To vanlige folk

«We’re just ordinary people, we don’t know which way to go», sang John Legend i 2005, og jeg sang med uten å ha peiling. Men jeg skjønte at dette med forhold måtte være vanskelig, uten at det nødvendigvis syntes på folk. «This ain’t a movie love, no fairytale conclusion y’all», sang han, og åpna de helt ordinære såra til de helt ordinære folka.

I Kjærleik og det som liknar tar Therese Tungen tak i alle de mer eller mindre dramatiske, hverdagslige øyeblikkene og haler dem ut, sekund for sekund, og setter dem sammen til helt fabelaktige noveller.

Dem vi møter i boka, framstår så levende, som ekte mennesker med hud og hår og hjerter. Krisene de baler med, er absolutt ikke sjokkerende eller livsomveltende, men om vi ikke skal ta hverdagsfølelsene på alvor, hva er det vi skal bruke det svulstige ordet kjærlighet om da?

Kjedelige par

Tungen tar tak i den utbredte, udefinerbare krisefølelsen som kan blusse opp i oss så plutselig, og aller best gjør hun det i «Sakna jente». I likhet med flere av tekstene i samlingen bygges den opp nærmest som en spenningshistorie. Et par i førtiåra er på tur til Grand Canyon for å oppfylle en drøm som viser seg egentlig bare å være hennes. Hun er selvsentrert, og han er mutt. Da de kommer fram, er stemninga forknytt, og den blir ikke bedre av at ei ung jente har gått seg vill nede i dalen. Parallelt med at selve utflukten nærmer seg, presenteres vi stykkevis for fortida deres sammen.

Novella minner meg om et bilde fra fotografen Martin Parrs fotoserie Bored Couples (1993). En mann og en kvinne sitter ved et restaurantbord og ser i hver sin retning. Hun lar blikket hvile ut i rommet, tilsynelatende målløst. Leppene er sammenklemte og øynene store og åpne bak brilleglassene. Mannen har ansiktet vendt helt vekk fra oss, inn mot akvariet ved siden av dem. De har kanskje utvekslet noen ord, men så har det blitt stille. Ingen har noe særlig interessant å tilby, de lurer ikke på noe om hverandre. Derfor søker blikkene ut mot alt utafor, i to ulike retninger.

Novellene i Tungens bok oppfører seg litt som slike fotografier av tilfeldige mennesker i tosomhet. En parrelasjon er nærmest uuttømmelig når det gjelder arr og usagtheter som kan pirkes og pirkes i. Og Tungen veit hvor hun skal pirke.

Noen få sekunder

Filmskaperen Erik i «Det regner i Amsterdam» kan kanskje gjøre oss klokere på hva Therese Tungen egentlig gjør i flere av novellene sine. Han står plutselig handlingslamma nederst i en travel Karl Johans gate i Oslo, egentlig på vei til å rekke flytoget. Han tenker på tida som går, for han har akkurat oppdaga en gammel ekskjæreste nede på Jernbanetorget sammen med to barn han ikke veit om er hennes. «Kor mykje tid har han, kjem dei til å kome hitover, skal han gå over vegen?»

Han kommer på en idé han har hatt, om en film der hele handlinga foregår mens en espressokanne koker opp: «Desse få sekunda, det er så lite tid […]». Men noen ganger er det bare disse få sekundene som skal til for at grunnen en står på, blir rokka ved. Et par sekunder, og nået blir erstatta med fortid, eller tryggheten i en relasjon sprekker opp.

Magni i bokas første novelle, «Elskaren», har så vidt våkna idet hun ser en nyhetssak om en trebarnsfar som har omkommet i en klatreulykke, og hun veit med en gang at det er han. Historien om hennes første forelskelse, den vesle tida med en litt eldre mann som egentlig ikke var så interessert, åpnes i henne som et helt liv komprimert til noen sekunder.

Tungen skriver treffende og ømt om disse fortidene som plutselig kan virvles opp i oss og treffe med myke berøringer og knyttneve samtidig.

Alle er aleine

Å beskrive ensomhet er det mange som forsøker på, men få har gjort det så godt som Torborg Nedreaas. I klassikeren Av måneskinn gror det ingenting spiser ensomheten seg inn i Clara, som forteller om den største sorgen i livet sitt: kjærlighetssorgen. Hun beskriver hvordan følelsen av å være aleine i verden nesten er størst når den du elsker sover mens du selv er våken. Så nær, men samtidig så langt ifra.

Therese Tungen beveger seg i det samme umulige landskapet, der nærhet og avstand er to sider av samme sak. Det er som om rommet mellom to mennesker blir til noe annet, noe skummelt og ødeleggende, så fort det blir forsøkt forklart, belyst og analysert.

Som Astrid i «Ikkje ver for trist» sier det etter at kjæresten har flytta til New York for å fullføre doktorgraden sin:

«Ho såg noko som tidlegare var skjult for henne, slik det var skjult for dei som gjekk og heldt kvarandre i hendene der nede i parken. At det å smyge seg inntil kvarandre, å leve saman, er ein desperat måte å prøve å halde ute den vonde sanninga, at vi alle er åleine.»

Den klargjørende tanken blir gift for følelsene. Den oppløser alt det reine, gode. Og Tungen sper den gifta inn i relasjonene hun beskriver, i perfekt doserte porsjoner.

Kunstnernøkkelen

I Kjærleik og det som liknar er de fleste personene godt innafor den norske hovedstadens kulturelle middelklasse, og kampene de kjemper er i størst grad med seg selv. Men i tillegg til famling i forhold tar novellene for seg kunstsyn og arbeid som drivkrefter i mennesker. I den rekkefølgen. Bortsett fra en lærer og en «som jobba[r] med skatt», er novellene befolka av forlagsredaktører, filmskapere, fotografer og litteraturvitere, som tolker verden i lys av sin kunstfaglige bakgrunn.

Filmskaperen Erik får livet utspilt på sitt indre lerret idet han ser representanten fra fortida leve sitt eget liv uavhengig av ham. Han valgte filmkarrieren foran et liv med henne, og nå slår det tilbake på ham.

Astrid i «Ikkje ver for trist» er forlagsredaktør. I arbeidet med et manus tenker hun på hvordan hun alltid leiter etter en tvist, «noko som kunne spinnast vidare på, render som kunne bli djupare i historia ho las». Avstanden mellom henne og samboeren i New York gir henne også rom til å reflektere over hva som er igjen av dem: «Han flaut heile tida opp, ho ville rekke han ned til seg.» I tilbakeblikkene der relasjonen deres blir synlig også for leseren, virker han ikke så likegyldig som hun skal ha det til. Er det de «djupe rendene» hun insisterer på, som graver seg fram?

Det slår meg at disse menneskene kanskje ikke er så vanlige som jeg først antok. De er kunstnere med et ganske stereotypisk kunstnerblikk på verden, der gresset er grønnere på andre sida og de aldri vil komme i synk med seg selv. Men er slikt forbeholdt dem som gir seg hen til den store kunsten? Kan ikke en blomsterdekoratør eller barnehageansatt finne «djupe render» i verden rundt seg? Akkurat her skulle jeg gjerne sett at Tungen åpna mer opp for det ordinære.

Fast i formen

Ordentlige gode noveller er ofte dem som ved første blikk virker litt enkle, overflatiske, på grensa til banale. En kan ta seg i å tenke at det kanskje er litt for smått. Men så vokser de. Personene vil ikke gi slipp, og handlinga spinner videre etter lesninga, som en samtale der du etterpå føler at du ikke fikk sagt alt det du egentlig ville si.

Det er et sjeldent sug i historiene til Tungen som drar deg inn i levd liv. Tilsynelatende trivielle situasjoner og tankestrømmer fortelles med tyngde og med respekt for hverdagens dramatikk. Men trass i det ordinære oppleves det også som at noe virkelig står på spill, slik noen tanker og hendelser kan virke altoppslukende mens de utspiller seg.

Formelen Tungen bruker, er effektiv. Og ganske konvensjonell. Ved å presentere et fåtall mennesker, helst bare to, i et nå brettes fortida deres ut mens espressokanna står og koker. Rammeverket i hver novelle er situasjoner som sier noe sentralt om personene, og som åpner for en assosiasjonsdrevet pendelveksling mellom nået og tida fram mot det.

Hun følger en oppskrift, men den kontrollerte og uanstrengte fortellerstemmen unngår å gjøre personene til statister i sin egen historie. En av novellas sjangertrekk er jo også overraskelsesmomentet. Det føles trygt at noen fortsatt mestrer den tradisjonelle novelleformen så godt som Tungen gjør.