Tankevers i sufiens spor

Visjonens bok er den første i en serie tekster som Solum forlag planlegger om islamsk, jødisk og kristen mystikk. Muniam Alfaker er fra Irak, men er nå bosatt i Danmark. Han har gitt ut en rekke diktsamlinger, og har også kommet ut på norsk med samlingene Sky på flukt (1994), Klær uten kropp (1995) og Sammen (1998). Visjonens bok er delt inn i 10 deler og har et etterord som er ment å gi leseren muligheten til å ta del i den islamske sufitankegangen.

Islamsk mystikk er kjent som sufisme eller tasawwuf på arabisk. Sufismen oppstod som en asketisk bevegelse i Irak på 700-tallet, men utviklet seg siden i ulike retninger og spredte seg over hele den muslimske verden, og kom senere også til Vesten. Anne Marie Schimmel, en av dagens fremste islamforskere, beskriver sufismen som den islamske lovs indre og esoteriske dimensjon, der man forsøker å internalisere islams grunnleggende doktrine om Guds enhet (tawhîd). I praksis skjer dette blant annet ved at sufien baserer sin livsførsel på profeten Muhammeds liv og eksempel (The Mystical Dimensions of Islam, 1975) og underkaster seg en spirituell disiplin som gjennom renselse bringer ham i nærhet med Gud. Sufismen er en spirituell vei, den har en parallell i via purgativa i kristen mystikk, og målet er å realisere sjelens iboende mulighet. Å oppnå Guds nærhet vil i sufismen si å oppnå walâya, dvs. å bli Guds venn, eller walî.

Gjendikterne Walid al-Kubaisi og Erling Kittelsen plasserer diktene av Muniam Alfaker i sufitradisjonen ved å hevde at «Allahs læresetninger omformes gjennom jeget, mennesket» (s. 5). Samtidig legges det vekt på at Gud er fraværende i boken og at «Islam blir konfrontert med det moderne mennesket». Det virker som om det moderne mennesket som beskrives i bokens etterord er et sekularisert menneske, det forholder seg til tradisjonens tankegods, men har ingen egentlig befatning med det hellige: «det virker som om Alfaker sitter foran en illusorisk Gud og argumenterer, strider med ham» (s. 85).

Men om det ikke er Gud, hva er det da en dikter skal strekke seg etter når han følger i sufimesterens spor, og hvilken 'moderne' erfaring er det som har tatt Guds plass? Spørsmålene melder seg etter å ha lest oversetterens etterord og flere kommer til: Hva vil islam kunne tilby et sekularisert mennesket? Er det mulig å gi forestillingen om renselse og eksistens nytt innhold?

Visjonens bok preges av en eksistensiell tankelyrikk. Vi presenteres for et jeg på en indre reise, kan hende en bevegelse i retning av sjelelig renselse, for det dreier seg om en ferd der tankemønstre og forestillinger systematisk forkastes. De ti diktene, som godt kan leses på kryss og tvers, avsetter en virkelighetsopplevelse preget av «våkenhet som snevrer verden» (s. 11) og «en fornuft som legger slør» (s. 36). Det litterære prosjektet består i å skrive fram en livsutfoldelse hvor hele mennesket tas i bruk.

Gjennom hele boken følger vi et jeg. Han er en opprører, og han tar sitt fraspark i en verden av motsatte egenskaper eller prinsipper. Disse fremstilles som ytterpunkter i menneskets utfoldelse og er gitt av allerede etablerte tankemønstre; søvn står i et motsetningsforhold til våkenhet, hjertet til fornuft. Polaritetstenkningen angår også vår identitet og orienteringsevne, og innbefatter relasjonen til egen kropp og til den andre, til rommet og til tiden. I enkelte vers oppvurderes den ene egenskapen på bekostning av den andre, i andre vers er omrokkeringene av verdimønsteret mer voldsomme og fører til at jeget kludrer til forståelseskategoriene og oppløser holdepunktene i det dualistiske verdensbildet:

Frihet er et illusorisk valg
rettferdighet en illusjon

jeg fant ingenting mer rettferdig
enn en rettferdig illusjon (s. 10)

Overskridelsen som tiltvinges gjennom paradoksale utsagn, er både politisk og religiøs signifikant. Ved å velge paradokset som sin uttrykksform retter diktene seg mot språkpraksisen som benyttes for å overbringe et tankeinnhold. Paradokset rykker leseren ut av de politiske og religiøse ideologenes diskurs og tvinger ham til å stille spørsmål og tenke selv. Diktene kan leses som et opprør mot enhver form for indoktrinering. Samtidig allierer det erkjennende subjektet seg med sufimesterens oppfatning om at virkeligheten ikke lar seg utsi.

Selv om begrepet eller meningen Gud ikke nevnes eksplisitt, gjenkjenner vi mye av sufismens eksistensielle tematikk i diktene, ja, nok til å våge å påstå at den teosentriske verdensfortåelse er implisitt i diktene. I islamsk tankegang har Gud skapt mennesket som sin stedfortreder på jorden, og kosmos tjener menneskelivets formål, det er skapt for å bringe mennesket inn i eksistensen (Koranen 16:12–16). Sufiene er inspirert av dette verset og tolker det som et uttrykk for at mennesket er skapt i Guds bilde, eller navn, og at mennesket har en iboende teomorfisk form (fitra). I hver av oss ligger dermed de guddommelige egenskapene latent, vi har mulighet til å bringe frem en eller flere av disse egenskapene som hver bærer ett av Guds i alt 99 skjønne navn. Erkjennelsen av menneskets guddommelige utspring i Hans egenskaper eller navn, er gitt uttrykk i Visjonens bok:

trekkene mine er ikke mine trekk
men trekk jeg kler på meg

… gjennom meg
blir trekk til trekk
og navn til navn (s. 17)

Visjonens bok er inspirert av verdier vi finner i sufilitteraturens egen fortolkningstradisjon. I denne diktningen er forestillingen om den guddommelige kime i menneskets sjel uløselig forbundet med ideen om at mennesket befinner seg i tilværelsens midte, og at kosmos reflekteres i mennesket:

verden blir til av det jeg er
uten det er den ingenting (s. 10)

jeg er et ståsted i verden
verden er meg
og jeg er ståstedet
uten meg
er ståstedet
ikke et ståsted

gjennom meg
blir skjønnhet
skjønnhet
og havet
kjenner sin smak (s.18)

Dilemmaet knyttet til distinksjonen mellom Gud slik Han er i seg selv og Gud slik Han viser seg i skapelsen. Dette har henvist mystikere i de tre monoteistiske religionene til et liv i paradokser. Med paradoksale utsagn har diktere fra kristendommen, jødedommen og islam nådd utover språkets begrensinger i omtale av det hellige. Inspirerte ytringer i form av ekstatiske utrop idet det menneskelige jeg smelter sammen med det guddommelige jeg er typisk for den islamske sufidiktningen. Blant berømte sufier som uttrykte seg på denne måten er Husayn ibn Mansur al-Hallaj som ble henrettet i Bagdad i 922 etter å ha uttalt «Jeg er Sannheten» (ana-l-haqq). Sannhet (al-haqq) regnes for å være et av Guds navn, og betyr at Gud oppfattes som den eneste sanne virkelighet. Abu Jazid al-Bistami er en annen sufi som er kjent for sine ekstatiske utrop, han skal for eksempel ha sagt: «Jeg er Gud, og Gud er i meg.»

Paradoksale utrop som omtaler Guds eksistens og det paradoksale i at Han både er i skapelsen og utenfor den på samme tid, finner vi også gjengitt i Visjonens bok:

jeg er alle
alle er ikke meg
til alt kommer alt (s. 18)

Utsagnet har en åpenbar referanse til klassisk sufidiktning, men for en leser som ikke er kjent med denne tradisjonen forblir det esoteriske betydningsinnholdet utilgjengelig. «Jeg» vil følgelig ikke leses i betydningen «Gud», men leses i den kontekst det opptrer i, nemlig i diktet «Jeget og den andres visjon» (s. 15–21). Diktet tar opp en identitetsproblematikk som ikke behøver å ha noe med menneskets forhold til Gud å gjøre. Det er imidlertid typisk for boken at den består av fragmenter og utsagn som på én og samme tid dreier seg om mennesket i relasjon til andre mennesker og om menneskets relasjon til Gud.

Tydelig inspirert av klassisk sufidiktning har boken ambisjoner om å ta leseren med på reise i erkjennelsen, men som veiviser i en eksistensiell søken blir den i enkleste laget. Nøkkelbegreper i boken, som «samvittighet», «den andre», «frykt» og «frihet» næres i liten grad med en dypere mening og konnotasjonsfylde. Dessverre fremstår også diktene som innviklete og vanskelig tilgjengelige. Dette skyldes at mye av originalens utforskende språkarbeid er gått tapt i den norske gjendiktningen. I den arabiske originalen inngår de mange paradoksale uttrykkene i en vev av gjentakelser i ord- og setningsstruktur. Gjentakelsene tilfører diktene en monotoni som oppveier paradoksenes rotete og kaotiske preg. Den estetiske nytelsen ved å «være» i teksten frembringer en lesning som ikke først og fremst søker kunnskap, men heller åpner mot en meditativ tilstedeværelse i de eksistensielle spørsmålene som stilles. Akkurat denne dimensjonen gjenfinner leseren i mindre grad i den norske utgaven. Det er synd, men forståelig. Både orddannelsen og bøyningsmønstrene er så ulike i de to språkene at det uansett ville være veldig vanskelig å gjenskape Alfakers poetiske språk på norsk.

Men Muniam Alfakers dikt behøver verken å leses som meditasjonsdikt eller som åndelige veivisere. Visjonens bok er også historien om en poet i dialog med noe han oppfatter å være en viktig del av den arabisk-islamske kulturbakgrunn. Etter de store ideologienes fall, voksende fundamentalisme i Midtøsten og islam som fiendebilde i vest, er søken i egen historie og formidling av denne blitt vanlig også blant flere av islams intellektuelle og progressive forfattere. I Norge kjenner vi nyinteressen for islam så å si utelukkende gjennom medienes skildring av fundamentalistiske holdninger. Islams historie rommer så mye mer enn den normative livsanskuelse. Det er dette Visjonens bok gir uttrykk for. I så måte er den et interessant eksempel på et utprøvende og holdningsendrende arbeid som preger mye av arabisk essayistikk og litteratur i dag.