Storm i et vannglass

Som aktiv teatergjenger har det å sette seg i en mørklagt sal etter hvert blitt ganske hverdagslig for meg, og jeg kan godt innrømme at jeg ikke alltid er like forventningsfull. Men da jeg skulle se Ways of Seeing for første gang under Heddadagene i juni 2019, var jeg spent. Siden premieren et halvt år tidligere, hadde det stormet i mediene. Nå skulle jeg endelig få se hva all ståheien dreide seg om.

Det var et antiklimaks. Ikke fordi forestillingen var dårlig. Snarere tvert imot. Men denne sagnomsuste «snikfilmingen»? Her hadde virkelig én fjær blitt til fem høns. Blant ramaskrikene som fulgte etter premieren, så det ut til at noen hadde tolket sceneteksten helt bokstavelig – som om skuespillerne virkelig hadde spionert i månedsvis i busker og bak blomsterpotter. Stod det virkelig så sjokkerende dårlig til med folks fiksjonsforståelse? En sak er HRS-bloggen og Frp-politikere, som åpenbart så en sjanse til å angripe et av de skumleste spøkelsene de kan se for seg: venstreorientert scenekunst. Men røverhistorien om de fryktinngytende luskende skuespillerne spredde seg langt utover ytre høyres grenser.

Det er jo fristende å tenke «Jeg må bare le av dem», som Hanan Benammar ble sitert på i Morgenbladet – et intervju Laila Bertheussen senere skulle klippe ut og lime sammen til et trusselbrev. Hvordan havnet vi egentlig der at kunstnere ble politianmeldt, hetset og trakassert, og en justisminister gikk av etter at samboeren ble siktet – og senere dømt – for angrep på demokratiet?

Det begynte altså på Black Box en novemberkveld i 2018. Ways of Seeing er en forestilling som få har sett, men som «alle» har en mening om – særlig når det gjelder den omdiskuterte filmingen av husene til et utvalg FrP-politikere, skribenter fra ytre høyre, investorer og militærtopper, heriblant NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg. Disse er det inkludert stillbilder av i Jeg skulle si storm. Filmingen er et grep som kan virke provoserende, men kunst må tross alt kunne være nettopp det. Selv mener jeg at det er et grep som fungerer godt i forestillingens kontekst – overvåkningstematikken snus på hodet, her er det minoritetene som holder øye med makten. Det er klart det er et konfronterende virkemiddel, og det er kunstnerne fullt klar over. De kom til og med reaksjonene i forkjøpet: I forestillingen forklarer tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund på pedagogisk vis at det de gjør ikke er ulovlig. Men kunstnerne ble likevel politianmeldt – for et kunstverk.

Jeg skulle si storm er en slags revansj, hvor Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban har invitert en rekke ulike bidragsytere til å «få kompleksiteten tilbake på menyen», som de skriver i forordet. Det lykkes boken langt på vei i. Men før den kommer ordentlig i gang, har redaktørene valgt å ta med et utvalg artikler som ble skrevet i kjølvannet av premieren. Det er noe repeterende for de av oss som fulgte diskusjonen i sanntid, og det går vel mange sider før boken kommer virkelig i gang med nye refleksjoner. Samtidig er det nyttig å få presentert de mest omdiskuterte tekstene som også refereres mye til i boken.

Leseren blir påminnet hvor vanvittig denne saken egentlig var: Alvorlige anklager ble rettet mot kunstnerne og Black Box. Oslo FrP foreslo for eksempel å kutte kommunes støtte til teateret – som Peter N. Myhre, intervjuet i Dagsavisen, mente gjorde seg skyldig i å «oppfordre til terror mot norske politikere». Det er noe å huske på neste gang en FrP-er roper ut om at folk er blitt for lettkrenkede.

Ways of Seeing er en forestilling med mange tråder, det samme er boken om stykket. Lillian Bikset serverer i sitt bidrag ikke bare en grundig gjennomgang av Ways of Seeing, som gir et svært godt og uførlig bilde av forestillingen, men byr også på skarpe analyser av etterspillet. Tyske Kai Strittmatter kobler debatten om Ways of Seeing til falske nyheter, og som Skandinavia-korrespondent for Süddeutsche Zeitung bidrar han med et utenfrablikk. Det gjør også kunstteoretikeren Natasha Maria Llorens, som beskjeftiger seg med, og er noe kritisk til, forestillingens behandling av frigjøringskampen i Algerie – et tema som har druknet i resepsjonen. Det gjelder også forestillingens fokus på det autonome kurdiske området Rojava, som i Babans monologer fremstilles som et antirasistisk og feministisk håpefullt alternativ. Jeg skulle si storm bøter på dette, blant annet med en serie reisebilder tatt av Baban.

På mange måter oppleves boken som et stort hjertesukk, med et sterkt ønske om å minne om alt som befant seg bak husfasadene. Samtidig er Jeg skulle si storm kanskje på sitt beste der tekstene vender blikket enda lengre bort fra forestillingen, som for eksempel i Benammars samtaler med Ali Esbati og Khalid Salimi, sistnevnte med frydefulle digresjoner hvor John Berger er et omdreiningspunkt. Andre høydepunkter er Jonas Eikas cut up-dikt av Bertheussens vitneforklaringer og Pia Maria Rolls avsluttende dagbokaktige tekst.

Så langt har Jeg skulle si storm mottatt sprikende anmeldelser. Både Klassekampens anmelder Kaja Schjerven Mollerin og Aftenpostens Ingunn Økland mener det er en bok med for mye enighet. De har nok rett i at perspektivet er trygt plantet på kunstnernes «side», men i mine øyne lider ikke boken noe særlig under dette. Derimot bærer en del av bidragene for mye preg av unødvendige gjentakelser seg imellom. Dette kunne en grundigere helhetsredigering ha ryddet opp i.

Ways of Seeing brygget definitivt til storm – noe politisk teater helst skal gjøre. Det er beundringsverdig hvor støtt kunstnerne sto i denne stormen, og alarmerende at de ikke fikk en bredere og tydeligere oppbakking da det blåste som verst. Ways of Seeing er et eksempel på at scenekunst kan virke langt utenfor teatersalen. Teaterstykkets etterspill viste at vi ikke kan ta kunstnerisk frihet for gitt, og at kunsten fortsatt har en evne til å provosere. Det må vi passe på at den fortsatt får rom til å gjøre.