pinlig. Fosnes Hansen lar seg imidlertid ikke skremme og lar beretninger om slående tilfeldigheter og sammentreff ledsages av utsagn som dette:

Slik jeg ser det, er dette et felt der vi kommer nærmest en ny forbindelse mellom menneskets liv og opplevelser på den ene side, og på den annen side det teoretisk-naturvitenskapelige område av vår erkjennelse. Sagt annerledes: Min kongstanke, og kanskje min ulykke, er at jeg kom til å øyne en bro mellom menneske og vitenskap, mellom biografi og univers, mellom den subjektive og den objektive erkjennelse. (141)

Grovt sett kan ideer brukes på tre ulike måter i litteraturen. For det første kan de prøves ut, konkretiseres og brynes mot konkurrerende ideer i et fortettet og ofte ambivalent eller komplekst tematisk drama. For det andre kan de knytte an til litteraturens grunnleggende modus eller idé, nemlig fiksjonen eller imaginasjonen, slik at de belyser og belyses av selve den litterære handling. I Knut Hamsuns novelle «Dronningen av Saba» kobles forestillinger om tilfeldighet og skjebne nettopp til fortellehandlingen og lesehandlingen. For det tredje kan litteraturens ideer søke å utfordre og omstøte leserens livsanskuelse med en alternativ livsanskuelse. På dette siste trinnet finner vi både de mest trivielle og ureflekterte forfattere og giganter som Stendhal, Tolstoj, Dostojevskij, George Eliot, D. H. Lawrence, Thomas Mann og Norman Mailer. Hvis en slik større idémessig ambisjon skal kunne fungere, må imidlertid forfatterne faktisk være i stand til å konkurrere med filosofer, psykologer, teologer og paradigmatiske vitenskapsmenn når det gjelder intellektuell visjon og argumentasjonskraft. Dårlige ideer avsløres like nådeløst i skjønnlitteraturen som i de andre skrivemåtene.

Fosnes Hansens ideer om tilfeldighet og skjebne er av en slik art at de godt kan egne seg på det første eller andre nivået ovenfor, men så vidt jeg kan se, begår forfatteren den kardinalfeil å plassere dem på det tredje. Dermed er veien kort til alminnelig mystisisme og tro på det overnaturlige. I stedet for at leseren får noen som helst kontakt med ideene, sitter han igjen med en bekymring for at forfatteren er i sine egne tankers vold. «Jeg har en forferdelig følelse av at hun selv trodde på det hun skrev,» proklamerte en gang kritikeren Anthony Lane om Ayn Rand, og akkurat den setningen dukket opp noen ganger da jeg leste Fosnes Hansen.

Å sammenligne Fosnes Hansens kvaliteter med Hamsuns eller Blixens hører ingen steder hjemme. En kort stund tenkte jeg at Beretninger kanskje kunne sammenlignes med Jens Bjørneboes Bestialitetens Historie, siden Fosnes Hansen har litt av den samme tørre og saklige stil og den samme hang til encyklopediske fakta og vag metafysikk som Bjørneboe. Imidlertid skal man ikke lese lenge i Frihetens øyeblikk før man støter på avsnitt som ligger langt utenfor den yngre forfatterens rekkevidde. Det rette sammenligningsgrunnlaget finnes sannsynligvis heller i en genre som er nesten ukjent i Norge, nemlig amerikanske bestsellere og «meningen med livet»- bøker som Robert James Wallers The Bridges of Madison County og James Redfields The Celestine Prophecy.

IV

Det sier seg selv at denne anmeldelsen ville sett annerledes ut uten den voldsomme overvurdering som har blitt Beretninger om beskyttelse til del. Jeg slutter derfor med et avsnitt der Fosnes Hansen etter min mening er på sitt beste:

En natt i Lorenzo del Vetros hus, rester av et gjestebud; noen florentinere i eksil, noen prelater og prostituerte, intet besynderlig: De hadde begitt seg på nattevandring, så hadde det tatt slutt, og så kom morgenen. Men i de måneder og år som skal følge, kommer Lorenzo del Vetro til å tenke tilbake på denne natten, han vil komme til å forsøke å utgrunne hva som egentlig hendte, han vil forske, som en vitenskapsmann, i dette korte, stille mørke som laget skille i hans liv. For dette var selve natten da alt ble forandret, umerkelig og stillferdig gjorde den sin gjerning, lik en barmhjertig samaritt, lik en mor som trøster barnet som gråter i søvne. Så kort en natt; den bragte et mirakel. Men ennå vet ikke Lorenzo del Vetro om denne forvandlingen, der han står i sitt værelse og ser ut i haven og føler seg så besynderlig vel til sinns; ennå er det bare enda en natt som er forbi. (301)

Her har vi en konsistent og ikke upoetisk tone, et spenningsskapende grep som skaper genuin nysgjerrighet om hva som har skjedd med denne Lorenzo og dessuten forventning om at det skjuler seg noe mer enn bare uforklarlig mystikk bak hva avsnittet omtaler som «et mirakel».