Stein i skoa

Fotarbeidet er en diktsamling som i høy grad krever at leseren leser og forstår på nye måter. Det kan virke som Lars Engebretsen har forsøkt å gjøre noe nytt med språket og dets fastlagte meningsstruktur. Boka er Engebretsens andre utgivelse, og i likhet med hans første, Transevannet, er den ekstremt vanskelig og utilgjengelig. I hvert fall ved første øyekast.

Det ligger kanskje litt i tida at forfattere forsøker å skrive god, tilgjengelig og salgbar litteratur. Det er ikke noe galt med det, mange av våre beste forfattere gjør dette på en god måte. Engebretsen går imidlertid i en annen retning. Diktene i Fotarbeidet kan ikke leses som koherente, meningsfulle helheter. Det er tvert imot andre ting det inviteres til å fokusere på: det fonetiske aspektet, umulige semantiske koblinger mellom ord og uttrykk og kvaliteter i enkeltformuleringer løsrevet fra diktet. Det kan virke som Engebretsen er ute etter å undersøke hva som skjer når språket løses opp og nye elementer kobles sammen, når klangen erstatter semantikken.

ble kontinentet mindre
innebygd av oss den gangen vi begrep
og begrensa detaljene

blir vi satt til å lytte etter gjenklang og ikke
etter andre registre av kjærlighet

Samlingens tittel kan indikere en forsiktig bevegelse mot et mer kommunikativt landskap. Men Engebretsen er ikke der ennå; det er selve arbeidet det fokuseres på, ikke målet.

Det er lett å beskylde Engebretsen for å skrive kryptisk og utilgjengelig og at han ikke har noe særlig på hjertet, men det er litt for enkelt å avfeie Engebretsens dikt som rein tungetale. Disse diktene kunne ikke vært skrevet på slump. Hvis en forsøker en annerledes lesning, en lesning som ikke alene fokuserer på det semantiske aspektet, vil en oppdage et mønster som, til tross for at det blir brutt til stadighet (dette er en del av mønsteret), gjentas og varieres. Mange av diktene insisterer på å bli tatt på alvor, en sitter igjen med en følelse av at noe viktig blir sagt. Det kommer ofte av at Engebretsen manipulerer språket til å skape en koherens som ikke finnes:

spyttet kommer før meg bragt på det rene

viljen, det tungvinte tapet av interesse

dette som gjør gate og fotgjenger fortrolige.

For det første ser vi i dette diktet at det velkjente uttrykket «bragt på det rene» er satt inn i en sammenheng som tvinger leseren til å forstå det på nytt. Gata og fotgjengeren representerer en konvensjonell struktur; gata leder fotgjengerne på en forutsigbar måte; vi vet hvor vi vil, og gata er middelet vi trenger for å komme dit, og som fotgjengere er vi hensatt til en rekke konvensjoner, eller rettere sagt trafikkregler som gjør vandringen ufri, eller begrenset. Men hva er det som gjør oss fortrolige med «dette»? Dette åpner ikke diktet for å fortelle. Det kan sammenfalle med verselinjen ovenfor, «det tungvinte tapet av interesse», men det gjør ikke arbeidet med å dechiffrere diktets midtpunkt lettere. Diktet dreier rundt «dette», og det er en slags selvfølgelighet, det er «bragt på det rene», men vi kan likevel ikke si hva det er. I diktet er gatevandringen (les: fotarbeidet) en metafor på dette. Denne selvfølgeligheten er ikke i enden av veien, eller i den endelige tolkningen, meningen bak språket, men den finnes underveis, i bruken, i redskapene, i føttene så å si. Nettopp derfor lar den seg ikke fange.

Du står og
verden virker via
knokler og silke
faller i fonner
i stedet for tegn du teller og synes gjennom
proporsjonalt saktere
et lite antall ganger til: Måkene løsner; vind mister
høyde; tomlene bretter ned vannet i fiskebeinsmønster
og asfalten heller

Diktet ovenfor illustrerer noe av poenget mitt: Med formuleringen «verden virker via / knokler …» gir han foten betydninger (hvis det er fotens knokler det her er snakk om) som kan sies å nærme seg en poetikk. I diktet opptas alle bilder og inntrykk gjennom føttene og ikke øyet. (Sett i lys av dette blir også diktet mer forståelig, noe som får meg til å bli skeptisk til min egen tolkning.)

Selv om Engebretsen tilsynelatende bryter med det meste av det som kan kalles tradisjonell lyrikk, vil en finne lydlige kvaliteter som har mye til felles med mer tradisjonell diktning. Engebretsen har nemlig en forkjærlighet for bokstavrimet, alliterasjonen. Forskjellen er at den kommer på uventede steder, og den inngår i et formspråk som i all sin musikalitet er disharmonisk og ufullført:

jordgis gjennom gjenstander. Mødrene kommer
milde over tavla. Faller på plass til ord for denne
bevegelsen

Det er nettopp den lydlige kvaliteten i åpningen («jordgis gjennom gjenstander …») som slår an tonen. Her åpnes det for en lydlig harmoni midt i et ellers disharmonisk dikt. (Dessuten er formuleringen nesten et dikt i seg selv; kombinasjonen av den semantiske kvaliteten og den lydlige, gjør at denne formuleringen fungerer som mantra som kan gjentas i hodet, gang på gang, uten at meningen på noen måte etter hvert virker forslitt og endelig.) Avslutningen er en fin indikasjon og kommentar til det hele: språket danner en rytme og bevegelse som i stedet for å strebe etter å mene, finner sin plass som musikk og lyd. Skriften på tavla (les: diktet) får med andre ord en annen funksjon enn å være en signifikant instrumentell tegnrekke. Derfor blir en konvensjonell tolkning av diktet også malplassert. Det er ikke hva diktet betyr, snarere hvordan det betyr som betyr noe.

Når jeg tidligere har antydet at Fotarbeidet krever mye av leseren, mener jeg at diktene i boka ikke i seg selv fungerer som meningsfulle helheter. Det kan også være slik at en leser henger seg opp i enkeltformuleringer (jeg leser for eksempel «jordgis gjennom gjenstander» og slutter ikke å la meg fascinere av hvordan formuleringen betyr noe uten å pådytte meg mening), framfor å tolke diktet i sin helhet. Leseren blir overlatt til konnotative krefter i det partikulære. Slike lesninger er ofte personlige og kan lett bli spekulative og overdrevne. Det er ikke til å unngå; leseren er, ofte i motsetning til forfatteren, dømt til å finne mening, selv om den i mange tilfeller kan være høyst personlig og udefinerbar. I den nyere litteraturen har det ofte vært et mål å påvise at det ikke finnes noen mening, at mening er umulig. Tekstene har, paradoksalt nok, ofte karakter av å være forståelige enheter som forteller oss at vi ikke kan forstå og at mening ikke eksisterer. Engebretsen går forbi dette; det er ikke noe poeng i disse diktene å fortelle noe som allerede er opplagt. Diktene er denne meningsløsheten, og de forsøker på ingen måte å være noe annet.

Derfor risikerer jeg som leser og tolker å trå feil i møte med disse diktene. Det er imidlertid en sjanse som jeg må ta. Jeg tror det er nettopp på dette punktet Engebretsen kan møte kritikk fra enkelte. Jeg var tidligere i denne teksten fristet til (og unngikk så vidt) å tolke tittelen, Fotarbeidet, som en kommentar fra forfatteren om at han fortsatt er på vei, at han har kommet opp av det kalde «transevannet» og vandret oppover mot en mer forståelig kommunikasjon, at han er i ferd med å utvikle et språk som kommer leseren i møte. En slik tolkning står i fare for å bli spekulativ. Den kan meget vel være sann, men det finnes ikke noe objektivt grunnlag for å hevde det. Allikevel tror jeg at den har noe for seg. Hvor mange slike diktsamlinger kan Engebretsen skrive før begjæret etter å bli forstått blir uutholdelig? Han har på heroisk vis holdt stand i to diktsamlinger med sitt ugjennomtrengelige språk som har vært til stor glede for enkelte og åpenbar ergrelse for andre. Kritikerne har i stor grad valgt å overse ham denne gangen – Fotarbeidet har fått påfallende liten oppmerksomhet i aviser og tidsskrifter. Årsaken til dette er ikke åpenbar, men jeg sitter med en følelse av at denne boka overlater såpass mye til leseren, at den av den grunn kan være vanskelig å skrive om uten å gå på tynn is.

Denne leseren synes i hvert fall at det er befriende å lese noe som ikke er ferdig forstått og som fortsatt kverner i hodet. Og uansett; det er ikke tvil om at disse diktene fungerer som stein i skoa for dem som søker etter en mer harmonisk meningsløshet.